Sekstimersdagen er en realistisk samfunnsreform. Folk flest er forbausende mer opptatt av redusert arbeidstid enn deres folkevalgte og LO-ledelsen er.I hvilken retning ønsker vi at det norske samfunnet skal gå? Hva er det vi trenger i det rike Norge framover? Trenger alle som allerede har nok, økt kjøpekraft, eller kan vi erstatte velstandsøkningen med mer fritid, bedre velferdsordninger og økt kontroll over hverdagen? Er det ikke vår og politikernes oppgave å skape et best mulig samfunn og et arbeidsliv som gir rom for flere og ikke ødelegger folkehelsa?
Er det ikke på høy tid at vi ”spanderer” på oss å korte ned på arbeidstida, som ifølge forskning og erfaringer kan gi mange en bedre livssituasjon? En livssituasjon som for eksempel gjør at kvinner som ønsker å jobbe 100 prosent kan gjøre det, og der mange får en bedre mulighet til å klare å leve opp til samfunnets krav?. Realiteten er at veldig mange kvinner allerede jobber tilnærmet sekstimersdag uten lønnskompensasjon i betalt arbeid utenfor hjemmet, for så å fortsette det ubetalte hus- og omsorgsarbeidet i hjemmet etter det. Dette fører til at kvinner har mindre tilknytning til arbeidslivet, dårligere pensjonsvilkår og mindre inntekt. Kan sekstimersdag være en god løsning for å tette disse forskjellene mellom menn og kvinner?
24- timerssamfunnet
Det er spesielt aktuelt å ta opp disse spørsmålene i dag, når både rød og blå regjering, samt arbeidsgiversiden, forsøker å presse arbeidstakere enda mer i et allerede krevende arbeidsliv. Dette krevende arbeidslivet er en konsekvens av det globaliserte kapitalistiske systemet, og medfører et voldsomt press i retning av ”24-timerssamfunnet”, hvor mange arbeidstakere lever med tidsklemme, stress og livsstilsykdommer.
Denne brutaliseringen av arbeidslivet med lengre arbeidsdager, mer uforutsigbarhet, økt arbeidspress og effektivitetskrav er med på å skape et krevende arbeidsliv for forsørgere i alle aldre. Et godt eksempel på dette er butikker og serveringssteder som hele tiden presser grensene med hensyn til åpningstid. Er døgn- og søndagsåpne butikker egentlig nødvendig?
Dette griper om seg for alle som leverer tjenester, som for eksempel offentlig sektor, der mange yrkesgrupper opplever et endeløst arbeidspress på grunn av altfor lav grunnbemanning og unødvendig bruk av midlertidige stillinger. Dette er realiteten i den kvinnedominerte helse- og omsorgssektoren. De som arbeider i denne sektoren får en stadig tøffere og uforutsigbare arbeidshverdag. Og attpåtil åpnes det nå for lengre arbeidsdager som et resultat av at arbeidsmiljøloven liberaliseres av den mørkeblå regjeringen.
Mange sliter med å få hverdagen til å gå i hop, og mange får for liten tid til å ta vare på seg selv og familien. Derfor er det på høy tid med en radikal endring i retning av en ny arbeidstidsreform, seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Der står reelle og vitale verdier som bedre helse, hvile, fritid, livskvalitet, likestilling og økt kontroll over eget liv i fokus. Dette står i sterk kontrast til kapitalismens behov som innebærer økt forbruk og økonomisk vekst, som kloden vår ikke tåler, og som ruinerer de neste generasjonenes framtid. I et globalt og nasjonalt perspektiv kan vi observere hvordan jaget etter mer profitt og utbytting av arbeidstakere gir enorme miljømessige og menneskelige ødeleggelser.
Forsøket på Tine sentrallager
Forskning og erfaringer med sekstimersdagen fra virksomheter og kommunale foretak i Norge, Sverige og Finland viser at kortere arbeidsdag gir muligheten til ”et liv” ved siden av jobben. Politisk korrekt, men faglig feilaktig har mange forsøk med sekstimersdagen slått feil. Målsetningen har vært å redusere sykefraværet. Politikere og kritikerne på høyresiden må erkjenne at sekstimersdagen på kort sikt ikke vil være et tiltak mot lavere sykefravær, ettersom det er utallige variabler som kan påvirke dette. Til tross for ulike variabler, viser resultater fra en evaluering utført av Heidi Enehaug med kollegaer og en kvalitativ masterstudie av undertegnede at sykefraværet er blitt redusert betraktelig på Tine sentrallager i Heimdal.
Tidligere har de fleste forsøkene som er vitenskapelig evaluert, handlet om kvinner innen pleieyrker, og i mindre grad omfattet menn. Av den grunn har forsøket fra Tine Heimdal vært interessant og særskilt. Tine Heimdal har en arbeidstakerstokk på cirka 60 prosent menn og 40 prosent kvinner. Tine Heimdal-forsøket er det første og største som noensinne er blitt implementert permanent her til lands, og muligvis på verdensbasis. Både kvantitative og kvalitative studier viser at Tine Heimdal har vært en suksesshistorie fra begynnelsen av 2007 og til nå.
Sett fra et arbeidstaker- og familieperspektiv, viser konklusjonene i studiene at sekstimersdagen øker livskvaliteten og overskuddet betraktelig ved at flere får tid i hverdagen til å være tilstede for familiens yngre og eldre generasjon. Mange får mer egentid og tid til å planlegge ærend som trening og handling, slik at tidsklemma blir overkommelig. I et livsløpsperspektiv kan også foreldres økte tilstedeværelse og tilgjengelighet for sine barn og ungdommer være et forebyggende tiltak for å stanse reproduksjonen av sosiale ulikheter i helse og økonomi, viser studier fra Verdens Helseorganisasjon og England.
Sett fra et kvinneperspektiv, er en forutsetning for kvinnefrigjøring og likestilling at kvinner blir økonomisk selvstendige. Fremdeles har kvinnene hovedansvaret for omsorgsarbeidet i hjemmet, og kvinner må hyppig tilpasse sin rolle i arbeidslivet til sin rolle i familien. Erfaringer fra Tine Heimdal viser at sekstimersdagen medfører at rollene i hjemmet utjevnes, og det gir muligheter for at både mor og far kan jobbe i heltidsstillinger og eneforsørgere er blitt økonomisk selvstendige.
Sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, gir sekstimersdagen en potensiell gevinst i form av å være et tiltak for rettferdig og pragmatisk bruk av tilgjengelig arbeidskraft. Det vil eksempelvis begrense utstøtingen av funksjonshemmede og eldre personer med svakere helse. Sekstimersdagen vil også være et effektivt folkehelsetiltak med tilnærming til en stor del av befolkningen, og det kan til gjengjeld bli mindre behov for førtidspensjonering. Resultater fra Tine Heimdal viser at det vil gi et bedre arbeidsmiljø, flere motiverte og fornøyde arbeidstakere og høyere produktivitet.
Tallenes tale
Mange hevder at sekstimersdag ikke er bærekraftig og at det er for kostbart å innføre i møte med den kommende eldrebølgen. Sekstimersdagen blir sagt å være en utopi, slik karakteriseres det i hvert fall i dagens politiske klima. I denne sammenhengen fremmer arbeidsgiverorganisasjoner som NHO og Spekter, og den liberale tankesmien Civita sprer budskapet om at vi må øke arbeidsinnsatsen i Norge. Den mye omtalte Perspektivmeldingen fra 2013 fra den avgåtte regjeringen støtter høyresidens dogme og forteller at vi bokstavelig talt ikke har et valg, vi må jobbe mer for å bevare dagens velferdsnivå. Men er det virkelig tilfelle?
Tall fra OECD og SSB viser at hver yrkesaktiv arbeidstaker arbeider mindre i Norge enn i mange andre europeiske land. Ser vi på den annen side på gjennomsnittlig arbeidsinnsats per innbygger, ikke kun blant arbeidstakere, er mønsteret et annet. Da jobber vi mer enn snittet i EU. Eldres innsats, kvinners yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet er oppklaringer på dette. I tillegg bidrar husholdningene i Norge totalt med 70 timers arbeid per uke, mot 45 timer i etterkrigstida. Det er godt over EU-snittet.
I SSB-rapporten, ”Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst”, skrevet av seniorforskerne Erling Holmøy og Birger Strøm, ser de på betydningen for privat forbruk og for felleskassa vår, hvis den gjennomsnittlige arbeidstiden gradvis reduseres til sekstimersdag. SSB-rapporten gir oss valget mellom å tredoble det reelle private forbruket fram til 2060 – eller å veksle penger i form av mer fritid.
Forutsetningen har vært at vi fortsatt skal ha en velferdsstat på dagens nivå, og at vi etterfølger handlingsregelen for anvendelse av oljepenger. Kortfattet er regnestykket fra SSB at det er fullt mulig både å bevare dagens velferdsnivå og oppnå fordoblet kjøpekraft, og samtidig realisere sekstimersdag gradvis. Men det krever et mislikt politisk tiltak, å øke skatten til 50 prosent. Selv med sekstimersdag og 50 prosent skatt hevder SSB at forbruksveksten vil doble seg fram til 2060. Redusert arbeidsinnsats innebærer nemlig lavere skatteinntekter for staten i en situasjon der det egentlig trengs mer penger. Men spørsmålet er hva nordmenn mener om økte skatter? Og hvordan vil et nytt progressivt skattesystem med mer sosial profil fungere?
På generelt basis er det ikke rettferdig å øke skatte- og avgiftsnivået som betales av vanlige arbeidstakere. Derfor er det desto viktigere med en økning i beskatning av svært høye formuer og inntekter, og en utfasing av beskatningen av lave inntekter. Slike løsninger vil gi enorme inntekter til felleskassen, noe som igjen kan brukes til å gi en bedre velferdsstat og mindre sosioøkonomiske forskjeller. I kombinasjon med en gradvis innføring av sekstimersdag, vil en annen mer solidarisk løsning være at vi benytter deler av den doblede velstandsveksten til å forbedre kvaliteten på de offentlige finansierte fellestjeneste våre.
Flertallet vil ha sekstimersdagen
Men hva mener opinionen om dette i dag? Mange er villige til å betale mer skatt for å sikre dagens nivå på velferdstjenester enn å jobbe mer, viser en undersøkelse foretatt på oppdrag fra LO Media i 2013. I en annen holdningsundersøkelse stilte Spekter arbeidstakere spørsmålet om hva de vil prioritere av penger eller fritid, for at Norge skal opprettholde velferdsstaten. 4 av 10 vil øke skattetrykket enn å jobbe mer. Utfallet forbløffet mange, blant andre lederen for Spekter Anne-Kari Bratten. Nordmenn er altså beredt til å veksle penger inn i fritid.
Til alt hell viser andre opinionsmålinger at skremselspropagandaen til arbeidsgiverorganisasjoner og borgerlige politikere ikke fungerer. Faktum er at folk flest er forbausende mye mer opptatt av tanken om redusert arbeidstid enn deres folkevalgte og LO-ledelsen ser ut til å være. I en undersøkelse utført av Spekter, sier over halvparten at de heller ville hatt fri hver fredag enn lønnsøkning tilsvarende en dags arbeid. Og i 2010 stilte Infact på oppdrag fra Fremtiden i våre hender, følgende spørsmål til et landsrepresentativt utvalg: Foretrekker du økt kjøpekraft eller kortere arbeidstid? I underkant av 70 prosent av befolkningen foretrakk kortere arbeidstid og blant kvinnene omtrent 80 prosent.
Hvorfor slår ikke folkevalgte på venstresiden (foruten Rødt og SV) og LO-ledelsen kloa i denne muligheten til å løfte velgerne ved å ha sekstimersdag med full lønnskompensasjon som en fanesak ved neste tariffavtale? Stor forbruksvekst er ikke forenlig med politikken som er påkrevd for sterkt å redusere klimaendringene. Hvorfor er det ikke nok politisk vilje til å gjøre tilstrekkelig for å stoppe utslippsveksten? Vi har valget mellom et urealistisk vekstkrav eller et bedre og bærekraftig samfunn. Men hvorfor fungerer ikke dagens forbrukssamfunn, og hvorfor tvinger kravet om en radikal samfunnsendring seg fram? Er det virkelig realistisk, er det bærekraftig at den økonomiske veksten skal fortsette å være så høy?
Lavere forbruk, bra for miljøet
FNs klimarapporter formidler at med dagens forbrukssamfunn ødelegger menneskeheten livsgrunnlaget for seg selv og for de kommende generasjonene. Det økonomiske systemet verdenshandelen er basert på, forutsetter en stadig økende vekst i forbruk, ellers vil den kollapse. Det har vi sett flere eksempler på med produksjon- og finanskrisene det siste århundret. Kapitalismens drivkraft er at profitten som oppnås, må reinvesteres for å vokse. Flere varer må produseres, og flere varer må forbrukes. Dette er en ond sirkel som gir økte utslipp, og på stadig flere felt har vi nådd tålegrensene til klodens økosystemer.
Grunnlaget for dagens produksjon medfører rovdrift på naturen, gjennom et for høyt uttak av naturressurser som gir en enorm mengde avfall og utslipp. FNs klimapanel påpeker at jorda har begrensa med naturresurser og det er begrensa hvor mye kloden kan tåle av menneskeskapte utslipp og avfall før den kollapser. Skal vi unngå kollaps, må vi ta hensyn til jordas stemme, og stoppe at økonomisk grådighet overdøver den. Derfor er det på høy tid å hevde at ”vi må bruke hodet, fordi vi bare har én klode”.
I denne sammenhengen er det svært merkverdig at talspersonen for Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, i partilederforedraget i Litteraturhuset fjerde august 2015 ga uttrykk for at ”de gjerne bruker markedsliberale tanker når oppgaver skal løses i praksis”. Med andre ord ønsker det blokkuavhengige partiet å beholde dagens forbrukssystem, samtidig som de foreslår å redusere arbeidstiden og forbruksveksten. Er dette naivitet eller kunnskapsløshet?
En realistisk samfunnsreform
Løsningen er en demokratisk styrt, grønn sosialistisk økonomi, som betinger at goder og ressurser fordeles rettferdig etter folks behov. De som har mindre, må kunne øke sitt materielle forbruk dekket av dem som allerede har mye. Når vi ikke lenger har behov for å produsere i like stor skala, kan vi redusere arbeidstiden vår og få mer fritid til å være sammen med familie og venner, til å drive med hobbyer, til å delta i demokratiske forum og frivillige organisasjoner, eller hva en måtte ønske.
I Brennpunkt-dokumentaren ”Kampen om tiden” som omhandlet tidsklemme og sekstimersdag, tenkte leder i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, Anne-Kari Bratten høyt mens kameraet filmet:
«Det er en interessant diskusjon det med forbruk og sånn (…) Vi sliter på kloden med det forbruket vi har (…) Hvis vi hadde hatt mindre inntekter, mindre formue og jobbet mindre, så hadde vi ikke forbrukt så mye heller. Det hadde antakelig vært et bedre samfunn å leve i, og det hadde uten tvil vært mer bærekraftig for miljøet.»
Til tross for at hun senere i dokumentaren fortalte at dette kun var hennes private synspunkter, er det kanskje flere som ikke vet at de er mer enig med Rødt enn det de tror. Sekstimersdagen må aksepteres som en realistisk samfunnsreform og bli en del av en systemkritisk debatt. Den materielle veksten kan ikke fortsette så lenge ikke alle får være med på festen, spesielt når kloden ikke tåler det. Vi har et valg, og det står mellom hva du egentlig synes er viktigst, mer penger til å kjøpe flere ting, eller en bærekraftig framtid for alle?