Anerkjenn Palestina som selvstendig stat

Ekstreme forhold fører til ekstrem politikk. Som den sterkere parten må Israel forstå underlegenheten og hatet som palestinerne føler, og endre handlingsmønsteret sitt. 

Jeg skulle ønske at Israel kunne gi rom for å forstå den underlegenheten og hatet som palestinerne må føle mot en overlegen og sterkere part.

Jødene er et forfulgt folkeslag. De har vært det i hundrevis av år, om ikke enda lengre. Jeg kjenner til deres historie, og den forfølgelsen de konstant har opplevd opp gjennom historien. Dette er noe alle bør ta inn over seg. Drap er drap. Et menneskeliv er et menneskeliv, uavhengig av om det er israelsk eller palestinsk. Det er like mye verdt, uavhengig av hvem som er overgriper og offer. Om Israel hadde vært de som ble bombet sønder og sammen, ville jeg sagt at Palestina måtte forandre levemåten sin, men ettersom omstendighetene er slik de er, mener jeg at det hovedsakelig er Israel som må gå inn i seg selv: Israel må spørre seg selv om de ikke selv er blitt de morderne de i utgangpunktet prøvde å unnslippe i Europa.

Jeg kan forstå at Israel i utgangspunktet ikke vil anerkjenne Palestina som egen stat, da de ikke ønsker at Hamas skal få slått seg til ro. Spørsmålet blir om grupper som Hamas allerede har slått seg til ro, nettopp fordi slike grupperinger trives og vokser best i krig. Israel bør tenke over hva de bidrar til å skape når de bomber palestinerne. De lager kanskje selv sin verste fiende?

Vi vet av historien at ekstreme forhold fører til ekstrem politikk: om palestinerne fikk muligheten til å leve i fred ved at Palestina ble anerkjent som selvstendig stat, ville politikken forhåpentligvis forandres og bli fredeligere. Dette ville være selvforsterkende, fred kunne føre til mer fred. Man får det man gir: ved å gi fred så får man fred. Hamas ville bli mindre ekstremt, kanskje også erstattet. Noen grupperinger overlever kun så lenge det er krigstilstander, nye krefter vokser ved fredelige forhold.

LES OGSÅ: Gazas barn!

Etter hvert som palestinerne kan leve som andre reelt fredelige land gjør, vil den utagerende og offensive politiske føringen med tiden forsvinne. Det vil kunne bli fred. Men noen må lukke opp hånda. ”Det kommer aldri noe i en lukket neve,” er et ordtak jeg er vokst opp med. Noen må være den første til å strekke ut hånden og ber om forsonelse. Om ikke de sterke, som for tiden er Israel, gjør dette, vil Hamas-bevegelsen aldri dø ut. Palestinerne opplever forholdene som underkuende. Og om de ikke blir anerkjent, vil de heller ikke samarbeide med de som undertrykker.

”Å sikre vår egen rett på bekostning av andres sikkerhet” høres ikke så dydig og nestekjærlig ut, spør du meg. Jeg tror veien til fred går gjennom nestekjærlige handlinger, og ikke gjennom hatefulle kriger. Om vi kan leve som medmennesker i forhold til hverandre og ikke som mordere, har vi allerede fått løst mange utfordringer.

Dette er standpunkt jeg kan slutte meg helhjertet til, som kristensosialist og antikapitalist. Jeg tror vi alle er enige om at vi ønsker en mer nestekjærlig verden. I så tilfelle må vi først begynne med å forandre oss selv, før vi kan forvente at andre gjør det samme. Som den sterkere part, skulle jeg virkelig ønske at Israel kunne gi rom for å forstå den underlegenheten og det hatet som palestinerne må føle mot en overlegen og sterkere part.

Med dette sier jeg på vegne av partiet Rødt Arendal og Grimstad; fred nå, anerkjennelse nå – fri Palestina nå, anerkjenn Palestina nå!

LES OGSÅ: En enkel løsning på Palestinakonflikten