Uten den livreddende aksjonen Mare Nostrum står vi foran et ufattelig drukningsmareritt i Middelhavet. I fjor druknet 3500 mennesker i forsøk på å ta seg over Middelhavet. En av dem var min venns yngre bror.
I fjor druknet broren til en jeg kjenner på vei over Middelhavet. Han ble 22 år gammel og når de snakker om ham så sier de at han var verdens snilleste. At han var omtenksom og alltid gjorde det beste for alle. Det neste de snakker om er smilet hans og latteren. Han var elsket. Han var viktig. Og hans mamma vil aldri få en grav å gå til når hun gråter over ham. Han reiste fra et av verdens fattigste land, et land han ikke så en fremtid i. Han visste hva risikoen var. Han var ikke den første som hadde reist. Bekjente av ham hadde druknet og/eller forsvunnet på ukjente steder veien og han kjente de som hadde kommet frem. De som sa «ikke reis», det er ingen fremtid i Italia heller. Vi plukker appelsiner, man blir ikke rik av å plukke appelsiner i Italia. Vi er som slaver.
Én av 250 som tok sjansen
Han trodde ikke på dem. Han trodde de lurte ham. Han ønsket seg et liv. En jobb, en familie, et eget hjem. Muligheter og frihet til å leve. Alt det han ikke kunne få der han var. Så han dro. Mot alle råd, på tross av ryktene om den unge nabojenta som nettopp hadde druknet sammen med sin bror, så dro han. Det ville nok helst gå bra. Han ville helst være blant de som kom frem. Insh Allah.
250 mennesker druknet sammen med min venns bror da en båt veltet utenfor Libyas kyst i august i fjor. I alt antas 3500 mennesker å ha omkommet mens de gjorde et forsøk på å ta seg over Middelhavet i 2014 (kilde FN). Mange av de 221 000 som overlevde ferden møtte et italiensk asylinstitutt på randen av sammenbrudd. Et system vi returnerer asylsøkere tilbake til under henvisning til Dublin-avtalen. Det druknet færre på vei over Middelhavet i fjor enn hva det vil gjøre i år.
I fjor reddet Italienerne svært mange gjennom operasjonen «Mare Nostrum» (vårt hav). Tiltaket ble opprettet i oktober 2013 etter flere store drukningskatastrofer hvor bla 300 mennesker, blant dem barn, druknet nært stranden ved øya Lampedusa. Mare Nostrum, som bla hadde fokus på livreddende aktiviteter spilte også en rolle i at mannskapet om bord på det norske skipet Bourbon Orca ble dirigert til redningsområdet og slik ble kåret til årets helter i 2014 etter å ha reddet livet til 2000 båtflyktninger i Middelhavet.
At Norge valgte dem til å være våre helter viste vi at vi bryr oss. Som et kystfolk med en lang og rik sjøfartshistorie er det å redde sjøreisende i havsnød en verdi som er viktig for oss. Våre sjøfolk har bidratt til å redde sjøfarende flyktninger i mange flyktningekatastrofer og det vil de gjøre igjen, om de skulle komme over dem slik mannskapet på det norske skipet Nordman Corona gjorde onsdag denne uken da de reddet 95 mennesker i havsnød utenfor Italias kyst. Å redde liv til havs er en tradisjon vi kan være stolte av og som det norske folk står samlet bak. Våre sjøfolk stiller opp. Vi trenger at også vår regjering, våre myndigheter nå gjør det samme. Det står om liv. Mange liv. Unge liv. Desperate liv. Og det haster. Dette er også vårt ansvar.
LES OGSÅ: Helvetet i Middelhavet
Mindre til livredning gir flere døde
I år vil det drukne flere enn noensinne i Middelhavet. Den livreddende aksjonen «Mare Nostrum» ble stanset i november.
I motsetning til i fjor finnes det ikke lenger en redningsaksjon med mål om å berge liv i Middelhavet. I år finnes det ingen patruljer som vil dirigere skip til områder hvor mennesker i desperat nød langt til havs befinner seg slik at de kan bidra til å redde liv. I år vil mye av hjelpen komme for sent, om den i det hele tatt kommer. Italia ba om hjelp fra de andre Schengenlandene til å videreføre Mare Nostrum. Det fikk de ikke. Istedet fikk vi den begrensa operasjonen Triton, som med en brøkdel av budsjettet til Mare Nostrum vil bedrive begrenset redningsarbeid og kontroll nær våre kystområder og ikke drive livreddende aksjoner på åpent hav slik Mare Nostrum gjorde. Derfor vil flere drukne i år. Barn, kvinner og menn, unge og gamle. Alle på søken etter en fremtid. Et liv.
Ifølge Flyktningehjelpen er det flere på flukt nå enn noensinne tidligere i verden. Storparten av de som forsøker å ta seg til Europa kommer fra krigsområder. Til nå i år har trolig 900 druknet. I april i fjor druknet kun 50. Frontex, som kontrollerer Europas yttergrenser anslår at opp mot én million mennesker vil forsøke å krysse Middelhavet i 2015. Mandag druknet 415 av dem. 900 hittil. Hvor høyt vil tallet bli før året er omme?
10 måneder etter at regjeringen mottok en anmodning om norsk bistand, har de ennå ikke bestemt seg om de vil bidra. I mellomtiden drukner mange.
LES OGSÅ: Frykter rekordmange dødsfall blant flyktninger i Middelhavet
Usivilisert sivilisasjon
Men vi kan jo ikke ta imot hele verden, tenker du kanskje. Om vi slutter å redde dem, så kanskje de slutter å forsøke å ta seg over et stort hav i stappfulle båter som knappest er sjødyktige. Det er jo galskap det de prøver på. De vet jo risikoen og vi kan ikke hjelpe alle. Men kan vi la dem dø? La dem drukne? La små barn drukne uten å løfte en finger for å hjelpe dem? Hvem er vi da? Har all vår rikdom gjort oss så fattige at vi ikke engang ser verdien i et menneskeliv? I å redde et menneskeliv? Hvem er vi, hva er vår kultur og vår «sivilisasjon» verdt om vi lar mennesker drukne i stort omfavn uten å gjøre det vi kan for å redde dem? Om vi fortsetter som før, lukker øynene og later som om ingenting hender? Er det det Europa vi vil være? Hvor mye av vårt luksusforbruk må vi forsake for å redde mennesker fra drukningsdøden?
Vårt bidrag til livreddende aksjoner har vært minimalt. Og selv om Triton fremstår som en fattig trøst i forhold til Mare Nostrum så finnes det også her lyspunkt. Sist helg reddet den Italienske kystvakten 6000 mennesker fra en sikker død. Kampen om menneskeliv og for menneskelighet i møte med denne katastrofen er en kamp italienerne grovt sett har kjempet alene. Det er deres strender likene driver i land på. Her oppe i nord toer vi våre hender og håper ingen reker i land nær våre foretrukne badeferiesteder.
LES OGSÅ: Hvor mange menneskerettighetsbrudd tåler Norges samvittighet?
Ikke vårt ansvar?
Ikke våre kriger, sier du kanskje. Ikke vår fattigdom. Ikke våre konflikter. I Jemen slåss de med våre våpen. I Libya bidro vår bombing til det kaoset vi nå ser. Vi er en aktør i og har bidratt til å skape et økonomisk system der de 85 rikeste eier større verdier enn 3,5 milliarder av oss andre. Hvordan kan vi da si at vi ikke har et ansvar? Hvordan kan vi late som om dette ikke angår oss? Hvordan kan vi stå med lukkede hjerter og lukkede øyne i møte med den største flyktningekatastrofen siden andre verdenskrig? Hvordan kan vi la dette skje? Vi skulle være løsningen. Vi skulle skape fred. Kjempe for menneskerettigheter for alle. Kjempe for en bedre verden. Når sluttet vi med det? Når ble vi så rike at vi bikket over og ble så uendelig fattige? Vi må beskytte vår sivilisasjon, sier enkelte krefter i møte med de mange i verden som har måttet reise fra alt. Men om vi lar mennesker i tusenvis drukne i vårt hav har vi ingen sivilisasjon verdt å beskytte.
‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ (Matt. 25.40)
Min venns bror druknet i fjor. Hans mor, hans far, hans søsken og hans venner vil alltid savne ham. Hvor mange vil miste sine kjære i sommer? Hvor mange vil etter dette året gråte for sine kjære og for deres våte grav? Vi europeere er stolte av vår humanistiske arv, av vår kristne kulturarv. Nå har tiden kommet for å vise hvilke verdier vi hevder å stå for og begynne å etterleve dem. Vi har ikke råd til å miste flere medmennesker nå. Det er i medmenneskeligheten, i omsorgen vår egentlige rikdom ligger. Om vi mister den vil all verdens rikdom være en fattig trøst. Vi vil ha mistet vår sivilisasjon.
Ingen enkel diskusjon. Men utenfor Australia så har denne flyktningestrømmen stoppet opp pga den harde og konsekvente linjen de kjører. Og langt færre dør. Langt færre barn og mødre og fedre dør i hasardspillet som kyniske menneskesmuglere tjener seg styrtrike på.
Så da kan man spørre seg hva som egentlig er humant? Å nærmest oppfordre mennesker til å sette livet på spill ved å fortsatt motta økonomiske flyktninger eller å stenge døren og ta i mot flere reelle flyktninger og hjelpe folk i nærområder i organiserte former i stedet.
Resultatet av den konsekvente linjen til Australia er langt færre dødsfall. Langt færre barn som mister fedre og mødre…
Nå er det ingenting som tyder på at vi her snakker om økonomiske flyktninger. Rapportene tyder heller på det motsatte. Dette er tvert imot svært reelle flyktninger fra krigsområder. (i all hovedsak).
Mare Nostrum hadde et stort fokus på å fange bakmenn (og har bidratt til å få flere dømt). En opprettholdelse av Mare Nostrum ville ha opprettholdt både fokuset på bakmenn OG sørget for å redde liv.
FN frykter 30 000 døde i sommer. Det er ingenting som tyder på at redningsaksjoner gjør at færre reiser ut. Til det er desperasjonen på andre siden for stor. Å la 30 000 drukne i Middelhavet i sommer kan vanskelig kalles humant.
Å ikke redde flyktninger som flykter fra nød og forfølgelse, er ondskap. Men det finnes grenser for hvor mange vi kan ta imot. Dette blir for vanskelig for meg å utrede så mye om. Av og til er det eneste man kan gjøre å be alt man kan.
Når det gjelder dette bibelstedet angående «det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i himmelen», så betyr det at Gud kan få en inn i himmelen allikevel, fordi fortsettelsen av det bibelstedet sier at «men ingenting er umulig for Gud». Det er ikke hvordan man er som avgjør, eller hvilken type synder man er, og heller ikke om man er stor eller liten synder. – For Herrens hus har mange rom, som Bibelen sier.
Men Bibelen sier også at man ikke kan tjene både Gud og mammon (pengeguden og den materialistiske gud) samtidig. Jeg tror det her slik avhenger av om man forvalter sin rikdom klokt og rettferdig eller ikke, samtidig som det beste er å ikke være rik. Det handler om å ha respekt for lignelsen om Lasarus og den rike mann i Bibelen der den rike fikk det gode på jorda (kanskje for mye av det gode) og gikk fortapt, mens den fattige som måtte nøye seg med smulene, kom til himmelen. Å sette sin lit til materiell rikdom og pengerikdom, fører galt av sted. Da blokkerer man sin avhengighet/kontakt/lit til Gud.
Dette med at nåde må være for intet og betingelsesløst, er umulig å forstå helt, for det er så innprenta i oss at ting må fortjenes.
Realiteten er at det ikke kan være redningsbåter som dekker hver kvadratkilometer i Middelhavet.
Ved å si at ingen som kommer sjøveien får opphold så vil denne flyktningestrømmen stoppe som den gjorde utenfor Australia og langt færre vil drukne. Det er langt mer humant enn å «godta» at mange drukner for at de fleste skal kunne komme seg over.
At mange etter kort tid i mottak ønsker å reise tilbake på ferie til hjemlandet viser at mange er økonomiske flyktninger.
Realiteten er at det i fjor druknet 3500 mennesker. 100 000 ble reddet som en følge av Mare Nostrum. Uten Mare Nostrum ville dødstallene i fjor også vært EKSTREMT mye høyere.
Flyktningestrømmen har ikke stoppet opp. Den er større enn noen gang. Om den stopper opp kommer an på hva som drar og hva som skubber. Det er mer som skubber enn det som drar her. De fleste av dem har lite å tape. Om man er flyktning og i Libya nå så er ikke dødstallene avskrekkende nok til å ikke ta sjansen. De har ingenting mer å tape. De kan vinne et liv. Insh Allah…
Du kan snakke om Australia så mye du vil, men særlig relevant er det ikke. Disse menneskene reiser. De reiser uansett. De er mennesker. Våre medmennesker. Skal vi la dem drukne, eller skal vi gjøre det vi kan for å redde liv? Vi kan kanskje ikke redde alle, men Mare Nostrum reddet MANGE. Fryktelig Mange. Mellom 13. oktober 2013 og 01. november 2014 reddet de 113 000 mennesker som ellers ville ha druknet. Det er veldig mange menneskeliv.
Hvorfor skal vi gi medisiner til syke? Hjelpe fattige? Ha trygdeordninger? Fordi de er mennesker. våre medmennesker. Hvorfor skal vi redde disse menneskene fra drukningsdøden? Fordi de er mennesker. Våre medmennesker.
Du vet… He’s not heavy. He is my brother… og den type måte å tenke på
Selvsagt skal man redde migranter i havsnød. Jeg snakker om tiltak for å hindre mennesker i betale kyniske menneskesmuglere 50 000 kroner for en plass på en overfylt båt. Og da er det bare et tiltak som hjelper: Nemlig å slutte å gi opphold til de som kommer sjøveien. Gjør man det så stopper denne strømmen av seg selv.
Alle i midtøsten og afrika kan ikke bo i europa da europa er nær overbefolket allerede. Afrikas befolkning vil øke med en milliard i løpet av etpar tiår. Man sliter alt i alle land i europa med å gi ungdom arbeid. Eldre på sykehjem dør uten en hånd å holde i fordi det ikke er ressurser til å ha flere på jobb. Disse tingene unngår du å skrive noe om. Så enkelt å kunne velge det bort!
Det må være enkelt i din verden hvor man kan velge bort baksiden av å være godhetsapostel.
Mare nostrum handler ikke om å gi eller ikke gi opphold. Mare Nostrum har 2 mål. 1. redde mennesker i havsnød. 2. finne og straffe bakmenn.
Dette handler ikke om eldre på sykehjem, det handler ikke om hvor mye afrikas befolkning øker eller minker med, ei heller om hvem som er overbefolket eller ikke. Det handler om livredding. Enten redder vi dem eller så drukner de. Det er ikke et godhetstyrani. Det er bare slik det er dessverre.
Hehe…
Joda. Men du forstår vel at de menneskene som reddes opp fra vannet, må settes i land ett sted også?
Først plukker man druknende mennesker opp av vannet og redder liv. DERETTER finner man ut resten.
Så lenge hverken du eller jeg er fysisk tilstede i Middelhavet, og kaster redningsvester ut i vannet, er det ingen ting i veien med at vi kan snakke om hva som skal skje etterpå.
Kanskje vi heller skulle snakke om det som skjer FØR de drar? Om hvordan vi skaper strukturer i verden som gjør at de ser en mulighet til å være der de er? Hvordan skape en verden med færre flyktninger, se det er en spennende diskusjon.
Slik ser statistikken over ankomne migranter sjøveien til Australia ut:
Det samme kan statistikken i Middelhavet og se ut da mennesker drar med de samme beveggrunner til europa.
http://www.abc.net.au/cm/lb/5143788/data/asylum-seeker-arrivals-monthly-jan-09—nov-13-data.jpg
I fjor på denne tiden hadde 47 mennesker omkommet på vei over Middelhavet. I år ligger vi på 1800. Totalt ifjor omkom 3500. 113000 ble reddet av den nå avsluttede aksjonen Mare Nostrum.
Det vil trolig være et mye høyere antall som forsøker å krysse Middelhavet i år. Vi vil redde veldig mange færre.
Om vi ikke redder dem så slutter de ikke å komme. De drukner heller på veien. Å la mennesker som vi kan redde drukne er skammelig. Mer er det i grunnen ikke å si her.
Du snakket vel om en økonomisk flyktning?
Du tok utgangspunkt i broren til en venn av deg, og slik jeg forsto det, var han økonomisk flyktning….
Det er mange ulike årsaker til at mennesker havner på flukt. Det er også mange ulike årsaker til mennesker av hans nasjonalitet havner på flukt. Politiske så vel som sosiale og økonomiske årsaker. Når jeg i denne saken ikke oppgir mer enn hva jeg gjør så har det også sine årsaker. Jeg har skrevet om enkelte årsaker til at han valgte å dra og av den vurderingen han tok før han dro, ikke nødvendigvis alle. Han kom også fra en nasjon hvor det ikke er gitt at han ville få asyl eller avslag på asyl.
Han døde på veien. Han fikk aldri gjennomføre et asylintervju eller selv forklare hvorfor han tok det valget han tok.
Økonomisk flyktning, slik vi nordmenn var da vi for få generasjoner tilbake dro i hopetall til Amerika, er et begrep som jeg mener idag blir brukt til å legitimere veldig mange rare holdninger.
Om noen flykter primært av økonomiske grunner skal vi da la være å redde dem når de drukner? Er noens liv mindre verdt om de forsøker å skaffe seg en fremtid? Muligheter? Ellers i vårt samfunn blir det ofte trukket frem som idealet.
Overalt i verden skjer det tragedier samvittigheten ikke tåler. Bare i Norge dør tusenvis årlig ved selvmord, drap, forgiftning, feilbehandling og ulike ulykker.
For samvittighetens skyld er det da viktig man får til det man prøver på og ikke satser samvittigheten på noe som blir for mye å prøve på eller på noe man ikke får til.
Du tar opp Matteus 25,40 i Bibelen, hvilket ikke er dumt.
Matteus 25 i Bibelen er en spesiell tekst. Den omhandler noe man ikke lærer (særlig) om på mange moderne bibelskoler om de er liberale eller konservative.
Matteus 25,37: Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ 40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
– Her ser vi fra øverst av at dem Kristus kaller rettferdige, ikke vet om når de gjorde gjerninger til slikt behag for ham. Gjerninger man gjør til inntekt for egen gudelighet/kristendom, er ingen inngangsport til Kristi nåde, for nåde kan ikke fortjenes eller oppnås. Nåde kan bare fås for intet. Her er det bare Kristi rettferdighet som gjelder, ikke ens egen. Man kan ikke vise tilbake på egne gjerninger. Dette har med nådens istedenfor gjerningers rettferdighet å gjøre.
Dette betyr ikke da at det ikke er viktig å gjøre gode gjerninger, men man må ikke blande kortene. Det er da slik at nåden kommer alltid først, deretter budholdelsen og gode gjerninger. Rekkefølgen er viktig. Nåde er for å få en god samvittighetspakt med Gud/Kristus, gode gjerninger og budholdelse for å ha en god samvittighetspakt med Gud/Kristus. Onde gjerninger og budbryting er jo alltid ødeleggende for samvittigheten.
Videre er det slik at det ikke handler om å slite seg halvt i hjel, men å gjøre sine gode ting der man er eller der man er satt til. Poenget er ikke hvor stort det er det arbeidet man gjør, men at man gjør det skikkelig.
I Ordspråkene er det noe som heter at «Eget strev legger intet til, Herren gjør rik». Gud virker gjennom samvittigheten til bot og bedring. Egen selvforbedring kommer man ingen vei med, men havner i en sirkel der alt skal bli bedre. Man blir naiv og tror løsningen ligger i at det må bli bedre først, hvilket er bakvendt og å lure seg selv, fordi det er handling her og nå som gjør det bedre.
Om man med vitende vilje lar 30 000 (FNs prognoser, ikke mine) flyktninger drukne ved vår yttergrense uten å forsøke å redde dem er troen på en ubetinget nåde sikkert en god trøst å ha. Selv blir jeg sittende litt å fundere på den rike, kamelen og nåløyet…
Men alle himmelspråk satt til side. Denne saken har lange tanker og korte tanker som må tenkes samtidig. Løsningen på kriser i verden er ikke å forflytte alle til Europa. Den er heller ikke å la mennesker vi har mulighet til å redde drukne.
Dette er ikke et selvmord vi ikke greide å forebygge, ei heller er det en ulykke. Dette er en varslet katastrofe av enorme dimensjoner.