Vår generasjon raddiser er på jakt etter en helhetlig, rettferdig, miljøvennlig og feministisk politikk. Hvorfor flokker vi ikke til sosialismen?
Det måtte komme. Bare fire dager før valgdagen langer Feministisk Initiativ ut mot Miljøpartiet de Grønne. Kritikken er konkret og betimelig – MDGs forhold til sexkjøpsloven stinker av vulgær libertarianisme, og det er utvilsomt riktig at 6-timersdag uten lønnskompensasjon vil gjøre vondt verre for byens lavtlønnede kvinner.
Videre skriver FIs Cathrine Linn Kristiansen at «en betydelig del av miljøpolitikken er formulert og definert av menn i maktposisjoner» og at «de som har mest, det vil si rike menn i Vesten, må gå mest ned i forbruk». Kristiansen maner til kamp mellom de to ettsakspartiene. To partier som går inn for 6-timersdag, har lignende syn på asylpolitikken og en (til forveksling lik) populistisk kulturpolitikk.
LES OGSÅ: Miljøpartiet for kvinner
Kannibalfest på ytre venstre
«Vi vil gjøre det samme for feminisme som miljøpartiet har gjort for miljø; tvinge alle partiene til å forholde seg til det,» sa Sunniva Schultze-Florey fra FI til Klassekampen tidligere i år. Så langt ser det ikke særlig lyst ut for de rosa – i Oslo stiller partiet kun i Sagene bydel og til bystyret. MDG derimot, har gått såpass frem på meningsmålingene at de for tiden er hovedstadens tredje største parti.
Det har blitt hevdet ved flere anledninger at MDG stjeler stemmer fra det mer etablerte SV, og nå spås det at rykende ferske FI vil begå et tilsvarende ran. Som Pål Mykkeltveit fra Minerva skadefro har omtalt det, ligger det an til «kannibalfest» på ytre venstre. Ikke for det at venstresiden er uvant med splittelser – SVs egen historie begynte nettopp slik – men det er oppsiktsvekkende at miljøorienterte og feministiske partier som SV og Rødt nå får motvillig selskap av de grønne og de rosa. Samtidig er det som alltid Arbeiderpartiet-velgerne det må stjeles – og skjermes – fra.
LES OGSÅ: Miljøpartiet for menn
Det nye nye venstre
SV, og i noen mindre grad Rødt, tilhører mer eller mindre den såkalte «New Left»-bevegelsen. Kjønn, legning og rase fikk i løpet av 1960- og 1970-åra et mye større fokus og sidestilles mer eller mindre med klasse på norsk venstreside i 2015. Samtidig står den røde materialismen fortsatt sterkt i kurs hos sosialistene.
På sin side er både FI og MDG noe mindre opptatt av skatter og avgifter og sånn. MDG ønsker større progressivitet i skattepolitikken, var for fjerning av arveavgiften (mot kompensasjon fra formueskatten) og ønsker et øvre tak for formueskatt for bedrifter. FI går inn for eiendomsskatt i Oslo, men da med et bunnfradrag på 5 millioner, hele millionen mer enn de mest gavmilde av de sosialistiske partiene.
Minervas Mykkeltveit skriver at MDGs og FIs velgere ikke tilslutter seg en «ekspanderende velferdsstat og økende skattebyrde», og har nok dessverre rett. For de to partiene er økonomi underordnet kjernesak, materialisme underordnet verdispørsmål. Oslos øvre og nedre middelklasse skånes i de to arbeidsprogrammene, og de rike blir mer massert enn flådd. Kanskje har Lysbakkens SV og Moxnes’ Rødt noe av skylden for dette nye nye venstre, hvor klassespørsmålet har helt forsvunnet til fordel for klimasaken og feminisme.
Velgerne shopper enkeltsaker
Høyresiden kan godt gni hendene sammen og påstå at de hadde rett, og at ideologiens tidsalder er over. Forklaringen er imidlertid sannsynligvis mer prosaisk. Unge radikale stemmer ikke grønt eller rosa fordi de er tilhengere av progressiv skatt. Spørreundersøkelser viser at de fleste partier har svært avvikende syn fra deres velgere. Dessverre virker det som de færreste velgerne setter seg inn i politikken til partiet de stemmer på.
Ungdom stemmer etter hva de mener er «viktigst» av miljø eller likestilling, uavhengig av hvilke partier som faktisk fronter den beste miljø- eller likestillingspolitikken. Denne vilkårligheten straffer de etablerte venstrepartiene. Venstre om! I Storbritannia har Jeremy Corbyn uventet tatt over Labour. Samtidig tyder meningsmålinger på at den usedvanlig venstrevridde senatoren Bernie Sanders står likt med Hillary Clinton i noen av de viktigste delstatene i Demokratenes nominasjonsvalg. De siste ukenes enorme solidaritet med syriske flyktninger i Europa er et gledelig bevis på at ytre høyre og deres kjølige fettere i sentrum ikke nødvendigvis har folkeopinionen med seg likevel. Til tross for at de blåser en sval, rød bris over Vesten, stemmes det fortsatt på partier som nekter å flagge tilhørighet til venstre. Et av dem vil ta imot 5000 syriske flyktninger i Oslo, men ikke skattlegge velgernes 60-kvadratsleiligheter på Torshov. Et annet vil ta imot 2000 kvoteflyktninger årlig i tillegg til de syriske flyktningene, men sier seg villig til å ofre all annen politikk for miljøsaken. Det står ikke mellom grønt og grått, hverken i denne valgkampen eller noen annen. Kjønn er ikke den eneste sosiale kategorien, og en løser hverken fattigdomsproblemer eller klimakrise ved en utelukkende feministisk analyse. Kampen står der den alltid har stått – mellom høyre og venstre, mellom anbud og velferd, mellom privilegier og rettigheter. Min bønn til dere som vakler mellom grønt og rosa – ta venstre om!
Heisann! Jeg håper du også leste svaret vårt https://radikalportal.no/2015/09/12/miljopartiet-for-kvinner/ før du sa politikken vår stinket av vulgær libertarianisme 🙂 Her forklarer vi også vår politikk på redusert arbeidstid.
Hei Sara! Takk for avklaring, motsvaret deres var dessverre ikke publisert da jeg sendte inn min tekst. Først og fremst, når det gjelder 6-timersdag: jeg må si at som god sosialist har jeg liten tillit til at lønnsforhandlingene kan dekke mellomlegget, selv i kombinasjon med noen få tusen ekstra i året etter De Grønnes skattelette. Det er en god grunn til at venstresiden tradisjonelt har støttet lønnsøkning til fordel for skattekutt. Når det gjelder den «vulgære libertarianismen» er jeg klar over at det kan virke noe krasst, og dere har rett i at mye forskning viser at avkriminalisering gagner sexarbeiderne. Det er derfor de rødgrønne innførte en sexkjøpslov, heller enn sexsalgslov. Videre er det elementer av De Grønnes politikk som bærer preg av libertarianisme – legalisering av cannabis, ikke minst (selv om man kan peke til mye god forskning her og). Poenget er at De Grønne, som alle andre partier, må foreta en utrensking om dere ønsker en konsekvent politikk. Det kan bli fryktelig slitsomt å forsvare useriøse forslag fremmet av ulike medlemsgrupper med sprikende ideologier..