En arrestasjon av en kvinne. Foto: Wikimedia.org

Brennpunkt sendte dokumentaren «Fortell og forsvinn». Fokus ble satt på et system som ikke beskytter personer som er utnyttet, blant annet i prostitusjon. Men hva med de som aldri identifiseres som ofre for menneskehandel?

Pro Sentret er et nasjonalt kompetansesenter på prostitusjonsfeltet og Oslo kommunes hjelpetiltak for personer som selger eller har solgt seksuelle tjenester. Vi møter daglig også personer som er mulige ofre for menneskehandel. Paradoksalt nok er det ikke vold og trusler fra bakmenn, halliker eller såkalte madammer – og ei heller kunder i prostitusjonen – som er bekymringen sosialarbeidere eller sykepleiere oftest får presentert. Det er opplevelsen av å bli forfulgt, trakassert og moralisert over av storsamfunnet Norge, ofte representert ved politi og tollvesen, men også det vi kan kalle det sivile samfunn så som bareiere, hotellansatte og utleiere som er hyppigst tema her.

Politiet går etter de prostituerte
Vi blir fortalt om det å bli oppsøkt av politimenn der de bor og at de kastes ut derfra umiddelbart. Tidligere prosjekter som for eksempel «Husløs» hadde også som mål å begrense prostitusjon i og menneskehandel til Norge. Politiet uttalte at de fikk god oversikt over miljøet og eventuelle bakmenn på denne måten. Dessverre ser det ut til at det er de som selger sex som har vært skadelidende, da det er påfallende få tiltaler og domfellelser av bakmenn. En annen strategi som har vært benyttet for å begrense prostitusjon i Norge er målrettede aksjoner mot nigerianske kvinner i gateprostitusjonsmiljøet. Disse kvinnene forteller oss at de blir bøtelagt, med ulike begrunnelser, og mange har mistet boligen sin. Denne våren forteller kvinnene oss at politiet anmoder dem om å reise vekk, selv om de har alle papirer i orden. Mange forteller at de aldri har opplevd tilsvarende nedverdigelser – ikke i andre europeiske land, ikke i sitt hjemland. De opplever å bli krenket av representanter for det norske samfunnet og har liten eller ingen tillit til at vi som land vil bistå eller beskytte dem. Mulige ofre for menneskehandel opplever ikke disse møtene som en anledning til å bli identifisert som ofre for urett, men at de selv er kriminelle.

Den senere tid har politiet fått tilført ressurser og har intensivert uttransportering av såkalte ulovlige utlendinger. Etter en rask kontroll av dokumenter og ID-papirer sendes mennesker til transittmottak og ut av landet. Blant disse personene finnes det selvsagt også ofre for menneskehandel, men politiet har utelukkende brudd på utlendingslovgivningen for øyet.

LES OGSÅ: Verdens bortskjemte drittunge

Prostitusjon er nøkkelen til Europa
Vi må se prostitusjon i Norge i dag i lys av den innvandringspolitikken som føres. Vi har nevnt kvinner fra Nigeria særskilt her. De har i mange år vært den største gruppa av brukerne ved Pro Sentret, og de har utgjort flertallet av dem som selger sex på gata i Oslo, i Bergen og i Stavanger. Disse kvinnene forteller om fattigdom og mangel på muligheter til å skape et godt liv for seg og sine i hjemlandet. De fleste har, enten alene eller i samråd med familien, tatt et valg om å reise til Europa. Målet er en bedre fremtid både for seg selv og familien som blir igjen. Det finnes svært få legale måter for nigerianere å migrere til Norge eller Europa på. På ulike vis har derfor kvinnene knyttet seg til personer eller nettverk som mot betaling, eller avtaler om betaling ved ankomst, har bistått dem med reisen. Mange av dem vi møter uttrykker en form for takknemlighet overfor de som organiserte reisen til Europa, selv om de også ofte opplever å bli grovt utnyttet av de samme personene.

Innvandringspolitikken vår gjør mennesker fra fattige deler av verden sårbare for utnyttelse av mange slag. Særlig kvinnene har få muligheter til å tjene penger på annet vis enn ved prostitusjon. Vi opplever at det politiske miljøet er lite villige til å gå inn i denne diskusjonen. Det synes enklere å ha fokus på, eller legge all skyld på, enkelte «menneskehandlere» heller enn å se på hvorfor det er et marked for denne type virksomhet i det hele tatt. Vi fører en politikk som muliggjør, for ikke å si nødvendiggjør, fenomener som menneskesmugling og menneskehandel. Derfor utnyttes mennesker i prostitusjon og andre risikable jobber i Europa, og nye kommer til. Og, derfor drukner det hundrevis av mennesker i Middelhavet som har betalt for å flykte eller migrere. Mulighetene for en god tilværelse i hjemlandet er minimale, og et formalisert arbeidsforhold i Europa er drømmen.

LES OGSÅ: Prostitusjon og et sosialistisk menneskesyn

Mange ofre angrer på anmeldelsen
Dersom en person vil anmelde den som utnytter han eller henne gir vi ingen forutsigbarhet i offerets fremtidige mulighet til å bli her permanent. Det å få opphold i Norge avhenger helt av anmeldelsen, av etterforskningen eller at tiltale er tatt ut. Ikke nok med det; politiet må også mene at det er nødvendig at personen oppholder seg i Norge av hensyn til etterforskningen. En har altså få, om noen selvstendige rettigheter i kraft å være offer for menneskehandel. Det er problematisk i seg selv når vi vet at det finnes mange gode grunner til at ofre for menneskehandel ikke kan eller vil samarbeide med politiet. Det kan skyldes frykt for egen eller familiens sikkerhet, men også fordi de har for lite konkret informasjon å gi til politiet slik at etterforskningen blir «for vanskelig». Det finnes altså ingen garanti for at det vil bli noen etterforskning eller rettsbehandling som følge av en anmeldelse. Flere av dem Pro Sentret har bistått med å anmelde har senere sagt at de angret på at de takket ja til denne hjelpen fordi de opplevde å miste kontrollen over livet sitt fullstendig. Selv om de tidligere ble kontrollert av madammen sin så visste de stort sett hva de hadde å forholde seg til. Etter anmeldelsen avhenger alt av hva politiet og UDI eventuelt bestemmer seg for.

LES OGSÅ: Et forsvar for sexkjøpsloven

Ingen hjelp å få.
Når vi gir så mangelfull forutsigbarhet for ofre for menneskehandel som Brennpunktdokumentaren viste, er det etisk vanskelig å anbefale den enkelte å be Norge om hjelp. Returnert etter en slik prosess her til lands, er det oftest kun menneskehandlerne og bakmenn som står med åpne armer for at ta i mot offeret. At vi som samfunn møter mulige ofre for menneskehandel primært med utlendingslovgivningen, ordensbestemmelser og avvisning medfører at de som likevel ville ha hatt tilbudet og tatt sjansen – med all uforutsigbarhet inkludert – med høy sannsynlighet ikke får muligheten. De identifiseres ikke som ofre.

Ofre for menneskehandel trenger beskyttelse, forutsigbarhet og en inntekt til å leve av. De må ha tillit til oss og vi må vise oss tilliten verdig. De trenger også at vi som samfunn anerkjenner den enkelte som et individ med selvstendige rettigheter, og at vi møter henne med respekt. Situasjonen er nå snarere at vi forholder oss til disse medmenneskene som en uhåndterlig masse av uønskede migranter.

Ida Elin Kock er etnolog og spesialkonsulent på Pro Sentret.