Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et blogginnlegg om tidsklemma, men jeg har liksom ikke hatt tid.Der kunne jeg kanskje også ha sluttet hele innlegget, for det er jo sånn det er. Tidsklemma handler om alt det vi gjerne skulle ha gjort, og ikke rekker. Følelsen av å alltid hangle en halvmeter etter seg selv, uten oversikt og uten overskudd. Sånn er det i alle fall for meg.
Med to unger i barneskolen må jeg innrømme at jeg tar meg i å lengte tilbake til de gikk i barnehagen. Joda, det var mer stress med levering og henting den gangen ungene skulle ha tre klesskift med ull og regntøy og bobledress og støvler og vintersko med seg til utebarnehagen hver dag, og jeg husker følelsen av å hente hjem en unge som var så møkkete at han måtte spyles med hageslangen i barnehagen før jeg kunne dra av han regndressen og putte han inn i bilen. Men når vi endelig var hjemme skulle vi ikke ut av huset igjen på aktiviteter, og klokka åtte var begge to i seng og det gikk an å jobbe litt, eller se på TV sammen, eller kanskje til og med skrive et blogginnlegg…
LES OGSÅ: Hvorfor vi misunner de uføre
Sånn går nu dagan
Nå er det litt sånn at dagen aldri tar slutt. Når yngste er hentet på SFO og vi alle har kommet hjem, gjelder det å hive sammen middagen raskt nok til at vi rekker fotballkampen på andre sida av byen, med kjøring til eller fra skatehallen på veien. Leksene skulle sikkert ideelt sett ha vært gjort mens mor lagde middag, men ofte er ungene slitne og trøtte da og lister seg stille og rolig opp på rommet sitt. Og mor er kanskje såpass sliten selv at det er ganske kjærkomment å få romstere på kjøkkenet i fred. Så da blir det kamp om å få gjort lekser raskest mulig før kveldsmat sånn at vi også kan rekke å lese litt høyt før sengetid. Når yngste er i seng skal eldste ha hjelp med sine lekser og litt kos og oppmerksomhet, og så er kvelden gått.
Neste morgen starter med smøring av matpakker, pakking av sekkene som burde ha vært gjort klare dagen før, hektisk planlegging av ettermiddagens aktiviteter og som regel leiting etter en mobil som er tom for strøm eller et nøkkelknippe som er på avveie igjen. Litt av stresset skaper vi jo selv. Ungene må ikke spille fotball eller dra i skatehallene, men de har jo lyst. Og vi foreldre skjønner dem så godt. For vi har jo også lyst til ting, og enda flere ting som vi føler vi bør eller må. Foreldremøter, dugnader, venninnetreff, trening – for ikke å snakke om politiske møter. Men summen blir altså for mye. Stadig vekk.
LES OGSÅ: «Å være fri er å ha fri»
Downtown Abbey
Forrige helg hadde det vært litt for mye hver eneste ettermiddag og kveld hele uka, og da fredagen kom hadde jeg tomt batteri. Mannen og eldstebarnet var bortreist, så etter at yngste var i seng ble jeg sittende og se på første sesong av Downton Abbey – et par-tre episoder hver kveld. Jeg burde så klart heller ha trent eller vasket klær eller gjort noe forfallende jobbting, men noen ganger er det ganske deilig å bare gjøre ingenting.
Downton Abbey er en klassisk guilty pleasure. Det er noe med engelske gods, bløtkakekjoler, hvite hansker og skarpe replikker. Jeg har mange favoritter, men den stive enkegrevinnen Lady Violet Grantham er definitivt en av dem. Hun som skuler mot elektrisk lys og telefoner og stuepiker med utdannelsesambisjoner, og sier rett ut at hun savner gamle dager, da ting var enklere. Mer oversiktlig liksom. Jeg har tenkt tanken selv noen ganger. Men akkurat som samfunnet forandret seg for både engelske aristokrater og tjenestefolk rundt forrige århundreskifte, så er ting fortsatt i stadig endring og omstilling. Det nytter ikke å hoppe av vogna og si stopp, så i stedet tenker jeg at jeg vil være med på å påvirke hvilken retning ting skal endre seg i. (Selv om det medfører flere kveldsmøter og enda trangere tidsklemme.)
LES OGSÅ: Vi skulle bli lykkelige, men glemte flokken og fellesskapet
Heltidsskole over hushjelp
De møkkete gulvene? De kom jeg til på søndagen, etter å ha vegetert på sofaen mesteparten av lørdagen. Da ble det rydding og støvsuging og flekkvasking, og minstebarnet klarte endelig å få ryddet rommet sitt, hurra. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke ønsker meg noen stuepike med stivet forkle til å gjøre husarbeidet for meg. Det passer meg bra at det som før kunne ha vært en heltidssyssel for en ubetalt hjemmearbeider eller en lavtlønnet hushjelp nå er en fritidssyssel som kan inkludere hele familien.
Derimot skulle jeg ønsket meg en skoledag som i større grad fungerte som et helhetlig utdannings- og aktiviseringstilbud for ungene mine. Hva om treninga var unnagjort etter skoletid på SFO, og at øvinga som nå må gjøres som lekser ble lagt til skoledagen, med lærere tilstede, så alle kunne få like god hjelp? Jeg skulle gitt mye for å få ettermiddagene tilbake så vi fikk mer fritid sammen, vi foreldrene og ungene. Og mindre stress med kjøring og logistikk. SV kaller dette for heldagsskolen. Vi vil at de minste skolebarna skal få en hel skoledag med lærere tilstede som er gratis for alle. Vi vil at Norge skal ta seg råd til å gi alle skole-elever et sunt skolemåltid hver dag.
Jeg tenker at det ville hjelpe på min families tidsklemme, men ikke minst ville det være til hjelp for de ungene som ikke har med seg matpakke hver dag, de som ikke får hjelp med leksene hjemme eller de med foreldre som ikke har råd til å prioritere SFO-plass. En hel gratis skoledag med mat og fysisk aktivitet, og uten lekser etterpå. Og så kunne kanskje min familie ha fått realisert de gode planene jeg la ved skolestart i fjor, om å vaske huset sammen hver torsdag ettermiddag.