Bangstad og Døving gir i sin Hva er rasisme et viktig bidrag til norsk offentlighet. Fra rasismebegrepet til islamofobi gir den nyttige innspill og hever blikket fra en tidvis snever offentlig debatt.

Hva er rasisme av Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving, Oslo: Universitetsforlaget 2015.

Boken er utkommet i hva er-serien, som ifølge forlaget består av «velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema og den viderekommende nye perspektiver». Boken kan sies å oppfylle begge disse målene, tilføre den allmenne leser ny viten og gi grunnlag for diskusjon. I tillegg til hva tittelen antyder, har boken et fokus på rasisme i norsk sammenheng og betimelig nok, et eget kapittel om islamofobi.

Antirasistiske mål
Cora Alexa Døving har bakgrunn som religionsviter, med en avhandling om pakistansk innvandring til Norge. Hun har senere skrevet om hvordan religion omtales i norsk presse (2013) og gjort en studie av norsk antisemittisme i dag sammen med Vibeke Moe (2014). Sindre Bangstad er sosialantropolog, og har nylig utgitt en studie som plasserer Breivik inn i en sammenheng av islamofobi internasjonalt (2014).

Boken åpner med å beskrive drapet på Benjamin Hermansen, begrunnet både med at dette så tydelig var knyttet til rasistisk ideologi og med at hendelsen førte til et økt engasjement mot rasisme i Norge. Forfatterne henviser til Clemets minnetale i 2002 og erklærer at målene hun formulerte der også utgjør målene for denne boken, å gi kunnskap om hva rasisme er, å forstå hvorfor det oppstår og å arbeide mot dette (s. 9).

Rasismebegrepet
På s. 28 formulerer de en ytterligere målsetning: «Noe av det vi ønsker med denne boka, er å åpne for en bredere bruk av rasisme som begrep.» Det det står om her er motsetningen mellom en smal definisjon av rasisme, som knytter sistnevnte utelukkende til diskriminering som eksplisitt er begrunnet med henvisning til ‘rase’ biologisk forstått – og på den annen side en definisjon som anerkjenner at moderne rasisme i stor grad erstatter ‘rase’ med religion eller kultur, men hvor disse størrelsene gjør den samme jobben som rasebegrepet gjorde, å stigmatisere den andre som essensielt annerledes og mindreverdig. Med Martin Barkers (1981) ord, de opptrer som ‘kvasibiologiske’ størrelser i ‘ny rasistisk’ argumentasjon, med andre ord som essensielle egenskaper den enkelte ikke har makt til å forandre, og som noe som hefter ved alle individene i en forestilt kategori.

Dette er politisk viktig fordi, som forfatterne også påpeker, selv erklærte nazister i dag har lært seg å unngå rasehenvisninger for å unngå rasismeanklager, og en smal (rent biologisk) definisjon av rasisme er det en vil gå inn for hvis en ønsker å stigmatisere utgrupper og samtidig ikke vil bli sett, eller se seg selv, som rasist. Jeg sympatiserer dermed med dette uttalte målet; en bredere definisjon er avgjørende for å kunne se hvordan rasisme fungerer i dag.

Samtidig er det noe problematisk her; jeg merket at jeg under lesningen vekslet mentalt mellom en smalere og en bredere definisjon av rasisme i fortolkningen av det som ble sagt, og flere ganger undret meg over hva forfatterne ville betrakte som innenfor og utenfor en rasismedefinisjon. Hva med xenofobi, med samtidens anti-innvandringsretorikk, særlig hvis denne er rettet mot hvite øst-europeere? Man kan argumentere for at denne, i likhet med antisemittisme og islamofobi er ‘rasialisert’, har i seg en underliggende forestilling om ‘rase’ (smalt forstått, og ikke nødvendigvis artikulert), og derfor at svaret er ja. Men siden forfatterne ikke argumenterer for dette, er det ikke opplagt hva de ville svare.

På side 16 angir de en treleddet definisjon av tre prosesser i rasistisk ideologi: å inndele en befolkning og tilskrive noen essensielt negative trekk, å redusere den enkelte til disse negative trekkene, og å anvende disse som argument for underording og diskriminering. Dette, skriver de, «kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion, språk eller kultur» (16). Denne definisjonen ligger veldig nær den jeg har gitt av fordommer (2013, 2015), og det slår meg dermed umiddelbart at sexisme og homofobi også tilfredsstiller de tre kravene forfatterne oppfører. Er sexisme og homofobi dermed rasisme? Som nevnt er strukturlikhetene til stede, samtidig ligger dette noe fjernt fra en allmenn betydning. En tydeligere begrepsavklaring ville vært ønsket.

LES OGSÅ: Rasismen vokser i Europas hjerte, så også antirasismen

Overlappende fordommer
I forlengelse av dette poenget er en neglisjert dimensjon hvordan ulike fordommer griper inn i hverandre og er farget av hverandre (se Gilman 1985, 1993). Rasisme, antisemittisme og islamofobi er også seksualiserte forestillinger. Borchrevincks Breivik-biografi (2012) aktualiserer dette poenget i skildringen av hvordan hovedpersonen ser den hvite, kristne mannens maskulinitet som truet av den mektigere mørke muslimen. Sistnevnte vil ta fra ham en hvit, idealisert kvinnefigur som «ridderen» tar på seg å beskytte, samtidig som han har en dragning mot menn han sterkt benekter. Sexisme og homofobi spiller sammen med (rasialisert) islamofobi her; de trekker veksler på hverandre. På side 17 nevnes det at «individer med en tilbøyelighet til å nære fordommer mot en minoritetsgruppe, også har en større tilbøyelighet til å nære fordommer mot andre minoritetsgrupper», men slående nok vises det til to kilder fra 2006 og 2012, og ikke til Adorno et.al.s sentrale studie, The Authoritarian Personality fra 1950, og det gjøres ikke et systematisk poeng ut av dette.

Mer generelt gis norsk litteratur i stor grad forrang når det gjelder hva det siteres fra. Kanskje er dette i noen grad rettferdiggjort i og med at boken retter seg mot et norsk publikum, men paradoksalt nok uttrykker dette en prioritering av inngruppen, noe som derfor har en strukturlikhet med fenomenet boken undersøker. Denne siteringspraksisen er selvsagt mer rettferdiggjort når det som diskuteres er hva rasisme/antisemittisme/islamofobi er i en spesifikt norsk sammenheng enn når temaet er hva dette er generelt betraktet.

LES OGSÅ: Rasisme og anti-rasisme i vår tid

Strukturell implisitt rasisme
Et område boken ikke behandler, er rasisme som før- eller ubevisst, også kalt ‘implicit bias’, et fenomen som er underbygget av omfattende empirisk forskning (se Project Implicit og Fine 2010). Å innta dette i forståelsen av hva rasisme er innebærer at en person kan opptre diskriminerende selv i fravær av en bevisst intensjon om å diskriminere. Strukturell diskriminering har dermed også en subjektiv dimensjon selv om denne ikke er anerkjent eller artikulert. Vi har å gjøre med individer som handler selv om de ureflektert understøtter rådende maktstrukturer de kanskje ikke har et ønske om å gi støtte til. Selv antirasister kan med andre ord opptre rasistisk, og dette belyser også hvorfor man internaliserer strukturer som undertrykker en selv. Siden forfatterne ikke tar opp temaet, vet jeg ikke hvordan de ville forholdt seg til problemstillingen, skjønt hvis vi ser for oss en skala fra holdning til ideologi, hvor ideologi forutsetter et sammenhengende og artikulert tankesett, kan vi anta at de er nærmere det sistnevnte, går inn for en mer intellektualistisk forståelse av rasisme. Dette er dermed en annen dimensjon for å tenke om smalere og bredere definisjoner.

Når det gjelder å gi en innføring i rasisme for et allment, norsk publikum, viser forfatterne til en rekke temaer som trolig ikke er kjent for mange og som fortjener å være bedre kjent, for eksempel Luthers antisemittisme (s. 66), fornorskningspolitikken overfor samer (s. 34-35) og steriliseringsloven av 1934 (s. 37). Det er også viktig at de henviser til hatretorikken mot romfolk i Norge av i dag (s. 36-37).

Kapitlet om antisemittisme avrundes med en seksjon med tittelen «Hva kan antisemittismens historie lære oss om rasisme av i dag?» (s. 83-89). Denne delen er interessant, men noe impresjonistisk, og jeg kunne ønske meg at forfatterne hadde utdypet punktene de nevner her. En lengre og mer analytisk behandling ville utgjort et verdifullt tilskudd til utgivelsen.

Sterkt om islamofobi
Kapitlet om islamofobi er kanskje det sterkeste i boken, ikke overraskende i og med at det er dette begge forfatterne først og fremst har fordypet seg i tidligere. Det åpner med et eksempel fra en blogg skrevet av Warsan Ismail hvor det beskrives at en dame hvisker «stakkars barn» til mannen sin ved synet av en jente med en hijab (s. 91). I min lesning har historien et komisk element, selv om den også er alvorlig. Forfatterne fortolker ikke eksemplet, så dette er min tolkning: det komiske elementet består i at siden vi tidligere har blitt fortalt at det var jenta som insisterte på å ha på seg hijab, mot morens og storebrorens vilje, er uttalelsen «stakkars barn» åpenbart problematisk. Det at vi som lesere vet dette, synliggjør damens forhastede domfellelse, som kan gjengis på formelen muslim + person av hunkjønn = offer. Vi har allerede fått presentert en mer kompleks situasjon, og elementet av humor utgjøres av avsløringen av en automatisk anvendelse av en stereotypi, noe som selvsagt også er trist.

På den neste siden presenteres en mer alvorlig situasjon; det henvises til en studie som viser at 23 prosent av den norske befolkningen oppgir at de ville mislike å ha muslimer som venner, og 32 prosent ville mislike å ha somaliere som venner. Disse beskrivelsene er i tråd med en tidligere uttrykt tilslutning til å betrakte rasisme som et graduelt fenomen; i mange tilfeller er ikke det beste spørsmålet hvorvidt vi har å gjøre med rasisme eller ikke, men om det er sterkere eller svakere, og ulike former, som kommer til uttrykk.

LES OGSÅ: Gjennskjenning av rasisme i islamofobi og antisemittisme

Selektiv liberalisme
Når forfatterne viser til den høyrepopulistiske forestillingen om «at liberale verdier må forsvares mot muslimer» (s. 104) kunne det vært interessant med en utdypning av hvordan liberale verdier skal forstås. Jeg tenker særlig her på at den indre konflikten kunne pakkes ut; frihet, likestilling og ytringsfrihet nevnes – men en frihet som knyttes til en bestemt kulturell identitet er en paradoksal frihet, i og med at den benekter friheten til å velge andre kulturelle uttrykksformer. De færreste vil vel hevde at høyrepopulister har noen reell interesse for likestilling, snarere angriper de ordningene som underbygger dette, og den senere tids utspill fra et visst høyrepopulistisk parti har med tydelighet vist at den eneste ytringsfriheten de er interessert i er deres egen. Forfatterne vil neppe være uenige i dette, skjønt det kunne være verdifullt her å skille mellom skinnargumentasjon og verdier som reelt forfektes.

Det siste kapitlet har tittelen «Antirasistiske strategier». En leser som forventer seg et svar på hva en kan gjøre for å motarbeide rasisme vil her bli skuffet. Boken tilbyr ikke en slik veiledning for (mulige) aktivister. Snarere gir kapitlet en kort historisk fremstilling av blant annet anti-apartheidkampen i Sør-Afrika, Rosa Parks i USA og av antirasistisk organisering i Norge. Et svar de tilbyr er negativt; forfatterne argumenterer med henvisning til antikolonialismen i Algerie og til Blitz-miljøet i Norge, mot bruk av vold med den begrunnelse at det vil virke splittende og vende andre mot aktivistene. Et viktig poeng gjøres i setningen «Antirasismens historie vitner om tendenser til å i ettertid avpolitisere kampen om rasisme og diskriminering ved å late som om denne kampen alltid var noe «alle» var enige om og støttet» (s. 119). Et samtidig eksempel kan hentes fra deres henvisning til at de fleste i Norge ikke støtter den offisielle, såkalt ytringsfrihetsfundamentalistiske linjen, men går inn for en balanse mellom ytringsfrihet og hensynet til beskyttelse mot rasistiske og diskriminerende ytringer (s. 129). Det ville selvsagt vært interessant å lese forfatternes tanker om hva som virker og hva som ikke virker mot rasisme, også siden ulike forståelser av hva fenomenet er gir ulike svar på dette spørsmålet, og tydeliggjøringen virker begge veier.

Dette er ikke ment som en kritikk – det er forståelig at det ville kreve en egen bok. Som den er bidrar boken til allmenn opplysning, og den stimulerer til diskusjon, noe som er et viktig bidrag til norsk offentlighet.

Adorno, T.W/Frenkel-Brunswik, E./Levinson, D. J./Sanford, R. N. (1950) The Authoritarian Personality. N.Y: Harpers & Brothers.

Auestad, L (2013) Respect,   Plurality and Prejudice. A Psychoanalytical and Philosophical Inquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination. Oslo: IFIKK, Universitetet i Oslo.

Auestad, L (2015) Respect,   Plurality, and Prejudice. Psychoanalyticaland   Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusionand Discrimination. London: Karnac.

Bangstad, S. (2014) Anders Breivik and the Rise of Islamophobia. London: Zed Books.

Bangstad, S. /Døving, C. A. (2015) Hva er rasisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Barker, M. (1981) The New Racism. Conservatives and the ideology of the Tribe. London: Junction Books.            

Borchgrevink, A. S. (2012) En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veien til Utøya. Oslo: Gyldendal.

Døving, C. A. /Kraft, S. E. (2013) Religion i pressen. Oslo: Universitetsforlaget.

Døving, C. A./Moe, V. (2014) Det som er jødisk. Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme. Rapport. Oslo: HL-senteret.

Fine, C. (2010) Delusions of Gender. The Real Science Behind Sex Differences. London: Icon Books.

Gilman, S. (1985) Difference and Pathology. Stereotypes of Sexuality, Race, and Madness. Ithaca/London: Cornell University Press.

Gilman, S. (1993) Freud, Race and Gender. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.

Project implicit https://implicit.harvard.edu/implicit/index.jsp

Lene Auestad er Dr. i filosofi fra Etikkprogrammet, UiO, forfatter, oversetter, leder den internasjonale konferanseserien Psychoanalysis and Politics.

23 svar på “Ønsker en bredere bruk av rasisme-begrepet”

  1. Mange på venstresiden ønsker primært å forstå europeiske muslimers angrep og drap på jøder sist i København og Paris ut fra deres sosio-økonomiske posisjon og ikke som rasisme. Hvorfor er forståelsesrammen plutselig annerledes når det kommer til drapet på Benjamin Hermansen, som framstilles som selve inkarnasjonen på ondsinnet rasisme her til lands?

    Eller er det slik at man kan bytte forståelsesramme ut fra hvordan man ønsker å tolke en gitt handling for å tilapsse konklusjonen etter det som passer best? Kan Sindre Bangstad, Cora Alexa Døving eller for den saks skyld Lene Auestad med sin velvillige lesning svare på det?

    Mener Sindre Bangstad at europeiske muslimer drap på jøder og nå sør-afrikaneres drap på utenlandske migranter er rasisme? Eller mener han at rasismedefinisjonen er forbeholdt mennesker med hvit hud?

    1. Feil! En marxistisk analyse av fascismen ser på en sosial krise som en nødvendig forutsetning for at den politiske kraften på ytre høyre skal vinne oppslutning.

      Selvfølgelig mener ingen av personene du nevner at rasisme «er forbeholdt mennesker av hvit hud». Det er det praktisk talt ingen som mener og en forestilling som i all hovedsak eksisterer inne i hodene på folk på ytre høyre.

      1. Men er du ikke enig i at det er viktig å ta den «undertryktes perspektiv» når samfunnet analyseres, og at det er hvite som er privilegerte og mørke som er undertrykt som følge av samfunnets maktstrukturer som på ulike måter premierer og motarbeider mennesker ut i fra deres rasetrekk?

        Om ikke du selv er enig, er du enig i at det er dette mange på din side enes om – og er du enig med meg i at det fort blir rasistisk å praktisere anti-rasisme på denne måten?

        PS: Var det du som slettet det andre innlegget mitt? Hva var galt med det?

        1. Å dele samfunnet inn i hvite og mørke gir lite innsikt om en ønsker en helhetlig analyse, også om man vil finne ut av hvilke grupper som er mest undertrykte. Jeg tror ikke det er så mange som kaller seg antirasister som har et så simpelt bilde av verden som det du prøver å tegne opp.

          ((Les reglene for debattfeltet. Negativ personkarakteristikk i første setning uten noen som helst begrunnelse er en ganske dårlig start på et innlegg. Videre diskusjon av moderering kommer jeg ikke til å begi meg inn på. Reglene er klare nok som de er.))

          1. Neida, det er klart at hudfarge bare er en av veldig mange ting som påvirker ens liv, men du burde likevel kunne svare på mitt ganske enkle spørsmål, som står ved lag selv etter din nyansering, samt spørsmålet til Snegle.

            Angående det du sier om en marxistisk analyse av fascismen: Hvordan vil denne se ut dersom vi snur på det og ser på samfunn som allerede er «fascistiske» etter det jeg tolker som din definisjon av fascisme? Japan, for eksempel. Hva skal til for at de gir slipp på sin forestilling om at det først og fremst er japanerne som har rett til å kontrollere landområdene som utgjør Japan?

            Om den marxistiske analysen ikke kan svare på dette, så finner jeg det heller ikke meningsfullt å påstå at «sosial krise er en nødvendig forutsetning for at den politiske kraften på ytre høyre skal vinne oppslutning». Det må finnes andre krefter som kan gi næring til en «fascistisk forestilling», og som da også kan gjøre at et folk tar denne tilbake igjen etter først å ha gitt slipp på den.

            En kort kommentar til moduleringen: På dette nettstedet kalles jeg både direkte og indirekte for islamofob rett som det er, men når jeg på humoristisk vis slår tilbake med ordet ytringsfrihetofob, så er det plutselig ikke greit? Hva er forskjellen? Er det ikke ytringsfrihetofobt å nekte meg å ytre nettopp det ordet?

            Ordet må også forstås som en forlengelse av resten av innlegget mitt, som var en begrunnelse for hvorfor jeg mener den utvidede rasisme-forståelsen innskrenker ytringsfriheten på en helt uakseptabel måte. Jeg er interessert i å diskutere dette, og jeg lytter gjerne til motargumenter. Nå som du slettet innlegget mitt, har dere, nok en gang, forspilt deres sjanse til å påvirke mine og mine meningsfellers meninger.

          2. Det er viktig å se ting gjennom den undertryktes perspektiv, men den undertrykte (eller den som oppfatter seg selv som undertrykt) har ikke bestandig rett. Det ville vært AKP-ml-dogmatisme.

            Japan er ikke et fascistisk land. Jeg mener Robert Paxton har den beste analysen av hva fascism er og Japan ville ikke kommet i nærheten. En rasistisk styreform kvalifiserer på ingen måte til fascisme. Det fant man lenge før Mussolini grunnla fascismen i 1919 og tok makta i 1922. The Five Stages of Fascism kan du lese her: http://w3.salemstate.edu/~cmauriello/pdfEuropean/Paxton_Five%20Stages%20of%20Fascism.pdf For en mer omfattende analyse kan jeg anbefale The Anatomy of Fascism av samme forfatter.

            Et økonomisk system som gir noen rett til å undetrykke andre legger på mange måter opp til en tankegang om overlegenhet også på andre områder enn den økonomiske. Klassehat ovenfra, nåde i dag og historisk, har veldig mange likhetstrekk med rasisme. Samfunn som legger til grunn like rettigheter, både praktisk og formelt, for de som oppholder seg i dem legger også til rette for mindre rasisme. Rasisme kan naturligvis også minimeres innefor dagens økonomiske system ved bekjempelse av rasistiske strukturer og holdninger. Det er imidlertid ikke noe særskilt marxistisk ved det.

            ((Hvis du føler deg urettferdig behandlet i kommentarfeltet her bes du flagge den aktuelle kommentaren så ser moderatorene nærmere på saken. Å ta igjen med samme mynt tillates ikke innenfor reglene av forumet. I vanlig barneoppdragelse og moral er det heller ikke greit å gjøre noe galt bare fordi andre har gjort noe galt først.))

          3. Jeg mener helt alvorlig at ytringsfrihetofobi er et meningsfullt begrep. Islamofobi kan også være det, men det brukes jo i tide og utide (stort sett utide). Det samme gjelder fascisme, selv om det ser ut som om du for din del har god kontroll på dette begrepet.

            Det er bare det, Møllersen, at jeg og mange med meg opplever å bli mistenkeliggjort (ofte på ren autopilot) når vi taler varmt om nasjonale verdier og kritiserer de kulturene som vi oppriktig mener at påvirker oss negativt. Og nå er det mange intellektuelle som ganske så ukritisk omfavner en utvidelse av rasismebegrepet som har som intensjon å gjøre det vanskeligere å komme med kritikk som dette, og å omsette en slik kritikk i politiske tiltak.

            La meg ta et annet eksempel på ukritisk begrepsbruk mens jeg er i gang. I artikkelen vi her kommenterer står det at det er en høyrepopulistisk forestilling å mene at liberale verdier må forsvares i møte med muslimer. Hva skal man da si om kjønnsdelt svømmeundervisning, som vi nå ser ut til å få enkelte steder som følge av krav fra muslimsk hold? Selvsagt er det ikke en høyrepopulistisk forestilling å mene at dette er en usunn tilpasning. Her skulle venstresiden gått fremst i toget og protestert. Alt annet er hykleri. Et svik mot de gode idealene venstresiden en gang sto for.

            http://www.ta.no/Plikter___tilrettelegge_for_kj_nnsdelt_sv_mming-5-50-60088.html

            Ellers er jeg enig i en del av poengene dine.

          4. Teksten vi diskuterer under kan forstås som at boka og artikkelforfatteren argumenterer for at de mener det er på tide med en utvidelse av rasismebegrepet. Men rasisme har aldri vært et spørsmål kun om blodslinjer og genetikk. Kolonialismens åpenbart rasistiske utbyttinger baserte seg i hovedsak på kulturell og religiøs overlegehet. Om man skal tolke rasisme som et spørsmål om genetikk vil man kunne argumentere for at Hitler ikke var rasist basert på følgende uttalelse:
            «Vi bruker begrepet jødisk rase av bekvemmenlighetshensyn, for reelt
            sett og fra et genetisk ståsted finnes det ikke noe slikt som en jødisk
            rase. Det finnes imidlertid et samfunn (…) Det er den spirituelt
            homogene gruppen, som alle jøder i hele verden frivillig tilhører (…) og
            det er den gruppen mennesker vi titulerer med den jødiske rase.»

            På norsk er rase et begrep knyttet opp mot genetikk, men ser man på språk som engelsk eller spansk har det også betydning av opphav og har blitt brukt for å betegne nasjonalitet og kulturell tilhørighet. Å tolke det som medfødthet – da med unntak av kjønn, art og seksualitet – bør ikke være spesielt kontroversielt. At folk systematisk blir tillagt ufravikelige evner eller egenskaper fordi de er født inn i en kultur eller en religion er rasisme.

            Jeg er ikke helt komfortabel med å kommentere «den høyrepopulistiske forestillingen om «at liberale verdier må forsvares mot muslimer»», da jeg ikke er helt sikker på hva artikkel- eller bokforfatterne mener med det.

            Til det du kaller hykleri: Man har nok sett tilfeller av aksept for det illiberale i det liberales navn på venstresida. Det må imidlertid forstås som en reaksjon på den fremmedfrykten, rasismen og intoleransen minoriteter blir utsatt for. Det er naturligvis ikke greit av den grunn, men det er nok en del av de som havner i en slik situasjon som ikke vil være med i gjengen som kritiserer islam fordi det flyter over av rasistisk grums i de leirene. Det er riktignok ikke nødvendig om de bekjemper intoleranse på egne premisser. Jeg skjønner imidlertid at det kan være vanskelig å finne tid til dette da det flommer over av rasistisk hat fra folk som hevder å representere Norge og det norske. Med tanke på at dette er et hat som har tatt liv i Norge mange ganger er ikke prioriteringene vanskelige å forstå.

          5. Et krav burde vært at ingen kan være anonyme på et kommentarfelt som modereres av en radikal nettavis.De andre avishusene har abdisert og anonyme nettroll har fritt spillerom.

          6. På det venstreradikale nettstedet motmakt.no er det knapt noen som poster under fullt navn. Er da hele nettstedet å forstå som et gigantisk nettrollsted?

            Du finner ofte mye verre kommentarer postet under fullt facebook-navn enn du finner i anonyme debattfelt. Moderering er det som er viktig.

            Å poste en kommentar under navnet Trond Olsen er omtrent like anonymt som et nick da det sikkert finnes 300 Trond Olsener. Dermed faller argumentene dine bort.

          7. Hvorfor tør du ikke bruke fullt navn?Etter mitt syn er det feigt.

      2. «En marxistisk analyse av fascismen ser på en sosial krise som en nødvendig forutsetning for at den politiske kraften på ytre høyre skal vinne oppslutning.»

        Det tror jeg du har helt rett i. Folk er moderate når de har det bra og ekstremister når ting ikke går like greit. Neppe noen stor forskjell på ytre høyre og ytre venstre, bortsett fra at ytre venstre ser ut til å mangle evnen til å få folkets oppslutning. 🙂

        Om man ser til Sverige, kan man se at SD får større og større oppslutning hver eneste måned. SD er ikke fascister fra ytre høyre, men flere og flere svensker tar et steg til høyre. Hva kommer det av, mon tro?

        Bangstad og Døving er ikke verdt å lytte til. De er bare lakeier. Eller nyttige idioter, for å bruke Lenins ord.

      3. Både her og på motmakt.no har det vært artikler som går svært langt i «å forstå» jøde-drapsmennenes situasjon og beveggrunner. Og ord som rasisme blir overhodet ikke brukt i disse artiklene.

        Hvorfor det heter rasisme når nynazister dreper, men ikke når ytterligående muslimer gjør det blir vanskelig å forstå.

        1. Å forstå noens beveggrunner og situasjon er ikke det samme som å unnskylde vedkommende. Du kan lese det jeg har skrevet om disse sakene så vil du straks finne ut at jeg ikke kvier meg for å kalle det rasisme. Jeg på ingen måte alene eller i mindretall.

          At det settes søkelys på noe annet enn rasisme i en sak hvor rasisme inngår er på ingen måte rart. Det er rasisme i USAs krigføring mot Irak, men jeg ser ikke på krigen først og fremst som et rasistisk problem og velger derfor i liten eller ingen grad å rette pekefingeren mot det aspektet, men heller at over én million mennesker har mistet livet av det vi kan kalle imperialistiske årsaker.

          Selv om jeg ikke vegrer meg for å kalle angrepene mot jøder fra islamister i Paris og andre steder rasistiske så tror jeg ikke løsninga ligger i antirasistiske kampanjer i muslimske miljøer, forbud mot moskeer eller lignende. Jeg tror vi kan finne løsninga på slikt ved i hovedsak to enkle tiltak:
          1) Slutt å gå til krig mot andre land
          2) Motarbeide marginalisering av minoriteter
          Det hadde naturligvis hjulpet om myndighetene hadde tatt på alvor en del undertrykkende praksis en finner i f.eks. religiøse institusjoner og utøving, men jeg tror de to punktene er langt viktigere hva gjelder forhindring av at folk begår terrorhandlinger i islams navn. De to punktene er noe vi burde gjort uavhengig av terrorfare (det med undetrykkende religiøse praksiser og institusjoner også).

          Voldelige islamisters framste motivasjon er vanligvis ikke rasisme, det er det i nazistenes tilfelle, så da er det ikke rart at det også framkommer i analysene.

      4. Krise er nødvendig for all større omveltning. Det skal mye til for å ristes ut av gamle vaner.

      5. Den der påstanden om at man får fascisme som følge av sosial krise stanker det historisk materialisme av.

      6. Noe av det som er vanlig å se fra ytre høyre-troll er da gjerne henvisning til at vi klager over Benjamin-drapet, Beheim Karlsen-drapet o.l. og fremhever dem som rasistiske mens innvandreres drap på nordmenn ikke fremheves som rasistiske.

        Men det har jo med motivet å gjøre. I veldig mange av de sakene hvor innvandrere har drept nordmenn har det vært et åpenbart økonomisk motiv, da de ofte har blitt gått i samband med ran. Da er ikke motivet rasistisk.

        Det er heller ikke noe selvfølge at alle handlinger begått av såkalt etnisk norske mot innvandrere er rasistisk motivert. Inntil andre momenter måtte dukke opp har jeg f.eks. ingen grunn til å tro at det ligger noe rastistisk motiv bak dette:
        http://www.vg.no/nyheter/innenriks/krim/jakter-paa-flere-gjerningsmenn-etter-voldtekt-paa-russetreff-i-halden/a/23443654/

  2. Ytringsfrihetofobene finner stadig nye veier å delegitimere sine meningsmotstandere på, ja.

    Jeg nekter fullt og helt å forholde meg til dette utvidede rasisme-konseptet. Alle kulturer er ikke like gode. Vestlig kultur bør riktignok ikke være noen mal for hva som er bra. For min del er det flere nåværende kulturer jeg beundrer mer enn dagens forfalte vestlige kultur. Når jeg da på den annen side mener at det også er kulturer som er dårligere enn vestens, så er det altså ikke slik at disse er dårligere fordi de er annerledes, men fordi de representerer dårligere verdier og skaper utrygge, ulykkelige samfunn.

    Når Norge masse-importerer det som etter min mening er det absolutte lavmål av kulturene verden har å by på i dag, så skal jeg ikke sove i timen. Jeg skal benytte min selvsagte ytringsrett til å ta til ordet for å stoppe denne kulturimporten, og til å håndtere den vi allerede har tatt i mot på en skikkelig måte.

    Påstanden om at liberale verdier må forsvares mot muslimer avfeies her som en høyrepopulistisk forestilling. Hva er da skribentens kommentar til det nylige kravet fra muslimsk hold om kjønnsdelt svømmeundervisning? Dette har for så vidt pågått i mange år allerede, men vi ser jo nå at det blir vanskeligere og vanskeligere å si nei jo mer den muslimske befolkningen vokser. Hadde det ikke vært for at venstresiden for lengst har sviktet sine gamle idealer og i stedet omfavnet hykleriet, så hadde dere gått fremst i toget i protest mot dette.

    I likhet med (ytterliggående) liberalister, forstår ikke radikalerne at demokrati og frihet er en evig kamp om fornuftige kompromisser. Det er ingenting anti-demokratisk ved å ville stoppe importen av mennesker som representerer kulturer uten demokratisk sinnelag, og som aktivt motarbeider demokratiske prosesser når de kommer i møte med dem. Ei heller er det anti-demokratisk å bekymre seg over konsekvensene av en masse-import av mennesker som kommer fra stater som eksisterer av nettopp den grunn at folket der ikke ønsket eller klarte å leve sammen med andre folk.

    Ellers har skribenten rett i at ytringsfriheten i Norge også er truet «innenfra», men det er ikke så sikkert at hun anser det som et problem, i og med at det stort sett er meningsmotstanderne hennes som får ytringsfriheten sin innskrenket.

  3. Ytringsfrihet er et veldig viktig instrument til hjelp for å hindre at folk som er forstandige i egne tanker, ikke får for mye makt.

    Ytringsfrihet = demokrati. Å drive og motarbeide full/ekte ytringsfrihet bør bli forbudt. Selvfølgelig dekker ikke ekte/full ytringsfrihet direkte personlig hets/mobbing eller trusler.

    Hva er det som tillater korrumpering? – jo det er makt, og det ligger stor sjelelig makt i å definere ytringsfrihet, men ekte/full ytringsfrihet lar seg nettopp ikke definere.

  4. Har du en doktorgrad i psykoanalyse? Det er jo bare psuedovitenskap.

  5. For å si det veldig enkelt: Hvis det blir relevant med det som blir formulert som «bredere bruk av rasisme-begrepet» så vil det innebære at det er svært lite som skal til for å få merkelappen rasisme.

    Problemet med dagens rasismeforståelse er at den håndteres meget inkonsekvent. Et godt eks er jo et tilfelle som trekkes frem, nemlig Benjamin-drapet. Dette var helt klart et drap som hadde rasistiske årsaker. Men nesten samtidig med at Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia, så ble en ung person drept i Larvk. I dette tilfelet så var offeret en etnisk norsk mann, med mulig homofil legning. Dette aksepterte ikke en person med ikke-vestlig bakgrunnn og drepte vedkommende. Men det har aldri blitt vurdert som rasisme

  6. Jeg synes det bør bli betraktelig smalere. Rasismebegrepet er utvannet til det nærmest komiske og er bare gjenstand for forvirring i dag. Folk tar det ikke seriøst lenger. Rasisme handler om raser. For alt annet får man finne på egne begrep. Når jeg leser overskrifter om rasisme i dag tenker jeg automatisk at dette ikke har noe med rasisme å gjøre. Og etter å ha lest artikkelen har jeg som regel rett.

  7. Herremei for et søl. Ikke en gang spør de hva rotårsaken til at noen har «islamofobi». ALLE som er kritisk til islam = fobi, dvs helt ubegrunnet frykt.
    For noen venstreidioter!

Kommentarer er stengt.