40 dager gammel døde hun. Av feilernæring. Hennes navn var Bisan, – og det fantes bare ikke nok melk i denne verden til henne.
Skrevet av: Mehyar Zarzar.
Bisam ble født inn i det okkuperte Yarmouk distriktet i Damaskus. Det er et par år siden nå. Da hun ble født tillot ikke Assad-regimet noen form for hjelp eller bistand. Hennes mor var traumatisert av alle bombene som hadde falt, så hun greide ikke å amme henne. Alle i nabolaget forsøkte å finne nok melk til henne, men av og til ga hennes foreldre henne bare vann og sukker. For Bisan endte det tragisk. Hun døde.
Dødsreisen til Europa
Den lille jentas foreldre og hennes tre små søsken flyktet og startet sin dødsreise til Europa. Etter en lang og hard reise, ble de smuglet inn i Europa. De seilte i dødens båter. Fra Hellas til Italia, hvor de ble tvunget til å gi fra seg sine fingeravtrykk. Den utslitte familien fortsatte sin reise, til Tyskland. Hvor de søkte om asyl. Da familien ankom Tyskland ba barna sin far på sine knær. «Vær så snill, la oss ikke reise lenger», og faren ønsket heller ikke å reise mer. Det var ikke hans plan. Og den dag i dag venter de på en botillatelse etter at de har klaget på det første avslaget de fikk, grunnet fingeravtrykkene de ga fra seg i Italia.
Naturlig seleksjon av flyktninger
Etter Angela Merkels annonsering om at de vil stoppe bruken av Dublinavtalen for syriske flyktninger, er sjansene ganske store for at familien vil få fortsette å bo i det tyske paradiset. Før Merkels annonsering var sjansene dårlige. Men de venter ennå.
Fra flyktningenes perspektiv er Dublinkonvensjonen lik Darwins «Naturlige Utvalg». Du må overleve de påtvungne fingeravtrykkene om du vil ha retten til å søke asyl på din planlagte destinasjon.
Eventyrlandet Norge
Jeg, jeg kom frem dit jeg ville. Til min planlagte destinasjon, Norge. Jeg er en syrisk flyktning som flyktet under tortur og som endte opp i enden av en fredfull norsk fjord. Jeg overlevde «Det naturlige Utvalg» der så mange falt i fra.
Jeg vurderte aldri emigrasjon, ikke en eneste gang. Jeg husker at jeg, da jeg vokste opp, hørte ordet “Oslo” endeløse ganger. Mine foreldre var palestinske flyktninger i Syria, og dette var i Osloavtalens tidsalder. Jeg husker at jeg så på et kart for å finne ut hvor Oslo lå. Norge så ut som et eventyrland for meg… et sted ved verdens ende, et sted hvor sjø og land møtes i et legendarisk landskap. Jeg tenkte aldri at jeg en dag skulle komme dit, som flyktning, at jeg en dag skulle bo i enden av dette legendelandskapet, fjordene, som jeg da ikke visste hva het.
Takk for støtten
Der så mange politikere snakker om den demografiske faren flyktningene utgjør på det europeiske kontinentet, har sivilsamfunnet i mange europeiske byer startet en ekstraordinær, nobel, støttekampanje. I München, i Wien, i Oslo og andre steder. Jeg ble dypt berørt av den norske kvinnen som sto ved politistasjonen i Oslo. Hun tok med seg en syrisk familie hjem og lot dem sove der den natten. Vanligvis må flyktninger vente i politihallen til det blir deres tur å bli registrert. De sover på gulvet, av og til i flere netter, og det er fryktelig vanskelig etter den lange reisen de allerede har vært igjennom. Jeg ble også dypt rørt av bildene fra München, hvor tyskerne møtte flyktningene med å ønske dem velkommen og dele ut varm drikke og godteri til barna. Det uforglemmelige smilet til det lille flyktningebarnet som ble gitt en teddybjørn av en tysker. Jeg håper denne støtten vil vare lenge og at vi, flyktningene, gjør dere som tar imot oss stolte en dag.
Oversatt fra engelsk av Kjersti Opstad
Land med overveiende kristenkulturell homogen etnisk befolkning, fremstår ofte som eventyrland for muslimske flyktninger fra muslimske land.
Bør ikke det få oss til å tenke oss litt mer om, når det gjelder fremtiden til disse eventyrlandene…?
Det er ikke overveiende kristenkulturell homogen etnisk befolkning i Norge.
Kan være enig med deg hvis man tenker på vår hovedstad….
Sist det var noenlunde homogen etnisk befolkning i Nord-Norge var den gang samene levde der uten nordmennenes forgjengeres nærvær. Etter at urbefolkningen ikke lenger var alene i nordområdene har det bestandig vært mye kulturutveksling, inkludert vår egen versjon av kolonisering. Russere, finlendere, kvener, russere og naturligvis samrøret mellom de forskjellige samiske gruppene og språkene. Romani har bodd i Norge siden 1500-tallet. I den grad vi har hatt adel i Norge har disse i hovedsak kommet fra andre land og andre kulturer. Det har bodd jøder i Norge de siste 150 år.
Heldigvis er det også ganske store kulturforskjeller mellom forskjellige steder og landsdeler i Norge. Det var vanskelig for folk sørpå å akseptere at «nordlendinger» skulle bo i hovedstaden for å få seg utdanning eller hva nå enn grunnen måtte være. Derfor fikk ikke de fra Nord-Norge leie bolig, de sleit med å få seg jobb og ble diskriminert på alle mulige andre måter. Nå har mant heldigvis vent seg til og aksepterer i stor grad folk fra nordlige strøk av landet, selv om disse ble omtalt som barbarer og det som verre var. Jeg tror ikke det er så mye mer komplisert med syrere.