Operadirektør Per Boye Hansen skulle sette den Norske Opera på kartet, på bekostning av de ansatte og publikum. Det endte med at han selv ble tatt av plakaten.

Hvert sted en seier.

Hvem kokte til seiersfesten?

Hvert tiende år en stor mann.

Hvem betalte for gildet?

Berthold Brechts berømte ord fra «Fragen eines lesendes Arbeiters» passer godt inn i arbeidslivsskandalen ved den Norske Opera, hvor operasjef Per Boye Hansens omdømmebygging har eskalert i en uverdig farse. Saken eskalerte da Hansen gikk ut i media og stilte seg uforstående til styrets avgjørelse om ikke å forlenge åremålet hans. I tillegg er operaen rammet av store økonomiske problemer, og regjeringens investeringer står ikke i stil med de kunstneriske ambisjonene. Det koster mye å få de store stjernene til landet, for opera er big business – iallfall utenfor Norges grenser.

Nyheten om at Boye Hansen ikke fikk forlenget sitt åremål kom ikke som en overraskelse for operaens ansatte. I tre år har de måttet leve med en lunefull og selvsentrert operasjef som smeller med dørene, skviser ut sine medarbeidere og erstatter dem med sine egne venner. Tillitsvalgt Jan Koop sier til Klassekampen at Hansen ikke har vært villig til å endre sin lederstil, og at dette er en av grunnene til styrets beslutning. Ellers har ikke offentligheten fått andre forklaringer, bortsett fra det styret mener å være en helhetsvurdering.

LES OGSÅ: Tenk over arbeidsforholdene til de ansatte før du drar kortet

Kunsten å skryte av seg selv
Saken ble til slutt en offentlig skittentøysvask. Hansen kunne ha latt saken ligge og vist til styrets pressemelding, men i stedet har han mobilisert hele sitt nettverk for å renvaske seg selv og legge skylden på styret og de ansatte. Støttespillerne, som inkluderer tyske og norske operatopper , regissører, dirigenter, kritikere og utøvere , har to ting til felles – de har alle en økonomisk interesse av å gå ut i media som de gjør, og alle befinner seg i trygg avstand fra marmorhuset i Bjørvika. Venneklubben inngår i et nettverk hvor man smører hverandre for kontrakter og oppdrag. Arbeidsmiljøet i operaen er dem fullstendig likegyldig.

Det er naivt å gå ut ifra at internasjonale stjerner kommer til Oslo på grunn av operasjefen. De kommer dit hvor de kan motta sine astronomiske honorarer. Det er urimelig å gi Boye Hansen æren for å fritt forvalte norske skattebetaleres penger slik han har gjort, og samtidig støtte opp under selvskryt i sosiale medier. Når han i tillegg bruker dette offentlig betalte nettverket for å kneble sine medarbeidere og framsnakke seg selv, er det i seg selv en provokasjon som burde få konsekvenser.

LES OGSÅ: Bare en rumpe-tørker

Stor kunst og middelmådighet
Hansen prøver å framstå som den autoritære og kvalitetsorienterte lederen, som må gå på tvers av publikum og de ansattes vilje for å skape det han kaller «stor kunst» . Alt annet karaktiserer han som middelmådig.  Vennene hans hevder at han har fått store navn til Oslo, og at han har satt operaen på kartet. Det er all grunn til å betvile dette. Musikkritiker Henning Høholt viser til at operaen var internasjonalt orientert og tiltrakk større stjerner før operaen flyttet til Bjørvika.  Under Boye Hansen er ikke operaen blitt mer orientert mot verden, men mot Tyskland, hvor han har studert og arbeidet i mange år.

Man kan også stille spørsmålstegn ved hva slags «stor kunst» Boye Hansen har bidratt med. Prestisjeoppsetningen «Peer Gynt» ble ifølge anmelderne en pinlig affære, mye på grunn av at musikken ikke holdt mål. Dette skyldes at operaen først ble oversatt til norsk etter at musikken var komponert rundt den tyske teksten, sannsynligvis fordi Hansen hadde ambisjoner om at «Peer Gynt» skulle gå sin seiersgang i de tyske operahusene. På grunn av den lave kvaliteten nektet NRK å lage TV- produksjon av oppsetningen, som floppet fullstendig. Det har også vært gode oppsetninger i hans tid, men billettsalget har likevel sviktet, og operaen har måttet fylle setene med gratisbilletter. 

LES OGSÅ: Jeg savner ordet rettferdighet

Slavekoret i Bjørvika
Under den spektakulære åpningsseremonien av den nye operaen i 2008 fikk publikum høre Verdis slavekor  framført av et kor bestående av bygningsarbeider og representanter fra landets kommuner. Dette symboliserte den politiske ambisjonen bak byggingen av en ny opera. Prosjektet skulle være alles anliggende, et eksempel på norsk nasjonsbygging a la 17. mai – ikke bare en møteplass for hovedstadens selvoppnevnte økonomiske og kulturelle elite. Nasjoner bygges ikke ved å fremmedgjøre dens innbyggere, og derfor har regjeringen et ansvar for å hindre at enkelte ledere tar seg til rette. Slik sett skiller ikke fadesen i operaen seg fra samfunnsutviklingen forøvrig. Lignende lederskapsutøvelse og omdømmebygging finner vi også i helsevesen, skole, og politi.

Er det slik at publikum tror at det er sjefene som gjør operaopplevelsen god? Hva med de ansatte i callsenteret, personalavdelingen, sponsoravdelingen, informasjonsavdelingen, innkjøpsavdelingen, markedsavdelingen, scenearbeiderne, scenemesterne, lysmesterne, lydteknikerne, musikerne, påklederne, hattemakerne, parykkmakerne, kostymesyerskene, lysteknikerne, lagerarbeiderne, resepsjonistene, regnskapsførerne, plankoordinatorene, operatørene, inspisientene, regiassistentene, noteforvalterne, notebibliotekarene, renholderne, renserne, rekvisitørene, snekkerne, fargerne, sminkørene, maskemakerne, kostymelagerarbeiderne, turne- ansvarlige, kantinearbeiderne, produsentene, billettlukemedarbeiderne, solistene, korsangerne, sufflørene og repetitørene? Har ikke de også fortjent honnør for sitt arbeide?

Alle som i denne saken har prøvd å framstille operaens ansatte som en gjeng sutrete primadonnaer som kun meler sin egen kake, er det sannsynligvis selv. Operaen er landets største kulturinstitusjon og et viktig symbol. De fleste ønsker en opera man kan gå i, ikke bare en flott marmortribune man kan sole seg på. Da er det viktig at man anerkjenner alle som bidrar til dette kunstverket, og ikke lar sjefene stikke av med æren.

Øystein Imsen er lektor, musiker og gründer. @oimsen på Twitter

5 svar på “Slavekoret i Bjørvika”

  1. Veldig interessant å høre mer fra det perspektivet i denne debatten! Takk, Imsen.

  2. Denne vinklingen har vi ikke hørt før nå, for til nå har avgående operasjef og hans venner skreket opp i mediene. Selv har jeg syslet med opera på solistbasis i flere tiår og savner sårt litt fravær av provokasjonslinjen i operaregien som har ridd operaen i Norge som en mare i minst et tiår. Blir ikke folk lei all den forstørrede realismen som overskygger musikk, sang og handling og er antydningens kunst gått helt av moten i våre digitale oppblåste verden. Det virker som om homofile regissører har fått enerett på operaregi i Norge og enkelte andre land. For ut fra de nakne bodybuilderne, oppkast, blod og avføring og skinn, lakk og lære og motorsykler, samt industrihaller til Mozart-operaer så har provokasjonslinja tatt helt overhånd og Mozart og de andre komponistene drukner i det hele. Selv er jeg ikke hetero så regisørrers legning er egentlig irrelevant. Sangstilen har også latt seg påvirke av denne realismen hvor Bel Canto er avløst av delvis utslitte sangere med slagvibrato og nyutdannede sanger med den motsatte ytterlighet, den klemte sinustone-lignende sangstilen. Litt synd er det også at operaen består av alt for mange familiemedlemmer som har skaffet hverandre jobb. Det bør det bli slutt på. Så nå bør operaen tilbake til røttene og ansette en sanger eller instrumentalist til sjef som kan konsentrere seg om kvalitet på musikken og regien og balletten og overlate kommers og økonomi til de som kan det best.

    1. Vi arbeider etter fire prinsipper:
      1.Vi vil ha mot til å søke sannheten, også når denne er upopulær
      2.Vi vil være maktkritiske
      3.Vi vil stå sammen med de svake i samfunnet
      4.Vi vil knytte an til pågående kamper og folkelig engasjement for rettferdighet og utvikling

  3. Mange interessante synspunkter, kunne dog presenteres uten nedlatenhet.

Kommentarer er stengt.