Staten må legge til rette for klimavennlighet

Grønne arbeidsplasser er ikke noe nytt og eksotisk. Vi skal ikke finne opp hjulet på nytt.

I vinter lyste Solberg-regjeringen ut den 23. konsesjonsrunden på norsk kontinentalsokkel. Det legger til rette for en gedigen åpning av nye oljefelt, de fleste av dem i våre mest sårbare havområder. Regjeringen lyste med dette ut alle blokkene som oljenæringen ønsket i Barentshavet. Den legger til rette for oljeindustrien, gjennom å gjøre nye områder tilgjenglig for utvikling.

Staten legger også aktivt til rette for oljenæringen gjennom en rekke andre virkemidler: Seismisk kartlegging av norsk sokkel, petroleumsforskning og gunstige avskrivningsregler for industrien bidrar til at oljenæringen kan ekspandere i gode tider og holde seg flytende i dårlige.

Det er ingen partier som ønsker en genuin laissez faire-politikk der næringslivet utvikler seg helt uavhengig av statlige virkemidler. Staten legger til rette med all sin kraft for at oljenæringen skal vokse og gro. Det er ikke næringsnøytralt. Vi i Norsk tjenestemannslag ønsker heller ingen næringsnøytral politikk. Men vi mener at statens styrke heller skal brukes på å legge til rette for fremtidsrettete klimavennlige næringer.

Norge har en lang tradisjon for at næring og arbeid skapes i et samspill mellom det offentlige og det private. Dette samspillet er avgjørende også i fortsettelsen for at Norge fremdeles skal være et moderne, innovativt samfunn. Vi må bygge på det beste av norsk industribygging for å kunne skape nye, grønne næringer. Da må staten være med på laget, fra den første ideen blir skapt til spaden settes i jorden. For statens rolle må være større enn å ta ansvaret for at egen virksomhet er klimavennlig. Den må også bidra til innovasjon og utvikling i næringslivet. Og den må bidra til at omstillingen ikke bare blir grønn, men også rettferdig. Det kan den gjøre gjennom å ta på seg ulike roller i ulike faser. Særlig tre er viktige: som innovatør, som tilrettelegger og som trygghetsskaper.

Staten, en innovatør
Store vitenskaplige eller teknologiske endringer skjer ikke spontant i en garasje. De kommer som et resultat av at noen har brukt ressurser, tid og penger. Mye ressurser, mye tid og mye penger. De store fremskrittene trenger derfor en drivkraft som har dette – og som er villig til å ta risiko.

Det finnes mye investeringskapital i verden, men mesteparten er drevet etter kravet om kortsiktig profitt. Et gjennomsnittelig investeringskapitalselskap stiller krav om profitt i løpet av 3-5 år. Mye bra kan utvikles til beste for både investorene og samfunnet i løpet av en slik tidshorisont. Men de store samfunnsendrende teknologiene trenger mer tid.

Staten har tid. Og staten har ressursene, hvis vi gir den muligheten til det.

De store teknologiendringene de siste tiårene har skjedd med staten som drivkraft. Internett, GPS og nanoteknologi ble utviklet med den amerikanske staten som primær finansieringskilde og drivkraft. Forsvarsbudsjetter skapte teknologien som gjør at vi i dag kan se morsomme kattevideoer på mobiltelefonen, nesten uansett hvor vi er i verden.

Den samfunnsendrende forskningen må jobbe langsiktig og ta sjanser. Den må gå der ingen har gått før. Medisinsk forskning kan for eksempel vise seg å ikke gi de resultatene man ønsker – eller kan ta mye lenger tid og bli mye dyrere enn det man håpet på. Det er én av grunnene til at vi trenger staten – som en risikotaker.

I desember 2014 mottok May-Britt og Edvard Moser Nobelprisen i medisin for deres oppdagelser av hjerneceller som lar oss bestemme hvor vi er, og hvordan vi kan finne veien fra et sted til et annet. Dette er revolusjonerende forskning, som blant annet kan føre til utvikling av legemidler for mennesker rammet av alzheimer.

Moser-ekteparet er ansatt ved NTNU, og forskningen deres er i hovedsak finansiert av norske skattebetalere. Det skal vi være glade for. Både fordi de fikk rommet de trengte for å drive grensesprengende forskning, og fordi denne kunnskapen kommer fellesskapet til gode.  Det er ikke bare villigheten og muligheten til å ta risiko som gjør staten egnet som en innovatør, det er også for å sikre oss at resultatene kommer hele samfunnet til gode.

Skal vi skape en ny grønn revolusjon må staten være pådriveren. Dersom vi venter til markedet selv mener det er lønnsomt vil det være for sent og utviklingen vil ikke gå raskt nok. Vi risikerer at mange viktige oppdagelser ikke vil bli gjort, enten fordi det ikke gis rom til å forske etter dem eller fordi de ikke umiddelbart ser ut til å være lønnsomme. Den norske staten kan satse ut fra andre hensyn enn ren profitt og det er statens ansvar å gjøre det. Ellers vil de store oppdagelsene skje i de landene der staten satser tungt fremdeles – som Kina. Kina er i dag det eneste landet der staten nå satser massivt på grønn energiteknologi. Vil vi at de skal gjøre de store oppdagelsene før oss?

Vi trengte staten for å skape internettrevolusjonen og nanoteknologi. Vi trenger også staten for å skape en grønn og rettferdig omstilling. Da må staten satse tungt på forskning og innovasjon – samtidig som den bidrar til å la de tusen blomster blomstre gjennom alt utviklingsarbeidet som skjer ulike steder i samfunnet.

Staten, en tilrettelegger
Staten har også en rolle å spille videre i næringsutviklingen. En aktiv stat med en offensiv næringspolitikk kan være tilrettelegger for en grønn og rettferdig omstilling i privat sektor.

Dette kan og må gjøres ved hjelp av en rekke ulike virkemidler. Alt fra satsing på etterutdanning og kompetanseutvikling, til at staten stiller moderne miljøkrav i sine anbud når bygg skal bygges eller storinnkjøp gjøres. Ikke minst er statens rolle i å opprettholde og videreutvikle den norske modellen sentral.

Norske bedrifters sterke konkurranseevne er langt på vei et resultat av vårt demokratiske arbeidsliv, med tradisjon for samarbeid og medbestemmelse – kalt den norske modellen. Modellen er kjennetegnet av velferdsstaten som gjennom et spleiselag sikrer innbyggerne grunnleggende velferdstjenester, og fordeling av ressursene gjennom relativt små inntektsforskjeller og et velorganisert arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Sterke, representative fagforeninger tar ansvar og trepartssamarbeidet sikrer samarbeid og minsker konfliktene.

Men staten bidrar ikke bare over statsbudsjettet eller gjennom sin rolle som arbeidsgiver. Samfunnets reguleringer kan gi klare retninger for hvordan næringslivet utvikler seg. Gode gjennomtenkte reguleringer kan bidra til fremtidsrettete omstillinger – på sitt beste er regulering et redskap for innovasjon.

Et industrieventyr
For 126 år siden kom to engelskmenn til Norge som fant ut at den billige strømmen og arbeidskraften vi kunne tilby var det de trengte for å starte en cellulosefabrikk. De opprettet Kellner Partington Paper Pulp Company Ltd på Borregaard i 1889. De hadde kompetansen, vi hadde produksjonsmidlene.

Det var starten på et industrieventyr som fremdeles lever og er i front på nyutvikling og innovasjon. Det klarer de fordi de har utviklet seg og fornyet seg. Det er ikke lenger Norge som kan skilte med billig arbeidskraft i den internasjonale konkurransen. Nå er det vi som har kompetansen, det er det som er vårt konkurransefortrinn i det 21. århundre.

Og denne suksessen er det Borregaard selv som har fått til. Deres ansatte i alle ledd av bedriften, deres forsknings- og utviklingsarbeid, deres innstilling til nyskaping og deres gode ideer. Men det har blitt litt lettere med statens ikke helt usynlige hånd.

Tidligere brukte Borregaard rundt 60 prosent av tømmerstokken i produksjonen. Resten var avfall etter at cellulose, papir og andre kjemiske produkter var produsert. Men på et tidspunkt var ikke det lenger lovlig. Nye reguleringer satte krav om at materialene måtte utnyttes bedre. Nå skviser de mer ut av tømmerstokken – og biproduktene har blitt de viktigste produktene for industribedriften. Tolv prosent av omsetningen består av produkter de ikke hadde for fem år siden. Reguleringer oppmuntret til innovasjon – til det beste for miljø og arbeidsplasser.

Denne utviklingen skapes i en bedrift som har forskning og utvikling helt sentralt i virksomheten sin, med nesten hundre ansatte på forskningssiden og fire-fem prosent av omsetningen som årlig går til forskning. Men forskerne jobber ikke i et vakuum. De jobber i direkte nærhet til produksjonen, og til resten av apparatet: Hva trenger kundene? Hvilke muligheter har vi? I tillegg samarbeider de med statlige forskningsinstitusjoner som Universitet for miljø- og biovitenskap. Når hele samfunnet samarbeider, fra fagarbeideren som jobber direkte i produksjonen, til universitetsprofessoren, skaper vi verdens mest kompetente industri.

En miljøvennlig industribedrift kan også spare klimaet ved å spare energi. Borregaard har gjennom energieffektiviseringsprosjekter halvert CO2-utslippene sine de siste ti årene. Det er imponerende, og krever en bedriftskultur som prioriterer klima – og som har gjennomføringskraft. De har fått støtte til dette fra Enova, statsforetaket som gir støtte til energi- og klimatiltak. Det gjør det litt lettere å satse grønt, siden risikoen ved de grønne investeringene senkes. Som i innovasjonsfasen er muligheten og villigheten til å ta risiko en nøkkelrolle for staten.

Grønne arbeidsplasser er ikke noe nytt og eksotisk. Vi skal ikke finne opp hjulet på nytt. For å lykkes med det grønne skiftet trenger vi både en omstilling av eksisterende arbeidsplasser, og å skape nye grønne arbeidsplasser basert på det vi allerede er gode på i Norge. Da trenger vi en aktiv statlig virkemiddelpolitikk som legger til rette for bedrifter som ønsker å satse klimavennlig – som Borregaard. Omfanget og behovet er så stort at bare fellesskapet og staten kan stå for de langsiktige investeringene og gi en forutsigbarhet som markedskreftene aldri kan levere alene. Slik ble jernbanen og oljeindustrien i sin tid bygd, og slik må vi gjennomføre en grønn og rettferdig omstilling nå.

Staten, en trygghetsskaper
Staten må skape trygghet for omstilling. Trygghet for virksomhetene, og trygghet for enkeltmenneskene. De som står i midten av omstillingen skal ikke måtte ta kostnadene selv – det er fellesskapets ansvar.

Da må staten bidra med sjenerøse ordninger. Gode muligheter for omskolering, uten store fall i inntekt. Et godt permitteringsregelverk som gjør at folk ikke mister jobben unødig, og at bedriftene beholder kompetansen.

Blir omstillingen lagt opp på en grønn og rettferdig måte, er det ikke vanskelig å få oppslutning om den. Folk er for industri, og folk er for å redde klimaet. Med fornuftig bruk av statlige virkemidler og et godt samarbeid næringsliv – stat – sivilsamfunn kan vi få dette til å gå som hånd i hanske. Omstilling handler ikke om å legge ned industri eller arbeidsplasser, men å fortsette å skape det på nye måter.

Staten må ta grep
Den norske modellen er basert på at ingen næringer er hellige. Arbeidsplasser som ikke lønner seg lenger må kunne legges ned, under den forutsetning av det er noe nytt til å overta. Tragedien for de britiske gruvesamfunnene etter Thatchers brutale politikk skjedde fordi de ikke ble tilbudt noe alternativt. Uavhengig av politikken som ble ført, kunne ikke disse samfunnene ha levd på gruvedrift i dag. Men arbeidsledigheten, fattigdommen og håpløsheten kunne vært unngått med utvikling av nye næringer, kompetanseheving og en styrt og gradvis avvikling av næringen.

Norsk økonomi er avhengig av oljen i dag, men med en aktiv politikk for innovasjon og næringsutvikling i klimavennlige næringer trenger vi ikke være det i fremtiden. Vi kan ikke risikere brå massearbeidsledighet fordi en sektor plutselig kollapser. Og vi kan ikke risikere klimaendringene som følger med oljeutvinningen. Derfor vil vi gi staten styrke til å innta rollene den best kan ha: Som en aktiv innovatør og en tilrettelegger for fremtidsrettete næringer.

En lengre versjon av denne teksten finnes i boka Broen til framtiden: