«Du må behandle jorden godt. Den er ikke gitt deg av dine foreldre. Den er lånt deg av dine barn.» Dette ordtaket fra Kikuyu, viser oss at framtiden er nå.
Broen til framtiden må forankres i verdigrunnlaget vårt; solidaritet med medmennesker under alle himmelstrøk og solidaritet med generasjonene etter oss.
Det er nå vi legger grunnlaget for en bærekraftig samfunnsutvikling – eller ikke. Fokus må flyttes fra å diskutere i hvor stor grad vi bærer historisk ansvar for klimagassutslippene. Deler av Antarktis har begynt å smelte. Fokus må være at vi fortsatt kan begrense skadevirkningene – om vi vil. Klimaendringene rammer allerede sårbare medmennesker i fattige land verden over. Klimaendringene fører flere medmennesker på flukt. Ingen av disse er skyld i den utfordringen vi står overfor nå. Dette er en enorm etisk utfordring!
Act now for climate justice
Den gylne regel finnes i de fleste av verdens religioner og i den klassiske humanismen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» Dermed har de aller fleste mennesker en felles forankring i et verdigrunnlag som setter fokus på hensynet til «den andre» – til andres ve og vel. Muslimer, jøder og kristne finner i sine hellige bøker at Gud har gitt oss å forvalte hans skaperverk til beste for alle – ikke bare for oss selv. Forvalte og ikke forbruke. Trossamfunn over hele verden står sammen i arbeidet for klimarettferdighet og menneskerettigheter i et globalt så vel som i et lokalt perspektiv. «Act now for climate justice!» Det handler om vår felles framtid. Derfor finner vi sammen på tvers av alle andre skillelinjer. Vi har tro. Vi kan ikke være oss selv nok. Vi har tro på at det nytter.
Klimaendringene er vår tids største utfordring og krever omlegging på mange samfunnsområder. Vi mennesker er ikke hevet over naturen, men innvevd i den på godt og ondt. Det er ikke bare vi som er i naturens vold. Naturen er også i menneskets – i vår – vold. Vi erfarer i stigende grad at naturen «slår tilbake» i form av ekstreme værforhold.
Et mindre oljeavhengig Norge
Vi er oljeavhengige som enkeltmennesker og som nasjon. Omstillingen er godt i gang i andre land, men ikke hos oss. Norge er en av verdens største oljeprodusenter, og det vi gjør har enorm betydning – ikke minst det vi ikke gjør. Hvor langt er vi villige til å tenke? Hvor langt er langsiktig?
Politikerne trenger vår støtte til å konkretisere og sette fjorårets grunnlovsendring om til praktisk politikk og gjøre Norge mindre oljeavhengig. Grunnlovens paragraf 112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»
Sentralbanksjef Øystein Olsen brukte i årstalen til Norges Bank dette ordspillet: «Fra særstilling til omstilling», med henvisning til at Norge skal omstille seg til en mindre oljedrevet økonomi. Statsbudsjettet kan ikke lenger styrkes med overføringer fra oljefondet.
Vi kan snu. Vi kan velge
Skal vi klare den store omstillingen, må det en politisk enighet til i Stortinget om at dette ligger fast uavhengig av skiftende partipolitisk flertall og mindretall. Vi har ikke råd til å la være. Det er uetisk å ikke ta regningen nå. Eller positivt uttrykt; en stor seier å få oppleve gevinstene ved å bo i et samfunn som er klimanøytralt og bærekraftig for nye generasjoner.
Som verdens rikeste land har vi muligheter få andre har. Vi har økonomi og kompetanse til å investere i forskning og utvikling av ny teknologi og kompetanse for overgang til fornybare energikilder og en mer bærekraftig framtid på vår felles jord. Vi har en økonomi vi kan velge å snu, fra å investere i fossile energikilder til fornybar energi. Vi kan velge. Men ikke en gang vi har økonomi til å ta konsekvensene hvis vi ikke gjør noe nå.
Å snu utviklingen betyr å investere i handlingsalternativer. Vår troverdighet er avhengig av at Olje-Norge blir klimanøytralt. Velstandsutviklingen vår er basert på utslipp av klimagasser. I dag vet vi at våre klimautslipp rammer medmennesker helt andre steder på kloden. Fattige får det enda vanskeligere med å bevare sitt livsgrunnlag, og stadig flere må flykte. Vi har et spesielt ansvar overfor dem. Verdens fattige har samme rett som oss til gode livsvilkår, til utvikling og forbedring av levestandard. Utslippsreduksjon må derfor først og fremst tas her hos oss. Vi bør gå i dialog med næringslivet og sivile aktører om hvordan det skiftet vi står overfor skal foregå.
La oljen ligge
Økonomen Jeremy Rifkin har gitt Norge en tydelig oppfordring om å la oljereservene ligge. Han etterlyser at vi i likhet med Tyskland velger en alternativ kurs vekk fra fossilt brensel og over til fornybar energi. Norge er et lite land, men som oljeprodusent er vi et av verdens største. Å la oljen ligge innebærer først og fremst en holdningsendring. Er vi villige til å bremse norsk oljeutvinning? Det vil ikke være enkelt, men har vi, av hensyn til generasjonene som kommer etter oss, noe valg? En svensk biskop har uttalt: «Jordens redningsflåte har to årer; den etiske og den tekniske.» Og jeg tilføyer: Vi trenger å bruke begge årene for at vi ikke skal ro i ring, men komme framover.
Det er håp hvis vi i tide er villige til å utforske og utvikle andre muligheter. Vi har rikelig med tilgang på vann og vind. Hvilke muligheter for nye arbeidsplasser ligger her? Jeg bor på en kant av landet hvor der industriarbeidsplasser ble etablert på grunn av tilgang til vannkraft. Mange små vannkraftverk ble etablert. Går veien mot framtiden tilbake til flere småskalaprodusenter – av både energi og varer? Hvor langt skal (mat)varer reise før de når fram til oss?
Under andre himmelstrøk er det rikelig med sol. Klimarettferdighet kan oppnås hvis vi tar ansvar – sammen med andre industrialiserte land – og bidrar til fattige lands behov for klimatilpasning i stedet for å kjøpe deres teoretiske og moralske rett til utslipp.
Vi forvalter Guds skaperverk
Sterke stemmer hevder at kirken ikke skal drive politikk. Jeg er enig i at kirken ikke skal drive partipolitikk, men kirken skal låne stemme til de svakeste blant oss, tale tydelig om menneskeverd og kjempe mot urettferdighet. Vårt engasjement er dypest sett en konsekvens av troen på Gud som skaper, frelser og livgiver. I kirkelig språkbruk sier vi: «Vi vil arbeide for en bærekraftig forvaltning av Guds skaperverk.» Andre bruker andre ord. Budskapet er det samme. Vi har fått ansvar for at jorden har bærekraft – over tid – og for alle.
Det er en sentral side av det kristne menneskesynet at vi som mennesker er skapt i Guds bilde til å være medmennesker. Vi er utlevert til hverandre, og vi er avhengige av hverandre og alt annet som lever. Ingen kan helt og holdent leve av seg selv eller for seg selv. Mange av konfliktene handler om kamp om ressurser. Hvilke verdier og hvilke ressurser skal ha prioritet? I Lofoten spisses kampen i hensynet mellom fisk og olje, mellom matsikkerhet og uro for at den trues.
Klimakrisen rammer allerede sårbare mennesker i fattige land, den vil også ramme fremtidige generasjoner. Ingen av dem er skyld i den utfordringen vi står overfor nå. Dette er en enorm etisk utfordring. Fattige får det enda vanskeligere med å bevare sitt livsgrunnlag, og stadig flere må flykte. Hele skaperverket er avhengig av at vi tar vårt forvalteransvar på alvor. Som kirke er vi kalt til å arbeide med rettferdighet og menneskerettigheter i et globalt så vel som lokalt perspektiv. Med utgangspunkt i troen på Gud har vi ansvar for verden. Vi kan ikke være oss selv nok.
Mengden klimagasser må kuttes
Vi lever i og er avhengig av samfunnsmessige strukturer. Verdensomspennende systemer er med på å bestemme den enkeltes liv. Alle mennesker har samme verdi og rett til samme muligheter. Hva sier vi når livsgrunnlaget for medmennesker trues? Et sterkt uttrykk for fellesskap finner vi i kirkens nattverdsfeiring. Der ber vi: «Hjelp oss å høre det rop du har hørt, å se den nød du har sett, og å elske vår neste som oss selv.» (Fra Gudstjenesteordning for Den norske kirke, 2011.) Klimaendringene gjør at vi både hører ropene og ser nøden tydeligere.
For menneskehetens felles framtid er det helt avgjørende at politikerne våger å ta de nødvendige avgjørelsene om å kutte utslippene av klimagasser nå, og ikke fortsette å skyve det ut i framtiden. Den tiden har vi ikke.
Det handler om vår felles framtid
Kirken har lenge samarbeidet med det sivile samfunnet. Gjennom samarbeidet i klimavalgalliansen og videre i et trepartssamarbeid med deler av fagbevegelsen og norsk miljøbevegelse, har vi knyttet sterkere bånd. Med ulike innfallsvinkler, er kjernen i budskapet det samme. Vi trenger en storstilt satsing på fornybar energi nå. Den dagen markedene bestemmer at fossilt er ut, er det for sent. De som i dag mister, eller frykter for jobbene sine i olje og gass, kunne vært med på å bygge ut havvind i Nordsjøen. For å få ned utslippene slik både naturens tålegrenser og fattige i verden krever, må vi våge å satse.
Vi vet at livsbetingelsene for kommende generasjoner er avhengig av hva vi gjør i dag. Hele skaperverket er avhengig av at vi tar vårt forvalteransvar på alvor. Kirken har alltid ansvar for de fattige. Omleggingen vi må inn i, handler i ytterste konsekvens om dette. Og det er kirkens stemme.
Salomos ordspråk kan være til inspirasjon også i vår tid: «Synd gjør den som forakter sin neste, salig er den som viser medynk med de fattige.». (14,21) «Alt strev fører vinning med seg, tomt snakk gir bare tap.» (14,23)
Det handler om vår felles framtid.
En lengre versjon av denne teksten finnes i boka Broen til framtiden:
Fremtiden handler ikke om bibelvers eller forvaltning av verdier etter en gudstro. Den handler om viljen til å overleve. Være seg sosialist eller kapitalist.
Å ta ansvar for fremtiden enten en driver næring eller er forbruker er den eneste religionen en bør forholde seg til.
Ikke vanskelig å være enig med biskopen her.
En biskop med hjertet på rett plass, sånn etter min smak.
Trivelig å lese at en biskop fokuserer på vårt samfunn her og nå, og ikke bare på det som kommer etterpå, tenker nå på himmelen.
Foøvrig kunne dem bare stengt igjen mesteparten av oljeplattformene for min del.
Da hadde vi sluppet unna mye av denne plastdritten vi omgir oss med.
Mye av olja går også med til å frakte all denne plastdritten over fjerne avstander med skip på denne jordkloden.
Tenker da bla.a. på sko og klær som er laget av plast, og som gjør at vi svetter etter noen få kilometer i skogen.
Ikke er det mye holdbart i lengda heller disse plastproduktene, og så må vi produsere mer for å kompensere for det som går i stykker.
Vi må mer tilbake til bla.a. skinn, ull, hamp, stål og tre,… produkter som løser seg opp i naturen etter noen få år, og som i tilegg er gode å bruke og holdbare i lengda.
Når jeg leser at 9 av 10 sjøfugl på denne jordkloden har plastprodukter i magen, blir jeg skremt.
Forøvrig tror jeg dem som kommer etter oss kommer til å kalle vår tid for dynamittalderen.
Vi har jo bronsjealderen og jernalderen osv…
Det var vi som sprengte i stykker de glatte svabergene, knausene og fjellene når vi sprer vår sivilisasjon utover.
Dette kan vi aldri reversere…
Faren med vindkraft er at det kan presse strømprisene kraftig oppover her i landet (i kombinasjon med nye utenlandskabler). Resultatet er at norske smelteverk og norsk kraftkrevende industri må flytte til andre land (Qatar eller Island). Ønsker vi en slik utvikling? Jeg tipper at vi maksimalt kan produsere 10% strøm fra vindkraft her i landet uten at strømprisene blir for høye. Storstilt produksjon av strøm fra vindkraft vil kunne presse strømprisene kraftig oppover og kan undergrave mye industri. I dag er lave strømpriser en av de viktigste ressursene vi har i Norge, de lave strømprisene representerer en stor produktivkraft.
Nå er det selvfølgelig slik at noen vil kunne tjene godt med penger på en storstilt utbygging av vindkraft og nye utenlandskabler. Her ligger det an til en kraftig motsetning fremover mellom ulike grupper i det norske samfunn. Vi så tilløp til dette på den siste Manifest konferansen, naturvernorganisasjoner og fagforeninger ser ut til å ha motsatte interesser og synspunkter i dette spørsmål.
Løsningen på sikt kan være å droppe hele liberaliseringen av strømmarkedet og innføre styrte strømpriser her i landet for de ulike brukertyper. Da kan det være mulig å få til både det ene og det andre, kraftkrevende industri får feks lave strømpriser mens husstander feks har et to-pris system.
Mulig at man som en overgangsløsning kan bygge havvind-møller som kun kobles opp mot et eget strømnett kun beregnet for eksport som ikke er koblet til strømnettet på fastlandet slik at man fortsatt kan beholde lave strømpriser på fastlandet.