Mosambik lider under et dobbelt klimaparadoks: de fattige betaler for de rikes karbonfest, men dessverre er det innen utvinning av skitten energi de store innvesteringene finner sted.
Den 12. februar 2013 var en vrien dag for de multinasjonale kullselskapene Rio Tinto og Vale. Det nasjonale togselskapet i Mosambik annonserte nemlig at all transport av kull fra gruvene i Tete-provinsen til utskipningshavna i Beira måtte stoppes grunnet flomskader på jernbanen. Vale regnet med redusert eksport på 250 000 tonn på grunn av infrastrukturproblemene, mens Rio Tinto nedskrev sine mosambikiske verdier med tre milliarder dollar. Sena-linja, den eneste som kunne frakte ut kullressursene i Tete, måtte holde stengt i to uker og åpnet igjen med redusert kapasitet. Det hastet med å få oppgradert toglinja slik at man med sikkerhet kunne få eksportert de enorme kullreservene ut av landet. Arbeidet var allerede i gang. Kullselskapene kunne se fram til en årlig eksportkapasitet på 120 millioner tonn – det skulle bli andre tider.
Paradoks 1: De fattige lider for de rikes fest
Finanspressen syntes å være mer bekymret over stans i kulleksporten enn at fattige mennesker mistet hus og hjem i den samme flommen. Størrelsen på flommene i Mosambik har økt de siste årene og vil fortsette å øke. Mosambik er ikke bare et av de landene som vil bli rammet hardest av klimaendringene, Mosambik rammes av klimaendringene i dag. Bare denne regnsesongen har hundrevis av mennesker omkommet og mer enn 160 000 er blitt revet bort fra sine hjem. Tørke og ekstremvær rammer også landet hardt, noe som går spesielt hardt utover landbruksavlingene. Flertallet av Mosambiks befolkning er småbønder, og for dem er det en katastrofe om avlingene ødelegges.
Den første delen av klimaparadokset handler om at det er de industrialiserte landene i nord som har det historiske ansvaret for klimakrisen, mens det er de fattigste landene i Sør, som på ingen måte har ansvar for de enorme klimagassutslippene, som betaler regningen.
Krever klimarettferdighet og systemendring
Dette siste er også hovedbudskapet i Maputo Declaration of African Civil Society on Climate Justice, som ble vedtatt nylig av et bredt spekter av sivilsamfunnsorganisasjoner på en konferanse arrangert av Naturvernforbundets søsterorganisasjon i Mosambik, Justica Ambiental.
Erklæringen, som er undertegnet av flere internasjonale organisasjoner, har som hovedbudskap at Afrika har lidd under klimaendringene og krever at de rike landene tar radikale grep for å redusere utslippene. Landene i Nord kan ikke kjøpe seg fri, men må ta utslippskutt hjemme ved å slutte å pumpe opp olje.
Erklæringen bør bli et viktig diskusjonsgrunnlag også for organisasjoner i Nord, ettersom den er langt mer radikal i møte med klimaendringene enn vi er vant til blant partier og organisasjoner i Norge og Europa. Kvotemarkeder og finansialisering av land og naturressurser ses på som falske løsninger som snarere vil øke problemene.
Skepsis til regnskogsprogrammet REDD
Dette gjelder også regnskogsprogrammet REDD, som har blitt hyllet i Norge. Organisasjonene er ikke mot at det gis penger til regnskogbevaring, men at REDD fører til at skogsområdene kommer på private hender og at det er en form for avlat fra oljeproduserende land. I forhold til den hjemlige debatt om politisk blokkuavhengighet og miljøorganisasjoner «som bare jobber for miljøet», er organisasjonene bak erklæringen krystallklare: Roten til klimakrisen er å finne i det kapitalistiske systemet, og man vil jobbe for å velte dette systemet som fremmes og beskyttes av finansinstitusjoner, selskaper og globale eliter. I stedet bør vi sikre livsgrunnlaget for Moder Jord og menneskene.
Afrika må satse på fornybar energi
Erklæringen krever ikke bare handling fra nordlige regjeringer, den krever også at Afrika tar en annen utviklingsvei enn de industrialiserte landene og lar være å skape karbonavhengige samfunn. Erklæringen krever ren energi i stedet for petroleum og kullgruver, og den understreker at energien bør være under samfunnskontroll. Mosambik har et enormt potensiale for fornybar energi, spesielt innenfor solteknologi, og det skjer da også noe utvikling innenfor dette feltet. Men dessverre er det innen utvinning av skitten energi de store innvesteringene finner sted.
Paradoks 2: Kull og gass foran fornybart
Dette er det andre klimaparadokset. Det har over lengre tid blitt utvunnet gass i Mosambik, men det var i 2008 at den virkelige boomen startet. I den nordlige provinsen Cabo Delgado er det funnet enorme gassreserver, og i Tete, øst i landet, er det for tiden en kullbonanza uten sidestykke. Som nevnt over planlegges det en utvinningskapasitet på 120 millioner tonn årlig, og samtlige av de nye jernbanelinjene som planlegges i landet er for å transportere kull til de nye havnene.
Dette skaper selvsagt arbeidsplasser, og fra et norsk ståsted er det vanskelig å moralisere over økonomisk utvikling basert på ikke-fornybare karbonressurser.
Likevel er det i all hovedsak de multinasjonale selskapene som tjener på denne utviklingen, i tillegg til et sjikt av nyrike mosambikere. Den økonomiske veksten kommer ikke fattige folk i byene eller på landsbygda til gode, disse fortsetter å leve i dypeste fattigdom. Det som enda verre er, er at prosjektene innebærer tvangsflytting av et stort antall mennesker. I en video laget av Justica Ambiental dokumenteres det menneskerettighetsbrudd i de rammede områdene.
Rundlurt av kullgigant
På klimakonferansen nevnt over fikk vi høre historier fra folk som føler seg rundlurt av den brasilianske kullgiganten Vale. Da selskapet startet kullgruvedrift i byen Moatize, Tete, i 2009, ble innbyggerne som skulle tvangsflyttes lovet gull og grønne skoger. Tilbake sitter et tusentall mennesker som enten er frarøvet sitt land og livsgrunnlag eller som har fått det ødelagt på grunn av forurensning fra kullgruvedriften. Vi fikk også høre lignende historier fra Sør-Afrika, som advarte mot at Mosambik nå gikk i retning av en gruvebasert økonomi, noe de selv hadde alt for dårlige erfaringer med.
Mosambik må i tiden som kommer bruke atskillige ressurser på klimatilpasning. Dette er det i rettferdighetens navn de som har tjent seg rik på å spy ut klimagasser som må være med å betale, i første rekke olje- og kullindustrien. Mosambiks regjering bør også lytte til organisasjonene bak Maputo-erklæringen og skrote fossilboomen til fordel for satsing på desentralisert fornybar energi og bærekraftige lokalsamfunn.