– Vi har ikke lov til å glemme Osvald-gruppas innsats

Endelig er monumentet over Osvald-gruppas glemte helter på plass.

Av Oscar Dybedahl

Det var en tettpakket forsamling som omringet scenen ved markeringen av Osvald-monumentets endelige avduking på 1. mai. Skyene ble trengt vekk av solen, murveggen på Østbanehallen var dekket av røde og gule fagforeningsparoler og Jernbanens Musikkorps slo an stemningen med arbeidersanger fra 1920-tallet.

På første rad satt fem veteraner for Osvald-gruppa, pyntet med finstas og hver sin deltakermedalje. Tålmodig ventet de gjennom lange taler, musikk ved jernbanekorpset og stekende sol – før avdukingen av monumentet for deres innsats under andre verdenskrig.

Militær sabotasje var nødvendig
Etter seremonien trengte alle seg på for å snakke med veteranene, også vi i Radikal Portal.

For den tydelig stolte Osvald-veteranen Harry Sønsterød var monumentet etterlengtet.

– Det var jammen på tide etter alle disse årene.

– Hvordan føltes det å avduke monumentet?

– Dette er helt enestående. Det føles veldig flott.

I talen sin beskrev han dobbeltaksjonen i 1. februar 1942, der vanlige arbeidsfolk sprengte øst- og vestbanestasjonen, i en av de viktigste aksjonene for den norske motstandsbevegelsen.  Som den første store sabotasjeaksjonen vakte den stor oppmerksomhet.

– Da kunne alle se at det fantes en militær motstand. Det var menn i mørket som utførte dette. Holdninger var ikke nok, det måtte kraftigere ting til, og da var aktiv motstand i form av sabotasje nødvendig, avslutter Sønsterød.

LES OGSÅ: En festdag for venstresiden

En trussel for Østbanehallens rehabilitering
Prosessen som ledet fram til denne dagen har vært lang og brokete. 25. april annonserte Komiteen for det antifascistiske monumentet for Osvald-gruppa at monumentet skulle avdukes på den internasjonale kampdagen. Monumentet skulle reises på det sørvestre hjørnet for den gamle Østbanehallen, men fortsatt ventet man på et endelig godkjenningsvedtak fra Plan og bygningsetaten. Til slutt fikk komiteen en midlertidig tillatelse på inntil seks måneder. Trolig vil monumentet bli flyttet nordover på plassen.

Eiendomsinvestor og milliardær Christian Ringnes, donor av tigerskulpturen utenfor Østbanehallen, gikk hardt ut mot skulpturen og kalte den “superbrutalistisk og gammeldags”. I en naboklage på vegne av Eiendomsspar AS, skrev han at monumentet er problematisk med tanke på at Østbanehallen skal “rehabiliteres for nye forretninger og spisesteder, og det da vil være ukorrekt med et slikt sterkt monument rett utenfor hoveddørene”. Milliardæren gjorde oppmerksom på at bedriften i tillegg til å være nabo har donert skulpturen Tigeren, og mente plasseringen til den nye skulpturen er “i motstrid med forutsetningene for denne donasjonen”.

Talsmann for Komiteen for det antifascistiske monumentet for Osvald-sabotørene og de falne ved NSB, Hans Olav Felix, beskrev motkreftene til monumentet som malurt i begeret i sin tale før avdukingen.

– Christian Ringnes var bekymret for at tigerstatuen han hadde donert skulle overskygges, og for uteserveringen på Jernbanetorget. Men i motsetning til uteserveringen er dette monumentet lovlig satt opp.

Felix ville ha seg frabedt at monumentet forstås som en hyllest til Stalins Sovjetunionen. Han mente det er monumentets motstandere som preges av sovjetiske tendenser når de ville innføre lover med tilbakevirkende kraft for å kvitte seg med kunst de av politiske grunner ikke liker. Han understreket at monumentet ble valgt gjennom en demokratisk og ryddig prosess.

– Vi har fulgt regelverket til punkt og prikke. Antakelig mer enn de fleste som har utsmykning av byen, sa han med et spark til Christian Ringnes.

Et nødvendig monument
Historiker Lars Borgersrud mener at statuen er nødvendig som et monument over gruppas pionerinnsats, en innsats som hadde avgjørende betydning for hvordan motstandskampen ble seende ut i Norge.

– Sabotasjeorganisasjonen, populært kalt «Osvald-gruppa», satte igang den aktive motstandskampen under Andre verdenskrig. De startet på en tid der svært få andre var innstilte på militær motstand. De var initiativtakerne og pionerene for en motstandslinje som nesten alle smykket seg med mot slutten av krigen. Det kostet. Ingen annen motstandsgruppe hadde høyere andel tap. Vi har ikke lov til å glemme deres innsats.

Borgersrud har skrevet flere bøker om Osvaldgruppa og sitter i komiteen for reisningen av Osvald-monumentet. Han mener gruppas krigsinnsats ble glemt på grunn av et betent politisk etterkrigsklima.

– Det var den kalde krigen som førte til at organisasjonens krigsinnsats, sammen med partisanene i Finnmark, ble skjøvet inn i glemselen til fordel for heltehistoriene til noen få velkjente og innflytelsesrike menn, gjerne fra hovedstadsområdets bedre strøk.

På en seremoni i Statholdergaarden i 2013 mottok flere av Osvaldgruppas medlemmer sølvfat og deltakermedaljen for sin krigsinnsats av forsvarsminister Strøm-Erichsen, som beklaget for at gruppas innsats var blitt mistenkeliggjort og underkjent.

Denne begynnende annerkjennelsen var på ingen måte tilstrekkelig, det viser dagens offisielle feiring av frigjøringsjubileet, hvor Sabotasjeorganisasjonen nesten ikke er nevnt, fortsetter Borgersrud.

Flere av veteranene var også opptatt av å formidle hva motstandskampen hadde kostet gruppas medlemmer.

– Vi var med å gjøre det som måtte gjøres, og så fløy vi til skogs. Det er klart at vi følte at vi gjorde det med livet i hånden, fortalte Osvald-veteran Signe Raassum til Radikal Portal.

På talerstolen hedret veteran Anne Marie Mamo også de mange som måtte bøte med livet.

– Jeg står her på vegne av alle de som ga sitt liv for vår fred, jeg står her for de vi mistet.

LES OGSÅ: Er 1. mai kun for venstresiden?

Fagbevegelsens monument
Fagbevegelsen spilte en avgjørende rolle for at Osvald-gruppa omsider fikk sitt monument. På LO-kongressen i 2014 ble det bevilget en halv million kroner til hevingen av monumentet, etterfulgt av en tilsvarende bevilgning fra Fagforbundet. Det var ikke tilfeldig at LO og fagbevegelsen tok initiativ til å reise denne statuen, forklarer historiker Lars Borgersrud.

– Sabotasjeorganisasjonens folk kom fra fag- og arbeiderbevegelsen. De var med på å forme arbeiderbevegelsen før og etter krigen. Ikke minst gjelder det jernbanefolkene. Flere sabotører jobbet der. Uten innsatsen til de illegale nettverkene til jernbanefolkene ville motstandskampen blitt langt vanskeligere. Statuen er derfor også reist for å minnes de falne fra jernbanen.