Arbeidsledigheten i Norge stiger. Hva vil ny NAV-sjef Sigrun Vågeng gjøre for de som står i fare for å miste sin jobb, og hvordan vil hun møte sine brukere?
Krisen i oljenæringen er spådd å smitte over på andre næringer, og vi kan få opp mot 200 000 arbeidsledige i følge NHO-topp Stein Lier Hansen. LOs juridiske avdeling opplever en 30-40 prosent økning i saksmengde, og LO-advokat Kathrine Rygh Monsen forteller at hun kjenner til flere eksempler der eldre arbeidstakere og arbeidstakere med dårlig helse blir valgt ut i nedbemanningsprosessene. Jeg har selv jobbet i en bedrift i omstilling og jeg var en av de som mistet jobben. Jeg mistet jobben da helsa mi ikke var 100 prosent og jeg på sikt kunne føre til røde tall i budsjettet. Her er min historie:
Et uvarslet møte
– Tror du virkelig det? At du kan jobbe her nå når du er hjerneskadet?
Min arbeidsgiver slår hånda hardt i bordet mens hun ser strengt på meg. Hennes sjef igjen, som også sitter der, ser ned i bordet. Sier ikke et ord. Lar henne brøle til meg. Jeg ser bort på han og tenker at han er en feiging. At han lar det jo bare skje, han som er øverste leder av en IA-bedrift. Jeg har lyst til å hyle. Si noe for faen! Men han sier ingenting. Jeg fikk sparken.
Jeg var tatt inn på et uvarslet møte på min arbeidsplass. Et møte som ikke var i tråd med de regler vi har for slikt i arbeidslivet, et møte som skulle ha vært varslet i god tid og minst 14 dager før. De visste nok hva de gjorde, de skulle ta meg på senga, og derfor tok de fra meg verdifull tid. Tid til å varsle og ta med meg min tillitsvalgte, tid til å prate med lege, tid til å diskutere saken med min samboer og kanskje ta han med, og tid til å prate med min pappa. Men jeg kunne ikke snakke med pappa den dagen. Han var innlagt på sykehus for å få cellegift. Han hadde nylig fått påvist kreft med dødelig utgang. Pappa trengte ingen telefon om at datteren hans sto i fare for å miste jobben. Han hadde nok med seg selv, slik jeg vurderte det. Jeg sto alene. Helt alene. Opp mot to sjefer på et uvarslet møte.
De visste dette, at jeg sto i flere kriser, ikke bare min egen. Jeg hadde som god arbeidstaker vært ærlig om min fars sykdom, slik at jeg skulle bli tatt litt hensyn til i en vanskelig tid. Det ble ikke tatt hensyn til. Det ble brukt for alt det var verdt. Ble brukt for å kvitte seg med en funksjonshemmet arbeidstaker.
De tusen spørsmål
5 måneder før hadde jeg til min store overraskelse blitt lagt inn på sykehuset for utredning. Det ene beinet mitt oppførte seg litt merkelig, og jeg hadde som så mange ganger før en litt rar stikkende følelse i den ene ankelen. Etter oppfordring fra mine kolleger dro jeg til lege for en sjekk, og for å gjøre en lang historie kort: jeg fikk et nytt styrende dokument i livet mitt, et dokument som i alt for mange tilfeller ga meg langt lavere verdi på arbeidsmarkedet enn før. Jeg hadde MS. Multippel sklerose.
MS hadde jeg hatt lenge uten at jeg hadde merket det noe særlig. Jeg hadde hatt det kanskje siden tidlig i tenåra, men ganske sikkert fra jeg var 17 år. Nå var jeg 30 år gammel og jobbet 100 prosent stilling og 200 timer overtid i året, i en tung fysisk jobb.
Når man får en slik diagnose og ikke er kjent med den, så bombarderes hodet med spørsmål. Tusen spørsmål. Spørsmål som farer i full fart mot hjernen din, utformet som glødende nåler, som alle treffer den samtidig. Du blir svimmel og kvalm, hjernen snurrer, og du føler du står og balanserer med ei tå på den bakken du hadde begge bena trygt plantet på bare for noen minutter siden. Men en tanke bryter gjennom. Den er tydelig, den er viktig, den er riktig. –Dette skal jeg klare, dette skal jeg finne ut av!
Å jobbe er bra for deg
Jeg spurte min nevrolog et av de viktigere spørsmålene jeg trengte svar på der og da. Jeg spurte om jeg kunne fortsette å jobbe. Jeg hadde jo nettopp kjøpt meg leilighet og hadde et sjusifret beløp i gjeld. Han svarte som sant var, at så klart jeg kunne det. Å jobbe vil gjøre meg godt. Det vil være bra for helsa mi. Særlig en tung fysisk jobb. Men han anbefalte meg samtidig å være ærlig med min arbeidsgiver, slik at jeg kunne få tilrettelagt arbeid, om jeg skulle trenge det en gang. Jeg husker jeg var skeptisk. Veldig skeptisk.
Ville min sjef forstå? Eller hadde hun fordommer? Så hun for seg en rullestol om jeg sa MS? Så hun en pasient? En pleietrengende? En syk? Jeg valgte å høre på min nevrolog, dessverre. Jeg informerte sjefen om min diagnose. Det skulle jeg aldri ha gjort. Hun reagerte slik jeg hadde vært redd for. Hun sa jeg ikke kunne jobbe der mer. Men jeg gikk på jobb likevel jeg. Jeg skulle bevise at hun tok feil.
Det gikk bra i noen måneder. Med tusen spørsmål i hodet og en kreftsyk pappa hjemme. Det gikk som det måtte gå. Jeg ble veldig syk. Jeg ble lammet fra brystet og ned. Det hadde aldri skjedd før, og har aldri skjedd i ettertid heller. Men den opplevelsen fikk meg til å forstå at jeg måtte ta i mot medisinsk hjelp. Noe jeg hadde utsatt for jeg ville ta en ting om gangen. MS skulle jeg ha for resten av livet, og det var mye jeg skulle sette meg inn i. Jeg tenkte at det ikke hastet.
Hva lammelsen skyldtes vet jeg ikke. Tilfeldig eller stress? Jeg velger å legge en tusenlapp på stress. Men etter seks uker på krykker var jeg nesten stablet på beina igjen, og avbrøt sykemeldingen min. Jeg skulle jobbe! Dårlig til beins eller ikke. Dette går jo over!
Det var en kjempetabbe. Jeg skulle aldri i verden vist meg på min arbeidsplass med krykker. Et sterkt symbol på funksjonshemming. Den store alarmknappen ble trykket inn. Jeg ble et tema på ledelsens mandagsmøter. For bak min rygg ble det holdt møter. Mange møter. Om min person. Møter med de forskjellige avdelingene på min arbeidsplass og med NAV. Hvem kunne ta seg av det problemet jeg hadde blitt?
Et tilbud du ikke kan takke nei til
Jeg sitter ennå på det lille møterommet og tror fortsatt ikke mine egne ører? Rammer hun meg der det gjør mest ondt? I mitt ego, min identitet, min selvtillit? Kaller hun meg hjerneskadet? Sier hun at jeg er dum? Sier hun at jeg er for dum til å jobbe hos henne? Hun gjør virkelig det, mens hun sitter rakrygget og stirrer olmt på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Kanskje jeg er dum? Kanskje jeg ikke har noen verdi lengre? Er jeg bare en handikappet tulling? Hvem er jeg, hvem er jeg, hvem er jeg? Jeg bare sitter der og konsentrerer meg om å ikke gråte. Den skal de ikke få. Jeg får ikke frem et ord.
Før hun kalte meg hjerneskadet lekte sjefen min tilrettelegger. Hun latet som hun fulgte lover og regler. Hun tilbød meg 50 prosent stilling i en annen avdeling. Ba meg si fra meg min faste 100 prosent stilling. Hun sa jeg skulle sitte på en stol midt i lokalet og være en slags håndlanger for mine kolleger. Ba meg sitte der til spott og spe. Jeg tenkte at her manglet det bare at de lagde meg en hatt påskrevet idiot og plasserte den på hodet mitt.
Hennes forslag til tilrettelegging var så idiotisk at jeg måtte nesten le. Jeg gjorde ikke det, det var ei personlig katastrofe under oppseiling, og det var ikke morsomt. Jeg sa nei, dette måtte hun jo forstå at jeg ikke kunne gå med på. Jeg ba henne om å roe seg ned, vente til jeg ble helt frisk, og det skulle jeg bli straks. Jeg ba henne vente til jeg var godt i gang med bremsemedisinene mine og med fysioterapi. Min nevrolog sa at det var ikke mye tid det var snakk om. Men nei. De hadde allerede tatt kontakt med NAV. De hadde fått en slags avtale med NAV om at omskolering var best for meg. Jeg ble aldri spurt. Jeg rakk bare å komme med et men, så smalt det.
Mens jeg satt der og kjempet mot gråten, satt der og tenkte på at jeg var ingen lengre, mens jeg satt som ei 30 år gammel voksen dame som savnet sin pappa og tenkte at han skulle dø snart, skrev jeg under på dokumentet fra NAV. Uken etter var jeg fjernet fra turnusen. Jeg fikk ikke komme ned til mine kolleger med kake, jeg fikk ikke sagt farvel, jeg bare forsvant. Jeg spurte jo om jeg kunne det, komme ned til dem, men kakespising var ikke i budsjettet sa hun. Og om jeg bakte kaken selv, var det slett ikke rom i samme budsjett for stopp i drift.
Rett skal være rett. Om du klarer
Jeg innfant meg hos NAV. Jeg sa det som det var. Jeg sa jeg ville ha jobben min tilbake. Nå høres det kanskje ut som jeg ba tynt og forsiktig om at de kunne rette opp i den urettferdighet jeg hadde blitt utsatt for, men slik var det ikke. Jeg var godt forberedt. Jeg hadde med meg papirer fra lege, papirer som sa at jeg var arbeidsfør, og jeg ba om et møte med øverste ledelse der jeg fikk legge frem min sak. Det fikk jeg, over en hel klokketime. Men jeg pratet for døve ører. Nei, sa NAV, dette er best for deg, det har din tidligere arbeidsgiver sagt. De så også helt bort i fra at min lege mente jeg var frisk nok til å jobbe. Det betydde ingenting.
Jeg spurte hva jeg skulle gjøre nå, nå når jeg ikke hadde en jobb å gå til lengre, og de tilbød meg arbeidstrening. Jeg glemmer det aldri. Arbeidstrening? Jeg var jo på jobb før helgen, hva mente de at jeg skulle trene på? De tok seg i det, og var enig i det kanskje var et litt dumt forslag. Ett av veldig mange dumme forslag som skulle komme fra NAV i årene fremover. Men, sa de, du skal jo begynne på omskoleringen din over jul, og det blir bra! Ja, for jeg hadde vært fremsynt nok til å søke meg inn på universitetet igjen, for jeg hadde en mistanke om at dette kunne bære galt av sted.
Ja, du som leser dette tenker kanskje at dette er jo ikke rett? Nei, rett er det ikke, og juridiske råd fikk jeg. Advokat var jo enig i at jeg hadde en god sak, men mine motparter var for sterke, og ville jeg tåle år med kamp? En kamp for å beholde en ufaglært jobb med relativt dårlig lønn, når jeg hadde utsikter til utdanning og en bedre betalt jobb? Jeg var enig. Det er ikke alltid slik at man er i stand til å kjempe for sin rett. Særlig ikke når man står alene. Jeg hadde også nok bekymringer, og en sykdom å forstå. Jeg kunne ikke ta sjansen på et rettsapparat som ville slite på meg i mange år. Jeg lot det gå, selv om det var dypt urettferdig. Men jeg ble ikke lei meg, jeg ble sint. Veldig sint.
Ingen plass i samfunnet
Jeg bøyde ikke hodet, jeg gråt ikke, jeg var ikke tafatt, men jeg dundret løs på NAV med alle de spørsmål jeg hadde. Jeg spurte min saksbehandler om hva han mente jeg skulle ta meg til de neste seks månedene mens jeg ventet på å få starte på studiene. Vel, siden jeg var såpass samfunnsengasjert kunne jeg kanskje stå litt på stand for forskjellige saker jeg brydde meg om? Det var jo noe. Jeg tenkte at når situasjonen var som den var kunne jeg utnytte denne dødtiden til å jobbe frivillig for felleskapet.
Min arbeidsgiver, sammen med NAV, tok fra meg min verdi som arbeidstaker og fjernet meg fra fast inntekt og kolleger og mitt bidrag til felleskapet gjennom både jobben og betaling av skatt. Nå skulle NAV også prøve å ta fra meg anledningen til å bidra som frivillig i et borettslag.
Jeg satt i styret til borettslaget. Der diskuterte vi bredbåndstilgang, skifte av sikringsbokser og nye verandadører i borettslaget. Blant mye annet som er til det beste for oss som er beboere. Jeg syntes det var et fint verv, og jeg følte meg nyttig. Helt til det dumpet en giro ned i postkassen min. Den var på oppunder 20 000 kroner. 20 000 som skulle trekkes fra mine arbeidsavklaringspenger. Hva i all verden var dette? Alle som har hatt med NAV å gjøre vet at de ikke er enkle å få tak i, særlig ikke NAV forvaltning som hadde sendt meg denne giroen. De har ikke brukerkontakt. Men etter mye om og men, et 10-talls telefonsamtaler og et dusin oppmøter fra min side på det lokale NAV-kontoret, fikk jeg et svar. Det sjokkerte.
NAV hadde regnet på hva en styregodtgjørelse utgjør i snitt. Mine fem styremøtet som ble godtgjort med 500 kroner per oppmøte kostet meg da hele 20 000. Jeg argumenterte med at jeg satt da virkelig ikke i styret til Statoil, men i styret til et middels stort borettslag i Nord-Norge. Slik er det, sa NAV. Ikke noe å gjøre med. Dette er ei gjennomsnittsberegning som vi har gjort. Både jeg og styreleder, en fremtredende politiker i min hjemby, forsøkte virkelig å gjøre noe med det. Han kontaktet NAV på min vegne og spurte om det virkelig kunne være sånn, skal det koste meg mer enn hva jeg får i godtgjørelse å sitte i styret? Dessuten, alle andre får jo beholde godtgjørelsen, de som er i lønnet arbeid, hvorfor skal jeg få trekk i arbeidsavklaringspenger med en trussel om å miste de helt om jeg deltok på flere styremøter? Han fikk ikke annet svar enn hva jeg fikk og jeg trakk meg fra styret.
I tre år kjempet jeg mot NAV-systemet. For NAV sliter deg ut. Systemet er tungrodd. Systemet roter bort papirene dine. Systemet har ikke kompetente ansatte som kan gi deg svar på spørsmålene dine. Systemet ser i noen tilfeller ned på deg. Systemet kaller deg kvitmakk. Ja, hun kalte sine brukere det, den NAV-ansatte jeg traff med en god del alkohol innabords. For systemet er pill råttent. Det vet nesten alle som har vært i det. Systemet ble min deltidsjobb. For det er virkelig slik som en del sier: du skal ha god helse for å tåle NAV.
Hva med de aller svakeste?
På mitt siste møte med NAV satt det to saksbehandlere der. Jeg spurte hvorfor det var to av de, og svaret jeg fikk har bekymret meg siden. De svarte at jeg var usedvanlig ressurssterk og stilte vanskelige spørsmål. Når jeg synes NAV er utmattende, som er en av de såkalt ressurssterke, hva med de som ikke er det?
Hva synes du om denne historien, Sigrun Vågeng? Hva vil du gjøre for de aller svakeste blant oss, og hvordan skal du forhindre at de som ikke er 100 prosent friske ikke mister sin jobb på bakgrunn av fordommer og mangel på tilrettelegging? Hva skal du gjøre for alle de som allerede står utenfor? Hva skal du gjøre for de som må være en del av systemet ditt? Skal de fortsatt stues bort uten anledning til å få sin stemme hørt i det vi liker å kalle et demokrati? Skal de aller svakeste fortsatt knebles? Og hva vil du gjøre for å stoppe storsamfunnet fra å kalle de som har havnet i uføret for svindlere, snyltere, late og kvitmakk? Hvordan skal du gi de verdigheten tilbake? Det vil jeg ha svar på.
Min historie er på ingen måte unik. Jeg har sett det gang på gang i mine snart 25 år i arbeidslivet. Jeg har sett alle de som ikke er 100 prosent friske, de som er eldre, de som har sykdom i nærmeste familie, de som har utfordringer, ja alt som gjør at de faller utenfor rammen for det arbeidsgiver tenker er en produktiv arbeidstaker, bli kastet ut av arbeidslivet og satt over på statlige ytelser.
Hvordan vil du Vågeng møte de hundretusener av arbeidsledige som vil banke på din dør i årene fremover? Vil du fortsatt være sikkerhetsventilen for arbeidsgiver, når arbeidsgiver ikke ser seg tjent med de forskjellige ansatte? Vil du følge opp den ydmykelsen de blir utsatt for i møtet med et tungrodd system, som tar fra de siste rest av verdighet? Eller vil du forsøke å rydde opp i de fordommer som gjennomsyrer holdningene både til arbeidsgiverne, storsamfunnet og NAVs ansatte? Jeg håper det. For alles beste.
Epilog: Skribenten gjennomførte en bachelorgrad i dokumentasjonsvitenskap og fikk 100% stilling hos en ny arbeidsgiver. Hun har alle de funksjoner hennes arbeidsgiver behøver i behold, og trenger svært lite tilrettelegging. Hun vil alltid være redd for å bli kastet ut av arbeidslivet igjen.
Din eks-sjef er psykopat. Måten hun opptrådte på er ikke bare uetisk men også ulovlig. Du burde ha politianmeldt henne både for brudd på arbeidsmiljøloven og æreskrenkelser.
Og nei, ulønnet frivillighetsarbeid skal ikke føres på meldekortet. Hvis NAV påstår det så lyver de. Det står i deres egne regler at det ikke er noe som må føres opp.
Jeg har ikke kompetanse til å sette diagnoser på pressa mellomledere, så jeg kaller ingen psykopater i dette. Men hun så tall der hun skulle sett mennesker, det er helt sikkert. Jeg burde ha gjort mye, men så meg ikke i stand til det, og fikk også råd om å la være. Det kunne bli for tøft.
Mye mulig det er slik nå,men det var ikke slik da, for 8 år siden. Om det har kommet bedre regler på det nå er det bare superflott!
Jeg legger ved en nyhetssak som handler om noe som ligner min sak rundt godtgjørelser og trygd: http://www.nordlys.no/nyheter/dropper-mote-for-a-ikke-miste-trygd/s/1-79-6003790
Vel, kanskje det å sette diagnoser blir litt for drøyt; men hennes opptreden var i aller høyeste grad uetisk og ulovlig.
Det er sant.
Teksten er redigert rundt spørsmålet om ubetalt frivillig arbeid. Det kom nye regler i 2014. Denne historien er fra 2007. Du skal ha takk for at du gjorde meg oppmerksom på det.
Det er interessant at kronikkforfatteren først våger å skrive innlegget etter at hun er kommet i ny jobb. Det er en fryktkultur blant arbeidsledige, frykt for represalier fra NAV, frykt for å bli sett på som «bråkmaker» av fremtidige arbeidsgivere, frykt for å bli sett på som «tapere». Derfor er det svært sjelden at virkeligheten for de arbeidsledige kommer frem i offentligheten.
Flott at du kommenterer teksten min, det setter jeg pris på. Ja, det er kanskje det. Men så lenge jeg er i stand til å skrive og formidle min historie ser jeg det som min plikt å si i fra om mine opplevelser, for det kan angå så mange. Det kan være at jeg blir «straffet» av fremtidige arbeidsgivere (mange vil nok heller ikke ansette meg nå når de kan google seg frem til mitt bråkmakeri og min diagnose), eller av NAV. Men vet du, jeg overlevde å miste jobben, jeg overlevde NAV, og jeg stablet meg på beina igjen. Derfor vet jeg at jeg tåler enda mer neste gang, og det vil heller ikke knekke meg. Verken jeg, eller de andre som er eller har vært i NAV-systemet er «tapere». Vi er mennesker og like mye verdt som alle andre. Men du har rett, det er en fryktkultur, dessverre.
Jeg støtter deg 110%. Problemet er at det er alt for få som deg som våger å fortelle om virkeligheten. Problemet her er strukturelt selv om opplevelsene blir individuelle. Det er mye arbeidsledighet og arbeidernes rettigheter er blitt svekket gjennom ulike politiske beslutninger som tilslutning til EØS-avtalen og avskaffelsen av monopolet på arbeidsformidling. Sjefene tillater seg å være mer brutale fordi de har fått mer makt og arbeiderklassen er blitt svekket.