Dagens venstreside må hente lærdom av hvordan Stalin og Mao kunne påføre sine folk enorme lidelser, men også fra hvordan kommunistledede revolusjoner stanset en verdenskrig og la grunnlag for økonomisk og sosial framgang.
– Mao var en stor frigjøringsleder, og bidro til å løfte hundrevis av millioner ut av fattigdommen i Kina. Men han gjorde feil som alle andre mennesker. Denne uttalelsen fra Rødts ordførerkandidat i Tromsø, Jens Ingvald Olsen, har skapt en liten storm mot Rødt i media. Og kritikken har ikke begrenset seg til å kritisere omtalen av Mao “en stor frigjøringsleder. Tidligere SU-leder Andreas Halse angriper Rødt også fordi halve programkomiteen i forkant av landsmøtet i 2014 ønska å ta inn formuleringer i prinsipprogrammet som “fremstilte revolusjonene i Sovjet og Kina som positive.”
De som fortsatt ikke nøler med å hylle Mao som “en stor frigjøringsleder”, legger vekt på at det kinesiske samfunnet var så fundamentalt annerledes enn Norge i dag at det blir umulig å ta klart stilling til de valgene som ble tatt. Dermed er de enige med Andreas Halse og andre som avviser revolusjonene i Russland og Kina som noe negativt på ett viktig punkt: Erfaringene fra disse revolusjonene og det som skjedde etterpå er ganske irrelevante for oss som arbeider på venstresida i Norge i dag. I begge leirene blir forslag om at partier på venstresida bør ta opp de historiske erfaringene fra sosialistiske revolusjoner på 1900-tallet til kritisk vurdering nærmest foraktelig avvist med at vi ikke må henfalle til å bli en historieklubb.
Jeg er helt uenig i dette utgangspunktet. I det følgende vil jeg først begrunne hvorfor historisk analyse ikke kan sees som noen hobby, men tvert imot som en viktig politisk oppgave for venstresida. Deretter vil jeg vurdere de politiske valgene russiske og kinesiske kommunister tok mellom 1917 og 1976. Til slutt vil jeg oppsummere hvilke lærdommer vi på venstresida i Norge i dag bør trekke av dette.
Historie er politisk empiri
I motsetning til i naturvitenskapene, finns det i samfunnsvitenskapene ingen mulighet for å gjennomføre troverdige laboratorieforsøk for å teste ulike teorier. Så er det slik at sosial utjevning bidrar til å bekjempe eller forsterke og spre fattigdom? Er det slik at økonomisk utvikling skjer mest effektivt når markedskreftene får virke fritt, eller når politiske vedtak styrer kapitalen i bestemte retninger? Historisk analyse av virkningene av ulike politiske strategier i ulike land, er den eneste formen for empiri vi har til å vurdere ulike teorier. Kaster vi de historiske erfaringene over bord som irrelevante, står vi tilbake kun med utesta teorier og floskelprega overordna prinsipper å bygge politikken på.
Når vi vurderer de beslutningene som ble tatt av de revolusjonære i Russland og Kina, må vi selvsagt ta i betraktning de økonomiske og politiske omstendighetene landene befant seg i. Disse var til dels svært ulike de omstendighetene vi lever under i Norge i dag. Men det er en feilslutning at dette innebærer at det derfor ikke er mulig for oss å ta politisk og moralsk stilling til den politikken sosialister og kommunister satte ut i livet. Det dette derimot innebærer, er at politikken som ble gjennomført ikke kan vurderes ensidig i lys av de virkningene beslutningene fikk. Vi må også vurdere konkret hva som ville vært sannsynlige virkninger av å velge mulige alternativer. Det fordrer god forståelse av de samfunnsrammene som eksisterte og er en krevende oppgave som også åpner for ulike tolkninger, men er likevel helt nødvendig for å kunne trekke relevante lærdommer til vår tid. Om vi ikke nødvendigvis blir enige om alt, bør i hvert fall premissene for eventuell uenighet avklares.
LES OGSÅ: Om radikalisering og være radikal – fra hedersbetegnelse til skjellsord
Skal vi overlate historien til høyresida?
Det som skjer når venstresida unnlater å gå inn i de historiske erfaringene på en kritisk og grundig måte, er også at vi overlater vi til høyresida å oppsummere erfaringene for oss. Og da ender det veldig galt, både historiefaglig og politisk.
I Dagbladet-intervjuet med Jens Ingvald Olsen, legger journalisten til grunn at “mellom 40 og 70 millioner mennesker skal ha død under Maos styre”. Artikkelen linker til norsk Wikipedias artikkel om Mao som i sin tur oppgir referanse til Joseph Rummel, Gunnar Heinsohn, Jung Chang og Jon Halliday. Felles for de fire er at de hevder at Mao var en massemorder minst i klasse med Hitler, og deres verk og anslag over dødsfall har blitt skarpt kritisert av de aller fleste Kinaeksperter (av blant andre Gregor Benton og Steve Tsang) som overdrevne og basert på selektiv og feilaktig tolkning av statistikk og annet bevismateriale.
Dagbladets og Norsk Wikipedias referanse til antikommunistisk politisk polemikk, som om det var objektiv historiefaglig analyse, er illustrerende. Dersom venstresida unnlater å påtale det når høyresida sprer dødstallskonstruksjoner og ansvarstilleggelse som det ikke finns empirisk grunnlag for, bidrar vi til at slike forvrengte propagandaframstillinger får etablere seg i i folks bevissthet som sannhet, på tross av at framstillingene generelt avvises i akademia. Det er farlig.
Legitimering for krig, rasisme og politisk undertrykkelse
Joseph Rummel var ganske åpen på hvor han ville med sine oppkonstruerte og ekstremt oppblåste anslag for antall drepte og sultedøde i land med kommunistisk styre. Rummel var en ivrig forkjemper for USAs krigføring i Vietnam og Kambodsja, like mye som for USAs invasjon av Irak i 2003, og han brukte tallkonstruksjonene sine aktivt til å promotere at “krig er ei det verste”. I et blogginnlegg fra 2005, skriver han følgende: “Jeg har anslått at det i verden er snakk om 174 millioner drepte, hvorav kommunistiske regimer myrdet 148 millioner. Sammenlign dette med antallet drepte i krig. Kommunister har myrdet fire ganger så mange som de som har blitt drept i krig, mens det samlede anslaget for alle drept i “democide” er seks ganger det anslaget. La friheten ringe!
Oppkonstruerte og oppblåste dødstall i kommunistpartistyrte stater tjener også til å relativisere nazismens absolutte grusomhet og brukes i flere land i Øst-Europa hvor høyresida i omfattende grad kollaborerte med nazistene under andre verdenskrig, til å rehabilitere kollaboratørene. Det tydeligste eksemplet er Ukraina, hvor 14. oktober markeres som en offentlig helligdag til ære for de som kjempa under andre verdenskrig i den fascistiske militsen UPA, hele tida mot den Røde Arme og deler av tida som aktivt alliert med Nazi-Tyskland.
Slik åpen og offisiell aksept for hyllest av fascister og nazikollaboratører, bidrar til å svekke det ideologiske grunnlaget for antirasisme, noe som gir seg tydelige utslag i et mye høyere offisielt toleransenivå for rasisme i de statene hvor denne typen historierevisjonisme står sterkt.
I Ukraina har den antikommunistiske historiefortellinga også ført til at Kommunistpartiet, som ved valget til nasjonalforsamling i 2012 fikk over 13 prosent av stemmene og var nest største parti øst og sør i Ukraina, og to andre venstreradikale partier nå har blitt forbudt å stille til valg. Velgernes muligheter for å samle seg om alternativer til den vestorienterte utenrikspolitikken og den markedsliberalistiske økonomiske politikken har dermed blitt sterkt begrensa.
Slike demokratiske begrensninger på all antikapitalistisk opposisjon kan komme til å spre seg til flere land dersom antikommunistisk historieforvrengning får spre seg uimotsagt. Det kan særlig bli aktuelt nå når en voksende økonomisk og økologisk krise er i ferd med dramatisk å øke nedslagsfeltet for antikapitalistisk politikk også i vestlige industriland.
Vi må derfor ikke la frykt for å bli falskt stemplet som apologeter for overgrep hindre oss fra konsekvent å påtale og imøtegå slike demoniserende forvrengninger av virkeligheten. Men like viktig er det å imøtegå alle forsøk på faktisk å benekte, bortforklare eller relativisere klare overgrep fra kommunistpartistyrte regimer. Det er avgjørende for å unngå med rette å bli oppfattet som et parti som mangler bakkekontakt, og unngå at det kan skapes berettiga tvil om vi reelt står for våre uttalt demokratiske grunnprinsipper.
Revolusjonen som stanset et blodbad
Oktoberrevolusjonen i Russland omtales ofte misvisende som et statskupp. Selv om selve revolusjonen nesten skjedde uten blod, er det ingen tvil om at fortsettelsen, den russiske borgerkrigen, ble svært blodig. Nær fem millioner mennesker døde som følge av borgerkrigen, flertallet av disse av sult eller underernæringsrelaterte sykdommer. I antikommunistiske historieframstillinger, som Kommunismens Svartebok, blir alle som døde som følge av borgerkrigen lagt inn i regnskapet over “kommunismens forbrytelser”.
Det en slik framstilling unnlater å nevne, er at Oktoberrevolusjonen først og fremst var et målretta forsøk på å gjøre slutt på verdenshistoriens fram til da største blodbad; 1. verdenskrig. Minst 16 millioner mennesker ble drept som følge av at de kapitalistiske statene i Europa støtte sammen i en kamp for kontroll over territorier og ressurser. Det var borgerlige liberale og konservative politikere som styrte begge hovedsidene i konflikten, både i Frankrike og Storbritannia og i Tyskland og Østerrike-Ungarn. I Russland styrte tsaren praktisk talt eneveldig, men med støtte Dumaen, valgt med stemmeregler som garanterte godseierklassen 60 prosent av plassene og borgerskapet 15 prosent, mens bøndene og arbeiderne, som sammen representerte det overveldende flertallet av befolkninga, var avspist med henholdsvis 22 og 3 prosent av plassene.
I alle disse landene fikk krigspolitikken støtte av de moderate reformorienterte sosialdemokratiske politikerne i sine respektive land. Moderate reformorientert sosialdemokrati som framholder samarbeid med borgerskapet som strategi, inkludert samarbeid om en imperialistisk utenrikspolitikk, må derfor holdes medansvarlig for alle de 16 millionene som døde under 1. verdenskrig, såvel som for seinere imperialistiske kriger, fram til og med Libyakrigen i 2011 og Syriakrigen som fortsatt pågår. De eneste som kjempet mot den imperialistiske krigen, var de revolusjonære marxistene, og i Russland var det først og fremst Lenins bolsjeviker som representerte krigsmotstanden.
Det å kalle Oktoberrevolusjonen et statskupp, impliserer at den provisoriske regjeringa, som var utgått fra den udemokratisk valgte Dumaen, og som hadde styrt landet etter at tsaren måtte abdisere under Februarrevolusjonen, egentlig hadde legitimitet til å fortsette å styre landet, mens Lenin og bolsjevikene tok makta med rå makt uten brei folkelig støtte. Den provisoriske regjeringa hadde imidlertid selv tidligere erkjent at demokratisk legitimitet i Russland i 1917 ikke stammet fra det udemokratiske Dumavalget i 1913, men i den støtten den provisoriske regjeringa til å begynne fikk fra lokale arbeider- og soldatråd, sovjetene, som ble etablert over hele Russland i kjølvannet av Februarrevolusjonen. Denne støtten, inkludert støtte til fortsettelse av krigen, ble bekrefta på den første allrussiske sovjetkongressen som ble avholdt i juni 1917, hvor de moderate sosialdemokratene (mensjevikene og høyrefløyen i Det sosialistisk-revolusjonære partiet) hadde flertall.
Støtten til den provisoriske regjeringa forsvant imidlertid utover høsten da bolsjevikenes antikrigsagitasjon ble stadig mer populær, og med støtte fra venstrefløyen i Det sosialistisk-revolusjonære partiet, som også gikk imot videre krigsmotstand, hadde bolsjevikene flertall på den andre allrussiske sovjetkongressen. Denne kom sammen parallelt med at kontorene til den provisoriske regjeringa, som nå nektet å gå av frivillig, ble stormet, og ga tilslutning til at Lenin dannet ny regjering. Dette er beskrivelsen av en politisk revolusjon, ikke et statskupp.
Selv om revolusjonen nesten skjedde uten vold, førte motstand mot Oktoberrevolusjonen fra en koalisjon av tsarvennlige offiserer og kosakker, borgerlige og sosialdemokratiske politikere og intervensjonsstyrker fra utenlandske imperialistmakter, til at Oktoberrevolusjonen ikke ga den ønska freden, men i stedet endte i en blodig borgerkrig. Men de millionene som døde under den russiske borgerkrigen kan ikke bolsjevikene holdes politisk ansvarlige for mer enn de allierte kan holdes ansvarlige for de høye dødstallene under andre verdenskrig. Hovedskylda for de fem millioner dødsofrene må legges på skuldrene til de tsarvennlige føydale kreftene, og de borgerlige og sosialdemokratiske politikerne i og utenfor Russland, som også var ansvarlig for de minst 16 millioner dødsofrene som 1. verdenskrig medførte.
De som klandrer de russiske kommunistene for å ha utkjempet borgerkrigen med ekstremt brutale midler har et poeng. Men spørsmålet er om krigen kunne blitt vunnet uten å ty til midler som i enhver annen situasjon ville blitt vurdert som menneskerettsstridige og uforsvarbare. Hvis svaret på dette er nei, bør kritikerne ta i betraktning hva som ville skjedd etter en seier for de hvite i borgerkrigen.
Med seier for de tsarvennlige kreftene, ville de føydale eiendomsforholdene blitt gjeninnført og Russland ville blitt holdt tilbake økonomisk og sosialt som et korneksporterende u-land med underernærte bønder. Politisk ville Russland fungert som et kjempemessig Saudi-Arabia, altså som en kombinert forkjemper for alle reaksjonære krefter i verden, og en villig medløper for vestlige kapitalistiske imperialistmakter. Under borgerkrigen gjennomførte de hvite uhyrlige forbrytelser, blant annet massakrer på minst 100 000 jøder, og masseterroren som ville venta fattige bønder, arbeidere, jøder og andre grupper som i hovedsak støtta de røde, ville trolig blitt av en skala som det er vanskelig å forestille seg.
Oktoberrevolusjonen var det første eksemplet i verdenshistorien på at en organisert arbeiderklasse klarte å stanse en pågående krig ved å gjøre opprør mot egen statsledelse under mottoet “arbeidere i alle land-foren dere!”. Inspirasjon fra Oktoberrevolusjonen og politisk støtte fra den nye Sovjetregjeringa var nemlig avgjørende da tyske soldater og arbeidere gjorde opprør mot krigspolitikken i eget land ganske nøyaktig ett år etterpå, under Novemberrevolusjonen. Novemberrevolusjonen satte sluttstreken før første verdenskrig, og redda potensielt millioner av mennesker som kunne dødd om Tyskland, som fortsatt holdt frontlinja utenfor eget territorium, hadde fortsatt krigen i flere måneder og kanskje år. For venstreorienterte som er kjent med denne delen av historien, blir det nesten umulig å avvise at den russiske Oktoberrevolusjonen var en svært viktig og positiv hendelse i verdenshistorien.
Ettpartidiktaturet – et unødvendig feilgrep
Ordet kommunisme blir i dag av mange forbundet først og fremst med ettpartistat. Det finns imidlertid ikke noe i Marx’ og Engels’ skrifter som indikerer støtte til en slik statsmodell. Begrepet “proletariatets diktatur” handler om at arbeiderklassen som klasse skal ta makta over staten og ikke ta noe hensyn til interessene til den gamle herskerklassen.
Opprettelsen av en stat basert direkte på arbeiderrådene (sovjetene) ble derimot av Lenin beskrevet som “ingenting annet enn proletariatets diktatur i organisert form.» Men sovjetene var i utgangspunktet valgt ved demokratiske valg, hvor ulike partier, og ulike fraksjoner innad i partiene, åpent kunne debattere direkte med massene, og åpent rivalisere om å få flertall i regionale kongresser og den nasjonale arbeiderråds (sovjet-)kongressen. Etter at borgerkrigen brøyt ut, ble borgerlige partier som åpent agiterte for å styrte sovjetregjeringa forbudt. Det å forby partier som deltar i væpna opprør mot staten var imidlertid ikke noe unikt for sovjetstaten, og kan vanskelig hevdes å være i strid med demokratiske prinsipper.
Gjennom hele den turbulente borgerkrigsperioden fortsatte imidlertid mensjevikene å opptre som et lovlig opposisjonsparti, som blant annet agiterte for en alternativ økonomisk strategi til bolsjevikenes krigskommunisme, en strategi ganske lik NEP-politikken som bolsjevikene vedtok å innføre på partikongressen i 1921. Samtidig eksisterte det også fraksjoner innad i Kommunistpartiet (Bolsjevikene) som åpent kritiserte Lenin og den øvrige partiledelsens linje på ulike punkter. Ettpartistaten med forbud både mot opposisjonspartier og fraksjoner innad i Kommunistpartiet, og dermed full kontroll til partiledelsen, ble først etablert etter borgerkrigen i hovedsak var over, i 1921.
Med forbudet mot opposisjonspartier og forbud mot åpne fraksjoner innad i Kommunistpartiet, sluttet sovjetene å fungere som demokratiske organer. All makt og all politisk diskusjon ble lukket inne i sentralkomiteen i Kommunistpartiet. Denne maktsentraliseringa ble begrunnet med behovet for å skape ro rundt NEP-politikken. NEP-politikken innebar en betydelig grad av gjeninnføring av kapitalistiske prinsipper og ble sett på som nødvendig for å hindre opprør blant bøndene.
Både politisk og økonomisk var det trolig en helt riktig beslutning av Kommunistpartiets kongress å gå inn før NEP-politikken, selv om den var upopulær i viktige deler av arbeiderklassen. Likevel var det helt galt å vedta et fraksjonsforbud for å hindre aktiviteten til den NEP-kritiske arbeideropposisjonen. Det fantes jo et demokratisk flertall for NEP-politikken både innad i kommunistpartiet og i det russiske folket på det tidspunktet politikken ble vedtatt, og derfor var det helt unødvendig å forby de politiske kreftene som ønska å gå videre med en mer planøkonomisk utviklingsmodell.
I alle land hvor kommunister har kommet til makta etter en revolusjon i årene etter 1921, har den udemokratiske ettpartimodellen blitt innført. Før ettpartimodellen var etablert i Russland/Sovjetunionen, var det imidlertid den demokratiske arbeiderrådsmodellen eller andre former for demokratisk valgte styringsorganer som ble eksportert til andre land hvor kommunister og radikale sosialister i en kort periode klarte å overta makta. Det gjaldt Finland i 1918, Tyskland fram til knusinga av Spartakistene i Berlin i januar 1919 og den bayerske rådsrepublikken i mai 1919, og Ungarn også i noen måneder i 1919.
Dette viser at det ikke finns noen determinisme i det at sosialistisk revolusjon må føre til ettpartidiktatur, eller at de ekstreme omstendighetene under en revolusjon og borgerkrig nødvendiggjør ettpartistaten for at seier skal bli mulig. Arbeiderrevolusjonene i Finland, Tyskland og Ungarn ble knust, men ville neppe klart seg bedre med ettpartidiktatur, tvert imot, og, viktigst, revolusjonen i Russland seira uten ettpartidiktatur. Partidiktaturet ble innført i etterkant.
Det at sovjetdemokratiet fungerte i fire kaotiske år i Russland, fra 1917 til 1921, viser at de som bortforklarer eller unnskylder ettpartidiktaturet med at vi ikke kan forvente innføring av demokrati i tilbakeliggende jordbruksland, hvor flertallet er analfabeter, slik situasjonen var i Russland, først og fremst mangler konkret kunnskap om det som skjedde. Historien beviser tvert imot at demokrati er fullt mulig også i slike land, og til og med under de mest krevende omstendighetene som kan tenkes. Det at statens voldsmakt må brukes mot kontrarevolusjonære som ønsker å styrte en demokratisk basert sosialistisk regjering med vold, trenger på ingen måte å bety at det også er nødvendig med generell sensur eller at aktiviteten til ikke-voldelig opposisjon mot statsledelsens politikk trenger å bli forbudt.
– med katastrofale virkninger
Ut over på 1920-tallet ble det klart for stadig flere at NEP-politikken ikke ga de ønskede økonomiske resultatene, men i stedet la grunnlaget for framvekst av en ny kapitalistklasse og et privilegert sjikt av kommersielle bønder (kulakkene) som manipulerte priser og skapte dyrtid for arbeiderne i byene. I stedet for å ha en demokratisk opposisjon til NEP-politikken som kunne agitert åpent blant fattigbønder og arbeidere for nødvendigheten av å opprette kollektivbruk og samordne investeringer i en helhetlig plan for industrialisering, førte innføringa av en sentralistisk ettpartistat til at åpen diskusjon om de dilemmaene sovjetstaten sto overfor bare foregikk i lukka møterom og fraksjonskamper i sentralkomiteen.
Denne statsmodellen gjorde det mulig for Stalin å manøvrere seg til makta ved først å ekskludere de som kritiserte NEP-politikken, for deretter å ta et oppgjør med dem som ville videreføre den. Da Stalin i 1928 bestemte at NEP-politikken skulle forkastes og erstattes med den første femårsplanen, bar dette derfor preg av å være et personlig diktat som befolkninga var uforberedt på, og ble gjennomført på en høyst inkonsekvent måte som både skapte forvirring og kaos og utløste massiv motstand og sabotasje, som i sin tur ble besvart med ekstreme represalier og kollektiv avstraffelse i form av stans i alle nødhjelpsforsyninger til folket i områder hvor sabotasjen var mest utbredt.
Erfaringer fra blant annet Kina i etterkant av kommunistenes seier der i 1949, viser at kollektivisering av jorda kan gjennomføres på en langt mer ryddig måte, og med støtte fra flertallet av bondebefolkninga, og dermed uten de katastrofale konsekvensene som kollektiviseringa i Sovjetunionen under Stalin fikk. Vitenskapelige studier av tilgjengelig befolkningsstatistikk viser at minst 2,5 millioner i Ukraina og minst 4 millioner i Sovjetunionen totalt døde av sult eller underernæringsrelaterte sykdommer i kjølvannet av tvangskollektiviseringa, i perioden 1931-33.
Frykten for et politisk oppgjør i etterkant av den katastrofale måten kollektiviseringa ble gjennomført på, var trolig hovedårsaken til Stalins massive utrenskningsprosesser mellom 1936 og 1939, som samla medførte at rundt 700 000 mennesker ble henretta og flere millioner sendt til tvangsarbeidsleire. Stalins sviktende personlige lederskap, paranoia og brutalitet må bære hovedskylda for disse tragediene, men den sentraliserte ettpartimodellen var det som gjorde Stalins diktatur mulig, og det var en feil som Lenin og resten av lederskapet i Kommunistpartiet i 1921 må bære skylda for.
Planøkonomi ga rask økonomisk utvikling
Kollektivisering av jordbruket ble gjennomført på en kaotisk og katastrofalt brutal måten i Sovjetunionen. Samtidig bidro Stalins manglende kunnskap om tekniske og økonomiske forhold til massive feilallokeringer av ressurser under prosessen med å bygge ut landets industri og infrastruktur. Det verste eksemplet var det mislykkede forsøket på å bygge en kanal mellom Østersjøen og Kvitsjøen. På tross av alt dette, førte den koordinerte satsinga på basisindustri som femårsplanene innebar, til en svært rask industrialisering og dermed en massiv økning i samfunnets produksjonskapasitet.
Denne industrialiseringa, med en massiv dreining mot oppbygging av militærindustri i etterkant av Hitlers maktovertakelse i Tyskland, var helt avgjørende for Sovjetunionens evne til å stå imot og til slutt nedkjempe Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Det bidro også til at Sovjetunionen i etterkant av verdenskrigen ikke lenger var et u-land, men et industriland hvor vanlige arbeidsfolk etterhvert også fikk tilgang til utdanning, helsetjenester, bolig, kulturtilbud og etterhvert også til flere av industrisamfunnets forbruksvarer, selv om mange av varene var rasjonert og av lavere kvalitet enn tilsvarende varer i Vesten.
Folk flest levde langt fra like bra i Sovjetunionen som i Vesten, men differansen i levekår mellom folk i Russland og folk i USA eller Norge var dramatisk mye mindre i 1978 enn den var 50 år tidligere, da femårsplanene ble igangsatt, det på tross av at Sovjetunionen ble påført langt større ødeleggelser under andre verdenskrig enn USA og Norge, og på tross av at rustningsindustrien og romfart ble prioritert langt sterkere enn hva tilfellet har vært i Vesten. Også sammenlignet med land som i økonomisk utviklingsnivå var mer på linje med Sovjetunionen i 1928, lå levekårene for vanlige arbeidere i Sovjetunionen svært bra an 50 år seinere, også sammenlignet med land med en sammenlignbar ressursbase og som knapt ble berørt av verdenskrigen i det hele tatt, for eksempel Brasil.
Høyresidas forestillinga om at planøkonomi med offentlig eie av produksjonsmidlene må føre til økonomisk stagnasjon og økende fattigdom, finns det altså ikke det aller minste fnugg av empiri for, hvis utgangspunktet er et studium av Sovjetunionens økonomiske utvikling. Samtidig er det heller ikke noe som tyder på at noen av de positive sosiale og økonomiske utviklingstrekkene i perioden på noe vis ble hjulpet av at landet samtidig var et ettpartidiktatur eller av Stalins personlige tyranni. Det er tvert imot mye som tyder på at dette ikke bare førte til at enkeltmennesker ble utsatt for drap, frykt og forfølgelse, men at det også bidro til å ødelegge for utviklinga i noen perioder, og hemme utviklinga i andre. Det innebærer at de økonomiske og sosiale langsiktige resultatene av en planøkonomi kombinert med demokratisk styre, trolig ville blitt betraktelige mye bedre enn det resultatene fra Sovjetunionens historie dokumenterer.
LES OGSÅ: Sovjetunionen for folkemord?
Chiang Kai-sheks forbrytelser
I Kommunismens Svartebok og andre antikommunistiske historieframstillinger, blir også de mellom 2 og 4 millioner dødsofrene for den kinesiske borgerkrigen summert opp som del av “det kommunistiske “befolkningsmordet” (engelsk: democide)”. Kommunistpartiet i Kina, som ble etablert i 1921 med støtte fra Komintern, sto imidlertid fra starten for en pragmatisk politikk, hvor hovedmålet var å bekjempe regionale krigsherrer og skape et samlet Kina som kunne stå imot utenlandske imperialistmakters forsøk på å holde landet nede for å utnytte landets ressurser, og skape økonomisk vekst og utvikling gjennom industrialisering. For å oppnå disse målene, samarbeidet kommunistene systematisk med det langt større, ikke-sosialistiske, Nasjonalistpartiet, Guomindang. Sosialistisk revolusjon ble sett på som et fjernt framtidsmål av de kinesiske kommunistene.
Guomindang var internt splitta mellom en venstrefløy som så nødvendigheten av å ta et oppgjør med føydale maktforhold og jordfordeling på landsbygda, og en høyrefløy som var basert på støtte nettopp fra de store jordeierne og fabrikkeierne. Samarbeidet med Kommunistpartiet bidro til å styrke og radikalisere venstrefløyen i Guomindang, samtidig som Kommunistpartiet vokste dramatisk på samarbeidet. Dette førte til at lederen for høyrefløyen i Guomindang, general Chiang Kai-shek, bestemte seg for å slå til mot rivalene på venstrefløyen, og oppgjøret starta i 1927 med en massakre på flere tusen kommunister og fagforeningsaktivister i Shanghai. Dette førte naturlig nok til et brudd og til at kommunistene også tok til våpen for å forsvare seg.
Dette ble starten på den lange borgerkrigen, som imidlertid fikk en lang pause mellom 1937 og 1945, da de to partiene igjen dannet en felles front mot den japanske okkupasjonen. Borgerkrigen ble ført med stor brutalitet fra begge sider, men det er ingen tvil om at det var Chiang Kai-shek og høyrefløyen i Guomindang som ene og alene hadde ansvaret for at samarbeid for nasjonens felles interesser ble erstatta av klassebasert borgerkrig.
Samtidig burde det være åpenbart for venstreorienterte at det var kommunistene, som representerte interessene til arbeiderne og de fattige bondemassene, som sto på rett side av historien. Det var derfor en viktig seier både for Kinas folk og for menneskeheten at det var den kommunistiske bondehæren til Mao, og ikke den jordeierstøtta leiehæren til Chiang Kai-shek, som vant borgerkrigen på fastlandet i 1949.
Millioner av liv ble reddet
Ganske umiddelbart etter kommunistpartiets maktovertakelse, ble de føydale jordeiendommene overført til bøndene, men gjennom kollektivbruk, ikke utdeling av små jordlapper, slik det først skjedde i Russland. For bøndene i Kina innebar kollektiviseringa dermed at de fikk deleierskap til jord som de tidligere ikke hadde eid, mens det i Sovjetunionen innebar at de mista private jordlapper til fordel fra et ikke alltid opplevd bondefellesskap. I motsetning til i Sovjetunionen, skapte den raske kollektiviseringa av jorda i Kina minimalt med motstand. Dermed vokste også avlingene og bøndenes mattilgang i motsetning til situasjonen i Sovjetunionen hvor motstand og direkte sabotasje fra bøndene i flere distrikter førte til kraftig produksjonsfall og en massiv sultkatastrofe.
Den bedra ernæringssituasjonen kombinert med målretta satsing på utdanning og primærhelsetjenester, førte til en raskere nedgang i dødeligheten enn i noe annet land noen gang tidligere eller seinere i historien. Den indiske nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen, har vist at jord- og helsereformene i Kina, som i utgangspunktet hadde en sammenlignbar dødsrate med det India hadde i 1949, i gjennomsnitt har redda 3,9 millioner menneskeliv hvert år i perioden fra 1949 til Maos død i 1976, hvis man ser bort fra katastrofeårene 1958-61.
Først framgang, så katastrofer
Fra 1949 til 1958 hadde Kina solid framgang sosialt, men også økonomisk i form av industriell vekst gjennom oppbygging av tungindustri etter sovjetisk modell. Mao ønsket imidlertid å forsere utviklinga ytterligere, og lanserte Det store spranget. Kollektivbruk rundt i landet ble slått sammen til kjempemessige folkekommuner, som i tillegg til å ha ansvar for å produsere mat, også fikk ansvaret for industrialisering ved å bygge lokale jernsmelteanlegg.
Dette eksperimentet med desentralisert industrialisering ble en total katastrofe. Jernet og de andre produktene fra lokal “tungindustri” var stort sett helt ubrukelig og alt arbeidet som ble nedlagt førte til at jordbruket ble forsømt. Dette i kombinasjon med tørke og flom utløste en ekstrem sultkatastrofe. Avhengig av hvordan man tolker statistikken, førte dette til en økning i dødelighet sammenligna med 1958-nivået i de tre årene 1959,-60 og 61 som tilsvarer mellom 16 og 32 millioner dødsfall. Anslag på 45 millioner døde hos Chang og Halliday har ingen støtte blant demografer som har vurdert kildematerialet mer objektivt. Likevel er det klart at sultkatastrofen under det store spranget var den største sultkatastrofen i absolutt antall døde som noen gang er rapportert, selv om det var flere sultkatastrofer i britisk India og den irske potetsulten hvor andelen døde i prosent av befolkninga var høyere.
Antallet døde gjennom de tre katastrofeårene var så høyt at det oppveide fullt og helt for den reduserte dødeligheten i de åtte foregående årene slik at den samla dødeligheten for alle år mellom 1949 og 1961 endte med å være like høy i Kina som i India. Det er videre klart at hovedårsaken til katastrofen var Maos personlige ide om industrialisering gjennom folkekommuner. Dette var også klart for ledelsen i det kinesiske kommunistpartiet, og Mao ble etter katastrofen satt på sidelinja, uten reell makt i noen år. I denne perioden ble folkekommuneplanen reversert og vekten i stedet lagt på matproduksjonen i de mindre landbrukskollektivene, noe som ga økt matproduksjon, bedre ernæring og igjen raskt fallende dødelighet. Industrialiseringsplanene ble imidlertid i stor grad satt på vent som følge av katastrofen.
I 1966 satte Mao og hans støttespillere i gang Kulturrevolusjonen som et mottrekk mot de kreftene innad i Kommunistpartiet som hadde satt Mao på sidelinja. Kulturrevolusjonen ble framstilt som et folkelig opprør mot byråkratisering og ekspertstyre, men bar i størst grad preg av persondyrking av Mao. Ungdommen som Mao brukte til å mobilisere mot sine rivaler i partiet fikk i stor grad avbrutt utdanninga si, og kaoset Kulturrevolusjonen førte med seg førte også til den økonomiske utviklinga stoppa helt opp så lenge det varte. Anslagsvis 400 000 mennesker ble drept i det voldelige oppgjøret. Samtidig ble viktige kulturminner ødelagt. Det var hærledelsen i landet som tvang gjennom en avslutning av Kulturrevolusjonen i 1969, ikke Mao.
Mao: Ingen helt, ingen Hitler
Da Mao døde i 1976, var helsetilstanden og ernæringa i den kinesiske befolkninga langt bedre enn den var i 1949, takket være jordreformene og primærhelsereformene partiet gjennomførte ganske umiddelbart etter maktovertakelsen. Det var også bygd opp en del tungindustri som seinere har spilt en viktig støtterolle for den raske industrialiseringa som har skjedd i Kina fra 1980-tallet og framover. I hovedsak var Kina imidlertid fortsatt et tilbakeliggende jordbruksland i 1976, med svært lav levestandard for flertallet av befolkninga. Samfunnet var ikke på samme måte som i Sovjetunionen transformert til et industrisamfunn.
Selv om dødelighetene i befolkninga for hele perioden under ett var lavere enn i India, som hadde hatt et sammenlignbart nivå i 1949, førte sultkatastrofen i forbindelse med Det store spranget til at forskjellen var langt mindre enn den ellers ville vært. De sosiale og økonomiske framgangene i Kina var betraktelig mindre enn det andre land med Kommunistpartistyre, som Cuba og Vietnam, oppnådde i samme periode, og også dårligere enn i delstaten Kerala i India, hvor Kommunistpartiet i 1958 kom til makta med demokratiske valg og gjennomførte jordreformer, utdannings- og primærhelsereformer som minnet mye om det som var gjennomført i Kina, men uten vold, undertrykkelse og kaos.
Mao spilte en hovedrolle i det å sikre kommunistene seieren i borgerkrigen, noe som var et viktig framskritt til tross for at kommunistene bar med seg den diktatoriske sovjetiske ettpartimodellen. Summerer vi antallet mennesker som ble reddet fra en for tidlig død som følge av underernæring eller lettkurerbare sykdommer som følge av kommunistenes jordbruks-, utdannings- og helsereformer, og antallet som noe spekulativt kan antas å ha blitt redda fra å bli henretta ved en seier for Chiang Kai-shek i borgerkrigen, og trekker fra alle som sulta i hjel under det store spranget, alle som ble henretta, skyldige eller uskyldige, av kommunistene i oppgjøret etter borgerkrigen, eller drept som politiske dissidenter eller høyreavvikere før, under eller etter Kulturrevolusjonen, ender tallet i pluss, tross alt. Å hevde at Mao er i klasse med Hitler, som igangsatte andre verdenskrig og gjennomførte Holocaust i et forsøk på å etablere en tvers gjennom rasistisk verdensorden, blir dermed groteskt.
Men samtidig er det helt klart at Maos lederskap i Kina etter revolusjonen bidro til å ødelegge mye og til at svært mange døde som ellers kunne vært redda. Det er liten tvil om at Kina ville vært et bedre land å bo i for innbyggerne om Mao ikke hadde levd helt til 1976, men heller hadde dødd 20 år tidligere. Sammenligna med kommunistledere i andre land, også land med sammenlignbart utgangspunkt som det Kina hadde, oppnådde Maos Kina de magreste resultatene både når det gjelder samla dødelighet og økonomisk utvikling. Det å omtale Mao som en stor frigjøringsleder blir dermed også helt feil.
En ærerik historie med grove feil
Oppsummert mener jeg vi bør trekke følgende lærdommer av kommunismens historie fra Oktoberrevolusjonen og fram til i dag:
- Gjennom sitt samarbeid med kapitalistene i eget land om en imperialistisk utenrikspolitikk, har moderate sosialdemokrater sveket arbeiderbevegelsens idealer og vært medansvarlige for flere av de verste blodbadene i verdenshistorien. Motsatt satte den kommunistledede Oktoberrevolusjonen i Russland og Novemberrevolusjonen i Tyskland en stopper for blodbadet under første verdenskrig, og må derfor hylles og feires som to av arbeiderbevegelsens viktigste og stolteste seire.
- Det er mulig å etablere grasrotbaserte demokratiske styringsformer selv i tilbakeliggende land, og selv i kaotiske tilstander, som i Russland under 1. verdenskrig og borgerkrigen.
- Det er legitimt å bruke statens voldsmakt mot politiske grupper som forsøker å styrte en demokratisk regjering med støtte fra utenlandske intervensjonsmakter, slik de hvite tsarvennlige styrkene gjorde, og noen av opposisjonspartiene også gjorde i Russland etter Oktoberrevolusjonen.
- Det er ikke legitimt under noen omstendigheter å forby partier og fraksjoner som kun opponerer mot ledelsens politikk med demokratiske virkemidler, uansett hvor prekær og vanskelig man måtte mene at situasjonen er, og uansett hvor gal man måtte mene at politikken til opposisjonen måtte være, i kontrast til hva som skjedde i den russiske sovjetstaten i forkant av etableringa av Sovjetunionen i 1922.
- På tross av fraværet av demokrati, dokumenterer Sovjetunionens og Kinas historie at politisk styring og koordinering av samfunnets ressurser etter en målretta plan er helt overlegen den kapitalistiske markedsøkonomien når det gjelder å bringe økonomiske og sosiale resultater.
- Fraværet av demokrati førte imidlertid til at statsledelsen i mange tilfeller tok helt feil beslutninger, med periodevis helt katastrofale effekter. Med demokrati har en politisk planstyrt økonomi utsikter til å unngå tilsvarende feil og generelt oppnå resultater raskere og bedre enn hva tilfellet var i Sovjetunionen og Kina.
- Fraværet av demokrati i de kommuniststyrte statene førte til omfattende og til dels vilkårlig vold og undertrykkelse, som er helt i strid med sosialismens prinsipper, og som det ikke finns noen grunn til å forsvare. Diktaturet la også grunnlaget for korrumpering av staten i hendene på en partielite som etterhvert har gjeninnført kapitalismen i begge land. Uten demokrati og konsistent opprettholdelse av retten til alle former for ikke-voldelig opposisjon, er en sosialistisk revolusjon derfor dømt til å mislykkes, både moralsk og politisk
- Selv om Mao Zedong ledet kommunistene til seier i borgerkrigen i Kina, en seier som la grunnlag for jord- og helsereformer som kan ha reddet mangfoldige titalls millioner menneskeliv, var han ingen demokrat og tvang gjennom beslutninger som også endte med å ta titalls millioner menneskeliv. Derfor gir helt feil signal å hylle han som en helt.
Er det ikke så enkelt som at alle større samfunnsendringer vil massivt bli motarbeidet av overklassen og av utenlandske stormakter? Den franske revolusjon ble motarbeidet av den franske adelen, og alle land i Europa prøvde å nedkjempe den franske revolusjon. Napoleon måtte okkupere hele Europa for at visse sentrale prinsipper fra den franske revolusjon skulle overleve. Samme type betraktninger kan også gjøres for den russiske revolusjon og for den kinesiske revolusjon. Det var en kamp på liv og død for at resultatet av revolusjonen ikke skulle gå fullstendig tapt. Og hva skjer så når kommunismen blir avskaffet i Russland/Sovjet. Da kommer Jeltsin til makten, og dette blir rått utnyttet av vestmaktene til å plyndre Russland så mye det over hode lar seg gjøre, Russland var på god vei til å bli fullstendig tilintetgjort. Helt nådeløst. I dagens Syria finnes det vel ingen stormakter og mektige støttespillere som støtter innføring av et skikkelig demokrati i Syria. Den delen av befolkningen i Syria som ønsker demokrati må kjempe helt alene og har ingen interne eller eksterne støttespillere som har makt nok til å kunne hjelpe til med innføringen av demokrati i Syria.
Veldig god artikkel, men med all respekt å melde: døde det ikke nærmere 10 millioner i den russiske borgerkrigen?
Interessant og nyansert tekst. Det burde for øvrig blitt nevnt at Kina eksporterte korn i perioden rundt hungersnøden. Dette ble gjort for å styrke millitæret i Kina, og kanskje viktigst, for å skaffe ressurser til å utvikle atombomben, hvilket var en svært ressurskrevende operasjon. Det sier seg selv at i et land med nærmest fraværende industri er mat den viktigste salgsvaren. Dette grepet bidro til å forverre sultkatastrofen.
I Sovjet skjedde det noe tilsvarende i 1932 – 1933, nemlig Holodomor hvor det skjedde en sultkatastrofe eller foregikk et regelrett folkemord på bønder i Ukraina. https://no.wikipedia.org/wiki/Holodomor
Og i 2015 og 2016 kan det se ut som man kan få en nyliberal gjentagelse av denne tragedie i Ukraina. Alle ekstremister er farlige.
http://fortruss.blogspot.no/2015/10/ukrainian-economist-best-solution-is-to.html
Å veie massedrapene under Mao mot redusert barnedødelighet, som i århundrer har vist en fallende trend globalt, er en så utidig argumentasjon at det knapt finnes ord. Foruten det forkastelige i å forsvare totalitarisme og drap på denne måten er det dessuten også uredelig. En relevant sammenligning, om man først skal måle den økonomiske og sosiale utviklingen i kommunistland for å argumentere imot den kapitalistiske markedsøkonomien, ville vært land som faktisk adopterte markedsøkonomi, som f.eks. Japan. Her ble barnedødeligheten redusert langt raskere, om enn fra et lavere utgangspunkt, enn i Kina under Mao eller Sovjetunionen.
Det er bare å innse at Radikal Portal her har sluppet til en kommentator som befinner seg langt ute i ekstremismens verden. De fleste andre har heldigvis innsett at det kommunistiske prosjektet er dødt, og det er vår oppgave å motsi apologeter for totalitære terroregimer som Salih Holgersen i håp om at prosjektet aldri gjenopptas. Av hensyn til kommende generasjoner og i håp om at også de får oppleve den kapitalistiske markedsøkonomiens frukter.
Må først nevne: Det er positivt at man får en annen vinkling på spørsmålet om de «kommunistiske» statene Kina og Sovjet. I samfunnet ellers ser det ut til at man ønsker å konkurrere om hvem som klarer å kritisere Mao og Stalin-diktaturene mest. Det later til at de eneste som tør å vinkle saken annerledes er den kriminelle, halvreligiøse sekten Tjen Folket, hvis standpunkt står i grenseland til vannvidd med tanke på kildene som er tilgjengelig.
Forfatteren har et poeng med tanke på at dødstall-estimatene (som blir prensentert som fakta fra ungdomskolen og videre) er sterkt overdrevet. For øvrig bør ikke dette være et argument for å forsvare despotiske diktaturer som (i Kina sitt tilfelle) ikke nøler med å ofre millioner og atpåtil ikke oppnå resultater, men tvert imot betydlig tilbakegang. Her tenker jeg særlig på «Det Store Spranget».
For å gå noe nærmere på saklig kritikk av Mao er det verdt å analysere de mest kjente frasene til Mao /fritt etter hukommelsen):
Påstand:
«Alle sannheter koker ned til en: Det er alltid rett å gjøre opprør»
Svar: Dette er feil. Det selvfølgelig ikke ALLTID rett å gjøre opprør. Hvis så var ville ingenting fungert. Påstanden er dermed noe av det dummeste en statsleder har lirt av seg.
Påstand:
«atombomben er en papirtiger.»
Svar: Nei.
Osv osv osv.
Man kunne skrevet en bok om det mangelfulle ideologiske grunnlaget til «mao zedongs tenkning» (fint ord på en ideologi by the way). Selv om Mao likte å lese bøker hadde han en svært inkonsistent og svak ideologi. Han klarte heller ikke å eksportere denne ideologien i noe særlig grad. For eksempel, hvor sterkt står «maoismen» i, la oss si Afrika og Sør Amerika? Adopterte Vietnam og Kambodsja maoismen? Nei. «Styrken» ved maoismen er at den har en oppløsende effekt. Maoismen predikerer at hvert eget land og parti må avgjøre hvordan de skal definere maoismen (selv om dette ikke blir sagt direkte). Følgelig har forskjellige «maoistiske» organisasjoner lite til felles og evner ikke å lage internasjonale organisasjoner.
Annet tull som har dukket opp i kjøvannet av maoismen, og som angikk Norge, er:
1. Sovjet etter Stalin gjennomgikk en såkalt kontrarevolusjon og ble en fascistisk stat i 1956.
2. USA og EU burde alliere seg med Kina mot erkefienden, nemlig det «fascistiske» Sovjetunionen. Følgelig måtte Norge tilslutte seg EU. Dette argumenterte AKP-ml i sin tid mot, men igjen ble «mao tsetungs tenkning» brukt til å avvise oppmuntringen med at «alle må finne sin egen vei, blablabla».
På en annen side bør det stå rimlig klart hva som var Maos personlige styrke: Han var en var de mest kompetente machiavelliske despotene i det 19. århundre. Han evnet å tilrane seg makt på effektivt og despotisk vis på linje med Stalin. Han skapte en myte om «den lange marsjen», hvor han hadde kjempet side om side med kamerater- på likeverdig vis (i virkeligheten satt han og bagasjen hans i bærestol store deler av veien ifølge kildene). Om man ser på dette med beundring eller avsky er opp til den enkelte. Det er også opp til den enkelte om man ønsker å beundre eller avsky Al Capone og andre forbrytere- Men det er (dessverre) et faktum at en del folk fascineres av kriminelle og psykopater, særlig folk som ønsker ubegrenset makt til å utøve vold mot andre mennesker.
Stalins terror-regime representerer en egen forbrytelse og fortjener sitt eget kapittel.
Jeg mener man burde kunne diskutere disse tingene åpent og detaljert uten en politisk agenda. Her har jeg nevnt noen negative trekk ved Mao-diktaturet. Folk burde få lov til å trekke frem positive ting uten å bli slaktet av den grunn. Min personlige mening er at de positive sidene ved Mao og Stalins regimer blir overskygget av de negative sidene. Det betyr ikke at man burde forkaste alt som skjedde i de to landene og feire kapitalismens fortrefflighet.
Når historiens vinkling av totalitære regimer som under Mao, Stalin, Pol Pot, Kim, Hitler osv. i hovedsak blir negativ så er det altså en grunn til det. De har alle mislykkes, og har på veien gjennomført enorme menneskerettighetsbrudd. Kapitalisme, i kombinasjon med rettsstat og demokrati, på den annen side, har gitt enorm velstandsvekst de siste 200 årene. For alle. Hvor vanskelig kan det være?
Mye vanskligere enn som så. Det later til at du og de fleste andre reduserer historien til denne setningen: Alt/99% i Sovjet og Kina var dårlig.
Nevnte setning er bastant og fiendtlig, men mest av alt ureflektert. Hvis vi skal lære av historien er det nødvendig å kvitte seg med denne drittpakken og isteden se på historien uten være styrt utelukkende av følelser.
Det er din setning, ikke min, og fungerer her kun som en stråmann. Poenget, som de fleste har fått med seg, er at kommunistisk ideologi la grunnlaget for totalitære regimer og folkemord. Det trumfer alle andre hensyn.
Å forsøke å rasjonalisere disse utfallene ved å peke på positive trekk ved kommunistiske samfunn er ikke annet enn utidig. Statsmakten må begrenses. Punktum.
Det er ikke snakk om stråmenner når du poengterer: «Det trumfer alle andre hensyn.» og «peke på positive trekk ved kommunistiske samfunn er ikke annet enn utidig». I mine øyne så er kjernen i dette at kommunismen var negativt og det er det.
La meg spørre: Mener du at det eksisterte positive trekk ved kommunismen?
Hvis ja- da er vi enig i noe, da kan vi gå videre.
Hvis nei, dvs at de positive sidene annulleres av de negative (og ikke bør nevnes høyt), sitter man igjen med at det ikke var noe positivt ved kommunismen. Logisk sett vil du da fordømme kommunistiske regimer over hele linjen. Jeg kan ikke se på dette som annet enn 100% fordømmelse.
Når du så sier at det er «utidig» å påpeke positive sider ved kommunismen, om de så skulle være objektivt korrekt- fører det til at man ikke får alle fakta på bordet, hvilket hemmer en åpen diskusjon. Dette er selvfølgelig et problem- et problem som kjennetegner rigid tenkning, tenkning drevet av følelser, men ikke fornuft.
Den satt
Helt riktig. Jeg fordømmer totalitære ideologier på generelt grunnlag.
say no more
Nå har jo liberal ideologi i noen omstendigheter også bidratt til noe som ligner folkemord. Både hungersnøden på Irland på 1840-tallet og tilsvarende katastrofer i India i samme periode kunne ikke ha skjedd uten at liberalistene hadde blokkert de tiltak som kunne ha forhindret massesulten. På slutten av syttenhundretallet unngikk man en katastrofe etter tilsvarende potetsvikt ved å forby eksport av korn fra Irland. Et slikt tiltak mente liberalistene var «inngrep i markedet», og klarte å forhindre slike tiltak på 1800-tallet, med millioner av døde som resultat.
På den annen side kan man ikke frikoble de totalitære bevegelsene og kapitalismen helt, da både kommunismen og nazismen på hver sin måte var konsekvenser eller indirekte konsekvenser av de store forskjellene, store urettferdigheten og store individuelle risikoen som helt fri kapitalisme innebærer. En rettstat hjelper ikke mye når man i utgangspunktet ikke har de ressursene eller de evnene som gjør at man kan får de muligheter man trenger for å leve et godt liv. Hadde det ikke vært fordi liberalistene gjennom hele attenhundretallet kjempet imot enhver humanitær reform utenom opphevelse av slaveri, så bidro dette til at konfliktnivået økte, som igjen ga god grobunn for ideologier som kommunismen og anarkismen i sine ulike varianter.
!!!!Speak English!!!!! LULZ!
Stalking me or something? Strange since you thought everything I wrote was crap anyway…
Yes! I love you.
Sorry, I am heterosexual.
I meant that metaphorically.
It was a joke 🙂
My Bad.
Vurderinga av effekten av redusert barnedødelighet og generell dødelighet i Kina etter 1949 handler ikke om å stille dette opp mot massedrap, i betydninga massehenrettelser, slik det skjedde i etterkant av kommunistenes maktovertakelse i 1949 i Kina. Disse massehenrettelsene var i absolutt omfang omtrent på samme nivå som de massehenrettelsene i Indonesia etter det CIA-støtta militærkuppet til Soharto i 1965. I relativ forstand betyr det at de var mindre, men det er uansett snakk om et svært stort antall mennesker som ble henretta. Dette må etter min vurdering vurderes for seg, og ikke blandes inn i en diskusjon om den økonomiske politikkens betydning for å redusere antallet dødsfall som følge av sult og underernæring, som uansett er langt høyere tall. Jeg vil på ingen måte rettferdiggjøre massehenrettelser med den begrunnelsen at den økonomiske politikken de som sto for henrettelsene gjennomførte, alt i alt leda til at færre døde, fordi færre døde av sult. Det er heller ikke noe som tyder på at massehenrettelser i Kina eller Sovjetunionen var noen politisk forutsetning for de sosiale framgangene som ble oppnådd, tvert imot, og det er også et kjernepunkt i det jeg søker å få fram i artikkelen.
Det sammenligninga handler om, er den positive effekten av jordreformer og primærhelsereformer som kommunistene gjennomførte, stilt opp mot de negative effektene av de ekstreme økonomiske feilvurderingene som ble gjort under det store spranget. Vi snakker her altså ikke om folk som bevisst ble henretta av staten vurdert opp mot mennesker som ble redda av en mer sosial økonomisk politikk, men om å vurdere positive virkninger av statens politikk for dødeligheten i en periode opp mot negative virkninger i en annen. Denne «ekstremistiske» sammenligninga, er for øvrig ikke noe jeg kan tilskrives æren for. Som referert, er det en argumentasjon jeg har lånt fra den indiske nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen. Sen er ikke marxist, og kan neppe regnes som en ekstremist i indisk sammenheng, i hvert fall. Og igjen, verken Sen eller jeg mener at de feilvurderingene som ble gjort under det store spranget kan rettferdiggjøres med henvisning til de gode resultatene før og etter denne perioden. Tvert imot er det grunn til å tro at perioden etter «spranget» også ville blitt langt bedre om disse feilene, som var resultat av et defekt politisk system, hadde blitt unngått.
Sen har valgt å sammenligne utviklinga i Kina med utviklinga i India fordi de to landene var omtrent på samme nivå i sosial og økonomisk utvikling, og reflektert gjennom lignende dødelighetstall i 1949. Begge landene var langvarige ofre for imperialistisk undertrykkelse, om enn på ulike måter. Å sammenligne Kina med Japan blir derimot helt meningsløst. Japan kom seg unna europeisk imperialistisk utbytting, og etablerte seg i stedet selv som imperiemakt i kjølvannet av en statsleda industrialisering på slutten av 1800-tallet.
Jeg syns det blir feil å kalle en leder ansvarlig for hungersnød og lidelse en «frigjøringsleder».
Mvh en av elevene dine. hmmm hvem kan det være? Hint (Jeg heter ikke Tom Ivar)