Netflix-serien Unbreakable Kimmy Schmidt lyser opp skjermen og utleverer samfunnets snålere sider i en serie der de marginaliserte står i sentrum.
Iført rosa jeans, gul cardigan og joggesko som blinker, tar Kimmy Schmidt (Ellie Kemper) New York med storm – hun spiser godteri til middag, slipper en hest fri og disser hele veien rundt et dissestativ. Kimmys nysgjerrige vesen gjør selv håndvask morsomt, og når hun løper ved siden av en jogger, roper hun «Vi løper! Ute!». Dette er enten oppførselen til en vimsete, energisk tv-karakter, eller en person som har tilbrakt de siste femten årene i en bunker, som en del av en dommedagskult. I Kimmys tilfelle: begge deler. Bak den barnlige entusiasmen ligger en frarøvet barndom, et veldig overbevisende forsøk på å smile bort en traumatisk fortid.
Humoristisk i det tragiske
Siden 6. mars har tv-serien Unbreakable Kimmy Schmidt vært tilgjengelig på Netflix. Gjennom de tretten første episodene har et alvorlig tema vært springbrett for en høylytt komedie, der det morsomme har sin opprinnelse i det dystre og tragiske. Serieskaperne Tina Fey og Robert Carlock lykkes i å skape frisk humor på tilsynelatende upassende materiell. Denne humoren trenger ikke fordommer for å overleve, men lar fordommene avsløre seg selv gjennom komiske situasjoner og sidereplikker. Men når humoren blir lat og forutsigbar, oppstår problemene, og det er seriens portrettering av etniske minoriteter som bryter opp en ellers glimrende komiserie der de marginaliserte står i sentrum.
Et romvesen-perspektiv
Kimmy har vært isolert fra samfunnet i femten år. Dette gir uendelige muligheter for komisk forvirring og satire når hun så skal skape et nytt liv i New York. «Ikke kall dette framtiden», må romkameraten Titus (Tituss Burgess) minne henne om, mens hun prøver å holde styr på en verden av «hashbrowns» og spinningtrender. Gjennom Kimmys perspektiv framstår dagens samfunn som ulogisk og sært. Hennes forsøk på å få kontroll på samtiden hun nå er en del av, kunne vært et romvesens forsøk. Men det tar ikke lang tid før hun får seg en jobb og et sted å bo, og serien plasserer henne taktisk mellom to verdener – den superrike og den lutfattige.
Medlem av dommedagskult
Tilfeldighetene gir henne en jobb som barnepasser og hjelp hos Jacqueline (Jane Krakowski), en usikker, overfladisk og velstående kvinne, med forbindelser til alt og alle med penger og status. Hjemme deler hun leilighet med en svart homofil Broadway-fanatiker som sliter med å få betalt leien til huseier Lillian (Carol Kane) – vimsete, bohemsk og uskyldig forutinntatt. I tjeneste hos Jacqueline får Kimmy innblikk i en virkelighet der alt unntatt lykke kan kjøpes, mens i lag med Titus og Lillian får hun (og seeren) en innføring i hva det vil si å være på utsiden av samfunnet. Kimmys fortid som kidnappet medlem av en dommedagskult dukker tidvis opp i form av flashbacks, men Kimmy er fast bestemt på å riste av seg denne perioden av livet. Etter hvert viser det seg at Jacqueline også jobber med å undertrykke den hun er, nemlig en etterkommer av Amerikas urbefolkning. Og her begynner det å bli rart.
Underholdning på minoriteters bekostning
Gjennom flashbacks får vi møte den unge versjonen av den meget hvite Jacqueline. Her forteller hun foreldrene at hun ikke lenger vil identifisere seg med det å være innfødt amerikaner, men vil heller flytte til storbyen for å få seg ett nytt liv med blondt hår og blå kontaktlinser. Humoren synes å ligge i at Jaqueline på ingen måte gir inntrykk av å ha forhistorien serien dytter på henne, men dette konseptet virker temmelig foreldet. Denne gruppen, som allerede er redusert til en stereotypi i Amerikansk populærkultur, blir bare enda mer marginalisert av en portrettering som spiller på en persons ønske om å forlate kulturen sin til fordel for den rådende kulturen. Serien er ellers glimrende på å avsløre rasisme og kjønnsdiskriminering som et strukturelt samfunnsproblem, men da er det også karakterene som opplever diskrimineringen selv som sier i fra. I Jacqueline sitt tilfelle, fungerer historien hennes bare som en demonstrasjon av lunken underholdning på minoriteters bekostning.
Bisarr representasjon
Når Kimmy innser at hun må få seg en utdannelse, treffer hun Dong (Ki Hong Lee) på voksenopplæringskurs. Dong virker som en kopi av den asiatiske utvekslingsstudenten fra Sixteen Candles (1984), med den overdrevne og stereotypiske aksenten til Mickey Rooney i Breakfast at Tiffany’s (1961). Han er også flink i matte, og som Kimmys leksehjelp blir han noen episoder senere en sentral karakter i serien. Dong oppleves som en resirkulasjon av en type karakter som selv på 80-tallet var problematisk, en forutsigbar klisje, her gitt til en dyktig skuespiller. Sammen med handlingen rundt Jaquelines bakgrunn, har portretteringen av Dong skapt reaksjoner hos flere, og mange har ytret seg på nettet om hva serien går glipp av med å kjøre på med disse litt bisarre og problematiske representasjonene.
Den kritiske tv-seeren
De siste årene har kvalitetsserier kommet på rekke og rad i alle sjangre, og med sosiale medier blir det mulig å gi en tilbakemelding på det som ikke fungerer. Tv-seeren av i dag er kritisk og bevisst, klar til å holde uintelligent innhold som spiller på lag med rasisme og sexisme ansvarlig. Kimmy lyser opp skjermen og utleverer samfunnets snålere sider, men har absolutt forbedringspotensial. En serie som jobber aktivt med å gjøre komedieverdenen et par hakk mer inkluderende, vil sjelden treffe med alt. Men den vil forhåpentligvis lære når den bommer.
Serieskaperne Tina Fey og Robert Carlock har i Unbreakable Kimmy Schmidt skapt et univers der posisjonen som hvit og privilegert utfordres fortløpende av ironi og populærkulturelle referanser. Men i øyeblikkene serien gir etter for lettvinte komiske poeng, er det nettopp perspektivet til de med posisjon i samfunnet som styrer vitsen. Da blir resultatet en asiatisk student ved navn Dong og en hvit, rik kvinne som egentlig er innfødt amerikaner. En kan lære mye om den hårfine linjen mellom komediens bruk av stereotypier som bekrefter eller utfordrer sosial ulikhet ved å sette seg ned med første sesong.