EU-toppene har startet en nådeløs krig til å fortelle det greske folk at de skal stemme på noe annet enn det statsminister Tsipras prøver å innbille dem. Den krigen tilsutter NRK seg villig, ynkelig demonstrert i «debatten» i Dagsnytt 18 på mandag.Tautrekkingen om den greske folkeavstemningen 5. juli er i gang. Det vil si: Det er egentlig en propagandakrig om troverdighet det dreier seg om. For da IMF- og EU-sjefene ble tatt på senga med utspillet fra Hellas’ statsminister Alexis Tsipras seint fredag om å høre folkets råd, ble de så perplekse at de løp i beina på hverandre for å finne ut hvilke argumenter som skulle brukes. Mandag kom EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker med påstanden om at det forelå et nytt tilbud og at EU-kommisjonen ikke hadde foreslått nye kutt i de greske pensjonene, slik Tsipras hadde påstått da bruddet i forhandlingene skjedde. Dette var hele «storyen» Dagsnytt 18 bygde sin dekning av Hellas-krisa på i NRK P2 mandag. Til å debattere dette hadde de blant andre innkalt utenriksminister Brende og VGs kommentator Tom Staavi. Sistnevnte påsto han «hadde fulgt med i forhandlingene i et halvt år» og kunne ikke forstå annet enn at Juncker hadde avslørt slemme sannheter om de greske ledernes upålitelighet. De hadde til og med skiftet forhandlere underveis i prosessen, liksom for å understreke at man ikke visste hvor man hadde grekerne. Programlederen og utenriksministeren fant ingen grunn til å opponere mot denne framstillingen som endte med konklusjonen om at Tsipras hadde drevet et uberegnelig spill og nå var avslørt i juks.

LES OGSÅ: Kan venstresida finne veien ut av eurokrisen?

Juncker ljuger
Financial Times’ journalist Peter Spiegel var rask med å kommentere det som ble sagt på pressekonferansen Jean-Claude Juncker holdt mandag. Han slo fast at det ikke var sant hva EU-kommisjonens president hadde sagt om pensjonskutt i Hellas. Via sin Twitter-konto anklaget Spiegel Juncker for å ljuge på pressekonferansen da han understreket at «institusjonene» (dvs. Troikaen) hadde presset på for nye lønn- og pensjonskutt overfor den greske regjeringa. I dag kom EU-kommisjonen og Juncker med en bekreftelse: Tilbudet som foreligger var det samme som før, i henhold til kommisjonens talskvinne Margaritis Schinas. (The Guardian 30.06.)

Og slik går nu dagan… mens Dagsnytt 18 prøver å bedrive moralsk opprustning via «eksperter» som forviller seg inn i technicalities – i stedet for å prøve å analysere situasjonen som har brakt EU og den forulykkede eurosona dit den er. En loddrett løgn av selveste EU-kommisjonens president fikk sette dagsorden for Norges mest etterspurte radiodebattprogram. Hvis denne formen for enkildejournalistikk skal skape presedens for hvor debatten om eurokrisa beveger seg de kommende dramatiske dager, så lover det virkelig ille.

LES OGSÅ: Alter Summit – manifest for et annet Europa

Knallhardt press for gi opp valgløftene
For alle som har fulgt med i forhandlingene mellom den greske Syriza-regjeringa etter at den ble valgt i januar i år og Troikaen, dvs. EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ESB) og Det internasjonale pengefondet (IMF) står det noenlunde klart at de greske lederne har vært under knallhardt press for å gi opp sine valgløfter. Syriza vant valget med en målsetting om å halvere den greske gjelda, pålydende ca. 320 milliarder euro. I tillegg har de hatt offensive målsettinger på områder som pensjon, privatisering og gjeninnsetting av statsansatte som fikk sparken under den forrige regjeringas kuttprogrammer. Statsminister Tsipras opphevet første dag på jobben beslutningen om å fortsette å privatisere havna i Pireus, samt salg av en del annen offentlig eiendom. Dette ble umiddelbart kjent ugyldig av Troikaen. Siden har grekerne blitt presset på alle områder der de har streket opp sine «røde linjer», altså områder der det ikke ville være mulig å ta flere skitt tilbake. Likevel fortsatte presset fra Troikaen, med krav om heving av pensjonsalder og utfasing av støttetiltak for de fattigste pensjonistene raskere enn de innrømmelser Tsipras og co alt hadde blitt presset til. De ble påtvunget høyere momssatser, noe som blant annet rammer medisin, som derved blir uoverkommelig å kjøpe for de fattigste. De avkreves høyere skatter for turistnæringen og hotellene på de greske øyer, noe som anses som svært skadelig for en mulig vekst i økonomien. Da det siste greske forslaget om skattelegging av de rikeste bedriftene ble lagt fram, i et forsøk på å endre noen av de åpenbare urettferdighetene i det rikmanns- og oligark-dominerte greske samfunnet, ble det avvist av den ellers så «reformvillige» Troikaen.

Klemt mellom ettergivenhet og motstand
Den som har observert dette spillet ser at det er de markedsliberalistiske «austerity-jihadistene» i Washington, Brussel og Berlin som har vært på offensiven. Etter at Syriza-regjeringa fikk forhandlet fram en utsettelse på fire måneder for å løse gjeldsproblemet i den såkalte 20. februar-avtalen, har statsminister Tsipras måttet tåle skarp kritikk fra sitt eget parti for å være for ettergivende. Han har til og med brutt interne løfter i Syriza tidlig i mai om ikke å betale neste avdrag, og i stedet «funnet penger» i siste liten slik at betalingsfristene har blitt overholdt til kreditorene. Da han utsatte betalingsfristen 5. juni til et av de forfalte IMF-lånene, var det et første varsel om at nå var nok i ferd med å bli nok. At Troikaens sjefer og rådgivere likevel var uforberedte på bruddet og utspillet om folkeavstemning, kan tyde på at de var sikre på at Tsipras ville rygge helt til det ikke var et eneste valgløfte igjen å forsvare.

Hele tida har kravet om gjeldslettelser ligget der som en forutsetning for å kunne signere noen som helst gjeldsavtale. Da dette ikke ble innfridd på noe vis, var konklusjonen klar. Til og med pengefondet IMF har kritisert EU-kommisjonen og ESB for å være for lite villige til å se på gjelda som et uoverstigelig hinder for vekst. Nesten alt Hellas har blitt gitt i tilskudd gjennom krisepakkene, mer enn 90 prosent, har gått til å betjene statsgjelda. At EU-systemet ikke vil innse at denne gjelda er kontraproduktiv og derfor må kuttes, må forstås både som et økonomisk og et politisk anliggende. Bare tyske banker har utestående 92 milliarder euro i gjeld, og franske banker noe i samme størrelsesorden. Men enda viktigere er den politiske smitteeffekten som EU frykter ved en eventuell slette av deler av den greske gjelda. Og den smitteeffekten vil også innvirke på EUs evne til å drive gjennom reformer i andre og økonomisk sett mye tyngre land, som Italia og Frankrike. Hvis Troikaen ikke lykkes med å «reformere» det greske pensjonssystemet, kan de se langt etter å gjøre det samme med det franske og italienske – der den folkelige motstanden også vil bli tilsvarende større.

LES OGSÅ: Europas redning ligger i en kravstor arbeiderklasse

Høyt spill om veien videre
Når statsminister Tsipras nå endelig har tatt det store steget og krever at folket skal si sin mening, så er det høyt spill. Men å anklage ham for å «føre det greske folk bak lyset», «holde sitt eget folk som gissel» eller «være feig», slik det nå lyder fra hans fiender, er uredelig. Tsipras har helt rett når han hevder at hans regjerings mandat ikke er å ta Hellas ut av verken eurosona eller EU. Fortsatt er ca. 70 prosent av grekerne for å bli i euroen. Kanskje lykkes Syriza i å oppnå et solid nei som kan gi en styrket forhandlingsposisjon når Tsipras skal møte Angela Merkel etter 5. juli, som hun har lovet. Eller kanskje lykkes EUs propagandamaskineri i å skape den usikkerhet og frykt blant grekere som kan få dem til å stemme som om det gjaldt et ja eller nei til EU. I så fall har Syriza gått på trynet i sitt første forsøk på å organisere en motstand mot Troikaens nådeløse regime. Men det betyr ikke slutten, men bare en utsatt begynnelse på den lange kampen mot austerity-jihadistene som vil måtte utvikle seg i de kommende år.

Halvor Fjermeros er journalist, forfatter og sitter i bystyret i Kristiansand for Rødt. Han kom nylig ut med boka Uro i Euroland.

4 svar på “Austerity-jihadistene i Brussel har siktet inn propagandakanonene”

  1. Her må du nok oppdatere tallene dine. Ifølge BIS hadde tyske banker eksponering på €28,3 mrd mot Hellas ved utgangen av 2014. For franske banker var tilsvarende tall €1,8mrd.

    Dessuten: Spørsmålet om gjeldslettelser er nok også ganske underordnet. Det har hele tiden ligget på bordet en vilje fra Troikaen (som eier 80% av Hellas’ statsgjeld) om gjeldslette, men spørsmålet er hvilke betingelser man skal stille for ytterligere kreditt til den greske stat og ikke minst det greske bankvesenet. Ved mislighold kan ikke ESB lenger finansiere greske banker, og resultatet av det ser vi i dag; det er katastrofalt for den jevne greker. Her er det liten tvil om at Syriza har ført sine velgere bak lyset med forhåpninger om at man kan presse frem gjeldslette uten å gjøre nevneverdige innrømmelser.

    1. Du har rett, Pepsigro. Det var en usikret kilde
      for det tallet. I henhold til CNN Money har tyske banker lånt 13,3 mrd. dollar
      til Hellas, USA-banker 12,7 mrd. dollar og britiske banker 12,2 mrd. dollar,
      som de tre største. Poenget er jo selvsagt at den private gjelda ble omgjort
      til låneprogrammer finansiert av eurosonemedlemmenes egne stater. Her er
      Tyskland utestående andel nærmere 60 mrd. euro og Frankrikes 43 mrd. euro. Til
      og med Spania har så mye som 25 mrd euro utestående. Jeg er imidlertid uenig
      med deg i at det har «ligget en vilje fra Troikaen om gjeldsslette».
      Det er uoverenstemmelser mellom IMF og ESB/Kommisjonen om dette, der IMF jo har
      innrømmet at gjelda er for høy til at den på noe vis kan bli bærekraftig. Men
      redselen for smitteeffekten av å slette gjeld i EU-systemet har ført dem dit de
      er nå.

  2. Man kan lure på om hele euro-sonen og EU er på vei til å gå fullstendig i oppløsning. Historien kan gjenta seg: Norge, Sverige og Danmark hadde felles valuta fra 1875 til 1925. Det fungerte ikke. Frankrike, Belgia, Sveits, Italia og flere andre land tilhørte alle sammen den latinske valuta-union som gikk i oppløsning i 1927. Tyskland og Østerrike hadde også felles valuta på et visst tidspunkt. Europa har solid erfaring med mislykte valuta-unioner.
    https://no.wikipedia.org/wiki/Den_latinske_myntunion

    Sammenlignet med dollar-sonen (USA) er euro-sonen veldig dysfunksjonell. I USA foregår det store penge-overføringer mellom delstatene (tilsvarende det som skjer mellom norske fylker og kommuner). Folk flytter på seg på kryss og tvers mellom delstatene. Pentagon tvinger leverandører til forsvaret å bygge fabrikker i delstater som sliter økonomisk. Dessuten har Federal Reserve lov til å kjøpe statsobligasjoner direkte fra den amerikanske stat. I euro-sonen er det derimot forbudt for sentralbanken å låne ut penger til statene og å kjøpe statsobligasjoner direkte fra statene (et slikt forbud gjelder forøvrig også for Norges Bank fra 1985).

    Disse manglende mekanismer i euro-sonen gjør at euro-sonen kommer til å bryte sammen. Deretter kan også EU komme til å bryte sammen. Noe burde man ha klart å lære av den latinske myntunion. Det er vanskelig å skulle ha felles marked og fri flyt når flere land blir av-industrialisert innenfor euro-sonen slik som de sydlige landene i Europa har blitt. Hellas er vel bare den først brikken som faller. EU er i ferd med å begå regelrett økonomisk selvmord. Europeerne er flinke til dette med å ødelegge for seg selv, etter WW1 skulle feks Tyskland straffes, men resultatet ble jo helt katastrofalt.

Kommentarer er stengt.