Bernie Sanders – mellom Demokratene og venstresida

Hvilken betydning har Bernie Sanders’ presidentkandidatur i USA?

I hele sin politiske karriere frem til i år, fra han var ordfører til han ble kongressmedlem og til sist senator, har Sanders valgt å stå som en partiuavhengig kandidat, altså utenfor Demokratene (DP). Han skryter ikke av å være sosialist, men han benekter det heller ikke. Det han derimot gjør, er å sørge for at folk forstår at det er den “skandinaviske formen for sosialisme” han forfekter. Eller med andre ord: sosialdemokratiet.

Hva ofret Sanders til Demokratene

Dette er første gang Sanders går til valg som representant for DP. Og nå er spørsmålet hva slags avtaler han har inngått med partiet, for å bli tatt under deres vinger, (gitt partiets sterke tilknytning til kapitalens interesser). Rett etter at kandidaturet ble gjort kjent var Sanders i et stort TV-intervju, der han ettertrykkelig slo fast følgende poeng: hvis han ikke ender opp som DPs kandidat, vil han støtte den kandidaten som blir det, hvem det enn måtte være.

Sanders har forstått at dersom han stiller som uavhengig kandidat vil han ikke få noe i nærheten av den mediedekningen han får nå som Demokrat, og dermed vil han heller ikke nå ut til et så stort publikum. Han har hele tiden vært klar på at han stiller med mål om å vinne, ikke bare for å være en “alternativ stemme”. Innsatsen har så langt vært imponerende. Han snakker ærlig, direkte og med stor kraft, om majoritetsbefolkningens reelle utfordringer. Han snakker i økende grad også om utfordringer som særlig den fargede delen av befolkningen sliter med, og slik har han så langt klart å samle større folkemengder på valgmøtene enn noen andre av dagens kandidater, uavhengig av parti.

Sanders, en trussel

Er dette tilstrekkelig for å sikre seieren i november 2016? Republikanerne føler seg beviselig mer truet av Sanders enn av noen av de andre kandidatene fra DP, hovedsakelig fordi han er den eneste av dem som tydelig signaliserer at han ikke er fornøyd med status quo (her et innblikk i hva Clinton og de andre DP-kandidatene mener). Sanders trekker dessuten stemmer i sin hjemstat Vermont, fra fattige hvite valgkretser som tradisjonelt har stemt republikansk mot sine egne økonomiske interesser, kun fordi de alltid har gjort det.

DP har for øvrig lange tradisjoner med å foretrekke å tape mot Republikanerne, heller enn å mobilisere kjernevelgerne som vil ha en mer progressiv politikk enn den partiets rike sponsorer ønsker. Et eksempel finner vi 1988, da Demokratens kandidat Michael Dukakis valgte å kjøre en teknokratisk kampanje snarere enn en populistisk en, til tross for stor misnøye med de sittende republikanerne. Igjen, i 2000, lot Demokratenes mann, Al Gore, være å kreve omtelling av de avgjørende Florida-stemmene.

Trekker velgere til Clinton

Dermed er det grunn til å tro at dersom Sanders skulle vise seg som den sterkeste kandidaten i kampen mot Republikanerne, vil lederskapet i DP gjøre alt som står i sin makt for å stoppe ham. I mellomtiden er Sanders og kampanjen hans verdifull for partiet, ettersom han engasjerer og aktiviserer de såkalt skeptiske velgerne og trekker dem mot DP (dette kalles ”the sheepdog function”, han fungerer som en slags gjeterhund). De etablerte politikerne i DP, som Hillary Clinton, vil legge retorikken lengre til venstre – uten de store forpliktelser i den retning, mens de samtidig hevder å være mer ”valgbare” enn Sanders (noe som i praksis betyr at de blir bedre behandlet av borgerlige medier).

Demokratene har alltid foretrukket politikere som gir inntrykk av at de bryr seg om arbeiderklassen (eller, som de ofte blir kalt, ”arbeidende familier”, ”middelklassen” eller ”vanlige amerikanere”). Men straks disse politikerne har snakket ut viderefører man den typiske nyliberale agendaen ved at tilstrekkelig antall representanter fra DP stemmer på republikansk side (det er typisk dette som skjer når såkalte ”frihandelsavtaler” skal ratifiseres).

Aksepterer USAs militære stormaktsrolle

Sanders er blant dem som ville holdt fast ved sitt progressive standpunkt i sosiale og økonomiske spørsmål. Men når det kommer til USAs imperialisme og militarisme, ser han ut til å ha bukket under for den rådende konsensus. Han forteller riktignok gjerne velgerne på venstresiden om antikrigsarbeidet han gjorde i sin ungdom, og minner oss på at han stemte mot å la Bush junior invadere Irak, men det låter likevel litt hult når han gang på gang stemmer for forslag om økte militærbudsjetter. Han har dessuten ikke utfordret den nærmest enstemmige politiske støtten til Israel. Enda mer bemerkelsesverdig er det at når han på kampanjesiden sin lister opp de ti politiske sakene som er viktigst for ham, handler ikke én av dem om utenrikspolitikk eller regjeringens største budsjettpost: militæret. Kanskje enda mer bemerkelsesverdig er det at han har foreslått mer samarbeid med det svært undertrykkende regimet i Saudi Arabia om den USA-ledede krigen mot terror.

Sander hevder ofte at kampanjen hans fordrer en ”politisk revolusjon”. Da er det merkelig at han ikke stiller spørsmål om noen av hovedprioriteringene begge partiers lederskap enes om – prioriteringer man er nødt til å endre om han skal kunne realisere sine politiske målsetninger hva angår sosiale spørsmål.

De Grønne kan komme på banen

Hvis Sanders mot formodning blir Demokratenes presidentkandidat, vil den påfølgende valgkampen (de siste tre månedene frem mot valget i november 2016) bli utrolig interessant. Sander vil bli eksepsjonelt hardt presset til å tone ned retorikken sin. Samtidig vil partiets hovedsponsorer mest sannsynlig gå over til republikanernes side (slik de gjorde da George McGovern, som var mindre radikal enn Sanders, vant kampen om å bli DPs kandidat med sitt ”fredskandidatur” i 1972).

Men hvis Sanders vinner nominasjonskampen, og enda mer hvis han taper, vil det åpne seg et stort handlingrom for De Grønne (the Green party), som i dag er det viktigste (dog fortsatt lite) venstresidepartiet.

Venstresiden må benytte sjansen

Det finnes mange mulige scenarier, men man kan håpe på en kommunikasjon eller samarbeid på grunnivået mellom dem som i dag jobber for Sanders og dem som ser hvor viktig det er å bygge opp en uavhengig maktfaktor på venstresiden. Nå er det opp til venstresiden å benytte momentumet og skape et rom for dem som nylig har blitt aktivisert av Sanders progressive fokus, slik at de kan videreføre sitt engasjement, snarere enn at de ender opp som stemmekveg for det som blir DPs kandidat, kun fordi det er det minst uspiselige alternativet.

Og hvis Sanders viser seg å bli DPs kandidat, er det viktig at venstresiden utøver et press, så han ikke gir etter for presset han vil møte fra den andre siden. Den presserende økonomiske og økologiske krisen vi står overfor, gjør at et radikalt standpunkt ikke bare er høyst nødvendig, men har potensial til å bli mer populært enn et tradisjonelt politisk standpunkt.

Nye politiske muligheter

Når vi går inn i hovedfasen (etter at partiene har valgt sin presidentkandidat, sommeren 2016), blir det store spørsmålet hvorvidt presidentdebattene åpnes for flere enn kandidaten fra Demokratene og Republikanerne (som i dag sponser debattene og ekskluderer andre), noe et pågående søksmål vil avgjøre. Så lenge velgerne tvinges til å stemme på et av to partiene, vil det ikke skje store endringer i politikken.

I mellomtiden kan man organisere på flere fronter. For de som erkjenner hvor begrensede muligheter Sanders kampanje har, men vil benytte seg av handlingsrommet den har åpnet, er det viktig å vedlikeholde og pleie nettverket som inkluderer, men ikke er begrenset til dem som støtter Sanders. Det vil gjøre det mulig å formidle krav til sanderskampanjen, slik som dette, som kan hjelpe kampanjen å komme seg over redselen for å utfordre den etablerte politiske konsensus.

Aktivisme trengs fortsatt

Skal det komme endringer i USA, avhenger dette av hva en organisert majoritet foretar seg direkte. Presidentkampanjer tar ofte fokus og energi bort fra muligheten til å utvikle en slik styrke, men det er kun hvis vi tillater det. Vi kan ikke ignorere kampanjene, men vi må heller ikke la dem styre hvordan vi bruker dem. Som den amerikanske sosialisten Eugene Debs skjønte tidlig på 1900-tallet: Det betyr ikke så mye hvem det er som leder oss, det viktigste er hvordan vi kjemper for forandring selv.

Oversatt av Irene Skagestad