Oslomarka er for alle, vi må ikke tilrettelegge naturen til døde. Jeg håper Høyre og miljøpartiet Venstre snart finner en ny sti å følge.
Jeg elsker Oslomarka. Ikke fordi jeg er supertraver som stadig er på Kikut. Jeg har bare vært der en gang i livet. Jeg elsker marka fordi skogen bare er fem minutter unna på sykkel. Det er den største og beste lekeplassen ungene vet. Vi bader, går på skøyter, på ski, plukker bær og mest rett i munnen. Marka er så mye for så mange. Vi bruker den på forskjellige måter, men mye er likt. Det er her vi finner fred i hverdagen. Og de fleste av oss går ikke til Kikut. Du finner oss i nærmarka.
Nå har byrådet foreslått at det skal etableres aktivitetssoner i marka. Det høres så fint ut. Få alle aktive i marka. Men er det egentlig fint? Og er det egentlig for alle?
Ville ha golfbaner i marka
Til å begynne med skulle aktivitetssonene legge til rette for golfbaner og twintipski. En kommersialisering og privatisering av de mest brukte friluftsområdene vi har. Dette gikk de heldigvis bort fra. Så ble de redusert til et sted hvor det skulle bli skateparker, sandvolleyballbaner og urbane fritidsaktiviteter for å få ungdom ut i skogen. Hvor mange slike anlegg kan du bygge før skogen er borte? Iveren politikerne viste etter å bygge ned våre friluftsområder står i grell kontrast til den tomme grusbanen mine barn må ta til takke med på Bøler skole.
Omfattende utbygging
I kommuneplanen omtaler byrådet forslaget slik: «Randsonen inntil byggesonen bør betraktes som en variert overgangssone, «aktivitetssone», der byens beboere kan tilbys en mer tilrettelagt bruk enn i resten av Marka.» Det får det til å høres ut som de første hundre meterne inn i skogen, men i realiteten er det et bredt belte, tidvis kilometer inn i marka. Det er nærskogen til store deler av Oslos befolkning. For de fleste av oss er dette marka. Jeg ønsker meg ikke en tilrettelagt overgangssone når jeg tar med barna på tur, jeg ønsker meg natur.
Skyver funksjonshemmede foran seg
Etter justeringer denne uka skal aktivitetssonene visstnok kun gjøre det enklere å gjennomføre mindre tiltak i marka, og Venstres kroneksempel er tilrettelegging for funksjonshemmede. Jeg bidrar gjerne til økt tilrettelegging for funksjonshemmede i marka. Det har vi gjort mange steder allerede, både ved Nøklevann og Sognsvann. Markaloven, som skal beskytte skogen vår mot utbygging, er ingen hindring for det, og det trengs ingen aktivitetssone for å få til det. Aktivitetssonens intensjon var å gjøre mye mer. Hvis Venstre mener alvor med å fjerne denne intensjonen, så bør de ta steget helt ut. Nå står vi med en vag formulering, og ingen kan gi en entydig definisjon på hvilke mindre tiltak som bli lov eller si noe om hvor mange.
Betrakter miljøreguleringer som byråkrati
Det andre målet med forslaget ifølge Venstre å gjøre det enklere å bygge, det må gå raskere enn i dag. Derfor vil Venstre og Høyre fjerne byråkrati. Det er vel bra, hvem liker vel byråkrati? Byråkratiet med markaloven oppstår fordi de som bruker marka skal ha rett til å bli hørt. Det er til for sikre at de svake interessene ikke blir overkjørt av de som er sterkest og har mest penger. Denne uka presiserte Venstre og Høyre at folk likevel skal høres. Men å bli hørt, er ikke det samme som å bli lyttet til. Vi skal få sende en klage til Plan- og bygningsetaten. De mindre tiltakene etter retningslinjene for aktivitetssonene skal avgjøres i byråkratiet, og kommer ikke til demokratisk behandling. Men hva var definisjonen på mindre tiltak igjen?
Endringene Venstre foreslår gir ikke mindre byråkrati, det blir bare mindre demokrati. Det eneste som skal forsvinne er den demokratiske prosessen. Venstre sier de skal garantere for marka, da bør de ikke gi fra seg den demokratiske kontrollen.
Uthuling av markaloven
I Dagbladet prøver Venstre å henge ut både andre partier, markaorganisasjonene og folk flest for at vi ikke er oppdatert på de nye retningslinjene for aktivitetssonen en halv time etter at de har lagt dem ut i en blogg på venstre.no. Takk som byr, men jeg forventer en reell demokratisk prosess. Marka fortjener bedre enn siste liten-endringer, snekret sammen på bakrommet av Venstre og Høyre i innspurten av valgkampen.
Og det er ikke rart om ikke alle beskriver forslaget rett hele tiden. Kanskje er det feil her også? Forslaget er i stadig endring. Hadde det vært opp til meg, hadde vært lagt i en skuff for lenge siden. Det er den eneste garantien for at innholdet i aktivitetssonene ikke endres på nytt, til mer utbygging på bekostning av naturverdier og friluftsliv. Forslaget er første steg på veien mot en uthuling av markaloven, og jeg er bekymret for om nærskogen min vil være like nærme om 10 år.
Høyre og Venstre har gått seg vill
Vi blir flere i Oslo, og nesten alle elsker marka. Jo flere vi blir i byen, jo viktigere blir muligheten til å kunne oppleve naturen og stillheten. Det er ikke tvil om at nærskogene vil stå under press, enten det er fra utbyggere eller enkeltorganisasjoner som vil ha tilrettelegging for sine aktiviteter. Vi trenger en forvaltning som bidrar til gode demokratiske prosesser, som tenker langsiktig i tilretteleggingen og tar hensyn til det uorganiserte friluftslivet, naturopplevelsen og idretten som hører hjemme i marka. Aktivitetssonenes svarer ikke på det vi trenger. Det er en ide som har gått seg vill, og jeg håper Venstre og Høyre snart finner en ny sti å følge.
Klar tale!
Å skyve på markagrensen er arealforvaltning etter salamimetoden – du merker ikke at pølsa er borte før du skjærer deg i tommelen. Dette burde Kåre Willoch vite. Han mente forøvrig i debatt med Haltbrekken på radio i går at det ville være flott for småbarn å vokse opp i hus med grønne hager inntil den nyjusterte markagrensa. Tipper det blir småbarnsforeldre som har råd til å bygge der… Salamipølse og skarp kniv oversendes herved Willoch.
Oppfordrer alle som er imot raseringen av markas urørte natur til å skrive under på dette oppropet og ikke minst spre linken videre via Facebook, Twitter, osv.
http://www.underskrift.no/vis.asp?Kampanje=5618
Nå er jo markagrensen ikke bare noe som gjelder Oslo. Selv bor jeg i Gjerdrum en liten kommune mellom Oslo og hovedflyplassen vår. Kommunen ligger der med Romeriksåsen lett hvilende langs sin vestre grense mot Nittedal. Kjører man E6 nordover ut av Oslo ser man hvordan man har bygget ned matjorden mens man lar åser med sten og skog stå urørt. Det er her man godt kan se for seg at det dog er det karrig å dyrke på stengrunn men det er utmerket å bygge stort sett alt annet på stengrunn.
Men det er ikke fritt frem for en kommune som Gjerdrum å gi mennesker et tilbud om å bo i skogen, for den nesten hellige markagrensen gjelder også her. Dette i tillegg til at man har bestemt at nå skal alle bo rundt en jernbanestasjon eller en busslomme og ikke ha mer enn 200 meter til nærmeste sykkelsti.
For oss som har buss i nærheten to ganger i døgnet, over halvmilen til butikken og ikke antydning til hverken gang eller sykkelstier i nærheten blir markagrenseproblematikken en smule underlig. Selv har jeg vært Osloboer i mye av mitt liv og må si at for veldig mange Osloborgere så er det like langt til Oslos egne mark som det er til nabomarka.
Fakta er vel at veldig mange av oss liker å se på marka men sjeldent ser noen grunn til å oppsøke den. Hadde flere bodd nær marka ville kan hende flere benyttet den mer. Det er jo ikke slik at man nødvendigvis gjør marka mindre tilgjengelig ved å flytte grensene. Det som da skjer er at noen nye kommer nærmere marka mens andre får litt lenger vei til den. Bygger man høyt og tett i markas randsoner blir vel fasiten at man faktisk får flere mennesker boende nærmere marka og kan hende også flere som vil bruke den.