Den gang sigarføringen var på sitt høyeste i Oslo, aksjehandelen var ute av kontroll og eiendomsspekulantene tjente grovt, endte det fatalt. Igjen skyter boligprisene til værs.

I 1880-årene var Oslo en fattigslig by, en by hvor nesten 20 prosent av befolkningen var fattighjelpsmottagere. Borgere i byen var bekymret. Ikke for fattigfolks ve og vel, men at de fikk hjelp så alt for lett.

Det å spise seg mett hver dag var slett ikke nødvendig, mente Emil Stang. Stang var høyremann og Norges statsminister i to perioder på 1890-tallet. Det kunne gå som i Danmark, mente Fattigkomiteens formann, Advokat Kildal. Han hadde hørt rykter om at de fattige der fikk en biff og et glass rom hver dag.

Eiendomsspekulant kjøpte opp alt land på Grünerløkka


Etter byutvidelsen i 1858 hadde rittmester Thorvald Meyer sett at her fantes det muligheter til å tjene penger. Han kjøpte opp alt land på Grünerløkka i 1861, og ventet på at også Grünerløkka skulle bli innlemmet i Kristiania. Det ble den ved byutvidelsen i 1878.

I 1890-årene var det høykonjunktur ute i Europa, og etterspørselen etter trelast og cellulose, to viktige varer for Kristiania, økte. Sverige ga Norge friere tøyler til eksport, og Kristiania grep sjansen. Det ble behov for mer arbeidskraft på oppgangssagene langs Akerselva.

Samtidig var landbruket i ferd med å bli mer mekanisert, og husmenn og landarbeidere fra hele Østlandet søkte arbeid i byen. Flere innbyggere, krevde flere boliger. Flere innbyggere ga bedre muligheter for å starte nye bedrifter, og arbeiderne trengte boliger.

Når det løsnet for byen vår, så løsnet det skikkelig, så skikkelig løsnet det, at det ikke tok mange år før alt falt fra hverandre.

Murtvangen


I 1894 var det så vidt startet. Kong Christian IV hadde innført såkalt murtvang i byen etter bybrannen i 1624. Det betød at alt som ble bygget innfor bygrensa måtte bygges i mur for å hindre fremtidige bybranner. I Norge, hvor det var tradisjon for å bygge i tre, hadde murtvangen ikke blitt fulgt opp så nøye, men når byen nå virkelig trengte mange nye boliger, ble alt bygget i mur.

Det er godt med leirholdig grunn i Oslo, og teglverk ble startet på nær sagt hver eneste mulighet. Dette gikk virkelig Kristianias vei. Til og med værgudene var på lag. Milde vintre i Tyskland ga iseksporten en boom.

Knøttlite, trangt og mørkt


Thorvald Meyer bygde ut Grünerløkka. For å få størst mulig fortjeneste ble det bygd etter prinsippet, flest mulig leiligheter på minst mulig areal. Det ble knøttsmått, trangt og mørkt. Andre utbyggere startet opp, og snart var det byggeplasser over hele byen fra Bygdø Allé til Vålerenga.

Alt som ble bygget ble oppført i mur. I Danmark var det en stor lockout hos murerne, og danske murere valfartet til Oslo for å arbeide. Byggherrene skrek etter mer byggemateriale, og enda flere teglverk ble startet. Antall byggesaker i Kristiania steg fra 500 i 1890 til nesten det tredobbelte åtte år seinere.

På steder som lå utenfor bygrensa ble det fortsatt bygget i tre. Her bodde gjerne håndverkere, en og annen kjøpmann og vognmann. Det var som regel folk som hadde kunnskap og anledning til å bygge og vedlikeholde sine egne boliger. Trehusbebyggelsen på Kampen og Rodeløkka er eksempler på den tidens forsteder.

 

«Fleksibelt» arbeidsliv
Amtmannen i Kristiania var imidlertid bekymret for arbeidernes sosialistiske oppfatninger. Det var streiker, og oftere enn for høyere lønn var det streik for retten til å organisere seg. Arbeiderne hadde ingen rettigheter, bare plikter, og selvfølgelig fantes ikke noe stillingsvern eller faste ansettelser.

Etter dagens regjerings retorikk måtte dette være et særdeles fleksibelt arbeidsliv. Malerne streiket sommeren 1897, og fikk et tillegg på fem øre i timen for svennene, men måtte godta at arbeidsgiverne kunne benytte uorganisert og ufaglært arbeidskraft.

Det var dog ikke arbeidernes krav eller utgifter til fattighjelpen som skulle knekke byens ryggrad.

 

Historisk høy sigarføring


Rundt 1895 begynte en klikk av unge forretningsmenn å handle med aksjer. Disse unge mennene satset friskt, og likheten med 1980-tallets jappetid er slående.

Det verserer historier om at i stedet for å ta en hestedrosje, kjøpte nyrike Kristiania-borgere seg heller et par gamper og ei vogn og leide inn en vognmann for å komme seg litt ut av bykjernen. Champagnen flommet på utestedene langs Karl Johan. Sigarføringen nådde historiske høyder.

Alle forretningsfolk kjente til historier om noen som hadde tjent seg søkkrike på å gjøre ingen ting annet enn å handle med aksjer. Aksjehandelen spredte om seg, og man var ikke så nøye på om aksjene virkelig var verdt noe. Dette med aksjer var nytt og eksotisk for de fleste, og farene som lurte ble oversett eller ignorert.

Fem-seks nye banker så dagens lys i hovedstaden, blant annet Den Norske Diskontobank i 1897. Bankene lånte ut penger «uden smaalig ængstelse».

En attenhudretalls-japp gav følgende beskrivelse av hvordan han var kommet til rikdommen: «Kjøpte aksjer på kafeen, gikk over gaten til Diskontobanken, fikk lån på aksjene, gikk tilbake til kafeen og solgte aksjene til høystbydende.» I 1898 var det flere sedler i omløp i Kristiania enn det var dekning for i gullbeholdningen i Norges Bank.

Bobla sprekker


En av de toneangivende forretningsmenn i byen var Chr. Christophersen. Hans firma Chr. Christophersen & Co var opprinnelig en jernhandel, men hadde startet opp med eksport av cellulose, og en del annet. Etter hvert gikk det så vilt for seg at Christophersen og kompanjong C. F. Kirchenstein mistet helt oversikten. De hadde tatt opp store lån i utlånsvillige banker og hadde stadig store prosjekter på gang.

Så kom lørdag 10. juni 1899. Bankbudet fra Christophersen kom til banken for å løse inn veksler og lot de berømte ordene falle, om at dette var nok de siste vekslene firmaet kunne innfri. Ordene, ytret som en bemerkning over bankens skranke, skapte panikk. Alle Christophersens kreditorer ville straks ha pengene sine.

På mandag måtte Christophersen innkalle alle kreditorene, men det var ikke penger til å dekke all gjeld. Firmaets gjeld var på 12 millioner, omtrent 20 prosent av alle statens inntekter det året.

Christophersen & Cos fall dro med seg Diskontobanken, og den ene aksjespekulanten etter den andre falt. All byggevirksomhet stoppet opp, ikke sakte, det var bråstopp. Veldig mye annen virksomhet stoppet også. Kristiania ble stille.

I alt opplevde byen 218 konkurser etter at bobla sprakk. Kirchenstein ble dømt til 20 dager på vann og brød for sin forretningsvirksomhet, mens generalkonsul Christophersen slapp unna straff.

Høy arbeidsledighet


Som alltid, det gikk hardest utover de som fra før hadde minst. De som betalte den høyeste prisen for spekulasjonene som førte til krakket, var vanlige arbeidsfolk. Det gikk mot en kald høst og en lang vinter med høy arbeidsledighet.

Kristianias befolkning hadde økt fra 30.000 innbyggere rundt 1850 til 130 000 mot slutten av århundret, men etter krakket sank befolkningstallet.

Du forstår at noe drastisk har skjedd når ølforbruket går ned og bryggeriene sier opp folk. Registrerte arbeidsledige steg fra rundt 1000 i oktober 1899 til 11 000 i 1902, og til 28 000 i 1905. Dette til tross for at mange valgte å flytte ut fra byen og at utvandringen fra Kristiania til Amerika skjøt fart. Norges hovedstad hadde hverken arbeid eller glamour å tilby sine beboere.

Spekulanter var ikke lenger velkomne
Etter at bobla sprakk kunne en tro at det i hvert fall var boliger nok i byen. Det var det nok, men folk hadde ikke lenger råd til å bo i to og treroms leiligheter. Det var ingen økonomisk hjelp å få ved arbeidsledighet.

Den eneste utveien var fattighjelpen. Vanlige arbeidsfolk kunne ikke betale mer enn 6-10 kroner i måneden for en leilighet. Mange familier delte på en liten leilighet, og trangboddhet var et av de største problemene for folk på østkanten.

Byggeboomen bråstoppet oppe i Vogtsgate. Neste gang du er på Torshov, legg merke til at nr 57 og 60 markerer slutten på 1890-tallets boligbygging, og at kvartalene ovenfor er bygd annerledes.

Det var først etter 1. verdenskrig at boligbyggingen kom i gang igjen i Kristiania. Nå var ikke private spekulanter velkomne som boligbyggere. Kommunen ville stå for byggingen, og en mer sosial boligbygging sto fram. Det ble romsligere leiligheter, mer lys og luft i bakgårdene. Det ble tid for å puste inn friskere luft.

Anders Høilund er født i Oslo, har jobba i samme bedrift siden han var 18 og tilhører den utdøende rasen industriarbeider.

3 svar på “Krakket som endret Oslo”

  1. Er rett og slett utrolig hvor mye nye generasjoner skal gjenta gamle feil…

    1. Ikke nødvendigvis noe «feil» med oppgang og nedgang i et marked, da. Ja, t.o.m «krakk.»
      Se på Grünerløkka i dag? Var oppgangstiden før krakket unødvendig? Nei, tvert imot.

  2. Hei Anders, fin artikkel. Jeg skulle gjerne vist hvor jeg kunne lese mer? Regner du f.eks har noen kilder for lørdag 10. juni 1899 og hva som ble sagt da.

Kommentarer er stengt.