Labour under Corbyn er i en situasjon der mange som forlot arbeiderpartiet – og politikk generelt – kommer tilbake. En ny generasjon, som aldri har opplevd ordentlig opposisjon fra arbeiderbevegelsen, kommer på banen for første gang.
Da den lille gruppa av sosialistiske britiske parlamentarikere bestemte at Jeremy Corbyn skulle stille til ledervalg lurer jeg på om det skjedde omtrent slik:
De ti (eller noe sånt) gjenstående (og stadig eldre) sosialistiske representantene i underhuset i det britiske arbeiderpartiet sitter rundt et lite bord i parlamentets beryktede, skattefrie bar. De forstyrres ikke av sine (ofte direkte fiendtlige) ”partikamerater,” og ingen blir nysgjerrige over hvorfor de er sammen.
”Hvem stiller som vår kandidat til ledervalget, da?”, sier noen, etter et par minutter med gjenfortellinger av gamle kamper.
”Ikke meg,” sier Diane Abbott, den mest allminnelig kjente og medievennlige i gruppen. ”Jeg gjorde det siste gang, og kom på siste plass. Kjedelig. Jeg vil fortsette å være på TV. Og bli borgermester i London. I’m out…”
”Jeg også,” kommer det bestemte svaret fra John McDonnell. Han prøvde å stille til valg mot Gordon Brown, da han blei leder (uten motstand), men fikk ikke nok nominasjoner fra andre representanter. ”Ingen kommer til å nominere oss. Jeg gidder ikke.”
”OK da… Er ikke det din tur, da, Jeremy?”
LES OGSÅ: Et skred av velferdskutt mot de fattigste i England
Jeremy Corbyn, som har representert trendy Islington North siden 1983, hvor han er uangripelig, gitt sin old school-stil. Han er en stor profil i antikrigsbevegelsen og i solidaritetskampanjer for Palestina, og ikke en som vrir seg unna oppgaver på vegne av en gruppe. Selv en veldig liten en.
”OK, jeg kan vel prøve.”
Taler til folkemøter
Det som har skjedd siden dette møtet er som en drøm – den blander det absurde og det fantastiske. I hvert fall hvis du tilhører den slitne, nesten nedgravde britiske venstresida.
Først blei Corbyn nominert av et tilstrekkelig antall av sine partikollegaer i parlamentet, slik at han fikk stille i ledervalget. Faktisk blei han nominert av flere som gikk ut i offentligheten og sa at de ikke ville stemme for ham, og at han aldri kunne vinne et valg. Men de gjorde det for partiets og debattens skyld.
Det mest overraskende er det som hendte deretter.
I løpet av bare noen få uker blei Corbyn nevnt som front runner i flere meningsmålinger. Nå drar han rundt fra by til by og holder taler til enorme møter i enorme lokaler. Folk står i lange køer på varme sommerkvelder for å høre en mann – uten slips, sminke eller mediatrening – snakke om offentlige tjenester, helse og utdanning, om å fjerne atomvåpnene og slutte med krig, om å stå imot innstramningspolitikken som har herjet i landet siden finanskrisen.
Han er så langt foran karrierepolitikerne, som han aldri skulle kunne utfordre, at det er mange som tror han kommer til å vinne allerede i første runde. Og dette noen få måneder etter at De konservative vant et flertall i underhuset i en av moderne tiders mest overraskende valg.
Hvordan er det mulig?
New Labour gikk på en smell
Valgresultatet til De konservative har mye å si. De deltok i den forrige regjeringen, men da i en samlingsregjering – den første samlingsregjeringen i Storbritannia siden krigen.
Det mindre partiet i koalisjonen, Liberaldemokratene, endte i det som kalles for SV-fellen, som egentlig bør omtales som De liberales felle. De blei syndebukkene for alt som gikk dårlig med regjeringen, ikke minst fordi de lovte å være annerledes.
Protestene mot instramningspolitikken som samlingsregjeringen førte, blei dermed ikke retta fullt ut mot De konservative. Labour hadde for sin del hadde gått på et gedigent smell, og valgte en ny leder som ikke aktet å bevege seg særlig langt vekk fra ”New Labour”-politikken han selv hadde vært med på, men måtte blinke litt i sosialdemokratisk retning. Det var ikke ”New Labour” nok for ”New Labour,” og ikke radikalt nok for de nye sosiale bevegelsene.
Radikaliserte bevegelser, som studentbevegelsen, organiserte seg først og fremst utenfor partiene, men vendte seg mot miljøpartiet da valget nærmet seg, noe som firedoblet medlemskapet til Green Party.
Men den grønne bølgen var ikke stor nok til å skylle nye parlamentsmedlemmer derfra inn i parlamentet, selv om partiet fikk flere stemmer enn noensinne. Sånt er det britiske valgsystemet – partiet fikk 3.8 prosent av stemmene, men kun ett av 650 mandater. Kjipt for partiet, og kjipt for de mange, stort sett unge, radikale, som hadde engasjert seg i politikken, mange for første gang.
Nytt ledervalg, nye muligheter
Da ga ledervalget i arbeiderpartiet en ny åpning.
De konservative var tilbake – alene – og kjørte rett på med frontalangrep på velferdsstaten, ettersom de ikke lengre måtte bøye seg for Liberaldemokratene. De liberale for sin del blei så godt som utrydda, og anses ikke lengre som et liksom-radikalt alternativ.
LES OGSÅ: Europa sett med arbeidsfolks øyne
Labour hadde vært nesten like gira på instramningspolitikken som De konservative og Liberaldemokratene, og mislyktes. Progressive velgere stemte ikke, eller de gikk til miljøpartiet og nasjonalistene i Skottland, som også hadde klar politikk mot innstramninger. Arbeiderpartiet blei nesten utrydda i Skottland og gikk fra 40 til ett mandat.
Da kunne man tenke seg en ny retning i Labour for første gang siden før Tony Blair og New Labour. Sentrumsstrategien hadde ikke fungert. Den ganske moderate ledelsen i fagbevegelsen kunne lettere samles rundt en litt mer radikal politikk, opp mot De konservative. Corbyn var attpåtil en snill, upretensiøs kandidat.
Corbyn har likevel ikke bare vært heldig. Kampanjen hans har sterke røtter i fag- og antikrigsbevegelsen og er blitt en folkelig mobilisering. Kampanjen har måttet håndtere en rabiat, negativ mediedekning, og har klart dette overraskende bra. Corbyn er flinkere i media enn mange ville trodd og klarer å fremstille seg som ærlig, genuin og engasjert.
Med andre ord – totalt annerledes enn de andre kandidatene.
New Labour fanget ikke opp ny stemning
Spesielt har han håndtert personangrepene fra ”New Labour”-eliten på utmerket vis. Først var det Alistair Campbell, og så Peter Mandelson. Selv Gordon Brown har turt å gi Corbyn ei lekse om hvordan man vinner valg.
Men morsomst av alt var å se Tony Blairs desperate forsøk på å overtale folk til å stemme mot Corbyn – eller risikere at partiet går i oppløsning.
Det er ingenting som hjelper Corbyn-kampanjen mer enn dette. Corbyns svar – at Blair heller bør være opptatt av granskning om Irak-krigen, som snart er ferdig, sto det klasse av.
”New Labour”-tilhengere har ikke klart å vise at Corbyns ”radikale” politikk – eller helt vanlig sosialdemokratisk politikk i norsk forstand – ikke er valgbart. De har ikke skjønt hva som skjedde i Skottland, at 34 prosent ikke stemte i det siste valget, som betyr at kun 24 prosent av mulige valgberettigete stemte for de konservative; eller at meningsmålene viser at de fleste støtter ting som nasjonalisering av jernbanen, noe Corbyn fremmer.
LES OGSÅ: Kan venstresida finne veien ut av eurokrisa
New Labours arkitekter har med andre ord ikke skjønt at ting har forandret seg. Forandringer i velferdsstaten etter lesten til ”New Public Management” er ikke så relevant lenger, når hele velferdsstaten er i ferd med å forsvinne under De konservative.
Og mest av alt – ”trianguleringsstrategien” (som Stoltenberg ble frista av i sin tid), som tilsier at sosialdemokratiske partier må prøve å finne en sentrumsstilling mellom venstre og høyre, er umulig når man mister kjerneverdiene som knytter kjernevelgere og – medlemmer til partiet.
New Labour er rett og slett død.
Nå har vi i stedet en situasjon der mange som forlot arbeiderpartiet – og politikk generelt – kommer tilbake, samtidig som en generasjon som aldri har opplevd ordentlig opposisjon fra arbeiderbevegelsen kommer på banen for første gang.
Det umulige og det utenkelige
Men hva skjer nå? Tør vi å tro på meningsmålene?
Jeg tror vi kan begynne å gjøre det, delvis fordi det må ha blitt bekrefta i hemmeligholdte meningsmåler hos Corbyns opponenter (ettersom de ikke prøver å latterliggjøre ham, men fremstiller situasjonen som nesten verdens undergang), men mest fordi nesten alle fagforeningene har tilslutta seg Corbynmania.
Selv de mest byråkratiske forbundslederne, som aldri ga New Labour motstanden det fortjente og som ikke bygget en bredere folkelig bevegelse mot samlingsregjeringen, har gitt sin støtte til Corbyn. Det var de ikke nødt til å gjøre, og hadde de nok ikke tenkt å gjøre i begynnelsen, men de har skjønt hvilken vei vinden blåser.
Det er fagbevegelsen som helhet som teller hvis Corbyn vinner. Arbeiderpartipolitikere har allerede lova kuppforsøk fra første dag hvis han går av med seieren. Andre, inkludert øvrige lederkandidater, vil ikke samarbeide med Team Corbyn. En form for splittelse er ikke umulig.
Corbyn kommer til å trenge masse støtte innad i partiet og i resten av fagbevegelsen for å unngå at seieren blir topptung. I fagbevegelsen må medlemmene samle seg rundt nye, mer radikale ledere som kan ta organisasjonene sine tilbake fra byråkratiet, slik Corbynites gjør i Labour. Vi trenger flere Corbyner, i alle foreninger, på alle nivåer, for å gi støtte og press – og for å sikre at Corbyn holder seg på en radikal kurs, samt utfordre ham til å gå enda lengre på noen punkter. Spesielt er han svak på miljø- og klimapolitikk – han må pushes til å vise unge, engasjerte og miljøbevisst radikalere at han tar denne, verdens største utfordring, på alvor.
LES OGSÅ: Arbeidere og transnasjonal aksjon i krisetider
Alt dette betyr at det er gedigne muligheter for den britiske venstresida. Selv om han taper blir ting aldri som de var. Engasjementet som er skapt kommer ikke til å forsvinne. Men med enorme muligheter kommer også enormt ansvar – og risikoer.
Det som har skjedd var utenkelig for bare for noen få uker siden. Det bør være like utenkelig at muligheten – kanskje den beste noensinne for radikal politikk i det gamle imperiets kjerne – ikke gripes.