Foto: Hans A. Rosbach

Regjeringen hevder at de vil redde velferdsstaten, men retorikken er hentet fra konservatismens 300 år lange kamp mot demokrati, stemmerett og felles velferd.

I løpet av sitt første halvannet år ved makten og i løpet av flere år på sin vei til regjeringskontorene har dagens regjeringspartier og deres støttespillere stadig snakket om behovet for endringer i velferdsstaten. Høyresidas forhold til den norske velferdsstaten er broket og komplisert. Partiet Høyre stemte i sin tid blant annet mot innføring av alderstrygd i 1936, og mot arbeidsløshetstrygd i 1959. Rett før forrige valg forsøkte de imidlertid å nyansere denne historien, blant annet ved en rapport fra Civita kalt ”Den norske velferdsstatens borgerlige historie”. Der ble det hevdet at om Høyre nok hadde stemt imot  slike reformer hadde det ikke nødvendigvis vært fordi de var imot intensjonen, kun detaljene i forslagene.

Etter det dårlige valget i 2005 gjennomgikk Høyre en make-over som kulminerte i Erna Solbergs lett glemte bok «Mennesker, ikke milliarder» fra 2011. Denne prosessen og de tette kontaktene med svenske Moderatarna er godt dokumentert i Vegard Harsviks bok «Blåkopi». Høyre ville komme seg bort fra rollen som velferds-skeptisk kalkulator-parti, og lot blant annet sine politikere skoleres av NHO Service til å unngå ordet fy-ordet «privatisering» til fordel for det mer uklare «konkurranseutsetting», eventuelt bare «slippe alle gode krefter til». Dette var et målrettet arbeid for å stille Høyre i et nytt lys, men et ensidig bilde av Høyre som reaksjonært anti-velferdsparti må allikevel nyanseres av både historiske og geografiske årsaker. Som Civitas rapport viser var oppslutningen om velferdsordninger av en eller annen form tidvis tverrpolitisk i Norge, og også over hele den vestlige verden i årene rett etter hver av de to verdenskrigene. I våre dager anses også de skandinaviske velferdsstatene for å være blant de mest vellykkede sosiale prosjekter i moderne historie, og det er ingen grunn til å tro at Høyre i 2014 er rene motstandere av velferdsstaten i seg selv.

LES OGSÅ: Språk er makt – ordbok for underklassen

Regjeringspartner Fremskrittspartiets forhold til velferdsstaten er minst like komplisert. Partiet var i sin barndom splittet mellom unge libertarianere fra FpU, som i det store og det hele var motstandere av velferdsstaten, og en annen fraksjon under ledelse av blant annet John Alvheim, som tvert i mot så helse- og omsorgspolitikk og forbedring av velferdsstaten som sin hovedsak. Deler av førstnevnte fraksjon forlot partiet under det beryktede landsmøtet på Bolkesjø i 1994, og partiet framstår i dag som noe mer samlet i disse spørsmålene. Flere av dagens fremtredende Frp-ere, som partileder og finansminister Siv Jensen og samferdselsminister Kjetil Solvik Olsen har imidlertid bakgrunn fra dette miljøet i FpU, og skepsisen til velferdsstaten og sosialdemokratiet framstår som en viktig beveggrunn for flere av partiets fremste politikere.

Jeg vil nå se nærmere på noen av de retoriske virkemidlene dagens norske høyreside benytter seg av i sine utspill om velferdsstaten, vise i hvor stor grad disse lener seg på tradisjonell konservativ og reaksjonær retorikk, og så benytte denne analysen til å si noe om ny-liberalisme som både brudd med og fortsettelse av tradisjonell  konservativ politikk.

Naving
En av hovedpersonene i høyresidas narrativ om en velferdsstat som knaker i sammenføyningene er den anonyme «NAV-eren». Det antydes at det her er snakk om unge, arbeidsføre mennesker i hopetall som velger dagpenger fra NAV framfor å bidra i arbeidslivet. Så vellykket var innføringen av denne karakteren at naving ble kåret til årets norske nyord av Språkrådet i 2012. Nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har lenge hevdet at økende utgifter er en «bombe under velferdsstaten». Noen ganger er det snakk om sykefraværet, andre ganger voksende samlede utgifter, og noen ganger den berømte naveren I 2009 gikk bomben ifølge Røe Isaksen av,  og etter denne eksplosive begivenheten vedtok blant annet Fremskrittspartiet å jobbe for at ingen under 40 år skulle kunne få varig uførestønad, mens Erna Solberg foreslo å senke dagpengene til 70 kr. Alt etter sigende for å bekjempe naving.

LES OGSÅ: Naver eller menneske, hvem er jeg?

Selv om det finnes opptil flere enkeltindivider som går på NAV og kanskje ikke burde ha gjort det, bestrides høyresidas virkelighetsframstilling kraftig av blant andre NAV selv, som har klargjort at dette er «et marginalt problem». Samtidig viser en studie fra Høyskolen i Akershus at trygdeandelen er like høy nå som for 20 år siden. Tall og statistikker kan både produseres og presenteres på mange forskjellige måter. Istedenfor å anse dem som sanne representasjoner av virkeligheten må de underlegges kritikk og retorisk analyse på samme måte som argumenter framsatt kun ved hjelp av ord og setninger. Poenget med denne artikkelen er ikke å kontre en statistisk framstilling av virkeligheten med en annen, men å vise at det finnes visse retoriske mønstre i hvordan høyresiden framstiller velferdsstaten, uavhengig av om de gjør det med ord eller med hjelp av tall.

Myten om naverne, uavhengig av i hvor stor grad den har sin rot i virkeligheten, får det til å framstå som en stadig større del av landets befolkning betakker seg for å jobbe fordi de kan få sjenerøse utbetalinger fra staten. Det er slik mange på høyresida forstår spørsmålet, og det er sannsynlig å anta at det hardtarbeidende flertall av landets befolkning også vil la seg provosere hvis det virkelig er slik at det finnes en hel klasse av snyltere som unnlater å jobbe, men isteden lever komfortabelt på arbeidet til de av oss som er i jobb og betaler skatt. Naveren er et kraftig retorisk virkemiddel.

Reaksjonær retorikk
Torbjørn Røe Isaksen og Erna Solbergs naver har en tante i Amerika. På 1980-tallet spredde Ronald Reagan myten om «The Welfare Queen», en kvinne fra Chicago som Reagan hevdet hadde hele 80 forskjellige identiteter og mottok stønader til en verdi av $150.000 i året. I virkeligheten hadde kvinnen svindlet til seg nærmere $8.000 med fire forskjellige identiteter, men «The Welfare Queen» forble allikevel symbolet på at restene av 30-tallets New Deal-politikk sørget for lite annet enn at late enkeltindivider kunne leve fett på amerikanske skattebetaleres regning.

I 1991 bestemte den tysk-amerikanske økonomen Albert O. Hirschmann seg for å gå grundigere til verks enn bare å tilbakevise påstander om tusenvis av velferdsdronninger og amerikanske navere. Hirschmann ville forsøke å finne ut hva som lå bak angrepene på velferdsstaten, og under arbeidet med boka «The Rhetoric of Reaction» fant han ut at denne formen for argumentasjon hadde vært en velkjent del av reaksjonær og konservativ retorikk i århundrer.

Demokrati og sivilisasjon
Hirschmann var en moderat sentrum-venstre-mann, som så de offentlige velferdsordningene som kom på plass i USA og Europa før og etter den andre verdenskrig, som et tredje og siste ledd i et storslått sivilisatorisk prosjekt. For ham var trinn én innføring av demokratiske institusjoner fra og med revolusjonene i Frankrike og USA på slutten av 1700-tallet. Trinn to var utvidelse av de politiske rettighetene også til vanlige mennesker ved innføringen av allmenn stemmerett i løpet av de neste hundre årene. Sist men ikke minst ble folkets demokratiske rettigheter også sosiale og økonomiske i Hirschmanns tredje trinn: innføringen av velferdsstaten.

Hirschmann viste i sin bok hvordan konservative tenkere og politikere gjennom generasjoner hadde benyttet den samme retorikken i sin argumentasjon mot henholdsvis demokratiske institusjoner, allmenn stemmerett og så  felles velferd. 80-tallets angrep på velferdsordninger fra den amerikanske høyresida så Hirschmann dermed som del av en tre hundre år lang tradisjon med reaksjonær retorikk.

Det perverse utenforskapet
Perverteringsargumentet er en av de tre hovedformene for reaksjonær retorikk, og går ifølge Hirschmann ut på å hevde at det som det argumenteres mot kommer til å få tilnærmet motsatt konsekvens av det intenderte. Den britiske politikeren og konservative filosofen Edmund Burke var en av flere som argumenterte mot demokratiet og ideene fra den franske revolusjon på denne måten. Folkestyre ville føre til flertallsdiktatur, kaos og forfølgelse av minoriteter, ikke frihet og politisk legitimitet. Det Burke først hevdet om demokratiet, hevdet så tenkere som for eksempel franske Gustave Le Bon et snaut århundre senere om allmenn stemmerett. Den gode intensjonen perverteres, og man får et helt annet resultat enn det man forsøkte å oppnå. Den late naveren som et resultat av solide velferdsordninger er et nåtidig eksempel på perverteringsargumentet.

I et forsøk på å også vise medfølelse for naverne har imidlertid blant annet Torbjørn Røe Isaksen importert den svenske høyresidens begrep «utanförskap» til norsk politisk debatt. I fortellingen om utenforskapet hevdes det at den norske staten, ved å ville hjelpe de arbeidsledige med sjenerøse velferdsordninger, paradoksalt nok bidrar til at enkeltindivider ikke klarer å komme seg tilbake i arbeid. De mangler «insentiver» for å skaffe seg jobb, og havner i en ond sirkel av utenforskap. Før jul hevdet Isaksens partifelle Stefan Heggelund at NAVs statistikk over unge uføre var «skremmende lesning» og at et arbeiderparti som ikke tar utfordringene knyttet til utenforskap på alvor ikke er navnet verdig.

LES OGSÅ: Fattigdommens usynlighet

Nok en gang ble det stilt spørsmålstegn ved hvorvidt problemet med unge uføre faktisk er reelt, og Heggelund ble kritisert for å blande statistikkene over uføre, mennesker på sykepenger, mennesker på arbeidsavklaringspenger, de faktiske arbeidsledige og de som mottar sosialhjelp sammen til en stor masse, og dermed hevde at 650 000 mennesker tilhører et utenforskap i det norske samfunn.  Det ble også sirkulert to grafer i sosiale medier som viste den samme økningen i unge uføre. I den ene grafen var y-aksens parametre fra 1 til 10 prosent av landets befolkning mens den i den andre gikk fra 0,8 til 1,2. Resultatet ble selvfølgelig at den ene grafen viste en stabil andel med svært minimal økning mens den andre viste en dramatisk økning. Det samme tallmaterialet kan tolkes og presenteres på svært ulike måter, og mer enn noe annet viser dette behovet for statistikk-kyndige journalister som har tid til mer enn å skrive av pressemeldinger fra partier og departementer.

Den perverse «velferdsfella»
Det er imidlertid ikke bare på individnivå at dagens velferdsstat forstås av høyresida som en pervertering av sin opprinnelige intensjon. En av regjeringens viktigste støttespillere, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), hadde i 2011 «Velferdsfella» som tittel på sin årskonferanse. I et notat og i diverse medieutspill i forbindelse med konferansen ble det hevdet at Norges gode velferdsordninger ikke bare er dyrere enn hva vi har råd til, men at de også står i fare for å gjøre Norge til et ineffektivt land. Det er nemlig ikke bare ungdommen som naver i vilden sky. Sykefraværet har ifølge NHO og regjeringspartiene løpt løpsk de siste årene. Dette fører i sin tur til økte offentlige utgifter og svekker i tillegg Norge konkurransedyktighet på det globale marked. På lang sikt vil våre velferdsordninger paradoksalt nok, derfor senke vårt velstands- og velferdsnivå.

LES OGSÅ: Med demokratiet på nyliberalismenns alter

Noen av regjeringens motstandere viser imidlertid til SSB’s tall over tapte sykedager, som  har falt noe siden 2001, og bare marginalt krøpet oppover i årene mellom 2008 og 2009.  I forbindelse med NHOs utspill presenterte også Manifest Analyse tall som viste at det norske sykefraværet overhodet ikke er rekordhøyt, men faktisk har vært mer eller mindre konstant siden 1970-tallet.  Og det «rekordhøye» sykefraværet som ble ment registrert i 2009 var uendret fra 2001, potensielt 0.1 prosent høyere. Mer enn dette skal det altså ikke til før velferdsstatens nye beskyttere slår alarm. Det faktuelle kan altså diskuteres, men dette er perversitetsargumentasjonen i vår tid: Hvis vi ikke kutter i velferdsstaten vil den gjøre oss ineffektive, fattige og ulykkelige, ikke produktive, trygge og stabile.

Nytteløsheten i møtet med «eldrebølgen»
En annen argumentasjonsform konservative tenkere har tydd til er det Hirschmann kalte futility, eller det vi kan kalle nytteløshetsargumentet, Med nytteløshetsargumentet hevdes det, kort fortalt, at det nok er en god tanke å gjøre verden bedre, men at dette dessverre er en nokså håpløs aktivitet. Ifølge Hirschmann brukte den franske liberalisten Alexis de Toqueville nytteløshetsargumentet da han førti år etter den franske revolusjonen hevdet at den var noe oppskrytt, og strengt tatt ikke hadde endret noen ting. Den italienske økonomen og fascist-favoritten Vilfredo Pareto argumenterte senere mot allmenn stemmerett ved å hevde at eliter ville og burde sitte med makten uansett, og at demokratiet derfor var lite annet enn en ineffektiv bløff. Ifølge disse tenkerne er samfunnsutviklingen strengt tatt utenfor vår kontroll. For kristenkonservative styres den av Gud og for tilhengere av den liberalistiske økonomen Adam Smith av «den usynlige hånd». For tidligere nevnte Edmund Burke var status quo et uttrykk for en «organisk» utvikling, mens den østerrikske økonomen Friedrich Hayek så en «spontan orden» som ikke kan forandres av overmodige mennesker.

Vi støter på dette argumentet i dagens debatt om velferdsstaten når det snakkes om at «eldrebølgen», en demografisk trend vi ikke kan gjøre noe med, umuliggjør dagens velferdsnivå. Venstre er regjeringens juniorpartner, og har et minst like forvirrende forhold til den norske velferdsstaten som Fremskrittspartiet. Etter hvert som det sosiale ved Venstres sosial-liberalisme stadig blir vanskeligere å få øye på hevdes det stadig oftere at dagens utgave av Venstre står til høyre for Høyre, spesielt i arbeidslivsspørsmål. Stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn trakk i forrige valgkamp fram begrepet «generasjonssolidaritet», og hevdet at vi måtte kutte i velferdsstaten for å redde den for senere generasjoner. Befolkningen lever lenger og lenger, og da blir det flere gamle som skal ha pensjon og helsetjenester. Antallet unge som jobber og betaler skatt forblir derimot cirka det samme, og dermed har vi et stort problem. Vi kan godt prøve å beholde velferdsstaten, men det er dessverre nytteløst med mindre vi gjennomfører de borgerlige partienes kutt og reformer. Senere har blant annet allestedsnærværende Civita hevdet at vi må ha en skatteprosent på over 100 prosent i husholdningene for å kunne forbedre velferdstjenestene i framtiden.

LES OGSÅ: Skål for velferdsstaten og menneskerettighetene

Ryktene om velferdsstatens snarlige død kan imidlertid vise seg å være betydelig overdrevne. Blant annet ble det påpekt at beregningene Rotevatn brukte for å vise at vi ikke lenger har råd til velferd i 2060 var basert på en dobling i privat forbruk. Senere måtte SSB ta til motmæle mot slike framskrivninger og lanserte rapporten «Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst». En plausibel tolkning av den rapporten er at velferdsstatens framtid ikke er et spørsmål om å ha råd eller ikke, men om prioriteringer. Vil vi om femti år prioritere å beholde og videreutvikle våre felles velferdstjenester eller vil vi ha enda høyere privat forbruk? SSB-forskernes regnestykke viste at på til vi i 2060 kan ha fordoblet kjøpekraft, mer fritid og samtidig bevare en velferdsstat på dagens nivå. Civitas svar var å hevde det som en selvfølge at «arbeidsinnsatsen» automatisk vil bli langt lavere dersom skattene er høyere, og at et økonomisk kollaps dermed er den eneste mulige konsekvensen av fortsatt velferd på dagens nivå.

Uavhengig av diverse regnestykker og teoretiske produktivitetskurver er kutt og forandringer i velferdsstaten et aktivt politisk valg. Høyresida presenterer det imidlertid som en uunngåelig følge av demografiske endringer vi kan gjøre lite med. Men vi får den velferdsstaten vi er villige til å betale for, og det er fristende å spekulere i at høyresidas kommunikasjonsstrateger vet at vi er villig til å betale ganske mye for den. Det er derfor de framstiller det som om fortsatt gunstige velferdsordninger er en umulighet, ikke noe vi kan velge å prioritere framfor noe annet.

Historisk nødvendighet
I denne formen for argumentasjon for kutt i velferdsstaten blandes det inn et annet kraftig retorisk virkemiddel: påstanden om historisk nødvendighet. Tidligere var det ofte marxister og kommunister som hevdet at politikk ikke er prioriteringer og valg, men at deres standpunkter var ren historisk nødvendighet. Hirschmann analyserte også denne formen for argumentasjon da han mot slutten av sin bok gikk inn på forenklende narrativer i bruk på det han omtalte som politikkens «progressive» side. Ifølge ham hadde de som argumenterte for endring og fremskritt gjort seg skyldig både i å anta overdrevne synergieffekter – at alle reformer jobbet sammen mot et større mål, å hevde overdreven umiddelbar fare ved å unnlate å innføre visse reformer, og til slutt altså å hevde at «historien var på deres side».

I våre dager er det imidlertid høyresida som bruker dette siste grepet aller oftest, om enn ikke like direkte som de som en gang hevdet at seieren alltid fulgte deres faner og at framtiden praktisk talt var en motorvei til sosialismen. Implisitt i dagens høyresides krav om modernisering og effektivisering av velferdsstaten er en påstand om at tida nå virkelig står på deres side. At det de foreslår strengt tatt ikke er politiske forslag, men utrykk for en naturlig utvikling og en logisk følge av faktorer som har utviklet seg over tid. Velferdsstaten må kuttes og omstruktureres, ikke nødvendigvis fordi det er dette høyresiden vil, men fordi vi som samfunn ikke har noe valg lenger. Men det er veldig sjelden at tiden vi lever i med nødvendighet dikterer én form for politikk, og hvis den gjør det kan man være ganske sikker på at det er umulig å få øye på hovedtrekkene i den før mange år senere. Vi mennesker har som oftest muligheten til å velge mellom flere alternative retninger å styre samfunnet i. Når høyresiden i dag hevder at velferdsstaten nok er en fin tanke, men at vi rett og slett ikke har råd til den lenger på grunn av for eksempel en økt andel eldre mennesker, innvandring eller diktater fra anonyme markedskrefter, bør vi være på vakt. Politikk er valg mellom ulike måter å organisere samfunnet på.

Vikarierende argumenter
Implisitt i Hirschmanns analyse ligger en påstand om at reaksjonær retorikk først og fremst er vikarierende argumenter. Konservative tenkere har sjelden sagt rett ut at de er imot demokrati og sosial utjevning i seg selv.  Slike argumenter framstår som usympatiske, og tre hovedformer eller troper for vikarierende reaksjonær argumentasjon har dermed utkrystallisert seg. Det er påfallende i hvor stor grad to av disse, perverteringsargumentet og nytteløshetsargumentet, gjentas i dagens debatt om den norske velferdsstaten. Hirschmanns bok om reaksjonær retorikk kan derfor være et nyttig verktøy for alle som ønsker en opplyst politisk debatt om velferdsstatens framtid uten vikarierende argumenter.

Det er imidlertid ikke dermed sagt at politikere som Torbjørn Røe Isaksen, Sveinung Rotevatn og Stefan Heggelund bevisst lyver. Det vi kan konkludere med er at deres forståelse av og framstilling av virkeligheten, ofte lener seg på disse tropene for reaksjonær argumentasjon mot først demokrati, så allmenn stemmerett, og til sist altså felles velferd. Noe som imidlertid kompliserer bildet er at alle de tre trinnene i Hirschmanns sivilisasjonsstige nå er såpass implementerte at en omfattende omkamp, selv om det siste trinnet, virker usannsynlig. Den tredje tropen reaksjonær retorikk har lent seg på er ifølge Hirschmann den såkalte «jeopardy-tesen», en påstand om at gamle rettigheter settes på spill gjennom den foreslåtte reformen. Før den franske revolusjonen fantes det strengt tatt få rettigheter som kunne settes på spill, men britiske konservative mente allikevel at ideene fra den franske revolusjon ville sette i fare de politiske rettighetene som allerede fantes for et minimalt mindretall i Storbritannia. Ved innføringen av allmenn stemmerett fryktet så de konservative motkreftene at dette ville sette det demokratiske systemet deres åndsfrender tidligere hadde kjempet imot i fare. Konservatismen tilpasser seg og oppdaterer seg sin historiske kontekst.

Reformert reaksjon?
I Storbritannia har David Camerons konservative parti, til tross for valgløfter om det motsatte, nå privatisert stadig mer av det en gang så revolusjonerende National Health Service (NHS), som gir gratis helsetjenester til alle landets innbyggere. Etter den andre verdenskrig hjalp millioner av briter hverandre ut av fattigdom gjennom den britiske velferdsstaten. Nå er det imidlertid igjen kommersielle aktører med profittmotiv som skal levere helsetjenester i de britiske storbyenes stadig mer slum-lignende forsteder. Er Europa i ferd med å rykke tilbake til tida før velferdsstaten? Her hjemme har for eksempel regjeringens forslag til endringer av arbeidsmiljøloven gjort at fagorganisasjoner mener arbeidstakere igjen må stå «med lua i hånda». Er vår nyliberale tidsalders mange reformer i virkeligheten reaksjon i forkledning?

Fullt så enkelt er det ikke, og det blir for enkelt å se regjeringens velferdspolitikk som et rent reaksjonært angrep på velferdsstaten. Det er ikke helt dette som foregår, og det er for øvrig også liten grunn til å tvile på noen av de nevnte politikeres gode intensjoner om en velfungerende og bærekraftig velferdsstat og et statsregnskap som går opp. De forstår imidlertid virkeligheten på bestemte måter, og i dette tilfellet er det snakk om en kombinasjon av klassisk liberalisme og konservatisme med ny-liberalisme. I sin siste bok The Reactionary Mind skriver statsviteren Corey Robin om konservatisme som noe som stadig omdefineres. De konservative har for eksempel ikke alltid vært like begeistret for kapitalisme som de fleste av dem er i dag. Det har ellers blitt hevdet at Edmund Burke forente liberalismen og konservatismen da han rundt den franske revolusjon fikk den relativt nye kapitalismen til å framstå som del av en lengre tradisjon. Ny-liberalisme er en moderne variasjon over både konservatisme og liberalisme, og Robins analyse gir en viss støtte til å anse nyliberalisme som i hvert fall én form for moderne konservatisme.

Ny-liberalisme
Vår forståelse av nyliberalisme er i ferd med å gjennomgå en stor forandring etter den posthume publiseringen og oversettelsen av Michel Foucalts forelesningsserie fra College de France om emnet. Allerede i 1979 hadde Foucault forstått at stat/marked-dikotomien som gjennomsyrer så mye av samtidens politiske debatt, hindrer forståelsen av vår tids mest omfattende politiske fenomen. Sett veldig enkelt var nyliberalisme for Foucault den siste i en serie omdefineringer av staten, og langt i fra et angrep på den per se. Ifølge økonomen Philip Mirowski er det også dette som er det nye med nyliberalisme. Der tilhengere av klassisk laissez-faire liberalisme hadde et ideal om å la markedene «være i fred» og unngå statlig styring og inngripen i økonomien, er en ny-liberal økonomisk orden tvert i mot avhengig av en sterk stat. Nyliberale filosofer som Friedrich Hayek var også tydelige på at deres program ikke var en retur til gammeldags liberalisme, men en gjenoppfinnelse av kapitalismen for å få den til å fungere i et moderne samfunn hvor man ikke kommer utenom staten. «The question whether the state should or should not ‘act’ or ‘interfere’ poses an altogether false alternative, and the term laissez-faire is a highly ambiguous and misleading description of the principles on which a liberal policy is based,» skrev han i The Road to Serfdom i 1944. «It is the character rather than the volume of government activity that is important,»  skrev han i The Constitution of Liberty i 1960.

Den politiske venstresiden sukker ofte over nyliberalistisk deregulering. 30 års erfaring med nyliberal politikk i hele den vestlige verden viser imidlertid at det snarere er snakk om re-regulering. Staten blir ikke mindre, den gjør bare andre ting. Ved hjelp av lover, byråkrati og politisk maktutøvelse av alle slag legger staten til rette for at prismekanismen, markeder og konkurranse skal gjøre seg gjeldende i alle deler av samfunnet.

LES OGSÅ: Ding dong – ett år etter

Velferdskonkurranse
Tenk bare på konkurranseutsetting, et av den høyresidas absolutte yndlingstiltak i sin reformering av velferdsstaten. Det fryktes noen ganger at konkurranseutsetting er et skritt på veien mot en «gammeldags» form for privatisering, hvor det offentlige helt enkelt slutter å drive for eksempel sykehjem og barnehager. Dette er imidlertid ikke hva vi nå er vitne til, selv om private aktører med profittmotiv nesten utelukkende vinner alle anbudsrunder. Til tross for at stadig større deler av for eksempel det britiske NHS nå drives av private selskaper for profitt er det fortsatt ikke innført egenbetaling. Tjenestene er fortsatt drevet i offentlig regi, men av private tilbydere i et marked nøye regulert av staten. Det er en lignende utvikling vi har sett i Norge de siste 20 årene, og de færreste som jobber innenfor eller har erfaring med noen av disse tjenestene vil vel hevde at det har blitt mindre statlig byråkrati av det. Det er allikevel liten grunn til å tvile på at politikerne som er nevnt i denne artikkelen har genuin tro på at konkurranseutsetting gjør velferdstjenester bedre. De driver en reformistisk politikk for en bedre velferdsstat, basert på en ideologi med stor tiltro til egennytte som motiv for menneskelig aktivitet og enda større mistro til kollektiv organisering og samarbeid om planlegging av samfunnet.

Det som imidlertid gjør ideologien vellykket er at den går hånd i hånd med interessene til samfunnets kapitaleiere. For dem betyr konkurranseutsetting at nye markeder åpnes for profittbasert virksomhet. I nyliberalismen kan privat sektor bruke staten som et verktøy for sin profittmaksimering, noe som går svært tydelig fram av Linn Hernings nye bok «Velferdsprofitørene». Dette kombineres imidlertid ofte med tradisjonell konservativ retorikk hvor statlig «innblanding» og byråkrati er det som angripes. Denne retorikken er det Philip Mirowski kaller en «nyliberal dobbelsannhet».

*

Den mørkeblå regjeringen blander sin tradisjonelle konservatisme og liberalisme med konstruktivistisk nyliberalisme. Denne er basert på en utopi om et samfunn hvor konkurranse får virke i alle områder. Dette gir nyliberalismen et moderne preg av reformisme som kan virke tiltalende langt over på politikkens venstre side – (Arbeiderpartiet under den rødgrønne regjeringa kunne for eksempel like gjerne ha blitt brukt i eksempelet om påstått økt sykefravær som en nåtidig versjon av Hirschmanns perverteringsargument. Det er åpenbart at høyresidas presentasjon av tall og statistikker om velferdsstaten må gås nøye etter i sømmene, men inspirert av Hirschmann er det også viktig at debatten om velferdsstatens framtid blir en debatt om politiske visjoner, ikke bare om regnskapsføring. Høyresidas posisjon representerer både kontinuitet og brudd med den konservative politiske historie siden det attende århundre. De som er motstandere av regjeringens politikk vil være tjent med en analyse av nyliberalisme som mer enn reaksjonær ødeleggelse av velferdssamfunnet.

Litteratur/kilder:
Bernander, John G., ”Velferdsfellen”, NHO-magasinet 01, 2011
Dagbladet.no, ”– Bør ikke kalle seg Arbeiderpartiet”, 19.09.2014
Dagbladet.no, ”– Leser statistikk som fanden leser bibelen”, 19.09.2014
E24, ”- Nå har bomben under velferdsstaten gått av”, 18.12.2009
E24, ”Frp vil frata unge uføretrygd”, 22.02.2011
Esbati Ali, ”Rotevatn roter”, Dagbladet 19.09.2013
Fasting, Matilde, Har vi råd til fremtiden? – Perspektivmeldingens utfordringer, Civita, 2014
Fasting, Matilde og  Vinje, Villeman, ”Velferdens usikre framtid”, Aftenposten 29.09.2014
Foucault, Michel, The Birth of Bio-politics, Palgrave Macmillian, 2008
Fossestøl, Knut, ”Offer for velferdsfella?”, Minervanett, 29.04.2011
Harsvik, Wegar, Blåkopi – Høyres svenske strategi for et annerledes samfunn, Res Publica, 2013
Hayek, Friedrich von, The Constitution of Liberty, Routledge, 2006
Hayek, Friedrich von, The Road To Serfdom – The Definitive Edition, The University of Chicago Press, 2007
Herning, Linn, Velferdsprofitørene, Manifest Forlag, 2015
Hirschmann, Albert O., The Rhetoric of Reaction, Belknap Press, 1991
Indregard, Sigve, ”Sykefravær: En løsning på jakt etter et problem”, indregard.no, 21.11.2009
Isaksen, Torbjørn Røe, ”Bomben under velferdsstaten”, 14.10.2009
Leira, Håkon Lasse, ”Hvor er de late?”, Dagbladet 04.01.2010
Lystad, Joakim, ”Naving – et marginalt problem”, Aftenposten 25.04.2012
Manifest Analyse, Myter og fakta om sykefraværet, Manifest rapport nr. 1, 2010
Marsdal, Magnus, ”Høyre freder ikke sykelønna”, nrk.no/ytring, 12.03.2013
Mirowski, Philip et. al. (red.), The Road From Mont Pèlerin, Cambridge University Press, 2012
Norsk Arbeidsmandsforbund, ”Nei til rasering av arbeidsmiljøloven”, Uttalelse fra landsmøtet, 2011
NTB, ”Erna Solberg: Jobb eller lev på 70 kr dagen”,  07.04.2012
Robin, Corey, The Reactionary Mind, Oxford University Press, 2011
Rotevatn, Sveinung, ”Klare for opprør”, Dagens Næringsliv, 23.08.2013
Rotevatn, Sveinung, ”Strutsemetoden”, Dagbladet, 18.09.2013
SSB/ Berge, Christoffer, ”Uendret sykefravær siden 2001”, SSB.no, 03.05.2010
SSB / Holmøy Erling og Strøm, Birger /, ”Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst”, SSB Rapporter 2014/13
SSB, ”Tapte dagsverk på grunn av egenmeldt og legemeldt sykefravær for arbeidstakere 16-69 år, i prosent av avtalte dagsverk. Kvartalstall. 2000-2009”
Terum, Lars Inge og Hatland, Aksel, ”Sysselsetting og trygd under arbeidslinja”, Søkelys på arbeidslivet, 01-02/2014

Ola Innset er doktorgradsstipendiat i historie ved European University Institute i Firenze. Han har skrevet boka ”Franz Borkenau – Europa 1900-1957”, i tillegg til romanen Lisboa. Han har også gitt ut flere album med band som Making Marks, mylittlepony og Sunturns.

9 svar på “Redningsaksjon for velferdsstaten? – høyreretorikk i et historisk perspektiv”

  1. Men det interessante er jo at det er nettopp AP og resten av venstresidens flyktningpolitikk som ruinerer velferdsstaten, oljeformuen er varslet tapt fra flere hold nettopp pga ikke-vestlig innvandring. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/NHO-Hele-oljeformuen-kan-ga-tapt-6402762.html

    Og en liten del av venstresiden ønsker bevisst en kollaps av velferdsmodellen som man kan se her: https://youtu.be/mWfUrEqowUc

    Hvis man ser til nabolandet vårt Sverige har de ikke råd til annet enn innvandring og samfunnet der blir stadig mer polarisert, noe som kan føre til borgerkrig i dette vakre landet. https://www.frieord.no/utenriks/vi-kommer-ikke-ha-rad-til-sa-mye-annet-enn-innvandring-framover/

    Venstresiden må ta et oppgjør i sine egne rekker, om ikke vil ikke venstresiden og alt det bra de har oppnådd beholde sin plass i samfunnet. Om ikke venstresiden går høyrebølgen imøte vil den bli en tsunami over hele Europa.
    Og det er ingen tjent med, spesielt ikke venstresiden og verdiene de står for.

    1. Middelklassevenstre i sine godt betalte jobber tjener jo på å opprette en ny underklasse og trygger sin framtid hvor de kan leie ut sin andre og tredje bolig til denne nye underklassen. Samtidig letter man på samvittigheten ved å putte noen tiere i koppen til den lokale tiggeren slik at man tror at man redder verden samtidig.

      1. Denne nye underklassen vil, når de blir mange nok, skape sin egen politiske blokk som vil få mye påvirkningskraft på samfunnet. Arbeiderpartiet i England hadde akkurat en utbrytergruppe som dannet et islamsk parti, noe som er helt i tråd med hvordan parallelle samfunn utvikler seg. Dette har historien vist gang på gang at vil skape konflikt, og vi ser konturene av det i hele Europa nå om dagen som denne karen så fint sier det:http://www.aftenposten.no/kultur/Sor-Koreas-storste-forfatter-Europa-far-som-fortjent-8033538.html
        Mediene i Norge er politiske og er «meningsbærende» og unnlater kritisk journalistikk på viktige områder av samfunnet, og de som gjør det blir angrepet av «motsiden» med de mest ekstreme usaklige merkelappene slengt etter seg. Kari og Hege saken er et godt eksempel på dette.

  2. Jasså Radikal Portal, så dere sletter innlegg som følger debattreglene uten begrunnelse?! Si meg, prøver dere og opplyse folk eller prøver dere og skape et lite ekkokammer her inne? Sensur vil bare skape en større konflikt som jeg beskrev ganske så godt.

    1. ((«hold deg til tema», står det debattreglene. Det gjorde ikke du. Modereringen kommer ikke til å diskuteres videre.))

      1. Da må dere ha misforstått det jeg skrev, hele teksten omhandler høyresidens planer om og innskrenke velferdsstaten, og det har artikkelforfatter helt rett i at noen høyrevendte grupper gjør. Spesielt innad i FRP.
        Mitt tilsvar påpeker jeg kun at det er venstresiden som har dette ansvaret da det er deres innvandringspolitikk som fullt og helt er ansvarlig for velferdsstatens sikre død. Nederland startet oljeeventyret 20 år før oss, se hvor de er idag: https://www.youtube.com/watch?v=SlVAutXbJYE
        Men hvis dere ikke vil diskutere åpent og saklig er det lite jeg får gjort.

    2. ((Ikke publiser samme den avsporinga som allerede har blitt fjerna.))

      1. slutt å stagge offentlig ordskifte og skaff deg et fuckings liv!

  3. På nettavisene så leser man om kommuner som ikke har råd til å ha pleiere på vakt når eldre ligger for døden. Samtidig så leser man at man at milliarder i titallsklassen skal brukes på å være verdensmester i godhet.

    Er det tabu å peke på at det faktisk er en sammenheng?

    Temaet i denne kronikken er åpenbart at velferdsstaten må reduseres på sikt. Det er en godt dokumentert sannhet både fra SSB og andre at et tema som ikke diskuteres i denne kronikken er en sterkt medvirkende årsak til de galloperende utgiftene i dagens velferdsstat. Og at dette allerede gjør seg utslag i en en dårligere velferdsstat i Sverige. Å hindre noen av Høyres lettelser i formueskatten vil ikke forandre på det. Det er overfladisk sminke i den store sammenhengen.

Kommentarer er stengt.