Torbjørn Røe Isaksen, Kristin Skogen Lund og Dagens Næringsliv møter den stadig tøffere virkeligheten til studentene med likegyldighet eller moralisme.
Den letteste måten å nedjustere statsstøtten til en gruppe uten at det blir for mye leven er å la være å indeksregulere støtten til denne gruppen. Dette er det ultimate teknokratgrepet i økonomiske prioriteringer fordi det tvinger gruppen som blir forfordelt til å starte enhver diskusjon med å gjøre en distinksjon mellom nominelle og reelle tall, samt peke på hvordan gruppens inntekter har utviklet seg over tid og – gjesp, kan noen snart bytte kanal? Studiestøtten har de siste 20 årene sunket fra ca. 1,5 ganger Folketrygdens grunnbeløp til ca. 1,1 ganger Folketrygdens grunnbeløp, men studiestøtten har aldri blitt satt ned. Den har bare ikke blitt justert opp i tråd med verken pris- eller lønnsvekst. Det vil si at studielånet som studentene mottar i dag gir mindre kjøpekraft enn det gjorde tidligere.
LES OGSÅ: Borgerlønn – en befriende utopi
NHO-lederen belærer studentene
Denne remsen blir presentert av studentene i forkant av hvert statsbudsjett, men den ser ikke ut til gjøre all verdens inntrykk. Studentene står fortsatt temmelig alene i sine krav om en studiestøtte som skal muliggjøre en tilværelse som heltidsstudent. At studentene ikke har opinionen med seg gjør at den ene næringslivstoppen etter den andre løper liten risiko når de belærer studentene om hvordan de kan prestere bedre. Studentene kjenner angivelig ikke verdien av arbeidsinnsats og tror iPhoner vokser på trær, men som lederen for NHO uttaler: ”Du skal jobbe ganske mange timer for å få råd til en iPhone”. Det sentrale ordet i denne setningen er ”du”. Kristin Skogen Lund selv tjener ca. 5 mill. i året, så hun skal ikke jobbe så mange timer for å råd til en iPhone. Men det skal du.
Selv studentenes egen minister, Torbjørn Røe Isaksen, bruker den samme retorikken når han breialt uttaler til Dn.no at ”Hvis du bruker 40-50 timer i uken på studiene er det fortsatt rom for å jobbe litt”. I år er det 100 år siden det ble innført en normalarbeidsuke på 54 timer. Isaksen illustrerer konservatisme i sin grelleste betydning når han foreslår at over 200 000 arbeidstakere skal sendes 100 år tilbake i tid bare fordi de er studenter.
Studentene og arbeidsmarkedet
Så hvorfor angår dette vanlige arbeidstakere og fagbevegelsen? Det er åpenbart at når studentene representerer en reservearme på 200 000 deltidsarbeidere får det konsekvenser for store deler av arbeidsmarkedet. Det spesielle med studentene er at de ofte jobber deltid med noe helt annet enn det de ser for seg at de skal jobbe med etter endte studier. Deres inntreden i arbeidslivet har derfor liksom ikke begynt på ordentlig, noe som gjør dem vanskeligere å organisere fordi de enda ikke identifiserer seg med lønnsarbeidet sitt. Dessuten vil ofte en kost-nytte kalkyle tilsi at for studenter er det er mer opportunt å bite tennene sammen enn å bruke tid på å organisere seg for å jobbe for bedre forhold på arbeidsplassen, fordi de i kortere tid enn øvrige ansatte vil nyte godt av bedrede betingelser.
LES OGSÅ: Kulturskoleløft?
Slik skapes det press på betingelsene til de andre lønnsarbeiderne ved samme arbeidsplass og i samme bransje. Hvis studentene i en dagligvarebutikk ikke har innsigelser på at de gis nulltimekontrakter vil det være rasjonelt for arbeidsgiveren å gi disse jobb fremfor andre arbeidstakere som reagerer på betingelsene. Dette er ikke ment som en moralisering over den enkelte arbeidsgiver som ganske enkelt vil få noen til å utføre en jobb uten for mye fuss. Studenter lager lite fuss fordi de uansett ikke skal bli værende.
Solidaritet i kun en retning?
Når studentene endelig blir ferdige med sine 3-5 år med overarbeid og fattigdom skal det mye til for at de går inn for solidariske lønnsoppgjør hvis de selv kan sikre seg selv mer. Hvis du sulteforer en gruppe i flere år og samtidig forlanger at de skal jobbe mye mer enn resten av befolkningen er det fullstendig urealistisk at de skal føle noen som helst solidaritet med lønnsarbeidere uten høyere utdanning senere i livet.
Det er mange som har håndverkerdilla om dagen, og det er helt greit. Imidlertid er det strategisk meget uklokt om venstresiden og fagbevegelsen ikke adresserer studentenes økonomiske betingelser. Eksempelvis virker det som om Klassekampen er mer opptatt av den såkalte mastersyken og for mye utdanning, enn studentenes legitime, økonomiske krav. Om studiestøttens nedadgående trend fortsetter er det snart bare to grupper som kan studere: De med rike foreldre og ”superstudentene” som studerer fulltid og jobber flere titalls timer i uken i tillegg. Dette er det stikk motsatte av det frigjøringsprosjektet som masseuniversitetet i sin tid var ment som.
LES OGSÅ: Flere lærere, ikke lengre skoledag
I skjønn forening
Når studentene og arbeiderne først går sammen får man imidlertid det beste fra to verdener. Fremtidsdrømmene til visjonære studenter kombineres med arbeidernes konkrete erfaringer. Mai 68 lever fortsatt i den kollektive hukommelsen fordi alliansen mellom studenter og arbeidere skapte et håp i Frankrike om at verden faktisk kan forandres.
Hvordan finne tilbake til hverandre?
Et første steg på veien til å finne sammen igjen er at fagbevegelsen må forholde seg til studentens økonomiske situasjon. Gerd-Liv Valla foreslo i sin tid studielønn, en ide det kanskje er på tide å børste støvet av igjen. For det andre bør man slutte å moralisere over hva studentene bruker pengene sine på. Harmen som kommer frem når enkelte ser studenter drikke den berømmelige kaffe latten er like uforståelig som harmen som kommer til syne hos enkelte i møte med tiggere som røyker. Har du råd til sigg eller kaffe latte kan du angivelig ikke være blakk. Dette er selvfølgelig tull. Studentene på sin side må fagorganisere seg, også i studietiden – i de forbundene som ikke kun kjemper for akademikernes interesser. Bare slik kan vi skape et alternativ til den akk så forutsigbare livsvisdommen til landets næringslivsledere som ser latskap hvor enn de snur seg.