Hvis noe er galt, er det deg eller systemet det er noe feil med? Hvis noe skal endres, bør det gjøres i ett stort eller flere små skritt. Og hvordan lager man egentlig omelett i det 21. århundre?

For ca. 25 år siden stoppet angivelig historien opp, hvis vi skal tro statsviteren Francis Fukuyama. Med Sovjetunionens fall ble det klart en gang for alle at det ikke er mulig å oppdrive bedre systemer enn liberalt demokrati kombinert med kapitalisme. 25 år etter kan Hans Petter Sjøli fastslå at det angivelig er umulig å vinne valg med et partiprogram til venstre for Tony Blairs New Labour. I kid you not, det er påstanden. Han følger opp etter samme oppskrift i VG 23.09, med den smakfulle overskriften appetitten på midten. Det er ikke tvil om at rammene for politiske diskusjoner blir stadig trangere. I all sin suverenitet fremstår det liberal-kapitalistiske paret som smått diktatorisk, ja nærmest illiberalt.

Utgangspunktet for Fukuyamas tese om historiens slutt var at dette systemet ga de beste resultatene. Nå har imidlertid denne visdommen satt seg så hardt at systemet skal forsvares som om det hadde en verdi i seg selv, uavhengig av kvaliteten på leveransene. Og ikke bare det, partipolitikken skal tydeligvis innrette seg etter den samme logikken som gjelder for iskremselgere på strender – midten er best! – uavhengig av hva man mener er rett eller galt. Det er bare å gratulere Margareth Thacher med det forrige århundres mest framsynte slagord: There is no alternative.

Den beste av alle mulige verdener?

Om man slutter seg til tesen om historiens slutt og av en eller annen grunn føler for å gi den en begrunnelse, kan denne anta en hard eller en myk form. Det første alternativet er å si med filosofen Gottfried Leibniz at den verden vi har nå er den beste av alle mulige verdener. Det vil si at av en eller annen grunn er det rettferdig at en haug med mennesker lever i absolutt fattigdom og at de rikeste 85 personene i verden eier like mye som de 3,5 milliard fattigste. Hva som er den eksakte begrunnelsen for at dette er rettferdig er ikke så viktig. Kanskje er denne fordelingen mellom fattig og rik et utslag av en eller annen naturlig orden. Kanskje innbiller man seg at de 85 rikeste er like driftige som de 3,5 milliard fattigste er late. Poenget er uansett at man mener at denne verden i alle sine manifestasjoner er den best tenkelige av alle mulige verdener.

Den eneste av alle mulige verdener?

Et mykere forsvar for dagens samfunn, og med det også klassesamfunnet som følger av kapitalismen, er å hevde at de overnevnte utslagene ikke er ønskelig i seg selv, men at liberal-kapitalisme det minst verste alternativet av måtene å organisere samfunnet på. Det vil si at en strukturell omlegging av økonomien eller demokratiet ville fått andre konsekvenser som totalt sett ville vært verre enn dagens alternativ. Med andre ord, det at 85 personer eier like mye som halve jordas befolkning er ikke bra, men et nødvendig onde for å sørge for eksempelvis innovasjon, entreprenørskap, incentiver til hardt arbeid eller hva nå enn, fenomener som angivelig skal komme hele jordas befolkning til gode. Innenfor denne posisjonen finner man noe variasjon i hvor høy skatteprosent som er ønskelig, hvilke tjenester det offentlige skal produsere selv osv. men man er enige om at riggen til Francis er den rette. Dette er den mest resignerte av de to begrunnelsene, all den tid man kunne ønsket seg andre resultater, men ikke tror det er mulig å oppnå dem. Høres-fint-ut-i-teorien-men-kommunisme-fungerer-ikke-i-praksis-gjengen hører for eksempel hjemme her.

Lenestolsfilosofi

I lys av umuliggjøringen av politikk og innskrenkningen av det politiske handlingsrommet hevder filosofen Jacques Rancière at en viktig oppgave for filosofien er å bevare det mulige som mulig. Det vil si å motvirke at noe fremstår som nødvendig og uforanderlig når det i virkeligheten kunne vært annerledes. Utsagn av typen there can be no march against the laws of the economy er et forsøk på å si at det er umulig innrette økonomien annerledes fordi den angivelig følger visse lover med nødvendighet. Men slik er det naturligvis ikke all den tid samfunnet ikke har hatt samme økonomiske system opp igjennom historien.

Med muliggjøring som ledetråd vil denne artikkelserien, kalt Revolusjonære dilemmaer, antyde svarene på spørsmålene i ingressen, ved å trekke på visdommen til nålevende, obskure filosofer og mer eller mindre dagsaktuelle eksempler. Du får imidlertid ikke tålmodige nærlesninger hvor inspirasjonskilder og påvirkningsfaktorer trekkes inn for best å belyse de aktuelle filosofenes posisjoner. Her blir det verken sagt noe om Jacques Lacans betydning for Slavoj Žižeks filosofi eller Alain Badious bruk av mengdelære.

Hver artikkel i denne serien starter med et eller to grunnlagsproblemer og filosofene som trekkes inn i forsøket på å besvare disse problemstillingen dyttes skjematisk inn i den ene eller den andre posisjonen. For å undersøke disse problemstillingene må vi våges oss inn i et begrepslandskap der ord som det klasseløse samfunn og direkte demokrati verken er skjellsord eller nachspielspråk, men posisjoner som må vurderes reelt. Dette begrepsapparatet har en tendens til å sette i sving sterke reaksjoner hos den delen av befolkningen som lider av postsovjetisk stressyndrom. Før vi går løs på de faktiske problemstillingene i neste artikkel tar vi oss derfor tid til å si litt mer om denne diagnosen. Forhåpentligvis vil personene som er plaget få bedre grep om lidelsen sin ved å lese om symptomene og det som finnes av terapeutiske råd.

Postsovjetisk stressyndrom

Postsovjetisk stressyndrom (PSSS) er en underkategori av den mer kjente diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PSTD). Ifølge Wikipedia kan symptomer på posttraumatisk stressyndrom ”skapes ved en traumatisk hendelse som forårsaker en overaktiv adrenalinrespons, noe som skaper dype nevrologiske mønstre i hjernen. Disse mønstrene kan vedvare lenge etter hendelsen som utløste frykten er over, og på denne måten gjøre en person hypersensitiv til framtidige engstelige situasjoner”.

Felles for alle som lider av PSSS er at det er det samme traumet som har utløst syndromet: Sovjetunionen. Dette traumet er så sterkt at det kan smitte personer som ikke engang har opplevd Sovjetunionen. Derfor finnes det nå mennesker født på 90-tallet som lider av syndromet.

Symptomer på postsovjetisk stressyndrom

Blant symptomene på lidelsen finner vi:

  • unngåelse av stimuli knyttet til traumet, for eksempel visse tanker eller følelser, eller å snakke om hendelsen
  • unngåelse av atferd, steder, eller mennesker som kan føre til plagsomme minner
  • manglende evne til å huske store deler av traumet

Dette innebærer at en rekke faktorer assosieres til traumet selv om de ikke er knyttet til traumet av nødvendighet. I behandlingen av PSSS er det viktig å få pasienten til å skille mellom rasjonell og irrasjonell frykt. Frykten for noe som ligner GULag er rasjonell, selv om det ikke betyr at man bør gå rundt å tenke på det hele tiden. Frykten for drømmer om en bedre verden derimot er irrasjonell, all den tid denne drømmen i seg selv ikke med nødvendighet leder til noe det er grunn til å frykte.

Vi kan sammenligne PSSS med traumet som kan følge av en bilkrasj. Det er selve krasjet som er farlig, ikke musikken du spilte i bilen samtidig. Det hadde ikke blitt noe mindre dramatisk om du hadde byttet ut skiva fra Vaagsbygd Handy med noe lettere fordøyelig popmusikk. De svarte skinnsetene dine har heller ingen betydning, selv om disse kanskje har brent seg inn i minnet ditt som noe du husker fra hendelsen, men det hadde ikke gått noe bedre om disse var beige. Som med en hvilken som helst annen angstlidelse må man skille mellom rasjonell og irrasjonell frykt, og aktivt forsøke å bryte opp de assosiasjonene som det ikke er rasjonelt grunnlag for. Irrasjonelle triggere må man forsøke å håndtere som nettopp irrasjonelle.

Forhåpentlig vis kan denne serien fungere som eksponeringsterapi for de som fortsatt lider av postsovjetisk stressyndrom et kvart århundre etter Sovjetunionens oppløsning.

 

 

Morten Johansen er lønnsarbeider.

Et svar på “Postsovjetisk stressyndrom – hvordan drømme om en bedre verden uten å få mareritt om GULag?”

  1. Sovjetunionen var både stalinistisk totalitært, men også med en sterk demokratisk impuls på vegne av alle verdens undertrykte. Det er vel kanskje det musikk-metaforen dreier seg om. Venstresiden burde bli flinkere til å lytte til denne melodien, og hvordan den kommer til uttrykk i Maidan-opprøret og andre postsovjetisk demokratibevegelser mot neototalitarismen representert ved Putin-regimet.

Kommentarer er stengt.