Møt Maria. Hun er 10 år, norsk, og en dag i fremtiden kommer en norsk statsminister til å be henne om unnskyldning for den urett vi har begått mot henne.

Maria er norsk. Født inn i en lykkelig kjernefamilie, av en etnisk norsk mor og en far som opprinnelig kom til Norge som asylsøker fra et afrikansk land. Da Maria ble født levde hennes mor og far i en etablert familiesituasjon. De var gift og Maria var et ønsket og elsket barn. Men så en dag bestemte norske myndigheter seg for å splitte opp familien og sende hennes elskede pappa ut av Norge. Over en formalitet, en bagatell.

Norge mistet en ressursperson, Maria mistet en forelder
Marias far utdannet seg til hjelpepleier og var i ferd med å ta en sykepleierutdanning. Han forsørget både seg selv og sin familie med sin hjelpepleierjobb som han hadde ved siden av studiene. Når han ikke jobbet var både han og familien aktive i kirken. Marias far var ganske enkelt en mønsterborger. Etter å ha søkt asyl og fått opphold her på selvstendig grunnlag møtte han Marias mor. Han lærte språk, bestod den mye fryktede «bergenstesten», skaffet seg hus, hjem, kone, barn, jobb og en utdannelse i rekordfart. Han hadde til og med valgt en utdannelse vi som samfunn hadde bruk for. Også i sitt hjemland var han en ressurssterk mann, langt fra noen lykkejeger, men han var politisk dissident og derfor måtte han forlate hjemlandet. Her var han altså i ferd med å utdanne seg innen et yrke vi trenger flere til å jobbe i. Men kanskje viktigst av alt. Han var en god far. En nær far. En som brydde seg og som var til stede.

Men så en dag kom det et brev og det ble starten på flere års helvete for den lille familien. Et helvete som ledet til at far mistet oppholdstillatelsen, jobben, skoleplassen, boligen, verdigheten, familien og sitt nye hjemland. Og Maria, hun mistet sin far. Den eneste faren hun hadde. En helt umistelig far, mistet hun. Mor måtte i løpet av hekseprosessen den lille familien ble utsatt for ta et svært vanskelig valg. Hun måtte velge å gå ut av forholdet, slutte å kjempe mot overmakten og ta med seg Maria til en ny by og et nytt liv. Presset ble uoverkommelig. Smerten over det de ble utsatte for ble for vond. Hun måtte forsøke å skape en ny trygghet, et nytt liv. Det gamle ble stjålet fra dem. På det mest brutale vis. Det handlet om å overleve. Om å redde det som reddes kunne.

LES OGSÅ: Flyktningproblemet er en del av et større problem

Ingen tvil om identitet, ingen kriminelle handlinger
Fars store forbrytelse var at han hadde fått tilsendt et pass fra sitt hjemland. I forbindelse med at han skulle fornye oppholdstillatelsen trengte han et gyldig pass. Det var det vanskelig å skaffe fra Norge. Det fantes ingen ambassade eller konsulat som kunne bistå ham og, som så mange andre har gjort før ham, vendte han seg derfor til de som kunne hjelpe ham. Han spurte sin mor. Det var ingen tvil om at opplysningene i passet var riktige. Det var ingen tvil om identitet. «Du har ikke vært i ditt hjemland og hentet dette passet selv, sa norske myndigheter.» «Nei», sa faren til Maria. «Jeg var her. Min mor ordna passet til meg. En kopi av det gamle, bare med forlenget gyldighet.» «Det er ikke lov å gjøre det slik», sa norske myndigheter. «Nei, men nød og nakne kvinner og spinning og læring og slikt», svarte Pappaen til Maria. «Der jeg kommer fra er ikke dette akkurat noen uvanlig måte å få ting gjort på, heller. Jeg er jo meg, og passet er jo mitt og det som står i passet stemmer jo med alt dere vet…» «jo, men det er ikke slik man gjør det», sa norske myndigheter. Og stemplet utvisningsvedtaket og sendte ham hjem til sin mor. Slik mistet Norge en viktig helsearbeider og Maria en viktig far. Det er nemlig bare tull det UDI og UNE hevder, at man kan holde kontakten gjennom telefonen, skype og barnets besøk hos far. I praksis kan man ikke det. I praksis blir dette for vondt, for vanskelig og ikke minst for kostbart. I praksis mister man en far. Den eneste faren man har. En fullstendig umistelig far. Og man mister ham for alltid.

Et barns sorg
Maria kan ikke huske den tiden da de var en lykkelig familie. Hun kan ikke huske fremtidshåpet faren bar på. Hun kan ikke huske en far som jobbet, gikk på skole, smilte og tok vare på henne. De minnene hun har av sin far er knyttet til alt det vonde. En far som bodde på mottak. En far som ventet på å bli sendt ut. En far uten håp, uten evne til å ivareta henne. En far som var sliten, bekjempet og så ulidelig trist over sin skjebne, over kampen han kjempet og over livet han mistet. Hennes liv. Hans eneste barn. Hans hjerte.

Hennes sterkeste minne om sin far er knyttet til den dagen de fikk sammen til å si farvel. Den gode dagen. Den dagen da de klemte hverandre og gråt alle sammen. Da det ikke var mer kamp igjen å kjempe. Det er hennes minne om sin far. De eneste minnene fra sin far hun vil få i sin barndom. Hvor mange minner har du om din far? Hvor viktig var han? For deg? Hva ville du ha tenkt, om oss, om vi tok din pappa ut av din barndom. Over en formalitet, en bagatell? Slik vi gjorde det med barndommen og pappaen til Maria.

Maria er 10 år nå og vi har tatt fra henne pappaen hennes mange ganger allerede. Hun lever videre med sorgen og savnet. Det er ingenting som kan erstatte en helt egen pappa. Siste gang vi tok ham fra henne var for fire år siden. Da sendte vi ham ut av Norge. Første gang vi tok ham fra henne var hun seks. Da fortalte vi ham at han ikke kunne jobbe lenger, at han måtte avbryte utdanningen sin og flytte ut av deres felles hjem og bo på et asylmottak. Langt unna henne. Vi brøt ham i stykker, til det nesten ikke var mer pappa igjen i ham og så sendte vi ham til et land, langt, langt borte fra henne. Et land hun var redd for og ikke kjente. Vi brøt ned mammaen hennes også. Til det nesten ikke var mer mamma heller. Belastningen familier i en slik situasjon utsettes for er ekstrem. Heldigvis hadde hun en sterk og klok mamma, en som bygde seg opp igjen og som tok godt vare på Maria. En som gjorde nesten alt bra igjen. Nesten alt.

«Mamma, om de sender meg til Afrika, tror du jeg også får bo hos bestemor da? Jeg kjenner ingen andre der nede»
Det er ikke så lett dette, å være et lite barn og skulle forstå en verden så komplisert at selv ikke de fleste voksne kan forstå og forklare. Om de kunne sende hennes pappa til Afrika, kunne de da også sende henne dit? Alene, uten mamma? Var Afrika et sted de sendte brune mennesker? Hun var jo også brun. Det følger så mange mareritt, så mange tanker og frykt med det å få en pappa sendt til Afrika. Det finnes ingen fasit på hvordan man forklarer slikt som dette til et barn. Hva sier man og hva sier man ikke? Ikke får man tilbud om krisepsykolog heller. Kommunens kriseteam kommer ikke hjem til deg i slike tilfeller og du får ingen tilbud om oppfølging fra det offentlige. Man må klare seg selv som best man kan. Selv om man er i krise. Selv om man mister en hel forelder. Selv om det er vanskelig å tenke seg en tøffere situasjon å stå i for en liten familie. Når den norske stat tar en foreldre fra et barn skjer det uten så mye ståhei og oppmerksomhet. Det er nesten som om mangelen på oppfølging og oppmerksomhet sier det ingen ellers sier med ord. «Det er til pass for dere, når dere stiller dere i en slik situasjon. Når dere får barn med noen vi senere finner ut at vi ikke vil ha her. Skamme dere burde dere. Om dere vil være sammen, om det er viktig nok, så kan dere jo bare flytte til Afrika. Selv om dere aldri har vært der. Selv om det ikke er økonomisk realistisk. Det er din skam, deres skam, lev med den.»

LES OGSÅ: Et kaldt asylsystem

Dømt til en oppvekst i fattigdom
Maria ble ikke bare fratatt en omsorgsperson, hun ble også fratatt en forsørger. Tilbake sitter en mor som på tross av jobb, og i likhet med svært mange andre aleneforsørgere, sliter med å få endene til å møtes. Den norske stats erstatning for en forsørger er et minimalt bidragsforskudd hver måned. Bidraget er et minimum og er milevis unna å oppfylle 50 prosent av de faktiske månedlige utgiftene. Om norske myndigheter hadde latt far bli i Norge så hadde det, for Maria, betydd en helt annen barndom også økonomisk. Vi snakker da om forskjellen på det å kunne leve et komfortabelt, vanlig liv og på det å leve nær og til dels under fattigdomsgrensen. Vi snakker ferieturer, klær og fritidsaktiviteter. Den enorme forskjellen på vanlig og på fattig. Forskjellen på en forsørger og på 2. Å skulle vokse opp i et land, i en nasjon, som valgte å ta pappaen hennes fra henne, over en formalitet, en bagatell, og som en direkte følge av dette lar henne vokse opp i fattigdom, er ikke lett. Tenker hun på det når hun feirer 17. mai? Er det med en bismak? De gis en tung byrde å bære, Maria og de alt for mange barna som deler hennes skjebne. De vokser opp i en stat de må lære å tilgi.

Maria er på ingen måte unik
I 2014 ble 5295 mennesker utvist fra Norge. Mange av dem etterlot seg familie og barn her da de dro. Hvor mange av utvisningssakene som involverte barn er det vanskelig å finne ut av. UDI opplyser ikke om det i sine ellers svært informative statistikker. I den norske offentlighet ser man lite om disse barna. Det finnes ingen planer for å ivareta dem, ingen tiltak for å erstatte det de blir fratatt. Ingen som fører oversikt over hvor mange de er og hvordan det går med dem.

Et flertall av de som blir utvist fra Norge blir utvist for brudd på Utlendingsloven, ikke for brudd på straffeloven. Det gjelder også svært mange foreldre.

Barnekonvensjonen taler et klart språk, men vi vil ikke lytte:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

– FNs Barnekonvensjon paragraf 3.1

Norge har underskrevet barnekonvensjonen. Likevel taper hensynet til barna i møte med det altoverskyggende, men diffuse «innvandringspolitiske hensyn». For Maria betydde det at hennes grunnleggende rettigheter ble satt til side og at hennes rett til å vokse opp med sin far ble ansett som mindre viktig enn at prosedyren som ble brukt til å fornye hennes fars pass i hans hjemland, ikke oppfylte norske myndigheters kriterier.

Det er på tide å spørre oss selv hvem vi som nasjon vil være. Maria og de mange barna med lignende historier er også en del av vårt samfunn. De skal vokse opp her og danne seg en identitet som norsk. De skal bli bidragsytere i vårt fellesskap. Samtidig vokser de opp i en nasjon som har gjort dem grov urett og som har tilsidesatt deres grunnleggende behov, gjerne på svært svakt grunnlag. De blir frarøvet svært mye. Hvor lenge kan vi late som om vi ikke ser dem, disse barna som Maria? Hvor lang tid vil det gå før vi som nasjon våger å se dem i øynene og si unnskyld?

Og du? Neste gang du hører en politiker komme med skryteuttalelser om hvor mange de nå har utvist, hvor mange kriminelle som nå ikke lenger er her, hvor mye tryggere vi nå har blitt og hvor effektive de har vært, så kan du tenke på Maria og på pappaen hennes. Hvor mange nestenferdigutdannede sykepleierpappaer med feilbestilte pass har vi nå greid å bli kvitt? Og hvor trygg gjorde det oss, egentlig?

** Barnets navn er endret, bosted, fars hjemland og andre identifiserende opplysninger er holdt skjult av hensyn til barnet. Historien er autentisk og den fortelles for å skape oppmerksomhet rundt en situasjon som alt for mange norske barn rammes av, men som det snakkes alt for lite om. Marias egen situasjon forsøkes ikke endres av at hennes historie fortelles. Derfor ønsker man heller ikke å gjøre henne identifiserbar.

Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

47 svar på “Marias far var en god far. Nå er han deportert, og Maria vokser opp uten sin far”

  1. Det fremstår som en sørgelig og uforståelig avgjørelse. Er det ingen andre årsaker enn det som kom frem her?

    1. Det er sørgelig og uforståelig, og nei, det finnes ingen andre årsaker. Kun denne. Marias sak er heller ikke unik. Det finnes mange, mange barn i hennes situasjon i Norge idag. Vi snakker ikke om dem. Vi forsker ikke på dem. Vi later som om vi ikke ser dem. De er usynlige og når folk får høre om dem så tror de ikke at det er sant. Her må det være noe mer, noe som ikke blir sagt. Norge gjør ikke slikt som dette. Sånn er det ikke. Bagateller… vi tar fra barn foreldrene sine for bagateller. Og det har vi bedrevet i mange år.

  2. Sterkt og fantastisk godt skrevet.
    Ellers så vet jeg ikke hva en kan si…
    Er loven om menneskerettigheter og barnekonvensjonen og skjønnsmessige vurderinger noe som ikke blir vektlagt?

  3. Vi er en sjømannsnasjon. Mange av oss vokste opp uten å ha en far til stede til daglig. Vi så ham hver 6måned 8 eler 12. Far kan komme hit som turist og vœre her 3 måneder flere ganger i året. Nettkommunikasjon i tillegg. Så det vil nok gå som med ,ange av oss andre.

    1. På hvilken måte kan det å ha en far som er ute i sjøfart sammenlignes? Far her kommer ikke tilbake. Far er ikke lenger en del av livet. Far er ikke lenger en forsørger. Far bor i et land, langt, langt borte. Og mellom dem ligger et hav av vonde følelser, frykt og det å bli fratatt et liv sammen Å forholde seg til en far som er langt borte er vanskelig. Da må man også forholde seg til alt man ble fratatt. En far som er ute på havet kommer tilbake. Man er fremdeles en familie om far er på havet. Det er man ikke her.

      1. Det krever selvfølgelig litt fantasi, men å si at det kun er flyktningebarn som er i en slik forferdelig situasjon er å gå litt for langt. Man blir ikke fratatt et liv sammen. Far kan komme som turist hvis han vil og har midler til det om en stund. Er det kun flyktinger som sliter med adskillelse i perioder?

        1. Far kan ikke komme hit som turist. Når norske myndigheter sender fedre ut av landet for denne type bagateller gjør de det med et utvisningsvedtak og et innreiseforbud i baklomma. Med etnisk norsk mor og en bakgrunn hvor hun er født og oppvokst i Norge er det vanskelig å bruke definisjonen flyktningebarn her. Barnet er norsk. Og de er ikke adskilt i en periode. De er adskilt – punktum-. En opplevelse som dette er så skadelig, så vanskelig at den ikke lar seg rette opp igjen. Disse familiene er i tillegg de mest sårbare familiene vi har.

    2. Komme som turist ???? Hvor i verden bor du ??? Ikke i Norge ihvertfall …..

      1. Godt gjettet kjœre Gro. For tiden i Tanzania med familie og reiser my for å jobbe. Men hva i all verden har ditt poeng med det å gjøre? Det samme må skje med min kone herfra når jeg tar vår unge datter til Norge on noen år. Hun må besøke oss som turist med multiple 3 måneders visa. Ja slik er det. Poenget er at man ikke skilles permanent på noen måte. Ikke lett men mulig. Så faren vi snakker om får gjøre det samme. Vi snakker ikke om dødsdommer her!!

        1. Far kan i dette tilfellet altså IKKE komme til Norge som turist. Og tanken om at afrikansk mann med en historikk som tidligere asylsøker skal få turistvisa til å besøke Norge er i beste fall en meget naiv og kunnskapsløs betraktning.

        2. Vet ikke om dine erfaringer med utlendingsmyndighetene ,men vet at det å skulle komme på turistvisum for å besøke familie ikke er lett ,mange krav som må møtes … Og vi har jo noe som heter barnekonvensjonen og menneskerettigheter …. Men de tas ikke hensyn til … Det at noen velger å være sjømenn, misjonærer og jobbe borte fra sin familie får så være ,men dette er ikke frivillig …

          1. Da snur vi det rundt. La moren med barnet besøke far der han er. Det skulle jo vœre mulig. Poenget er at vi ikkebehøver å låse oss fast i dette med at han MÅ til Norge. Jeg har levet så lenge her i østafrika nå at jeg tar lite for god fisk med hensyn til disse tingene. Går altså utifra at denne gode faren hadde planer fra begynnelsen av og jeg er derfor helt uening is at han skal gis oppholdstillatelse i Norge på dette grunnlaget. «Gode» nordmenn synes som en regal og legge englesløret på all utlendinger i samme posisjon. Dett kan kanskje en sjelden gang vœre riktig men det er mye kynisme i gang here og jeg velger derfor med letthet og ikke tro på denne gode faren. Muligens en god far men la barnet besøke han siden det motsatte er så vanskelig. Vår godtroenhet må bare stoppe. Disse menneskene har langt sterkere resurser enn vi tror og er mye smartere enn vi aner.

  4. Å få barn med noen er å ta på seg et stort ansvar for fremtiden. Hvis man velger å få barn med noen som kun har oppholdstillatelse så vet man jo at det er en viss risiko for at man må oppdra barnet alene. Dette kan umulig komme som et sjokk. At man velger å forlate et samboerskap med noen fordi de mister oppholdstillatelsen høres merkelig ut.

    1. Kun har oppholdstillatelse? Vi snakker altså om en oppholdstillatelse som var fornybar og som danner grunnlag for varig opphold.

      Man valgte ikke å forlate et samboerskap, men å måtte gå ut av et ekteskap. Alternativet ville være å flytte ut av Norge.

      1. Kan som tillegg til det opplyse om at Norge faktisk har en ikke ubetydelig andel av disse barna sine boende i Sverige, da EØS regelverket gir en løsning for dem. I dette tilfellet var flytting til Sverige ikke mulig (av helt andre grunner)

        1. Alenemødre er ikke uvanlig i Norge, og mange mange andre land, og presenterer ingen krise. Det synes som om fantasien og praktiske muligheter for at far og barn kan møtes stenges fullstendig når godtroende nordmenn, sutrer seg til sympati. Denne diskusjonen har mistet grunnlag synes jeg.

      2. Ok. Det var dette jeg kommenterte: «Mor måtte i løpet av hekseprosessen den lille familien ble utsatt for ta et svært vanskelig valg. Hun måtte velge å gå ut av forholdet, slutte å kjempe mot overmakten og ta med seg Maria til en ny by og et nytt liv.»

        Det hørtes rart ut at man må flytte til en annen by og forlate trygge omgivelser i en sånn situasjon. Og det hørtes ut som om historien hadde flere fasetter enn det som kom fram i artikkelen.

        1. Om det oppfattes slik så var ikke det meningen. Å gå ut av forholdet ble en økonomisk nødvendighet da mor ikke kunne forsørge både ektemann og barn alene. Om hun ble i forholdet ville hun heller ikke få den økonomiske støtten aleneforsørgere får (den er ikke stor, men her telte hver krone).
          I tillegg så er en slik belastning som denne familien ble utsatt for svært, svært belastende på andre måter. Å fortsette kampen mot norske myndigheter slik situasjonen var ville vært en ekstrem belastning og gått ut over mors evne til omsorg. Et menneske kan kun gjøre så mye… Her prioriterte mor å ivareta barnet slik hun best kunne. Det betydde å forlate far og livet de hadde bygd sammen. Og gjøre det som stod i hennes makt for å skaffe barnet stabilitet. Det norske myndigheter gjorde mot familien kunne hun ikke kontrollere eller fikse, men hun tok nødvendige valg for å begynne å bygge opp et liv som ble lagt i grus. Hun tok et valg om å gå videre og skape en fremtid på restene av den fremtiden de ble fratatt. Det krever enorm styrke og det står det stor respekt av.

          Å bli satt i en slik situasjon som dette er en enorm belastning for de involverte. Mor, barn og for far. Men om du insuinerer at det skal ligge mer under her, så nei, det gjør ikke det.

          1. Eventyret henger jo ikke på greip – virker jo åpenbart som om det å motta norske trygdeytelser var det viktigste for moren og ikke forholdet til asylsøkeren. Flott at personer som ikke har rett til beskyttelse og opphold i Norge sendes strake veien ut. Hva var årsaken til at asylsøkeren ikke kunne ta opphold i Sverige, som tar imot alt som klarer å komme seg over grensen ?

          2. Moren mottar faktisk ikke trygdeytelser. Hun er og har hele tiden vært i jobb. Det hun som aleneforsørger mottar ekstra (i likhet med alle andre aleneforsørgere) er dobbelbarnetrygd, bidragsforskudd og skatteklasse 2. Å gå fra å være en 2 inntektsfamlie til å være en en inntektsfamilie er dramatisk for de fleste. Da far ble fratatt retten til å jobbe falt familiens økonomi også i grus. (slik den ville gjort for de fleste av oss om halvparten av husholdningspengene forsvant over natta).

            Personen søkte og fikk altså beskyttelse i Norge. Det han ikke fikk var flyktningepass og derfor måtte han ha pass fra eget hjemland (noe som er bakgrunnen for at far og barn ble skilt).

            Hvorfor far ikke dro til Sverige? Vel, han dro altså til Norge, hvor han søkte om og fikk beskyttelse. Han hadde ikke noe i Sverige å gjøre.

    2. Har du lest artikkelen? Skjønner at du kaller deg selv snegle, for du skjønner lite. I beste fall er du treig i oppfattelsen.

      1. Har du lest debattreglene? Og har du i det hele tatt noen argumenter å komme med?

          1. Har du lest historien? Avsnittet om å miste en forsørger og vokse opp nær fattigdomsgrensen?

    3. Iskaldt resonnement uten evne til å sette seg inn i barnets situasjon. Vi kan godt drite i fyren, men hva med den lilla jenta?

      1. Det er ikke vanskelig å se det tragiske for familien og særlig for barna som havner i en slik situasjon.

        Men det virkelig iskalde er å få barn uten å ha permanent oppholdstillatelse og kanskje med tanke på å oppnå sterkere tilknytning til landet. Da bruker man barn som brikker i et spill.

        1. Nå får du gi deg. På ordentlig. Da dette paret giftet seg og dette barnet ble født var det faktisk INGENTING som talte for at denne mannen IKKE ville få permanent opphold. Den eneste som er iskald her er du. Nå går du faktisk over en grense iforhold til hvordan du snakker om mennesker. Den som bruker dette barnet i et forsøk på å fremme sitt syn nå er du. For det du sier har INGENTING med virkeligheten å gjøre.

      2. Den lille jenta vil få det godt med mor. En ganske vanlig situasjon i Norge med enslige mødre.
        Vi må ståppe denne diskusjonen før den blir tragikomisk!

  5. Kriminelle asylsøkere får bli, mens ærlige (og) nødlidende sendes ut.

    Mer råttent går det ikke an å bli.

    Ut fra bibelsk teologi er dette skriftlærdhet/fariseerisme av verste sort.

    Lukas 11,38: Fariseeren ble forbauset da han så at Jesus ikke helte vann over hendene før måltidet. 39 Men Herren sa til ham:
            «Ja, dere fariseere, dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er dere selv fulle av griskhet og ondskap. 40 Uforstandige mennesker! Han som har skapt det utvendige, har ikke han også skapt det innvendige? 41 Gi heller det dere har i beger og fat, som gave til de fattige, så blir alt rent for dere.

    Lukas 11,44: Ve dere! Dere ligner graver som ikke lenger er synlige, og som folk går på uten å vite det.»
        45 Da tok en av de lovkyndige til orde og sa: «Mester, med slike ord krenker du også oss.»
        46 Men Jesus svarte: «Ve dere lovkyndige også! Dere lesser på folk byrder som ikke er til å bære, men selv rører dere dem ikke med en finger.

    1. Helt enig med deg at det er viktig at også de kriminelle asylsøkerne sendes ut snarest mulig. Det følger av norsk lov og kan også utledes av dine bibelsitater.

      1. Denne mannen er altså ikke dømt for eller mistenkt for brudd på norsk straffelov. Å bruke ordet kriminell i denne betegnelse er derfor problematisk.

    2. Bla religion in i dette så er det bare og stoppe dialogen. Se ellers min kommentar ovenfor til Gro Mette.

  6. Saken er fremstilt på en særdeles lite objektiv måte og kan vel kort oppsummeres slik at historiefortelleren mener at enhver som klarer å få et barn med en norsk statsborger skal sikres opphold i Norge – slik er det heldigvis ikke.

    1. Historiefortelleren mener at norske barn har krav på å få vokse opp med sine foreldre dersom ikke tungtveiende grunner tilsier at det ikke er til barnets beste å vokse opp med sine foreldre. Her finnes det ingen slike tungtveiende grunner. Det er ingen tvil om at det ville vært til barnets beste å få vokse opp med mor og far i en stabil familiesituasjon og at det iallefall ikke er til barnets beste å miste far på en slik måte.

      Og du burde egentlig gå litt i deg selv her. Hvordan er det egentlig du tillater deg å snakke om andre mennesker. Hvordan er det du våger å dra inn elementer i denne saken, som altså handler om et sårbart barn, elementer som ikke har noen relevans i denne saken? Synes du virkelig at det er greit at en voksen mann sitter og fantaserer og spekulerer i et barns opprinnelse og (svært feilaktig) forsøker å skape et inntrykk av at hun kom til verden som en følge av » en form for mistenkelig motiv» som handler om å få bli her. Det er ikke greit. Ikke i det hele tatt. Det er faktisk temmelig stygt.

      1. Dette begynner nesten å bli komisk. La barnet bo hos far med støtte fra mor hjemme i Norge. Mor kan også besøke far med barnet. Langt enklere. Det er ingen kynisme i Roy’s kommentar men muligens en klar og kynisk planlegging fra den gode far.

  7. Helt feil å kritisere norske myndigheter her.
    Faktisk er det kyniske foreldre som forsøker å bruke barna sine som brekkstang for opphold her i landet.

    1. Bruke barn som brekkstang for opphold??? For en stygg ting å si – tenk deg selv om du hadde fått barn i USA med amerikansk dame og plutselig ikke fikk lov til å bo der mer og aldri fikk lov til å komme tilbake. Bruker du da barnet ditt som brekkstang? Eller elsker du barnet ditt?

      1. Å bruke barn som brekkstang for opphold er jo en svært vanlig metode her i landet.
        Du har vel hørt om asylbarna?

        1. Asylbarn, hvem barn tenker du på da? Mine barn? Eller noen andre barn med en eller to foreldre som har søkt asyl i Norge en gang i tiden? Mine barn har ikke vært brukt som brekkstang for å få opphold, verken av meg eller av noen andre. Og jeg ville blitt knust om jeg ikke fikk lov til å oppholde meg i samme land som mine barn. Enn du?

          1. Nå kjenner jeg ikke din historie da altså, men det med å bruke barn som brekkstang er jo vel dokumentert og har vært mye omtalt denne vinteren og fremover våren.

          2. Rart det der, for det jeg mener å ha lest mye om denne vinteren og våren er om at det er viktig at norske myndigheter og utlendingsforvaltningen skal legge tilstrekkelig vekt på barnas behov i vurderinger av søknader om opphold i Norge… Å mistenkeliggjøre folk for å ha fått barn og for å ønske å være foreldre for sine egne barn, synes jeg er bare trist.

          3. Det som virkelig er trist er jo at enkelte tullinger ikke forstår hva dette innebærer.

Kommentarer er stengt.