Noen ganger går undertrykkende makthavere så langt over grensa at det får begeret til å flyte over for folk. Da blir det opptøyer, og av og til kan situasjonen bli revolusjonær.
Hvilken dråpe som får begeret til å flyte over, er vanskelig å forutse. Det kan være en fortvila grønnsakshandler som setter fyr på seg selv, eller politiet som skyter en ubevæpna person. Da viker frykten for sinnet og man slår tilbake. Det føles som empowerment.
Fascinerende i grunn. Det har skjedd gang på gang gjennom historien og det kommer ofte som en overraskelse. Etter år med lydig underkastelse, avmakt og angst for represalier, så koker det plutselig over. Selv ikke i de mest undertrykkende politistater og militærdiktaturer kan herskerne føle seg helt trygge.
I Norge vil vi gjerne være like gode som resten av Europa, men ikke når det gjelder opptøyer og militant politisk motstand. Vi er tross alt annerledeslandet. I det trygge Norge ser de fleste på opptøyer som en styggedom. Likevel: det har hendt her også. De med litt fartstid som aktivist har opplevd det. Plutselig står den naboen som du knapt klarte å få mobilisert til en demo noen måneder tidligere og kaster brostein mot politiet. Og du selv, raddissen, måper og lurer på hva som skjer. Jeg vet det er meningen at man skal ta avstand til slikt, men det spiller ingen rolle. Du kan moralisere deg grønn. Det er en realitet som forteller noe om alvoret i situasjonen.
Hva som er god politisk strategi avhenger av situasjonen og må alltid være en løpende diskusjon. Men når det koker over så kan hverken politikere eller den mest ansvarliggjorte aktivist hindre at det «tar litt av». Hvorvidt de mest ansvarliggjorte aktivistene i en slik situasjon fortsetter å holde fokus på saken eller om de lar seg avlede til å bli en del av det indignerte hylekoret som vil komme, sier noe om styrken på motstanden.
Fascinerende i grunn. Det har skjedd gang på gang gjennom historien og det kommer ofte som en overraskelse. Etter år med lydig underkastelse, avmakt og angst for represalier, så koker det plutselig over. Selv ikke i de mest undertrykkende politistater og militærdiktaturer kan herskerne føle seg helt trygge.
I Norge vil vi gjerne være like gode som resten av Europa, men ikke når det gjelder opptøyer og militant politisk motstand. Vi er tross alt annerledeslandet. I det trygge Norge ser de fleste på opptøyer som en styggedom. Likevel: det har hendt her også. De med litt fartstid som aktivist har opplevd det. Plutselig står den naboen som du knapt klarte å få mobilisert til en demo noen måneder tidligere og kaster brostein mot politiet. Og du selv, raddissen, måper og lurer på hva som skjer. Jeg vet det er meningen at man skal ta avstand til slikt, men det spiller ingen rolle. Du kan moralisere deg grønn. Det er en realitet som forteller noe om alvoret i situasjonen.
Hva som er god politisk strategi avhenger av situasjonen og må alltid være en løpende diskusjon. Men når det koker over så kan hverken politikere eller den mest ansvarliggjorte aktivist hindre at det «tar litt av». Hvorvidt de mest ansvarliggjorte aktivistene i en slik situasjon fortsetter å holde fokus på saken eller om de lar seg avlede til å bli en del av det indignerte hylekoret som vil komme, sier noe om styrken på motstanden.
Heldigvis er det nærmeste vi har kommet væpna motstand i Norge de seneste årene, ulvemotstanderne på Hedmark. Og det er heldigvis ikke folk de skyter på.
Vil du ha en borgerkrig, dra til Ukraina.
«Etter år med lydig underkastelse, avmakt og angst for represalier, så koker det plutselig over»
Og her har vi grunnen til å ikke ta forfatter seriøst.