Vi er alle oppdratt til å fokusere på vårt eget liv og være «flinke» gutter eller jenter. Likevel møter mange veggen i løpet av livet. Det er på tide at vi går tilbake til «røttene» og fokuserer på det holistiske mennesket.

Natt til 20. januar 2015 våkner jeg med sterke smerter i rygg og mage. Smerter ulikt noe jeg har følt tidligere. Dette er starten på en periode med kraftige smerteanfall og fire sykehusinnleggelser, hvorav jeg ved siste innleggelse får konstatert at jeg har tarmslyng. Årsaken til tarmslyngen er sammensatt, og nå, over to måneder etter, har jeg fremdeles ikke fått noen klar diagnose for de vedvarende kroppslige plagene mine. Men; èn ting er sikkert; jeg møtte veggen den natten.

2014 var for meg et år fullt av omveltninger, press, og forventninger. Jeg begynte i ny jobb etter endt foreldrepermisjon, og var gjennom et tøft samlivsbrudd. Jeg hadde et enormt press på meg, med klare forventninger fra omgivelsene, og kanskje mest av alt, fra meg selv. Jeg stoppet aldri opp, tok meg ikke tid til å føle; jeg var den voksne part, den rasjonelle, den med hodet på rett plass.

LES OGSÅ: Trange rammer rundt norske kvinners liv

Det rasjonelle mennesket som ideal
Vi er alle oppdratt til å ha hodet på rett plass. Det å stå i det, holde ut, være sterk, er dyder vi får indoktrinert fra barnsben av. Følelsene kommer hele tiden i andre rekke, fornuften er viktigst i alt vi gjør. Vi skal trene hardt, riktig og effektivt, vi skal spise sunt og lite, vi måler pulsen og kalorier og fokuserer på mål og resultater i alle aspekter av hverdagen. Og likevel spør vi oss hvorfor folk blir utmattet? Vi skyver problemene over på ungjentene og kaller dem «flinke piker», men hvem er det egentlig som skaper disse «flinke pikene», om ikke foreldre, skole, idretten, samfunnet?

Hvem har egentlig ansvaret for «flinkisene»?
Jeg burde selv sørget for å få hjelp før jeg møtte veggen, kan man kanskje hevde. Men likevel, hva kunne jeg egentlig gjort annerledes? Og hvilket ansvar hadde menneskene i de ulike instansene rundt meg? Hvorfor spurte ikke fastlegen min om hvordan jeg egentlig hadde det, hvorfor spurte ingen av terapeutene på familievernkontoret hvilke følelser jeg hadde omkring bruddet og den nye samværsordningen, og hvorfor ble ikke min totalbelastning tatt hensyn til i min arbeidshverdag? Hvorfor var jeg nødt til å hele tiden forsøke å overbevise sykehuset om at smertene mine var reelle, og hvorfor tvang de meg til å måtte forsvare meg mot påstander som at smertene skyldtes forkjølelse eller kjønnssykdommer?

LES OGSÅ: Norske myndigheter behandler psykisk syke som kriminelle

Det hele mennesket
 Utmattelse, å møte veggen, psykiske plager, fysiske plager, kroniske plager, er ikke bare et individuelt anliggende, noe skjøre sjeler er født med eller pådrar seg. Er vi som kollegaer, som bekjente, som medmennesker, flinke nok til å se hverandre? Tør vi å strekke ut en hånd, gå inn i dialog om ting som ikke er så bra, og tør vi å være ærlige om hvordan vi egentlig har det? Kan vi, både ledere, kollegaer, autoriteter, venner, familie, bekjente, klare å «gå tilbake til røttene» og fokusere på det holistiske mennesket? Hvor følelser og fornuft, kropp og sinn, må være i balanse for at man skal være være sunn og frisk, og hvor vi anser de ulike bestanddelene som like viktige?

Loni Bjerkholt-Pedersen er bosatt i Larvik. Hun har en bachelorgrad i idrettsvitenskap og er på fritiden skribent og blogger.