Etter at det de siste uker har blitt åpenbart for alle hvor lite folkevalgte politikere betyr i møte med makten i EU, så uttrykker flere stemmer bekymring for hele prosjektets fremtid.
En slik stemme, er den til Jürgen Habermas som med all sin akademiske tyngde nå går ut mot Angela Merkel og beskylder henne for å gamble med unionens fremtid. Som tidligere medlem i Hitlerjugend, så vet han bedre enn de fleste hvor grusom og farlig den ekstreme nasjonalismen kan bli, og en hovedlinje gjennom hele hans forfatterskap har dermed vært troen på overnasjonalitet som svaret på de mangesidige utfordringene i senmoderniteten.
LES OGSÅ: Et tapt slag for Hellas, men en ny bevissthet er skapt
EU versus nasjonalisme
Opposisjonen mellom EU-prosjektet på den ene siden, og nasjonalisme på andre, har alltid vært et av trumfkortene til de som er tilhengere av union. For hvem kan vel ikke anerkjenne alle de grusomheter nasjonalismen i Europa har bragt med seg? At nå nettopp partier som alle har et sterkt romantisk forhold til nasjonalisme og nasjonalstaten er på fremmarsj over hele kontinentet – ytterligere aktualisert av de siste ukers hendelser – burde derfor gjøre mer union enda mer presserende enn tidligere. En slik bekymring er det for eksempel Helene Skjeggestad viser på kommentatorplass i Aftenposten 14. juli, men hvorfor er det egentlig slik at disse partiene nå er på offensiven?
Den viktigste enkeltårsaken, er den manglende tilliten til de etablerte partiene. Disse partiene hadde sin storhetstid i årene etter krigen fordi de førte en politikk som – enten de kalte seg «sosialdemokratiske», «liberale» eller «konservative» – hadde som hovedmål å dele overskuddet av produksjonen mellom både arbeidstakere og arbeidsgivere – og slik bidra til å dempe konfliktnivået i samfunnet. Som resultat fikk landene i Europa inntekstutjevning og folkene en opplevelse av fremgang, deltakelse og rettferdighet.
I dag er det ikke lengre dette som er politikkens mål. Der nyliberalismen fungerte som den ideologiske legitimeringen, har EU-direktiv og euro fungert som det institusjonelle rammeverket for et nytt og svært begrenset handlingsrom – mens gjelden, som ble tvunget på mange land for å redde uansvarlige og underregulerte banker, ble det virkelige brekkjernet slik vi dessverre enda en gang ser i disse dager.
EU ikke lenger solidarisk, men et eliteprosjekt
Lojaliteten til EU-prosjektet gjør dermed at etablerte partier kappes om å fortelle velgerne om alt vi ikke lengre har ressurser til – samtidig som forskere som Piketty og organisasjoner som Oxfam tydelig viser at disse manglende ressursene har tatt veien til lommene på de rikeste. Det som tidligere ble opplevd som et solidarisk prosjekt, blir nå sett på som stadig mer urettferdig når en liten elite stikker av med enorme verdier mens vanlige mennesker blir bedt om å godta enda flere kutt – og den desperasjonen som skapes har i utgangspunktet lite med nasjonalisme å gjøre.
LES OGSÅ: Elitenes forakt for folket og frykt for demokratiet
Noe lignende har vi tidligere sett i Midt-Østen. Etter avkoloniseringen vendte folk seg mot importerte ideologier som liberalisme, nasjonalisme og sosialisme. Men der liberalismen privatiserte naturressurser som slik ikke kom folk til gode, nasjonalismen skapte kriger og konflikter, og sosialismen stort sett ble kuppet av CIA (som med Mossadeq i 1953, for øvrig med folkehelten Churchill som en sentral aktør), så ble resultatet at mange i disse landene etter hvert vendte seg bort fra europeiske ideologier – som jo alle mislyktes – og mot den reaksjonære islamismen. Samme mistillit til etablerte politiske strømninger ser vi i Europa i dag.
Nasjonalstat uten nasjonalisme
Selv feiret jeg aldri 17. mai før jeg ble far, heier ikke på norske landslag, eier ingen flagg – og avskyr at vi fremdeles har et kors, symbolet på århundrer med føydal undertrykkelse, sentralt plassert i det – men er likevel tilhenger av nasjonalstaten. Hvorfor det? Fordi det er bare innenfor nasjonalstaten mennesker har utviklet institusjoner som det liberale demokratiet, partssamarbeidet og en offentlig velferdsstat – institusjoner som alle har det til felles at de bidrar til frigjøring fra markedets og makthaveres vilkårlighet. Når disse institusjonene nå forvitrer – uten at det er tegn til at gode erstatninger bygges opp på overnasjonalt nivå – så er vi mange som rett og slett ikke synes det er verdt de vakre ordene om overnasjonalitet og samarbeid.
Skal Europa slik ha noen fremtid må det gå fra å være elitenes til å bli folkenes Europa. Måten den greske folkemening nylig ble brutalt undertrykket, og deres folk knust av en kuttpolitikk som selv lederne i Troikaen nå ikke lengre tror på, tyder imidlertid på at vi ennå er langt unna. Da bør ingen bli overrasket om desperate mennesker velger desperate løsninger – og at rasjonelle mennesker velger nasjonalstaten.
LES OGSÅ: Situasjonen i Hellas viser behovet for en venstrevridd, realpolitisk internasjonalisme
«og avskyr at vi fremdeles har et kors, symbolet på århundrer med føydal undertrykkelse, sentralt plassert i det»
For min del er det ikke et problem å ha et kors i flagget, men det er en annen sak som irriterer meg med korset. Problemet er at det norske flagget egentlig er et dansk flagg med et par blå streker i. Det første flagget som ble brukt som norsk flagg var jo faktisk kongeflagget, som var rødt med en løve på. For min del synes jeg vi heller burde ha brukt det gamle løveflagget som nasjonalflagg, da det var dette som var de facto nasjonalflagg på slutten av middelalderen og ville dermed gitt mer kontiniutet med det norske middelalderkongedømmet. Jeg synes egentlig det er litt uverdig at vi i praksis fortsatt bruker flagget til nasjonen som okkuperte oss i mer enn fire hundre år.
Et grunnleggende spørsmål som man må stille seg i vår tid, er om felles valuta bare er mulig innenfor nasjonalstatens grenser.
Enten så går eurosonen i oppløsning eller så får man at eurosonen utvikler seg til å bli en slags nasjonalstat (og man kan lure på hvor mange av landene i dagens eurosone som vil falle ut av eurosonen i løpet av en slik prosess).
Både en valutaunion og en nasjonalstat er et skjebnefellesskap som krever stor grad av indre samhold og solidaritet fordi et slikt fellesskap er helt avhengig av å være en såkalt transfer-union (altså et fellesskap hvor det skjer store pengeoverføringer mellom de ulike delstater).
Det er jo ikke gitt at problemene forsvinner selv om man lager en nasjonalstat av hele EU. Man ser jo innad i «nasjonalstater» idag at det er gnisninger mellom ulike regioner, til stor grad fordi de har ulik grad av økonomisk utvikling. Det mest relevante er Italia mens Spania også kan være et godt eksempel på det. På samme måte bidra nok den ulike graden av utvikling til at Jugoslavia falt fra hverandre.
Til og med at land slik som Tsjekoslovakia ble delt i to (på fredlig vis), det er tydeligvis ikke helt enkelt med nasjonalstat. Jeg tipper det er helt umulig å lage en nasjonalstat ut av dagens euro-land, det må i såfall bli en diktaturstat.