I kjølvannet av angrepet på Charlie Hebdo er det et desperat behov for en fornyet bevegelse mot rasisme i Europa.
Av Houria Bouteldja og Malik Tahar Chaouch, Oversatt av Hilde Loftesnes Nylén
Etter angrepet på tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo har både politikere og media utnyttet den sterke reaksjonen på disse hendelsene og skapt slagordet «nasjonal enhet». Ved å gjøre dette, dekket de over angrepets sosiale og geopolitiske årsaker og startet en heksejakt mot enhver som nektet å føye seg etter deres agenda.
Men den såkalte «krigen mot terror» – tjener ikke til å fjerne den sosiale og politiske grunnlaget som bidro til volden. Faktisk holder den nede alle kamper som utfordrer disse strukturene, inkludert kampen mot islamofobi.
Den politiske kampen mot strukturell rasisme har hatt en reell framgang i Frankrike de senere årene, til tross for systematisk marginalisering. De som ønsker seg tilbake til virkeligheten slik den var før denne fremgangen, har nå på opportunistisk vis omfavnet angrepet. Det samme har ledere i Sør, og spesielt reaksjonære ledere i den arabiske verden som har forsøkt å holde nede de politiske opprørene etter 2011.
Marsjen 11. januar, som franske myndigheter tok initiativ til, forseglet pakten rundt nasjonal enhet. Marsjen inkluderte ikke bare den globale ordens viktigste representanter, men også lederne i den tredje verden som bekjenner seg til denne ordenen. Men hendelsene har også åpnet opp for motbevegelser.
Myndighetene misbruker Charlie Hebdo
Den følelsesmessige sjokkbølgen i kjølvannet av angrepet, samt fremstillingen av dette politisk og i media, har skapt et klima for en institusjonell fryktkampanje i Frankrike. Myndighetene insisterte på ett minutts stillhet dagen etter angrepet. Og for dem som nektet å respektere dette, fulgte represalier. Noen mistet jobbene sine, andre ble rapportert til politiet.
I løpet av bare noen få dager ble en rekke personer siktet for «å rettferdiggjøre terrorisme» og deretter stilt for retten. Denne type forbrytelse innebærer ubetinget fengsel, selv om alt de siktede gjorde, var å kommentere på sosiale medier.
Disiplineringen ble også utvidet til klasserommet, der elever og lærere ble avkrevd å rapportere inn dem som ikke «fulgte linjen», millioner av mil unna enhver form for pedagogisk etikk. Barn og ungdom som viste trass, de fleste fra innvandrerfamilier, ble rapportert til politi og påtalemyndigheter. Disse tiltakene søker å tvinge alle i takt med den nasjonale enheten, og stilne alle som tør å utfordre det politiske målet om å forsterke den sosiale orden, som i første omgang fremkalte voldsspiralen.
Medier, ytringsfrihet og dobbeltmoral
Mediene har på sin side pisket opp en kampanje mot dem som har kritisert Charlie Hebdos islamofobi. Kampanjen har mobilisert noen av de ledende islamofobe stemmene i Frankrike, som øyner en mulighet til å frasi seg ethvert ansvar for det sosiale klimaet som førte til denne tragedien.
Mediene holder nede motstanden mot sine ytringer ved å påberope seg en ytringsfrihet for alt annet enn systemkritikk, som burde være en del av den samme ytringsfriheten. «Ytringsfrihet» blir dermed et påskudd for å kneble dem som har minst tilgang til det, noe vi så allerede sommeren 2014 med undertrykkelsen av pro-palestinske demonstrasjoner, og før det, med forbudet mot Dieudonnés sceneforestillinger (denne svarte komikerens antisemittiske tendenser kan tilsynelatende ikke omfavnes på samme måte som Charlie Hebdos islamofobi).
Sett i denne konteksten har ytringsfrihet fått en omvendt effekt og blir i stedet brukt for å innføre et regime av trusler og frykt.
Volden bunner i imperialisme og rasisme
Kort sagt søker media og det politiske miljøet systematisk å tildekke angrepenes sosiale og geopolitiske årsaker. I tillegg reproduseres de strukturelle forholdene som det hele springer ut av. Handlingene til Mohammed Merah, Kouachibrødrene og Amedy Coulibaly må sees i sammenheng med et sosialt sammenbrudd og en strukturell rasisme. De legemliggjør dermed «boomerang-effekten» av vold, som Frantz Fanon og Jean-Paul Sartre advarte mot.
I tillegg kan hendelsene bare forstås i forbindelse med krigene i Midtøsten, som knytter Frankrikes strukturelle rasisme til imperialismen, den globale koloniale orden og de sosiopolitiske konfliktene som finner sted i arabiske samfunn. Den ekstreme volden i «perifere» områder er dermed nå tilbake der den springer ut fra.
Den asymmetriske medlidenheten med ofrene for denne globale prosessen, både innenlands – særlig når det gjelder politivold mot innvandrere og etterkommere av innvandrere – og utenlands, uttrykker dermed bare de objektive maktforholdene som ligger bak.
En av de viktigste årsakene til terrorangrepene er nettopp mangelen på kollektiv kamp og fravær av politiske alternativer, noe som nærer desperasjonen som ligger bak denne volden. Dette er i neste omgang til fordel for den eksisterende orden, som drar nytte av volden politisk.
En hvit og fargeblind venstreside
Det sosiale klimaet i etterkant av angrepene avdekker konfliktene som skjærer tvers gjennom det franske samfunnet. Men disse er blitt tilslørt, ikke bare av forsøkene på å innføre en historie om «sivilisasjonenes sammenstøt», men også av en venstreside som både er hvit og fargeblind, og som nekter å se dem for det de er.
Venstresiden har penset diskusjonen over på «klassekamp», eller enda verre, vage humanistiske prinsipper. «Enhetsmarsjen» mobiliserte en stor andel av landets hvite befolkning, og dessverre, hele den organiserte venstresiden (fagforeninger og partier), med unntak av Det nye antikapitalistiske partiet (Nouveau Parti Anticapitaliste). Den samme venstresiden utløste aggressive og spottende reaksjoner blant folk som utsettes for den strukturelle rasismen og dens sosiale vold.
Spesielt så man dette blant svarte og arabere fra arbeiderstrøkene, som allerede i lengre tid har hatt lav tiltro til de ukrenkelige prinsippene i den franske republikken. En republikk som diskriminerer dem, samtidig som den utgir seg for å integrere dem.
Forført av språket om samhold
Riktignok inkluderte marsjen noen mennesker med muslimsk og innvandrerbakgrunn. Men disse var nesten utelukkende blant dem som allerede har innordnet seg den etablerte orden. Spesielt religiøse ledere som står i gjeld til – og markedsføres av – staten; de som er mest assimilert i det franske samfunnet, og omvendt: de nyankomne innvandrerne som nylig har «oppdaget» den franske konteksten, og lettere blir forført av luftspeilinger om integrering.
Kanskje disse minoritetsstøttespillerne ønsket å vise sin felles menneskelighet, noe som er lett å forstå. Kanskje nektet de å gi næring til rasisme og mistenksomhet, men de forsøkte samtidig å uttrykke sin tilhørighet til det nasjonale fellesskap og dets integrasjonsløfter.
Men den nasjonale enheten ekskluderer dem og avkrever dem deres underkastelse. Konsekvensen er å styrke den koloniale behandlingen av islam og den mindreverdige statusen som er pålagt dem av den franske stat. Nasjonal tilhørighet og ideer om «samhold» og «mangfold» er en felle, så vel som en illusjon. De er løgner som vi bare kan overvinne ved å omdanne sosiale relasjoner på en konkret måte, og bygge kollektive identiteter.
Strategien om «sivilisasjonenes sammenstøt»
Dagens nasjonale, kristenprimitive offensiv i Frankrike utgjør en del av veikartet for den globale koloniale orden; rasistisk dominans, strategien om «sivilisasjonenes sammenstøt».
I de senere år har den franske stat og dens imperialisme blitt rystet. Til tross for sin marginalisering og relative svakhet, har politisk antirasisme lyktes i å mobilisere en betydelig solidaritetsbevegelse for Palestina, plassere islamofobi i sentrum av den offentlige debatten og samle ulike etterkommerne av den postkoloniale innvandringen i ulike kampanjer. Til sammen har bevegelsene markert et brudd med både de herskende partiene og den hvite venstresiden.
Til tross for motstanden på den ytre venstresiden i Frankrike mot å forstå konflikter i lys av etnisitet, begynte også venstresiden å gi en forsiktig støtte til disse bevegelsene. Støtten fant sted i en global sammenheng preget av revolusjonære bevegelser i den arabiske verden, geopolitiske endringer, spesielt at Kina er i ferd med å bli verdens største økonomiske makt, militære hengemyrer for vestlige stormakter i både Irak, Afghanistan og Afrika og den generelle svekkelsen av imperialismen.
Nå forsøker den herskende orden å ta tilbake det den har mistet ved å utnytte angrepene på Charlie Hebdo og reaksjonene på terrorangrepet. Elitene forsøkker å redusere problemene til en fortelling som bedre passer bedre inn i historien om en «krig mot terror». Dette er en krig hvis hovedtrussel er muslimer, en trussel imperialismen selv har skapt gjennom sine militære intervensjoner, som nå har fått et nytt alibi.
Sånn sett er organisasjoner som al-Qaida og ISIS makabre produkter av imperialismen og postkoloniale arabiske regimer, hvis handlinger har stimulert utviklingen av disse. De utgjør til sammen et system, til skade for både systemmotstand og folkene som er fanget i denne renneløkka. I tillegg opererer «krigen mot terror» med svært uklare begreper, noe som betyr at den kan utvides ved behov.
Nasjonal enhet betyr økt undertrykkelse
Om nasjonal enhet tjener noe formål, er det fremfor alt ved å befeste en hvit konsensus og holde nede strukturelle kamper. Det er et nok et slag for undertrykkelsen av, ikke bare Den tredje verden, men også «Det tredje folk» i Frankrike.
Vi bør forstå strategien om «sivilisasjonenes sammenstøt» som del av et mer generelt mål om kolonial orden og vestlig dominans. Rasismen som går hånd i hånd tildekkes av et universelt språk og en forestilling om enhet. Det er viktig å forstå at denne rasismen ikke er en «avledning» fra en annen og angivelig mer grunnleggende diskusjon.
Selv om imperialismen både reflekterer og forsterker etnisk polarisering, tåkelegger den også den også sine egne mål. Ved å bruke et antatt barbari som fiende, opprettholdes myten om frihet, og bidrar til å reprodusere den etablerte orden. Likevel er dagens orden en fullstendig antitese til frihet, først og fremst for dem som blir utsatt for den. Elitene ønsker å slå fast at islam er problemets kjerne, selv om det siste angrepet faktisk er uttrykk for en radikal, strukturell vold, som også vil bane vei for andre lignende hendelser i fremtiden.
Venstresiden har sviktet antirasismen
Når den franske venstresiden motsetter seg imperialisme, men samtidig nekter å ta hensyn til hvit dominans, tjener det bare dagens sosiale og politiske forhold.
Minoriteters kamp for frigjøring er derfor også en forutsetning for frigjøringen av hvite franskmenn. Og spesielt dem som har minst å tjene på dagens orden. Mot løgnene om nasjonal enhet, kan vi bygge et avkoloniseringsflertall som bryter med det rasistiske, imperialistiske og kapitalistiske system, og som i stedet tilbyr et alternativ for å frigjøre alle. En slik forståelse av dagens politiske og sosiale konflikter, så vel som av historien, ville utgjøre en helt annen tilnærming fra venstresiden.
En av de viktigste årsakene til nihilismen til (de foreløpig svært få) menneskene med innvandrerbakgrunn fra arbeiderklassenabolag som utfører blind vold, er faktisk marginaliseringen i Frankrike. I tillegg kommer vanskene som følge av terrorister som systematisk saboterer dem.
De religiøse og lokale «lederskapene» som er støttet opp av staten spiller en grunnleggende rolle i dette. Imidlertid har ikke flere tiår med tvungen integrasjon og underkastelse på noe vis bremset rasisme og etnisk polarisering. Det har bare bidratt til reproduksjon av dominans, ujevne maktforhold og tåkelegging av hva som virkelig står på spill.
Venstresidens egen ansvarsfraskrivelse er en del av problemet, på grunn av dennes manglende evne til å se sosiale konflikter i lys av rasisme. Den manglende antirasismen har ikke hjulpet den med å mobilisere den hvite arbeiderklassen (flere og flere går inn i rekkene av høyreekstreme velgere) eller befolkningen på ofrene for den strukturelle rasismen. Dermed styrker venstresidens politiske svakheter paradoksalt nok nettopp de miljøene som venstresiden tar avstand fra.
Vi må derfor snu problemet på hodet: Kampen for avkolonisering er betingelsen for en stadig mer tiltrengt motbevegelse som kan få oss ut av den onde sirkelen, der kravet om nasjonal enhet forsøker å fange oss.
Utsiktene for en motbevegelse
Kort sagt trenger vi mer enn noensinne å bygge en motbevegelse. Vi, de innfødte i den franske republikken, må organisere oss politisk, siden vi er de primære målene for strukturell vold. Uten en politisk bevegelse for avkolonisering som forener Frankrikes innenlandske «koloniserte» folk, vil vi ende i en blindvei og bli utsatt for alle mulige overgrep.
Hvis våre unge ikke har håp, alternativer eller politiske forbindelser, vil de i større grad bli et mål for undertrykkelse og symbolsk vold.
Å bygge en bevegelse for avkolonisering er en mulighet som bør gripes av alle dem som har et ønske om å bryte med den rasistiske og imperialistiske orden. Så lenge vi unnlater å gripe fatt i rasismen, blir det umulig å overvinne strategien om «sivilisasjonenes sammenstøt». En uklar humanisme, paradoksal universalisme og de gamle parolene til de marxistisk rettroende holder ikke.
Sjokkbølgene etter angrepet på Charlie Hebdo bidro først og fremst til å forene hvit makt og true oss på venstresiden. Likevel hadde det også en omvendt effekt: for å unnslippe den nåværende onde sirkelen har de innfødte motstanderne av systemet begynt å se seg selv.
Det har rystet de tidligere fastfrosne posisjoner i kampen for avkolonisering og åpnet opp perspektivet om mulig fremtidige allianser. Slaget er langt fra tapt, det har bare så vidt begynt.
Innlegget er republisert med tillatelse fra Jacobin.
Selv om noe av analysen er treffende nok: Artikkelen demonstrerer den post-marxistiske, radikale venstresidens politiske fallitt, med sin avvisning av klassekampens betydning, samt dårlig skjulte og rasistiske forakt for arbeidere som ikke har gjort noe annet galt enn å bli født med hvit hud.
«Dette er en krig hvis hovedtrussel er muslimer, en trussel imperialismen selv har skapt gjennom sine militære intervensjoner, som nå har fått et nytt alibi.»
https://www.youtube.com/watch?v=t_Qpy0mXg8Y
«[..] Charlie Hebdos islamofobi».
Det er jo trist at man i dag ser på kritikk og harseling med religion som en fobi.
Heldigvis klarte vi å komme oss ut av kristendommens klamme grep før disse «krenket-på-de-religiøses-vegne» ønsket grepet velkommen tilbake.
Hilsen en som både er Scientologifobisk, Mormonerfobisk, Smiths Vennerfobisk, og ikke minst; Kristenfobisk.