Christine Lagarde i IMF tar feil når hun sier at grekerne ikke vet hva de skal stemme om i folkeavstemninga. Vi stemmer for folket, mot bankene og kreditorene; vi stemmer for verdighet, mot det evinnelige slaveriet. Vi stemmer for oss selv. For integritet og respekt.
Sent i går kveld var vi nede i Agios Konstantinos med noen syriske flyktninger som hadde landet her klokka ett om natta, forrige natt. Mens vi gikk med to av de syriske gutta for å finne noen vannflasker, spurte de oss om hvor nærmeste bank var. De trengte å veksle dollar til euro. De hadde penger, men kunne ikke bruke dem. De ble svært overrasket da vi fortalte dem at på akkurat denne dagen hadde regjeringa stengt alle bankene i Hellas, for en ukes tid. Så responderte de: Hvor er vi? Europa? Gode spørsmål. Vi lo – alt virket så absurd.
LES OGSÅ: Land går ikke konkurs, heller ikke Hellas
Banken er stengt, men det gjør ingenting
Men i disse dager, som domineres av gjelda og Troikaen, er det ingen felles historie om livet på den greske øya Samos. Det mest selvfølgelige man kan si om saken er at livet går videre. Sola står opp og sola går ned. Hagene, vinrankene, blomstene – de venter ikke på noen folkeavstemning. Flyktningene fortsetter å ankomme strendene, stadig flere. Det er disse ting som angir rytmen i hverdagen på Samos, ikke hvorvidt minibanken er åpen. I Aten og de andre større byene er det utvilsomt annerledes.
Blant de mange ’episodene’ i den greske krisen ser nok denne spesielt viktig ut. Innsatsen og risikoen er høy, og det spilles om valutaen og til og med Hellas’ medlemskap i EU. Men som en venn fortalte oss i helga: Vi har ingen penger, vi har ingen bankkonto, hva kan de gjøre mot oss? Bekymringer om regninga og renta har vært dagligdags for den greske befolkningen i seks år, minst. Uten pustepauser. Det blir bare verre, sakte men sikkert. Og uansett hva resultatet av folkeavstemninga blir, så finnes det ingen grunn til å tro at livet neste uke blir særlig annerledes.
LES OGSÅ: Nyvalg i Hellas – Syriza favoritt, men angripes fra alle hold
En motvekt mot ydmykelsen
Syriza-regjeringa, som ble valgt januar 2015, har ikke forandret denne materielle virkeligheten, men den har styrket folkets håp. Regjeringa og statsministeren er populære her. Dette står i sterk kontrast til nær fortid, hvor de fleste politikerne ble sett på med avsky og fiendtlighet. Om Syriza-ministerne sier folk ofte: De er som oss, de ser ut som oss. De ligner overhodet ikke gårsdagens hvitsnipper som ble kjørt rundt av sjåførene sine. Dette er ingen illusjon; de er ulike. Og en av de største forskjellene er at de forteller oss hva de gjør og sier. Vi kan lese både talene og de politiske kunngjøringene deres. Regjeringa innser at de har media mot seg, derfor forsøker de å redusere forvrengningene gjennom å la folk få direkte tilgang til forslagene deres. Folk liker det. De føler seg mer inkludert, definitivt.
Den følelsen forsterkes ytterligere av at Syriza-ministerne ikke står i ledtog med de som sitter med makta i Hellas, de som gladelig har fornærmet folket med å bygge opp under myten om at sløsende grekere er årsaken til landets lidelser. Det er mer enn forfriskende – etter år på år med denne typen ydmykelse – å høre ministerne anklage Troikaen for umenneskelighet (i følge ministerne vil Troikaen innføre politikk tilsvarende økonomisk vann-tortur for grekerne). Kjøttvekta med øyne som ser på EU som noe positivt og progressivt blir stadig lettere. Knokene på hånda til den europeiske makta har blitt mer og mer synlige de siste ukene. Og folket forferdes.
LES OGSÅ: Hellas – på vei mot en politistat?
Svart sky av grusomhet
Denne uka fortalte en venn oss om et møte han hadde hatt med noen andre arbeidsløse menn, som alle var på utkikk etter anleggs-jobber i Vathi. De annonserte at de vil stemme Nei på søndag. Lagarde i IMF har misforstått når hun sier at grekerne ikke vet hva de stemmer om på søndag. Hun tar kraftig feil. Disse arbeidsløse gutta var uten tvil, de vil stemme for folket, mot bankene og kreditorene; de vil stemme for verdighet, mot det evinnelige slaveriet. De vil stemme for dem selv. For deres integritet og respekt. Hvis det betyr endeløs fattigdom så får det stå til. Intet nytt under solen. Men vi vil klare å svelge maten vår.
Uansett utfallet; disse dagers hendelser vil sette sine spor. En svart sky av grusomhet har vokst over Europa i noen tiår nå. Den tiltagende kløfta mellom fattig og rik er sentral for velstanden, som i økende grad skapes ved at støvelen presses hardere og hardere på nakken til de som ror, de fattige – lavere lønninger, arbeid som ødelegger kropp og sinn, brutale kutt akkompagnert av nye lag av overvåkning og trakassering. Det er en grusomhet som reflekteres i ekspansjonen av fengsler og forvaring – og i frekkheten det er at disse offentlige kjernefunksjonene transformeres til lukrativ business for transnasjonale aksjeselskaper. Også har vi selvfølgelig flykningene som i de siste 15 åra har stått i skuddlinja for Europas nye grusomheter. På det europeiske toppmøtet forrige uke var både ’flyktningekrisa’ i Europa og den greske gjelda på toppen av dagsorden. Det var fascinerende å være vitne til hvor lik responsen var. I begge sakene var mangelen på medmenneskelighet og europeisk solidaritet påfallende. Europas maktmeglere bryr seg virkelig ikke om de mest sårbare. På Samos, i alle fall, er det klart at mange av Nei-velgerne vil benytte muligheten som gis ved folkeavstemninga til å utfordre dette verdenssynet.
Hvor er vi? Europa?
Forrige natt var vi med de syriske flyktningene ute i en skolegård i Agios Konstantinos. De hadde blitt livredde av den to timers lange turen gjennom mørket, hvor 47 av dem var stuet sammen i en gummibåt beregnet på femten personer. Jeg sto sammen med en ung syrisk far som hadde sin seks-måneders gamle baby sovende på armen. Han flyktet fra Syria, for sitt eget og for barnas liv. Hvorfor risikerte jeg barna mine ved å gjennomføre denne reisen, spurte han, og svarte selv: Krigen. Bare krigen. Han var i ferd med å bli arrestert og tatt med til leiren for å ’prosesseres’. Ikke rart at de spurte oss: Hvor er vi? Europa?
De samme spørsmålene blir nå stilt av grekerne – og ikke bare av flyktningene. Saken synes klarere nå, og ikke så druknet i økonomiske detaljer. Så neste uke vil sola på nytt stige opp og gå ned over Samos. Men kanskje vil ikke jorda under den se helt ut som før.
Teksten er oversatt av Hege Dypedokk Johnsen