En nasjon får de politikerne de fortjener, og de politikerne som gjenspeiler de holdninger vi selv sitter med.

Teksten inneholder triggere for overgrepsofre

Regjeringen innfører aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere: Den rødgrønne regjeringen snakket om å stille krav til sosialhjelpsmottakere, men det var langt mellom ord og handling. Jeg mener alvor og innfører derfor aktivitetskrav, der de som bryter vilkårene risikerer trekk i utbetalingene.

Dette skrev arbeidsminister Robert Eriksson i en kronikk publisert på adresseavisa.no 16. desember 2014. Den mørkeblå regjeringen med Robert Eriksson i front har gått til kraftig angrep på våre aller svakeste, de som har kommet uheldig ut, de som er syke, de som sliter med rus, de som sliter med lese- og skrivevansker, de som blir holdt utenfor fellesskapet. De som blir holdt utenfor av oss alle. Eriksson uttaler at det handler om at det offentlige må bry seg om dem som faller utenfor og gi dem et skikkelig tilbud. Men hvordan? Jo, det har vi sett et utall forslag på, det går i det samme, de må komme seg opp om mårran og de må plukke søppel! Så la meg fortelle dere en historie og la meg kalle hovedpersonen for Camilla.

LES OGSÅ: HVA MED OSS UFØRE SOM STÅR OPP OM MORGENEN, ROBERT ERIKSSON?

Camillas historie

Jeg traff henne en sommer mens jeg satt i parken og nøt sola. Hun satt like bortenfor meg og pratet om ting jeg bryr meg om. Hei, sa jeg, jeg heter Marianne, hva heter du? Jeg bryr meg om det du prater om, skal vi bli litt kjent? Hun smilte og sa, ja klart, kom over til oss. Vi var venninner en lang og varm sommer, før jeg mistet henne helt og aldri så henne igjen. Camilla var åpen og inviterte meg hjem til seg, selv om hun ikke kjente meg.

Jeg skal ta dere med inn et sted få av dere har vært. Et sted med vinduer dekket til med søppelsekker. Et sted der ingen kan se inn, og et sted hvor du aldri setter dine bein. For bak søppelsekkene er de menneskene vi kaller søppel. De vi ser ned på, og de vi holder oss for gode til å prate med eller omgås i det hele tatt. De som ikke angår oss. Dette er Camillas historie.

Bak søppelsekkene

Vi er samlet i den lille leie-leiligheten. Musikken står på fullt, spriten står på bordet, striper av pulver danderes med sperra VISA-kort og det røykes cannabis under kjøkkenviften. Camilla sitter i sofaen, bare 23 år gammel, omgitt av voksne menn, gjerne 20 år eldre enn henne. Voksne menn som prater om alle tingene de en gang hadde, og alle tingene de en gang skal få, når bare alt faller på plass. Dyre biler, flotte bilanlegg, de nyeste smarttelefonene. Men de har ingen av delene. De har trygd og sosialhjelp og små poser med amfetamin, fattigmannskokain.

De er Camillas eneste venner. Jeg sitter i sofaen sammen med Camilla som er like pen som sommeren er lys. Kroppen er slank og håret er langt og blondt. Camilla bryr seg om naturen, og Camilla bryr seg om villaksen særlig. Hun bøyer seg frem mot meg og forteller meg med en intens stemme hva hun synes, hvor ille fatt det er, hva vi menneskene gjør med naturen, mens hun gestikulerer voldsomt.

– Du henger jo med folk som kan slikt, sier hun, du må fortelle dem dette, at vi ødelegger naturen vår. Fortell dem det, de hører på deg!

Jeg ler litt og sier takk for tilliten, det er ikke sikkert at de vil høre så mye på meg heller, men jeg skal gi det et forsøk. Engasjementet hennes er voldsomt. Hun bryr seg, og hun kan mye. Uvanlig mye. Men Camilla jobber ikke for Naturvernforbundet, for Bellona, for Spire.

Camilla jobber deltid som renholder, hos en bedrift som snart skal legges ned. Camilla kan ikke lese og skrive noe særlig, men har likevel sendt et femtitalls jobbsøknader. Hun har ringt og hun har møtt opp for å si at hun så gjerne vil jobbe. Men hun får ikke jobb noen steder. Ingen vil ha hennes engasjement, for hun har ingenting å vise til. Hun har knapt ni års skolegang, noen ekstravakter på en kiosk og nå denne deltidsjobben.

Camilla skjenker seg mer å drikke mens hun sukker oppgitt og rister på hodet. Hun bruker ikke dop, ennå, men hun drikker dram, som hun kaller det.

– Ingen vil høre på meg, sier hun, og ingen vil ansette meg heller, så fortell dem! Camilla fører glasset til munnen og drikker opp.

Ja, du har rett, tenker jeg, du har ingen stemme. Men jeg skal fortelle for deg. Jeg skal fortelle din historie og jeg skal be de om å bry seg om naturen.

Camilla er søppel

Jeg vet hvordan hun blir omtalt, indirekte, jeg har hørt det blant mine såkalt vanlige venner.

– Ja, den bedriften ja, der ansetter de bare søppel, har du sett de? Fysj! Tapere! Tannløse er de også.

Jeg følger sjelden opp slike kommentarer, og jeg tar henne sjelden i forsvar, for jeg vet det ikke nytter og jeg vet hva som vil bli sagt, for jeg har forsøkt.

– Herregud, henger du med drankere og knarkere?! Kjære vene, slike folk må du bare glemme, de lar seg ikke redde, gi det opp!

Så jeg gir det opp og lar det ligge, og skifter kanskje tema. Jeg kaller de ikke tapere, jeg kaller de ikke søppel, men jeg er ikke noe bedre, for jeg tar ikke kampen. Det er enklere å la være. Jeg er en feiging. Midt i en diskusjon mellom Camilla og meg brøler kjæresten hennes til henne:

– Kan du se til å slutte med det jævla pjattet ditt og hjelpe meg litt her?!

Han sliter med å få den stjålne flatskjermen til å fungere, noe han vet Camilla forstår seg på. Hun spretter opp som ei dressert bikkje, gjør som han sier og får den til å virke.

Hun setter seg sammen med meg igjen etterpå, som ingenting har hendt. Jeg måper og tenker at slik skulle ingen ha fått pratet til meg, og jeg er spør henne også, om dette er greit for henne. Hun svarer ja, det er det, mens hun ser litt rart på meg. Men hun forteller meg at hun har vondt av han, for ja, etter bilulykka har det ikke vært så greit å være han. Han sliter med kroniske smerter og han sliter med bivirkningene av alle medisinene han tar, og ja, selvmedisineringa, dopet, hjelper kanskje heller ikke på humøret. Så er han jo kjæresten min da. Han har det vondt, vet du, spør om å få se alle arra hans, eller nei, ikke gjør det. Han synes det er fryktelig pinlig. Det er jo derfor det går så galt hver gang NAV sender han på arbeidstrening også, han forteller jo ikke om dette. Han vil være frisk og fin, men det er han jo slettes ikke. Han har ingen penger nå og jeg vet jammen ikke hva jeg skal gjøre. Så nå har vi bare lønna mi. Huff, jeg vil helst ikke tenke på hvordan dette skal gå. Jeg blir litt rådvill, vet ikke helt hva jeg skal svare, før det kommer meningsløst og platt ut av meg:

– Joda, men det vil jo helst gå godt. Men jeg vet jo at ingenting av dette ville gå godt. Vi unngår å prate mer om slike ting, og prater heller mer om naturen rundt oss og alt vi setter pris på.

LES OGSÅ: HVORFOR VI MISUNNER DE UFØRE

De grenseløse

Det ringer på og inn døra kommer ei venninne av dem. Hun er tydelig ruset, og til min store overraskelse kler hun av seg, uoppfordret, og viser frem magen sin. Viser frem strekkmerker og forteller om en unge hun ikke lengre har omsorgen for. Ja, hun kan skjønne det, for det er litt vanskelig med den amfetaminen. Men snart har hun kontroll, kan hun fortelle, og da skal hun være sammen med ungen sin igjen. Så legger hun seg til rette, skrever og onanerer til stor fornøyelse for de mannlige festdeltakerne.

Grenseløs, er det ordet som kommer til meg. Like grenseløs som Camillas kjæreste som spurte meg på et tidspunkt om jeg ville ha henne i bursdagsgave. Ja, om jeg ville ligge med henne. For Camilla er med på slikt, om han spør henne pent. Hun har vært gave mange ganger hun. Han har tross alt gitt henne en sølvring for å vise sin kjærlighet og takknemlighet, så det er ikke det at hun kan nekte på det. Jeg husker at jeg svelget og anstrengte meg for å skjule min avsky for ham, men spurte henne senere hvordan hun egentlig hadde det med en slik ordning. Hun svarte at man gjør alt for den man er glad i, særlig når man får en slik fin ring. Hun viste den frem til meg, stolt og glad.

Jeg sa meg enig, det var en fin gave, men at hun og jeg er bare venninner, ikke noe annet. Hun svarte at det var nok best ja, selv om det er ganske vanlig da, mellom par.

– Men du Marianne, du er jo sånn skikkelig. Men jeg liker at jeg kjenner skikkelige folk også.

Hun tok drammen sin og skålte med rødvinsglasset mitt. For deg og for villaksen, erklærer hun med en alvorlig mine. Ja, sier jeg, skål for oss og villaksen.

Den nyankomne stønner mens hun gnir seg febrilsk i skrittet. Slik blir hun sett. Slik føler hun at hun har en slags verdi. De er ikke grenseløse. De har alle vært utsatt for misbruk og overgrep.

Camilla vil ikke besøke sin pappa mer

Jeg snur meg vekk og mot Camilla og spør om vi ikke skal gå oss en tur og få oss litt frisk luft, ja du vet, noen ganger kan det bli litt mye for meg, sier jeg. Camilla er enig og føyer til mens hun ler at jeg kan jo være litt prippen. Jeg svarer at ja, jeg er muligens litt prippen. Men Camilla sier det er greit, blir det mye så blir det mye, la oss bare gå. Kom! Vi forlater festen og tar oss en tur i parken.

Jeg har vondt i underlivet, sier Camilla, mens vi rusler rundt i den varme sommernatta. Men jeg vet ikke hvorfor, ikke legen heller. Men jeg drar ikke hjem til pappa lengre da. Tre løsrevne setninger uten noen egentlig sammenheng, men likevel, hun fikk sagt det hun ville. Jeg nikker og sier jeg forstår. Jeg sier det er helt ok å ikke besøke pappa lengre når man er 23 år. Ja, det er hun enig i, hun kan få slippe det nå. Jeg tenker med meg selv at dette er mer enn jeg kan bære. Jeg vil gråte, men jeg biter meg i leppa, og holder maska. Hun skal få fortelle slik hun vil, uten spørsmål og uten avbrytelser, og jeg skal lytte.

Vi setter oss ned på en benk, tar oss en røyk, og har det ganske fredelig og fint, langt borte fra brølende mannfolk, onanerende rusa mødre og pulver som sniffes. Vi sitter der, sammen, og prater om smått og stort. Vi har det så fint. Men etter en times tid sier jeg god natt, og sier at jeg ikke blir med tilbake til festen. Det er jo seint og jeg har ting å gjøre dagen etterpå. Jeg går hjem til mitt. Til min leilighet alle kan se inn i, til min jobb, til min gode lønn, til mine vanlige venner og til min respekt og verdighet. Camilla sender jeg tilbake til misbruk og mørke.

LES OGSÅ: BRUTT NED AV SYSTEMET I VERDENS BESTE LAND Å BO I

Hvem skal hjelpe Camilla?

Camilla er bare 23 år. Hun er like vakker som den naturen hun elsker og hun har et uvanlig klokt hode. Camilla har ondt i underlivet og vil ikke besøke sin pappa lengre, og Camilla mister snart sin deltidsstilling, uten utsikter til en ny jobb. Snart mister hun den lille inntekten som hun forsørger seg selv og sin 20 år eldre kjæreste med.

Jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe henne. Jeg har så lyst til å hyle ut til alle som ser ned på henne at vær så snill å ikke døm når dere ikke vet. Ikke bare gå ut i fra at det er selvforskyldt, at hun har satt seg selv i en slik situasjon og at hun er lat. Jeg har så lyst til så skrike høyt at noen må vær så snill å hjelpe henne! For jeg kan ikke hjelpe henne alene, vi må hjelpe henne sammen. Men hvem skal lytte?

Varmere klima, kaldere samfunn

Klimaet blir varmere, naturen ødelegges og villaksen utryddes. Høyre og Frp sitter i regjering, egoismens ideologi råder og samfunnet blir kaldere. Dette er det vi har fått. Vi har fått som fortjent.

Snart må Camilla søke om sosialhjelp. Da skal vi ta fra henne aller siste rest av verdighet. Da skal hun plukke opp søpla etter hos. For Camilla er bare søppel.

 

Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.

3 svar på “Camilla er søppel!”

  1. hjelpe meg,får vondt og får klump i halsen av sånt.nei er ikke i min natur å dømme noen.sårende å høre de blir kall for søppel,umenneskelig å bli kallt for det.

  2. Ja, og det her er sannheten, rå og brutal.Slik lever mange av de som er definert nederst på rangstigen. De fleste lukker øynene, dessverre enda. Selv om at innerst inne vet vi at dette handler om ‘voksne barn’, som har fått barndommen ødelagt av kyniske og empatiløse voksenpersoner/ omsorgspersoner. Forferdelig trist og hjertet mitt blør for alle som lever slik <3 Veldig godt skrevet forresten

  3. Samholdet er nok ikke noe dårligere nå enn det det var før. Forskjellen ligger veil heller i at vi i dag tror vi er mer overbærende, gir mer og ikke minst at vi mer eller mindre har utryddet fattigdommen men at den er der fordi noen ikke vil jobbe eller gidder strekke seg litt og stå opp om morgenen.

    Ser vi på våre politikere i dag kan man saktens stille seg spørsmålet om ikke dagene med landsmødre og landsfedre er forbi. Det er vel neppe et politisk emne der ute som noen gang vil bli mer enn en knudret vedpinne. Intet gull som glimrer, ikke en gang noe glinsende kråkesølv.

    Dette er så det vi skal bygge fremtidens Norge med, som kronikøren påpeker, de vi velger inn som ligner mest på oss selv og som beriker oss selv best.

    På mange måter skulle man jo tro at et parti som Høyre ville kunne fremskaffe et stjernelag av politikere. Deres kjernevelgere er jo høyt utdannede med suksessrike karrièrer og god økonomi. Like fullt kan det virke som om de kun klarer å rekruttere politikere som ikke selv er en del av kjernevelgergruppen. Muligens det er fordi politikken ikke kaster nok av seg til at de rike gidder bruke tid på den annet enn ved å trekke i marionettetrådene til de man har satt inn på tinget.

    Det er vel i så måte litt mer mål å mening med en formuende SV velger. De ville neppe blitt bedre stillet om SVs politikk hadde fått flertall. Men en tradisjonell Høyrevelger vil nok mene at en slik velger er en tåpe. Stemme på sin egen undergang er neppe så smart. Sannheten er vel at det har vi begynt med for noe tid tilbake, det vi trodde var vårt land er på full fart mot ukjent farvann. Det har ingen ting med innvandring å gjøre men rett og slett med det at majoritetsbefolkningen er endret. Vi er ikke lenger som våre forgjengere.

Kommentarer er stengt.