Stemmer du som foreldrene dine? Da bør du tenke deg om én gang til.
Ifølge valgforskerne stemmer unge stadig mer i takt med mor og far. Det gjør meg bekymra på vegne av min egen generasjon og de som er yngre. Har unge velgere slutta å tenke selv? Har presset på å være som alle andre gjort oss redde for å tenke litt «utafor boksen»? Det snakkes mye om «generasjon alvor», som vil være pliktoppfyllende, skoleflinke og kompis med foreldrene. Men hvis «generasjon alvor» er så redde for å utfordre foreldrenes politiske syn at de slutter å tenke kritisk, risikerer vi ikke å få en «generasjon hjernedød»?
Til høsten er det valg. Jeg, som kommer fra en familie med AP-bakgrunn, må vel stemme på AP da?
Eller må jeg det? Partiene har forandra seg siden den gang foreldrene dine gjorde det til vane å stemme på dem.
LES OGSÅ: Dette er mine tanker og de står jeg for
Bryter med tradisjonen
Å vingle mellom mange partier er ikke uvanlig når man er ung. Men mange bestemmer seg for et parti når de er omtrent 30 år, og holder seg til samme parti livet ut. Omtrent én av tre blir kjernevelgere som stemmer på «sitt parti» nesten uansett. Om du er rundt 30 år eller yngre, kan det bety at foreldrene dine bestemte seg for parti en gang på 80-tallet. Da så Norge og verden ganske annerledes ut!
Mor eller fars partianbefaling kan altså basere seg på at de likte partiet på 80-tallet. Men hva hjelper det i 2015? Leser du biltester fra 1985 for å bestemme hvilken bil du skal kjøpe i år?
Min farfar, Kåre Hermann Grandalsmo, var aktiv Arbeiderparti-mann i kommunestyret i Stjørdal kommune på 70-tallet. Det Arbeiderpartiet som farfar representerte finnes dessverre ikke mer. Derfor har jeg brutt med tradisjonen. Til høsten stiller jeg til valg for partiet Rødt.
LES OGSÅ: Tre nøtter til arbeidsfolk
Er Rødt et fløyparti?
Valgforskerne mener at fløypartiene er mest utsatt når unge velgere begynner å stemme som foreldrene. Rødt er ofte omtalt som et typisk «fløyparti». Jeg syns ikke den merkelappen alltid passer så godt. I mange saker er det vi som står i midten for vanlige folks interesser, mens det er de andre partiene som er ytterpunktet. Særlig i saker som omhandler arbeidstakernes rettigheter. Både Høyre og Arbeiderpartiet, som liksom er «vanlige» partier, har latt forskjellene mellom vanlige folk og de på toppen øke voldsom de siste tiårene. Vi må faktisk helt tilbake til 1930-tallet for å finne så store forskjeller som vi ser i dagens samfunn.
Har de latt forskjellene øke av hensyn til den jevne nordmann eller av hensyn til eliten? Hvem har vunnet og hvem har tapt? Som elektriker merker jeg i hvert fall lite til de påståtte fordelene ved fri flyt og mer konkurranse. Derimot merker jeg godt ulempene. Det er mer utrygt enn før. Vi har mindre vi skulle ha sagt, tariffavtaler skvises, og vi vil i verste fall ende opp som utkonkurrerte fagarbeidere fordi vi ønsker ordna arbeidsforhold. Likevel blir partiene som øker elitens makt kalt «ansvarlige», mens vi som kjemper mot forskjells-Norge stemples som «ytterliggående». Forrige generasjons merkelapper på partiene passer ikke alltid når tidene forandrer seg.
Nettopp fordi tider og partier forandrer seg, tror jeg farfar ville vært stolt av at jeg i dag prøver å videreføre det han trodde på i mitt arbeid i Rødt.
LES OGSÅ: Lovlig turnus, en saga blått?
Det nye partiet for arbeidsfolk
Jeg valgte Rødt fordi jeg mener partiet tar bedre vare på verdiene AP engang sto for enn det dagens AP gjør. Noen mener Frp er det nye partiet for arbeidsfolk, men to år i regjering har vist at det bare er bløff. For meg er Rødt det nye partiet for arbeidsfolk. Rødt vil ha et oppgjør med den voksende kapitalismen og bygge et sosialistisk demokrati. Vi vil heve bunnfradraget for folk med lav lønn og øke skattene for de aller rikeste. Vi mener at pensjonssystemet må endres, så det blir mer forståelig og mer rettferdig. Vi vil ha lavere lønn for kommunens toppledere og politikere. Vi vil innføre likelønnspott for å utjevne lønnsforskjeller mellom kjønnene. Ingenting av dette vil Frp eller AP. For meg er det Rødt som sitter med de samme verdier som min farfar satt med på 70-tallet, og som jeg føler et brennende engasjement for i dag. Dette merkes også i LO, som ga Rødt valgkampstøtte for første gang i 2013 og har innledet tettere samarbeid med oss.
Død fisk følger strømmen, heter det. Og er det et sted det er farlig at alle følger samme strøm, er det i politikken. Derfor er mitt råd til mine jevngamle og dem som er yngre: Vær gjerne kompis med mor og far (eller farfar!), men ikke la dem avgjøre hva du stemmer. Det er du for smart til. Om du vurderer å legge foreldrenes parti i stemmeurnen, sjekk i det minste ut om partiet fortsatt står for det mor eller far påstår at de står for. Jeg måtte bytte parti for å stemme «det samme» som farfar. Kanskje du må gjøre det samme?
Det fungerer ikke slik som dere i Rødt tror.
Ved slik massiv likelønnspolitikk flagger de fleste beste ressurspersoner ut. De vil styre og trygge seg selv og ha egen frihet til egen dynamikk.
De som drar nytte av slik utflagging, vil da konkurrere ut andre. Derfor er det taktisk viktig å kunne gi folk en viss frihet.
At alle skal bli venner/solidariske og dele likt, har ikke noe med real-life å gjøre.
vel det er mange ting i kommentaren din å påpeke som feil. for det første vil ikke rødt at alle skal tjene det samme. rødt vil at alle skal tjene bra. rødt er for en positiv arbeidslivspolitikk som tar utgngspunkt i folks velferd; og det faktum at verdien springer utifra arbeidet, og ikke motsatt.
rødt er for MER frihet og MER rett til å bestemme over sitt eget liv, og avgjørelser som angår det; bare at vi vil ha det til FOLK FLEST, og ikke bare til de som kan betale for seg.
samfunnet er avhengig av store mengder folk i arbeid, så om et fåtalls «resurspersoner» forsvinner ut fordi de ikke føler seg hyllet nok, går nok det fint.
Slutt å lyv. Dere spiller på moralisme og ideologi når det passer dere. Det er ikke minst sexkjøpsloven et godt bevis på.