Parlamentsvalget i Tyrkia i går var et jordskjelv. Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) og dets de facto leder, president Recep Tayyip Erdogan, må med valgresultatet begrave sitt hegemoni i tyrkisk politikk.
Først og fremst betyr dette slutten på Erdogans og AKPs maktarroganse. Det er tid for en smertefull nedstigning fra den høye hesten. Valgresultatet var en fiasko for Erdogans planer om å innføre et presidentsystem. I rekordvalget fra 2011 fikk partiet 49.95, mot nå 40.8 prosent av stemmene. Dermed er det duket for både indre og ytre oppgjør i AKP.
En Don Quijote-historie uten Sancho Panza
Da statsminister Ahmet Davutoglu holdt sin «seierstale» etter valget var det på mange måter som å høre Erdogan snakke. Stormannsgalskap og maktarroganse gjorde seg gjeldende i kjent stil, uten noen grobunn i det endrede virkelighetsbildet. I stedet for å spille rollen som Sancho Panza har Davutoglu for lengst satt seg selv til side, og med dette gått inn i Erdogans mulige felle og strategi på lengre sikt: Det er nå enkelt for Erdogan å fremstille valgnederlaget som Davutoglus tilkortkommenhet. Alt partiet nå igjen trenger for å nå de tidligere høyder er den store og sterke leder, kan være Erdogans narrativ.
Problemet er bare at Erdogan sitter i presidentembetet og ikke kan overta ledelsen for partiet igjen, ikke uten å si fra seg tittelen. Under valgkampen hindret selvsagt ikke dette Erdogan i daglig å bryte den tyrkiske konstitusjonens krav om embetsnøytralitet ved å drive en mer eller mindre åpenlys valgkampanje for AKP. Før partienes valgprogrammer var utstedt, uttalte således Erdogan at han hadde «gjennomlest» og kommentert AKPs program. Når opposisjonen meldte sine rettmessige protester til dette svarte Erdogan arrogant med at han gjerne stilte seg til rådighet for å vurdere også de andre partienes programmer.
LES OGSÅ: Kan kurdisk frigjeringskamp forandre Midtausten?
Den sterke lederen
Et annet scenario som gir Erdogan anledning til å spille ‘den sterke leder’-kortet, er dersom valgresultatet ikke gir et regjeringsalternativ. Dersom resultatet av valget likevel ikke fører til at MHP (80 seter) og AKP (258 seter) danner koalisjonsregjering (andre koalisjoner til flertallsregjering er mindre sannsynlig), da kan Erdogan forsterke sitt narrativ ytterligere: «Se hva som skjer uten meg ved roret». I alle fall er en mulighet at det blir utskrevet nyvalg innen 45 dager. Men har AKP interesse av å skrive ut nyvalg? Dette er risikosport, da velgerne kan straffe AKP.
Internt oppgjør i AKP?
Abdullah Gul, tidligere president, var en selvskreven kandidat til statsministerposten i 2014, men ble pinlig tilsidesatt da vervet skulle ikles. Begrunnelsen var av formell karakter. Erdogan datofestet dagen for partiets årsmøte forut for avløsningen av Gul fra presidentposten, og dermed ble han hindret fra å stille som kandidat.
Kan det tenkes at Gul vender tilbake til partipolitikken med ønske om å gjenreise AKP til tidligere høyder? Dette er vanskelig å stadfeste og uten tvil en av de interessante tingene vi kan følge med på den kommende tiden. Problemet er imidlertid at AKP neppe kan gjenreises til tidligere høyder. AKP må endre seg, og det å avskrive Erdogan som lederskikkelse i partiet, vil være en nødvendig forutsetning. Dersom Gul ønsker å spille denne rollen, må han være forberedt på å ta oppgjøret internt i AKP.
Ytterfløyenes seier, men hvem danner koalisjon?
Det nasjonalistiske bevegelsespartiet (MHP) og Folkenes demokratiske parti (HDP) er valgets definitive vinnere. Disse befinner seg på henholdsvis høyre- og venstrefløyen i tyrkisk politikk og er som natt og dag. Det er imidlertid feil å si at det er to nasjonalistiske partier som er valgets vinnere, bare fordi HDP tidligere hovedsakelig representerte kurderne i Tyrkia. Dette henger sammen med den nyorienteringen som har funnet sted.
I mars 2014 meldte parlamentarikerne som representerte Fred- og demokratipartiet (BDP) enhøytidelig overgang til det nyetablerte HDP. Skiftet var delvis taktisk fordi man nå ønsket å orientere seg utover å representere kurderne, og delvis var dette skiftet ideologisk fordi nyorienteringen nettopp var i tråd med partiets demokratiske visjoner. Tidligere BDP, nå HDP, ønsket å fylle et tomrom og representere et grønt, feministisk og sosialistisk alternativ. Med visse forbehold må en kunne si at dette har HDP lyktes med. Forbeholdet er at partiet ved gårsdagens valg har mottatt en del stemmer på «kreditt». En del av velgerne – som tidligere hadde stemt på AKP og ikke minst det republikanske partiet CHP, stemte på HDP med vissheten, og med rette, om at kun dette partiet kunne balansere mot AKP og Erdogans ønsker om konstitusjonsendringer. I alle fall er det helt historisk at HDP kunne overstige den høye sperregrensen på 10 prosent og lande på 13.1 prosent.
Av ideologiske og praktiske grunner er AKP og MHP den meste tenkelige koalisjonen. Lederen for MHP, Devlet Bahçeli, var under kampanjen tydelig åpen for et regjeringssamarbeid. Ved å få 16.3 prosent av stemmene er MHP styrket sammenlignet med valget i 2011 (12,98 prosent).
En koalisjon mellom det republikanske partiet CHP og AKP er teoretisk mulig, men i praksis svært lite sannsynlig. Dette grunner i den åpenbare ideologiske distansen mellom de to, eksempelvis knyttet til «det kurdiske spørsmålet». Den ene lederen for HDP, Selahattin Demirtas, for øvrig en politisk figur som personlig må karakteriseres som en av valgets store vinnere, utelukket senest på valgdagen ethvert samarbeid med AKP. Det gjør HDP klokt i, både for å være på bølgelengde med partiets grasrot, men ikke minst med hensyn til de «lånte» stemmene fra folk som må overbevises før de ved neste korsvei eventuelt på nytt kan tenke seg å stemme på HDP.
LES OGSÅ: Tyrkia: Demonstrantene roper at Erdogan må gå
Folk ønsker fred
Det gjenstår å se hva slags premisser en flertallsregjering mellom MHP og AKP vil innebære. En ting er relativt sikkert: Den halvkjørte fredsprosessen – utvilsomt en suksess på enkelte områder og en frustrerende fiasko på andre felt – kommer til å bli lagt på is dersom nasjonalistpartiet MHP blir med i AKPs koalisjonsregjering. På den annen side har HDP med sine 80 representanter betydelig rom for å vise motstand i parlamentet. I tilfelle denne motstanden ikke fører frem, er fredsprosessen per definisjon på avveie. På lengre sikt er det likevel tvilsomt om AKP og MHP vil være interessert i å avspore fredsprosessen. Mye tyder på at folk flest foretrekker den herskende våpenhvilen og fortsettelsen av fredsprosessen, noe et segment av stemmene til HDP er et bevis for. Dersom våpnene trekkes frem igjen, er det slett ikke sikkert at det er til fordel for MHP og AKP på lengre sikt. Fredsprosessen er fortsatt Tyrkias viktigste spørsmål, som både kan splitte og få katastrofale følger for landets framtid.