Et stille folkemord – kampen til Guaraní-Kaiowá folket i Brasil

I Brasil skal lovforslaget PEC 215 diskuteres i kongressen denne våren. Forslaget blir beskrevet som det hardeste angrepet mot urfolk i nyere tid. Det er forventet store protester den kommende uka over hele landet.

”De som er ingen – de som koster mindre enn kula som dreper dem”, skrev den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano i 1989. Han siktet til den ekskluderte befolkningen, de som representerer ”folklore og ikke tradisjoner”, ”de som har dialekter og ikke språk”, og ”de som er arbeidskraft og ikke mennesker”. Han snakket om urbefolkningen.

Urfolket Guarani-Kaiowá forteller historien til urfolk på kontinentet. Den er full av vold, overgrep, men også av motstandskamp. Kongressen i Brasil tok et steg mot høyre etter valget i fjor, og Guarani-Kaiowá kaller situasjonen de lever i for et ”stille folkemord”. I Norge er vi nødt til å lytte til dette av to hovedgrunner. Norge importerer 85 prosent av vårt forbruk av soya fra Brasil samtidig som vi er den største bidragsyteren til interesseorganisasjoner for urfolk i Brasil. Dette er to handlinger som ikke samsvarer. Så lenge Norge opprettholder støtten til en aggressiv agrobusiness, gjennom import av soya og investeringer via Statens pensjonsfond utland, vil ikke urfolk få den jorda de rettmessig har krav på. Vi vil gjennom en serie artikler sette fokus på de aktuelle kampene og historiene som har satt dype arr hos et urfolk i fare for å forsvinne.

LES OGSÅ: Brasils jordløse krever en folkelig jordreform

PEC 215 – slutten på Brasils urbefolkning
PEC 215 kan kort forklares som en endring i loven for å overføre makta til å demarkere urfolks territorier fra den utøvende makta til kongressen. Dette vil gi kongressen eksklusiv rett til å signere demarkering. I dag er det landets president som har siste ord og signatur for å demarkere urfolks territorier. Det er den statlige urfolkskommisjonen Funai som ved hjelp av antropologisk og historisk kunnskap måler opp territoriene. Det er ulike grunner til at forslaget skaper protester. Kongressens motstandere av PEC 215 argumenterer for at loven vil være et brudd med landets grunnlov da den forsøker å overføre makt fra justisdepartementet til kongressen. Dette bryter med prinsippet om den tredelte maktfordelinga.

I praksis ville dette bety full stans i opprettelse av urfolksterritorier og verneområder, områder som er grunnleggende for å garantere urfolks rettigheter og for å bevare regnskogen, hevdet Anne Leifsdatter Grønlund, programkoordinator for Brasil i Regnskogfondet på organisasjonens hjemmesider 4. februar i år.

Funai vil, dersom PEC 215 går gjennom, opphøre og lovforslaget etablerer ikke noe annet organ som skal erstatte denne viktige funksjonen. Forslaget er også kritisert fordi det bryter med urfolks rettigheter i henhold til artikkel 231 i grunnloven fra 1988. Det var gjennom harde kamper og organisering at urfolk fikk anerkjent sine rettigheter i grunnloven fra 1988. På den tida var Brasil på vei ut at et brutalt militærdiktatur, hvor urfolk var blant de hardest rammede. Artiklene i grunnloven, som skal garantere deres rettigheter, anerkjenner urfolks rett til egen sosial organisering, tradisjoner, språk, religion, og de har rettighetene over jorda de tradisjonelt har bodd på. I grunnloven stadfestes det også at ”det er statens ansvar å demarkere denne jorda, beskytte den og garantere at deres rettigheter blir respektert”. Videre sier andre avsnitt i artikkel 231 at urfolk har ”eksklusiv rett over jordas resurser, elvene, og innsjøene i deres områder”. Da grunnloven ble skrevet kom den med lovnader om at all jord hvor urfolks historiske tilknytning kunne bevises, skulle demarkeres i løpet av fem år. Det har ikke skjedd.

I følge Funai finnes per i dag 462 regulerte urfolksområder bestående av både reservater og av demarkerte områder. Dette utgjør rundt 12,2 prosent av Brasils totale territorie’, hvor over 50 prosent er innenfor Amazonas. Motstanden mot PEC 215 gjelder ikke bare frykten for en stopp i demarkeringen, det er også en reel frykt for at grunnlover fra 1988 vil endres slik at private selskaper kan få tilgang til naturressurser, slik som gull og andre mineraler, om det er av ”nasjonal interesse”. I dag er disse områdene delvis beskyttet av grunnloven og selskaper kan ikke etablere seg med mindre de finner smutthull i det juridiske systemet. Smutthullene, eller ”larvespising” som det kalles i Brasil er et utbredt problem. Såkalt ”grilagem” – larvespising – er kort sagt et skittent triks hvor man lager falsk dokumentasjon på jorda, legger de i en boks med larver så de i løpet av kort tid får papirene til å se ”autentisk” gamle ut, og så slik ”bevise” at de er rettmessige eiere av jorda. Det høres kanskje usannsynlig ut, men ”larvespising” og mer moderne metoder for å forfalske av eierskap til jord er utbredt i Brasil.

Det er urfolksrettighetene i grunnloven som fremdeles holder noen områder fri for gruver, vannkraft, agrobusiness og infrastrukturprosjekter som lovforslaget PEC 215 vil til verks.

LES OGSÅ: Demokratisering gjennom okkupasjon

Lobbymakt – et demokratisk problem
Bancada Ruralista, som kan oversettes med godseierlobbyen, fronter lovendringsforslaget PEC 215. Godseierlobbyen refereres ofte i media og ikke minst av bondebevegelsen eller urfolk i Brasil. De er deres mest forhatte fiende. Lobbyen representerer en trussel mot en demokratisering av jordfordelingen i et land hvor denne er blant de mest ujevne i verden. Kun 1 prosent eier 48 prosent av all dyrkbar jord.

De økonomiske interessene i Brasil er sammenvevd med den politiske makta. Kongressen består i all hovedsak av folkevalgte fra ulike økonomiske sektorer. Interessegrupper dannes i kongressens korridorer, slik som våpenlobbyen, medielobbyen, gruvelobbyen, og den svært mektige godseierlobbyen. De sitter med enorme jordområder og interesser innenfor et aggressivt jordbruk med monokultivene soya, eukalyptus, mais og sukker som sine genmodifiserte yndlingsplanter. Disse gir god avkastning på et internasjonalt marked som etterspør stadig mer soya, slik som Norge der jordbruket er i endring, og hvor soya i voksende grad tar over for gress for å fø våre ”Nyt Norge”-kyllinger, fisk og griser (Spire-rapport). Godseierlobbyen, som er kongressens aller største, regnes for å ha et sted mellom 150 og 200 medlemmer, samt over ti senatorer. For å forstå hvordan den ekstremt urettferdige jordfordelingen kan opprettholdes fram til i dag i Brasil må man se på den udemokratiske maktbastionen godseierlobbyen er.

En mørklagt kongress
Sist, da PEC 215 var oppe til avstemming, foregikk dette bak strengt bevoktede dører. Det skjedde i midten av desember i fjor og ble behandlet som en hastesak, da hvert lovendringsforslag har en begrenset frist for votering. Samtidig var det kongress- og presidentvalg i Brasil i fjor, dermed ville kongressmedlemmer på vei ut sikre en siste gavepakke til seg selv. I Brasilia samlet tusenvis av urfolk seg til demonstrasjon. Bevæpnet med pil og bue, det tradisjonelle instrument maracas, fjærpryd og ansiktsmaling, skremte de vettet av en dresskledd kongress. Militærpolitiet fikk ordre om å stoppe demonstrasjonen og inne i kongressen ble det forberedt votering.

Historien om Brasilia i desember kan gå over til å bli en av de mest populære folkefortellingene i urfolkssamfunn. Det fortelles nemlig at det brøt ut et så kraftig regnvær, et regnvær Brasilia sjelden hadde sett maken til, og slutten på visa er at strømmen gikk inne i kongressen. Salene ble mørklagt. I et desperat forsøk på å flytte voteringen til en annen sal, måtte de dresskledde gi tapt da heller ikke aggregatet ville være på godseierlobbyens side. Tida rant ut og PEC 215 måtte skrinlegges. Utenfor kongressen sto hundrevis av urfolk i en kollektiv bønn- en kollektiv ”reza”- og ba om regn.

Et av kongressmedlemmene raste i ettertid; ”Dette er hekseriet deres!”. Hekseri eller ei, det er et faktum at strømmen gikk på grunn av kraftig regnvær og at tiden rant ut for votering over forslaget. For Guarani-Kaiowá var det en bekreftelse på at kampen de kjemper er en rettferdig kamp.

Seieren over skrinleggingen var kortvarig da godseierlobbyen krevde å danne en ny spesialkommisjon for å vurdere lovforslaget på nytt 3. februar i år. Etter fjorårets valg har kongressen blitt enda mer konservativ. Arbeiderpartiet og president Dilma, fikk så vidt fornyet tillitt, men innad i kongressen har den økonomiske makteliten fått inn flere representanter og dermed tatt et enda strammere grep om strupen på kravene om endring i jordbrukspolitikken i Brasil.

Dråpen som fikk begeret til å flyte over for den sosiale bevegelsen i Brasil var da Dilma utnevnte Katia Abreu til landbruksminister. Kjært barn har mange navn og Abreu blir kalt både ”Motorsag-dronninga og ”miss avskoging”. Hun har enorme jordområder i delstaten Tocantins, som har vært okkupert av blant annet MST ved flere tilfeller. At Dilma utpeker henne som landbruksminister er et sterkt signal om at jordbrukspolitikken skal gå en bestemt vei – Abreus vei, og hennes drøm om å gjøre Brasil til en større jordbrukseksportør enn USA. Det skal hun, ifølge egne uttalelser, klare uten å ødelegge regnskogen. Det er her andre områder kommer inn. Slik som delstaten Mato Grosso, landets største produsent av soya og hvor den ”norske” soyaen kommer fra, og delstaten Mato Grosso do Sul, agrobusiness ekspanderer.

På denne jorda vil jeg dø
Det er i delstaten Mato Grosso do Sul man finner Brasils største gjenlevende urfolksgruppe Guaraní–Kaiowá med sine 45 000 anerkjente medlemmer. Det er også her vi i dag finner noen av de verste historiene knyttet til vold mot urfolk, og det er også her urfolk topper den globale statistikken over selvmord. De utrettelige kjempende Kaiowá nekter, tross volden de er utsatt for, å gi opp kampen for jorda si. Jorda er selve grunnlaget for overlevelsen av dere språk, sosial organisering, kultur og tradisjoner.

– Du kan dra hjem og fortelle til dem som vil høre, at i Taquara sitter det en Matriark som ikke vil flytte seg. Om de vil ha meg bort herfra så blir ikke det uten kamp. Her vil jeg dø og i denne jorda skal jeg gravlegges. Jeg har ingen vakker historie, men det er min historie, og den må du lytte til og gjenfortelle.

Ordene kommer fra Julia Cavalheira Veron, en av de eldste i jordokkupasjonen Taquara. Okkupasjonene kalles retomadas – ”tilbaketakelser”, med klar referanse til at territoriene historisk tilhørte urfolk. Det finnes mange slike i delstaten Mato Grosso do Sul og i alle finnes historier som er viktige å formidle. I en globalisert verden er annerkjennelsen av urfolks territorier grunnleggende for å bevare noe av det mest verdifulle menneskearven har. Kunnskapen om naturen og levemåten til urfolk verden over. I dag er hele folkegrupper i ferd med å forsvinne på bekostning av økonomiske interesser som gagner noen få. Situasjonen til Guarani-Kaiowá i Brasil angår Norge. I første omgang fordi vi er importører av soya og slik opprettholder et behov på et verdensmarked som akselererer selskapers leting etter mer jord. Og i andre omgang fordi klimaendringene er forårsaket av overforbruk hos en bred og velfødd middel- og overklasse. Skal vi endre dette må vi også lytte til de som har levd med en annen livsfilosofi enn den kapitalistiske som i dag får dominere.

LES OGSÅ: Vi kjemper for vårt vann, vår skog og vår jord

Vi skal lytte til hver og en av historiene Guarani-Kaiowá vil fortelle oss.