Sørg for at du har det så jævlig som overhodet mulig, sørg for at du mistrives på alle felt i livet. Først da kan du med god samvittighet mislike flyktningene for å være lykkejegere.

Av Svein Kåre Takle

For tiden kom jeg i skade for å fundere litt over et ord som har blitt flittig brukt i media og kommentarfelter den siste tiden. Ordet brukes til å beskrive folks agenda og mål her i livet, og det brukes i negativ forstand, som om at det er noe galt i å ha det målet og den agendaen. Jeg snakker om de berømte «lykkejegerne», eller flyktningene som jeg liker å kalle dem, hver har sin beskrivelse på ting og tang.

Det er en kjensgjerning at en god del folk her til lands sliter med selvinnsikt, så den diskusjonen lar vi ligge for denne gangen. Men det som er litt irriterende for tiden er altså bruken av ordet lykkejeger som disse flyktningene beskyldes for å være.

Jeg tilstår

Da lurer jeg på, og enn så lenge har jeg lov til det, hva er galt i å være lykkejeger? Er ikke også vi lykkejegere? Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er en selvskreven lykkejeger, for jeg leiter hele tiden etter meningsfylte ting å bedrive tiden min med. Jeg er aktivt på jakt etter gode opplevelser som skaper gode minner, jeg mimrer ofte om min gode fortid, gleder meg ofte til ting som skal skje, jakter konstant på de gode tingene. Jeg stopper aldri, det er helt forferdelig. Eller er det det?

Et eldorado av opplevelser

Jeg synes jo ikke det da. Nå har det seg slik at når jeg leiter etter mine gode opplevelser i livet er det ikke fordi det livet jeg har nå er surt og trist og grått og fylt av elendighet. Neida, på ingen måte. Det er fordi jeg ikke helt skjønner vitsen med å sitte i ro når det er så mye fantastisk å oppleve der ute, så mange plasser å reise til, mennesker å møte, så mye å lære, mange bøker å lese, kunnskap å hente inn, inntrykk å fordøye. Ingen poeng i å sitte hjemme i sofaen når verden utenfor er et eldorado av gode opplevelser. Da må man ut å smake på det. Helt klart. Eller tar jeg feil?

Lykkejegerne fins over alt

På jobben har jeg en bruker som må få måltider begrenset, vedkommende har en diagnose som gjør at personen ikke kjenner metthet i måltidssituasjoner, så da er det viktig at vi helsepersonell er der og begrenser matinntaket med loven i hånd. Men opplevelser blir ikke denne personen mett på, det har både lederen min og miljøterapeutkollegene mine sagt, og det følger vi slavisk og lojalt. Denne personen må få gode opplevelser hele tiden. Dette er med andre ord også en lykkejeger, en lykkejeger med utviklingshemning og en alvorlig diagnose som omhandler overspising om ikke noen stopper. Altså store omfattende frontallappskader og redusert evne til å forstå sosialt spill. Til og med de er lykkejegere. Det er nokså påfallende eller hva?

Forskjellige typer lykkejegere

Så da har vi det på det rene og kan oppsummere så langt: Jeg er lykkejeger, personer med utviklingshemning er lykkejegere, du er lykkejeger, og flyktningene er lykkejegere. Ikke sant?

Da lurer jeg igjen på om det er noe galt i å være lykkejeger. Vel, er det? Jeg synes fremdeles ikke det er noe galt i å være lykkejeger, som er en stolt lykkejeger selv.

Men det er en viss forskjell på lykkejegere rundt omkring i verden, og hvilken type lykke de leiter etter. For det har seg nemlig slik at jeg alt har lagt alle kortene på bordet og erkjent at jeg har et fantastisk bra liv med ingenting å klage på, men at jeg likevel fortsetter å være lykkejeger på jakt etter gode opplevelser. Så da skal ikke jeg være sinnatagg på andre mennesker som også jakter på lykke, siden jeg gjør det selv.

Flyktningene er jo lykkelige med veldig stor U foran, så de er strengt tatt ikke lykkelige, for putter man U foran det ordet blir det negativt ladet til tusen. Like negativt ladet som ordet NEI, et ord jeg av og til ikke kan bruke i yrket mitt, da det fort kan skape problemer.

Så når vi alle nå er selverklærte lykkejegere må jeg igjen lure på hva er problemet. Hva er problemet? Trives du der du bor? Flytt. Liker du vennene dine? Kutt dem ut. Har du et parti du liker politikken til? Stem på det motsatte. Elsker du ektefellen din? Skill deg. Liker du huset ditt? Drill hull i taket og knus vinduene eller brenn det ned og bo ute. Er du glad i barna dine? Gi dem til barnevernet eller selg dem. Trenger du bilen din? Knus den. Liker du fritidsaktivitetene dine? Bytt dem ut med noe du hater. Liker du jobben din? Si deg opp. Liker du å ha ferie? Slutt å ta ferie. Sørg for at du har det så jævlig som overhodet mulig, sørg for at du mistrives på alle felt i livet. Først da kan du med god samvittighet mislike flyktningene for å være lykkejegere.

Helsefagarbeider, pølsemaker og tillitsvalgt i Fagforbundet SHS fana, Bergen.

30 svar på “Lykkejegeren – hva er problemet?”

  1. Jeg er nok mer glad i mine barn enn du er i dine, all den tid jeg ikke vil gi bort alle verdiene vi i Norge har bygget opp gjennom generasjoner til folk fra helt andre deler av verden som kun kommer for å motta uten å yte.

  2. Retten til å søke lykke er noe ganske fundamentalt. Uten å gå inn på den amerikanske grunnloven i full bredde – den understreker individets «right to pursue happiness» – å søke å realisere lykken – i vid forstand. Det er en vakker formulering, som jeg tror føles riktig for de aller fleste av oss. Vi unner hverandre denne retten – og så kan vi snakke om hvordan vi skal regulere forholdene mellom oss. Det er rett og slett ikke noe galt at flyktninger «søker lykke». Hva skulle de ellers leve for?

    http://www.firstthings.com/web-exclusives/2012/06/the-meaning-of-the-ldquopursuit-of-happinessrdquo

    1. Selvsagt er det noe galt med at de søker lykken på vår bekostning.

      1. Hvor selvsagt er det? Er det ikke slik at vi i et samfunn også har motytelser? Vi krever normalt at man arbeider, betaler skatt og bidrar på ymse måter til fellesskapet. Det er ingen grunn til å se vekk fra dette her.

        1. Ser man på den største ikke-vestlige innvandrergruppen i Norge (somaliere) så er 34 % av de som har vært her mer enn 7 år i arbeid. Det er helt opplagt at dette koster enormt med penger.

          1. Det er selvsagt rett at regnestykket ikke blir positivt når folk ikke kommer i arbeid. Det fins flere løsnnger på det enn å nekte dem adgang.

          2. Ja, man kan bygge ned ytelsene de har krav på dramatisk. Danmark har vel satt grensen på ytelser til et dansk studielån og det tror jeg er en fornuftig vei å gå.

            Dersom arbeidsdeltagelsen for innvandrere var 75%-80% så er jeg helt enig i at det ville vært helt uproblematisk å åpne grensene.

          3. Nå er det jo slik at ikke det er viljen deres det står på, de vil ha jobb og derfor kommer de. Problemet oppstår når ikke de får jobb, det er riktig at størsteparten av de som kommer er menn, fordi det er deres oppgave å forsørge familien. Men noen må jo gi dem en jobb ikke sant? Det går utover vår velferd når ingen ønsker å integrere disse, men å stenge grensene er jo neppe svaret. Hvor mange folk mangler vi i håndverksfag og helsefag? Og her har vi muligheten til å ansette 100.000 på dagen. Vår egen ungdom vil jo ikke ha slike jobber, de vil ta høyere utdanning.

          4. Vi har et høyt lønnsnivå i Norge, som gjenspeiler effektive arbeidstakere. Problemet er at vi importerer arbeidstakere med svært lav effektivitet som ikke forsvarer en jobb i en økonomi med vårt lønnsnivå.

            Det er faktisk ganske enkelt; ingen ansetter mennesker som ikke forsvarer lønnen sin. Dersom vi skal ansette disse folkene i Norge til norske lønninger så blir det med tap. Jeg vil definitivt ikke bruke mine barns penger på å betale folk som burde vært i sine hjemland og bygd opp de landene de kommer fra (og da diskuterer vi selvsagt ikke flyktninger med akutt behov for beskyttelse).

          5. Det ligger et ganske ekkelt menneskesyn bak påstanden om at vi «importerer arbeidstakere med svært lav effektivitet» – og den er – for å si det mildt – ikke alltid særlig velbegrunnet.

            Selvsagt er det store forskjeller. Noen er utdannede, noen ikke. Noen kommer fra samfunn som en gang har vært velorganisert, andre ikke. Hvis noen lurer på hvordan det ville gått med norge uten innvanding kan de ta en titt på drosje- og kollektivnæringene i Oslo og Bergen. De hadde ganske enkelt ikke virket uten.

            Dette problemet har ikke alltid enkle løsninger men understreker det som må være pri 1 for vellykket integrering: få folk inn i arbeidslivet, få dem til å delta. Lykkes vi med det, lykkes vi med det meste.

          6. Fakta er ekkelt? Klart at folk uten grunnskole eller med kun grunnskole fra et utviklingsland sliter i en høyproduktiv øknomi hvor de aller fleste er flerspråklige fra tidlig barndom av og er flinke og fleksible nok til å bytte arbeidsoppgaver etter behov. Dette illustreres for eksempel ved at 66% av somalierne i Norge som har bodd her mer enn 7 år ikke deltar i arbeidslivet.

            Igjen: Vi snakker om folk som flytter til Norge på grunn av bedre økonomiske villkår og vi snakker paradoksalt nok om de mest ressurssterke fra økonomiene de flytter fra – de som har ressurser nok til å flytte er de som absolutt burde bygd opp de landene de flytter fra fremfor å leve på overføringer fra norske skattebetalere.

          7. Hvorfor sliter de? Jeg bor i en by der en stor andel av bussjåførene snakker polsk – og etterhvert norsk med polsk aksent. Dette er EØS-innvandring, selvsagt. Men jeg kan ikke skjønne hvorfor slikt arbeid ikke kan utføres av folk som har annen hudfarge, og synes det er ekkelt å insinuere sånt.

          8. Det handler om kompetanse, eller manglende kompetanse som sådan. Du er den eneste som nevner hudfarge.

          9. Jeg vet ikke hva du jobber med til daglig, men det er veldig få yrker i Norge i dag som ikke legger store krav på skuldrene til de ansatte. Enten må du ha spesiell kompetanse ellers må du utføre arbeidsoppgavene presist og i høyt tempo. I Norge betaler vi de lavest på lønnsstigen godt, langt bedre enn de fleste vestlige land, fordi de er flinke til å utføre jobben sin, ikke av veldedighet.

          10. Du nevner et problem som kun gjelder for nyinnflyttede, og ikke noe som vedvarer over tid. Du tar heller ikke høyde for den aller viktigste faktoren av de alle: man lærer det man ikke kan. Om dine påstander hadde vært korrekte hadde jo ikke du vært i arbeid selv heller. En syrisk tømrer kan ikke gå rett inn i en norsk byggbedrift uten opplæring, og filippinske sykepleiere kan ikke gå rett inn i en helsefagarbeiderstilling uten opplæring, men når har vært lenge nok og fått mulighetene vi har til å prøve og feile er de som oss: ressurser.
            Og 66% somalerne, hvorfor er de utenfor arbeidslivet? Har de gitt deg et klart svar på det, eller har du som alle oss andre en teori om hvorfor?
            Pr idag har vi 604.000 innvandrere i Norge, om utlendinger hadde vært ute av stand til å tilpasse seg norsk effektivitet sier det seg selv at vi hadde hatt minimum 604.000 arbeidsledige, og alle de hadde vært innvandrere. Det er lov å ha meninger, men ikke fremstille teorier som harde fakta når ikke de er det.

          11. Jeg nevner her kun somaliere som har bodd i Norge over 7 år. Blant dem er det 66% arbeidsledighet.

            Alle løsningene du nevner her koster – mye – penger. Mye mer penger enn jeg vil ta fra mine etterkommere. De folkene som (ikke) er i stand til å jobbe i Norge er i stand til å jobbe i hjemlandet.

          12. Og når ikke det er jobb til dem i hjemlandet? Så da mener, eller vet du?, at det er billigere å oppbevare dem i store leirer til det en dag er trygt å komme hjem igjen? Kåre Willoch og Victor Norman som faktisk er økonomer, er ikke enige med deg der. Historien vår er også kraftig uenig med deg, oljefondet er uenig med deg, befolkningsstatistikken er uenig med deg. Mye vitenskap er uenig med ditt syn, til tross for at du er mildere i din tale enn de fleste andre, det skal du ha. Mine egne erfaringer sier også det stikk motsatte i denne saken her. Når vi tok imot ungarske flyktninger på 50-tallet trengte vi høyt utdannede, så vi tok inn høyt utdannede. Idag trenger vi håndverkere med noe så enkelt som fagbrev(jeg ser ikke ned på folk med fagbrev, jeg har selv to fagbrev), men det er plutselig blitt så dyrt at ikke vi har råd til det? Skal vi befolke oss selv da? Alle får 10 barn hver slik at vi slipper å ta inn nye landsmenn fra andre nasjoner? Frarøve ungdommen alle sine drømmer for å slippe å møte nye? «Sorry lille venn, men du må nok legge fra deg drømmen om å reise jorden rundt. Du skal nemlig skaffe deg en make og få masse barn slik at jeg slipper å se innvandrere. Og BTW, du må nøye deg med et fagbrev som håndverker eller helsefagarbeider!» Det er fremdeles lov å være skepsis, men fremdeles ikke særlig seriøst å bruke teorier som fakta.

          13. Jeg sliter med å se at du har noen argumenter i denne posten. Mitt argument står seg uansett: 66% av somalierne som har bodd i Norge mer enn 7 år er arbeidsledige. Vi snakker om milliarder i overføringer hvert eneste år. Dersom vi fortsetter å øke importen av arbeidsledige blir det svært dyrt på sikt. Jeg mener vi heller bør bruke de pengene på våre etterkommere.

            Det er ingen menneskerett å bo i Norge.

          14. Hersketeknikken din er også lett gjennomskuelig: «Jeg sliter med å se at du har noen argumenter i denne posten»? Og det svarer du på en kommentar som er spekket av argumenter? Jeg vil også benytte anledningen til å spørre deg hvor du har det fra at 66% somalere uten arbeid koster milliarder i året. Vel? Hvor mange somalere er det i Norge? Tok vi inn 100 har vi 66 arbeidsledige, tok vi inn 1000 har vi 660 arbeidsledige, tok vi inn 10.000 har vi 6600 arbeidsledige, tok vi inn 100.000 har vi 66.000. arbeidsledige, tok vi inn 1.000.000 har vi 660.000 arbeidsledige. Vi tok nok inn mer enn 100, mer enn 1000 også, kanskje til og med 10.000, men det skulle jo ikke by på utgifter i milliardklassen. Tok vi 100.000 eller mer ville statistikken på innvandring sett en del annerledes ut enn den er pr 15 juni 2015, som sier at Norges befolkning på 5.100.000 innehar 15,6% innvandrere totalt, hvorpå 13% er uten norsk statsborgerskap. I folketall utgjør sistnevnte 604.000 mennesker, om alle disse er somalere og arbeidsledige skal jeg bøye meg i støvet, men jeg ser ikke noe støv å bøye meg i.
            Mine argumenter er festet i mangfoldige fakta som statistikk, forskning, historie, andres erfaringer, egne erfaringer mm, og dette har jeg nevnt før, og da synes jeg det er påfallende at du synker ned til et nivå der du føler for å drive med hersketeknikken «jeg degraderer dine innspill».
            Faktum er jo at du for lengst har fått valgene, gi deg på tap eller finn mer fakta som støtter argumentene dine. Du klarte lenge å holde en mild skriftform her, det skal du fremdeles ha, men du kunne forlatt diskusjonen med å takke for kampen. I stedet velger du å utøve «jeg finner ingen verdi hos deg». Billig og smålig.

          15. Å du er professor ?

            Hvordan kan man i det hele tatt skrive noe så rotløst mens man har den stillingen.

    2. «The right to pursuit happiness», som USA grunnlovsfader Thomas Jefferson beskrev (han var forøvig også slaveeier), er en rett som også kan brukes til å krenke andres rettigheter. I USA har rettssystemet forlengst innrømmet dette, ved å gi indianerne særskilte urbefolkningsrettigheter til sine historiske landområder. Og det samme har en nå gitt samene i Norge. For når lykkejegerne i USA fulgte sin «right to pursuit happiness» og derfor dyrket opp prærien, så fratok de samtidig en innfødt befolkning retten til lykke på sine vilkår.

      Så før lykkejegere noensinne kan tillates i Norge og Europa, må man først annerkjenne innfødte europeeres rett til lykke, selvbestemmelse og trygghet i eget hjemland. En må altså først slutte å demonisere innvandringskritiske innfødte europeere som høyreekstremister og rasister. Men innvilge alle disse samme urbefolkningsrettigheter i alle Norges fylker som de samene har i Finnmark. Når innfødtes grunnleggende rettigheter slik er sikret, herunder selvstyre og eiendomsrett til sine historiske kulturminner og kunstverk, land og vannrettigheter, kan en deretter begynne å diskutere afrikaneske og asiatiske lykkejegeres eventuelle rett til å folkevandre inn i Europa på jakt etter egen lykke.

      Om ikke innfødtes rettigheter først sikres slik, blir ikke denne lykkejakten noe annet enn kolonisering, imperialisme og en nazistisk jakt på Lebensraum (som sett fra et nazistisk ståsted også var et spørsmål om rettferdighet; de fant det uttålelig at 80 millioner tyskere skulle sperres inne på et lite territorium på størrelse med Norge, mens rett bortenfor østgrensen boltret slaviske folkegrupper seg på 10-20 ganger større landområder pr innbygger). Også Adolf Hitler var altså en slags lykkejeger, på andres bekostning.

    3. Den amerikanske grunnloven var noe som ble satt sammen av hvite menn fra den øvre middelklassen i privat sektor i Amerika på syttenhundretallet. Jeg ser ikke hvorfor dette dokumentet skal være på noen måte allmengyldig!

      1. Helt rett, men so what? Etterhvert sluttet de å holde slaver. Og det er en bred oppfatning i USA at disse formuleringene i grunnloven gjelder alle borgere Det ville jo være helt meningsløst om det motsatte var tilfelle, at man ikke hadde rett til å søke lykke.

  3. Jeg tror grunnen til at noen innvandrere blir kalt lykkejegere, er at det er den viktigst grunnen til at de kommer. De vil leve lykkelige liv i vesten. Men det er altså ikke en grunn til å få asyl. Det ville i såfall bety at alle verdens mennesker ville kunne ha rett til asyl i vesten, og det er nok ikke slik asylsystemet er ment å være.
    Vi er som artikkelforfatter skriver alle lykkejegere. Men det betyr ikke at vi kan gjøre som vi vil.

    1. Jeg liker måten du formulerer deg på, du skriver at du «tror» de er lykkejegere som primært kommer av helt andre grunner enn å flykte fra. Jeg tror det motsatte, så jeg er ikke enig. Men igjen er også det noe jeg tror, på grunnlag av at jeg innbiller meg at det er vanskelig å flytte fra hele livet du kjenner til noe helt ukjent og fremmed bare sånn helt uten videre. Takk for kommentar, du er den første skeptikeren det går an å føre en saklig debatt med. Siden både du og jeg innrømmer at vi tror, så får dialogen en helt annen tone.

  4. Lykkejegere koster jo milliardvis av kroner hvert år, og er helt bortkastet!
    Disse pengene er det jo langt bedre å for eksempel bygge veier, sykehus, og gamlehjem for, eller bruke de på skattelette!

Kommentarer er stengt.