Arvtakeren til Kiellands latinskole, den målstyrte og resultatorienterte skolen, er en anakronisme. Osloskolens målestyring må ta slutt.

«Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og samtidig ha overskudd og vilje til å stå andre bi.» Slik innledes Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen og viser noe av tyngden og omfanget i skolens oppdrag.

Gift i skolen
«Mensa rotunda, svarte lille Marius og døde». Det kjente sitatet er hentet fra Alexander Kiellands roman «Gift». Boken var gjennom sitt angrep på den gamle latinskolen med å bane vei for en bred og demokratisk skoletradisjon i Norge. Det siste tiåret har vi igjen sett konturene av en autoritær og prestasjonsorientert skole. Elevprestasjoner i enkeltfag har lenge fått dominere skoledebatten. Skolen opplever en strøm av satsinger og tiltak for å bedre prestasjonsstatistikkene. Trenden er internasjonal, det samme er motstanden. Foreldre gjør opprør mot stadig testing og rangering. Elever føler prestasjonspress. Skolemyndighetene er i åpenbar utakt med lærerprofesjonen.

Bakteppet er internasjonale tester i utvalgte skolefag, og mest kjent er PISA-testen i regi av OECD. De fleste vestlige land plasserte seg, og plasserer seg stadig, i midtfeltet. Jevnt gode resultatene ble imidlertid framstilt som nasjonal katastrofe i hvert enkelt av landene. Ennå huskes «PISA-sjokket» i Norge, og tiltak for bedring av PISA-resultater preger fortsatt utdanningspolitikken i Vesten.

Når generalene skyter sine egne
I idrettens verden kastes treneren, og i skolens verden havnet lærerstanden på tiltalebenken. Som andre yrkesgrupper, fortjener vi til tider kritikk. Lærerportrettene i Kiellands roman er like fryktelige som uforglemmelige. Og selv ikke den mest egnede og dyktige lærer vil alltid være på høyden av sitt oppdrag.

I kjølvannet av PISA-resultatene ble imidlertid ikke bare hele den norske lærerstanden karakterisert som inkompetent. Tilsynelatende manglet også våre kollegaer i Sverige, Danmark, USA og England kompetanse i fag- og klasseledelse. Samtlige land hadde, pussig nok, vært særdeles uheldig med sitt lærerkorps. I Norge erklærer kunnskapsministeren og statsministeren igjen og igjen at vi trenger bedre lærere. Erklæringene stammer fra dem som i siste instans har ansvaret for lærernes utdanning, ansettelse og rammebetingelser.

Mangelen på tillit rammer dem som står i klasserommene, hver dag. Det nedsettes utvalg for å utrede både framtidens skole og lærerens rolle, uten at en eneste representant for lærerstanden oppnevnes.

LES OGSÅ: Lærere i tomme klasserom

Når skolen blir «utstillingsvindu» 
Min skole, Osloskolen, har vært en høyt profilert eksponent for resultatfokus og målstyring. Paradoksalt nok ser Sovjetstatens 5-årsplaner på denne måten ut til å ha hatt en arvtaker, midt i det fram til nå høyrestyrte Oslo. I Osloskolen settes prosentvise mål, med tidelers nøyaktighet, for elevprestasjoner i et lite knippe fag. Måltallene kommer ovenfra. På ledernivå vil elevresultatene kunne ha innvirkning på skolelederens personlig karriere.

Det er all grunn til å anta at konsekvensene for den enkelte var mer urovekkende i Sovjetstaten. Til Sovjetstatens fordel må det likevel sies, at det er enklere å tallfeste mål for stålproduksjon enn for en kompleks størrelse som elevenes læring. Sovjetstaten var heller ikke naiv, den var klar over at målstyring i kombinasjon med velutviklet karrierebevissthet, kunne friste til skjevfordeling av oppmerksomhet og ressurser. Bekymringen for skolens helhetlige oppdrag og for fag og fagområder som ikke kan måles, har derimot vært lite fremtredende i norsk skoledebatt.

Autoritære strukturer har en pris
Leseren vil trolig bli forbauset over den hierarkiske strukturen i Osloskolen. Ved manglende oppfyllelse av de oppsatte mål, vil ledere i pyramidens øvre og midtre sjikt ha behov for å utvise synlig besluttsomhet og handlekraft. Det tas tiltak. Tiltakene består ofte i å sende lærere på kurs. Selv ikke rektor ser ut til å kunne forhindre at lærere beordres på slike kurs.

Gjentatte tilbakemeldinger om at kursene holder et lavt faglig nivå og har lav kvalitet, fører ikke fram. Obligatoriske fellesmøter for lærere fortoner seg dessverre alt for ofte som en sterkt forenklet utgave av lærerutdanningen. Undervisningstimen skal følge et detaljert skjema. Systemets tro på at læreren mangler fagkunnskap, pedagogisk utdanning og trenger fast styring, oppleves som rotfestet. Dette er en uheldig disposisjon av en høyt utdannet, selvstendig og erfaren yrkesgruppe.

Gjennomført ansvarsfraskrivelse
Oslo er ikke alene om å ville forme skolen. Det kappes om å være «best i klassen». Vi har over fire hundre kommunale «undervisningsdepartementer» her til lands, i tillegg til det statlige. Kommunene tar tiltak, legger føringer, utvikler standarder, setter mål og gir pålegg. Ikke alt er like solid pedagogisk fundamentert. Kommunenes krav om fast kontortid for sine lærere viste beskjeden innsikt i læreryrkets egenart og utløste storstreiken i fjor. Ordningen med kommunal styring av skolen plasserte landets kunnskapsminister på sidelinjen, fra start til slutt.

La skolen få lys og luft 

Arvtakeren til Kiellands latinskole, den målstyrte og resultatorienterte skolen, er en anakronisme. Dagens elever trenger ikke pugge mer til prøver. De trenger ikke først og fremst grunnleggende lese- og skriveopplæring og drill i de fire regneartene. Elevene holdes ikke i ånde over tid av ytre motivasjon som karakterer og prosentvise framganger på tester. En god skole dyrker fram indre motivasjon. Den inspirerer og hjelper eleven til å utvikle mot, selvstendighet, evne til samarbeid og til å stille kritiske spørsmål. Den gir rom for praktisk-estetiske fag og for lek, eksperimentering og kreativitet i alle fag. Den fremmer innsikt, kunnskap, fordypning og engasjement.

Lytt til lærerne
De første skritt mot en slik skole er enkle, sett med lærerbriller: For å sikre forsvarlige rammer for skolen, tilbakeføres ansvaret for utdanning til staten. For å sikre arbeidsro i skolen, opphører praksisen med offentliggjøring av elevresultater i utvalgte fag. Med det settes også sluttstrek for målstyring i norsk skole. Det ansettes flere lærere, slik at alle våre elever opplever mestring og får den faglige støtte og omsorg de har krav på. Så inviteres vi til dialog, for uten alle landets entusiastiske, dyktige og kunnskapsrike lærere går det verken å drive eller å utvikle skolen.

Nå, etter valget, er sjansen der. Mange kommunestyrer har endret sammensetning. Får vi endelig en ny kurs? Vil de lytte? Vil regjeringen, som også har fått et signal fra sine velgere, lytte?

Eva Celine Jørgensen har arbeidet i osloskolen i over 20 år, som realist på ungdomstrinnet. Hun arrangerer også kurs og har skrevet bøker om teknologi og design. Jørgensen var en tydelig stemme i læreropprøret i fjor.