Foto: Alasdair McLellan

Høyresida vil selge ut NSB og privatisere togstrekninger. Det er respektløst overfor arbeiderne.

Jeg er ansatt i NSB, Norges Statsbaner. Hver gang Jernbaneverket skal drive vedlikehold på en toglinje får jeg gleden av å veilede selskapets mange passasjerer til riktig «buss for tog». Bare skillet mellom Jernbaneverket og NSB virker forvirrende og uklart for de fleste jeg møter, og utover det kommer passasjerene til Flytoget og NSB Gjøvikbanen AS – som jeg ikke skal hjelpe, vi er tross alt et konkurrerende selskap.

LES OGSÅ: Sverige som skrekkeksempel

Videre er arbeidsgiveren min, NSB Persontog, en del av NSB-konsernet, som har egne selskaper for eiendom over stasjonsområder (ROM eiendom), kjøring av godstog (CargoNet), busser over hele landet (Nettbuss), vedlikehold og oppgradering av togsett (Mantena) og eierandeler i en rekke utenlandske togselskaper, inklusivt alle som kjører på norske skinner. Det er dette konsernet samferdselsministeren og en samla norsk høyreside vil avvikle og skille ut videre i mindre tjenesteleverandører, til andre departement, eller la private ta over. Men hvorfor?

En arbeidsgiver med respekt for de ansatte
Regjeringen mener de skal gjennomføre en massiv satsing og nytenking rundt jernbane, basert på anbudsrunder og konkurranse mellom selskaper. I dag har NSB-konsernet i underkant av 13.000 ansatte (2014) i bedrifter som drives med profittmotiv og som i fjor gikk med et overskudd på rundt én milliard, hvorav 750 millioner ble tatt ut til å kunne brukes på andre ting. I selskapet jeg jobber i har vi et godt arbeidsmiljø med fokus på trygghet og integrering, og vi er stolte over jobben vi gjør. Det er jeg sikker på at gjelder for de fleste ansatte i konsernet, enten man jobber som bussjåfør, konduktør, i billettsalg eller som trafikkplanlegger. De ansatte ønsker å gi passasjerene et så godt tilbud som mulig, men dette er tydeligvis ikke effektivt nok for Høyre, FrP og deres støttepartier.

Men det er arrogant av regjeringen å gå inn for en massiv reform som angår alle våre arbeidsplasser og gjør oss usikre på framtida, og i tillegg underkommunisere hva konkurranseutsetting vil ha å si for våre arbeidsvilkår – dersom vi får beholde arbeidsplassen vår. Spesielt når de i tillegg til dette nekter for at det er en avvikling av NSB, på tross av at nettopp det blir konsekvensen, slik Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund oppfatter det. Denne holdningen fra regjeringen vekker lett assosiasjoner til Thatchers privatiseringsbølge og fagforeningsknusing i 80-tallets Storbritannia, og er som et mer nærliggende ekko fra Bjørn Kjos’ påstander om at hans ansatte vil få de vilkårene de har i dag, mens han samtidig insisterer på å redusere deres medbestemmelsesrett og splitte arbeiderne i datterselskaper.

LES OGSÅ:Velferdsstatens kronjuvel – det offentlige helsevesenet

Ett konsern – ett forbund
I NSB har vi et sterkt samhold, og hele konsernet (med unntak av lokomotivførerne) er godt organisert i Jernbaneforbundet. Dette samholdet må vi bygge videre på, heller enn å dele arbeiderne inn i ulike underleverandører av tjenester, slik som ble gjort i Jernbaneverket under Bondevik-regjeringen, der man hadde et mål om å slanke mengden ansatte for å slippe private til.

En aktiv politikk for å sørge for et samordna, effektivt og attraktivt buss- og tognett i Norge krever at man hører på arbeidstakerne og passasjerene, ikke at man kutter mest mulig i kostnaden per tog som går. Det er ikke storkapitalen i kinesiske Mass Transit Railway (som er interesserte i å investere i Norge) som veit best hvor skoen trykker.

Vi kan bygge et sterkt NSB
I Europa har man sett to ulike veier å gå i såkalte jernbanesatsinger. Det ene er å dele opp strekninger og tjenester til konkurranseutsetting for å øke effektiviteten, slik Sverige og Storbritannia har gjort, og som det virker som regjeringa vil gå i retning av. Det andre er å styrke den statlige aktøren ved å utvide tilbudet og sprøyte inn betydelige midler over statsbudsjett eller egne fond (i Sveits kommer deler av pengene fra miljøavgifter på for eksempel drivstoff til biler), som i de nå store toglandene Sveits og Tyskland. Dette bør også være mulig i Norge, for om vi tar oss råd til å bruke 40 milliarder til å utvide E18 på de ca. 25 kilometerne mellom Oslo og Asker, bør vi kunne bruke tilsvarende summer på jernbaneutbygging. Et sterkt NSB gir stabile og attraktive arbeidsplasser, og muliggjør en langsiktig og visjonær samferdselspolitikk underlagt folkets, og ikke pengenes, kontroll.

Utrygge ansatte og dårligere tilbud
I tillegg til et større, raskere og mer punktlig togtilbud, får vi da også muligheten til å ivareta de sterke og gode tariffavtalene som preger norsk jernbane og hele NSB-konsernet. For det er nemlig slik at med flere ulike selskaper og flere tjenester satt ut på anbud, vil lønn- og arbeidsvilkårene bli angrepet. Det skyldes både krav om mer effektivitet og lavere kostnader (selv i dagens NSB har jeg gått fra fast ansatt til vikar i stillingen min, og mista ansattgoder man tidligere tok for gitt), samt at man ikke kan stille krav, som for eksempel avtalefestet pensjon i anbud, grunnet EØS-reglement.

Jeg håper regjeringa inkluderer oss ansatte i konsernet i å vurdere andre løsninger som er bedre egna for norske trafikk- og arbeidsforhold, og ikke ser seg blinde på egne ideologiske mål som først og fremst går ut på konkurranseutsetting, med redusert punktlighet og togkaos som en følge. Det koster mye å hjelpe folk når toget stopper.

Edvard Wølner Bjørnson er kundeveileder i NSB og leder for Asker SV.

18 svar på “Vi i NSB er stolte av jobben vår. Ikke ødelegg dette med privatisering”

  1. Når man leser holdningene som kommer frem her, så er det ikke overraskende at veldig mange i NSB følger filosofien: «Der NSB-ansatte sitter, der blir de sittende»

    1. Hei!

      Jeg er usikker på om jeg forstår deg rett (du må gjerne utdype) – men jeg tar utgangspunkt i at du mener det er en manglende vilje til forandring blant NSB-ansatte. Jeg snakker kun for meg selv, men er uenig i utsagnet.

      Det finnes så absolutt problemer med NSB Persontog idag, som gjerne bør løses. Lav frekvens på avganger utafor InterCity, høye billettpriser (som i tillegg varierer utifra om man er bosatt innad i Ruters billettsoner eller ikke), og en utvidelse som i hovedsak baserer seg på hvor det lønner seg å legge nye strekninger, heller enn å se på hva pendlere ønsker (jf. Spikkestadbanen), er noen jeg kan tenke på. Det finnes nok flere, og en ambisiøs og framtidsretta jernbanepolitikk kunne gjerne vært høyere på dagsorden enn det er idag.

      Mitt poeng er i hovedsak todelt:
      (1) Det er lettere å løse utfordringer i norsk jernbane dersom man har ett selskap underlagt politisk kontroll, enn at kun banenettet er det.
      (2) Det er galt av regjeringen å bryte ned det vi har uten å samråde seg med arbeidstakerne i et så stort konsern, spesielt når vi sitter med inntrykket av at de ønsker å fremme sine ideologiske mål, heller enn å se på konsekvensene av det.

      Håper det var klargjørende!

      1. Det du formidler er skremselspropaganda. Bl.a er dine påstander om privatisering en ren bløff. Så lenge det er snakk om det er OFFENTLIG finansiering av ulike tjenester som f.eks jernbarne så vil det aldri være privatisering. Hvis det skal være privatisering som du hevder, så innebærer det at det er private som både står for drift og finansiering av tjenester.

        Selvfølgelig er det eneste fornuftige at man setter ulike togstrekninger ut på ambud. For det vil medføre at man samtidig kan sette kvalitetskriterier til de som skal drive togstrekningen, men samtidig med å legge til rette for konkurranse mellom tilbydere, så kan det gagne forbrukerne. Forøvrig for de som foretrekker NSB-monopol, kan disse tenke seg at Norwegian ble borte og at man fikk tilbake SAS-monopolet.

        1. Prøver du med vilje og viten å villede når du sammenlikner toglinjer med flyselskaper? Eller er det bare at du ikke forstår forskjellen på disse?

          Når Norwegian eller SAS ønsker å opprette en ny linje, trenger de ikke vente til det kommer et «anbud» på en flylinje mellom f.eks. Oslo og Trondheim. De kan selv bestemme når og hvor de vil fly, innenfor visse grenser. Det er et flytende, nærmest ideelt marked. Selskapene kan konkurrere direkte, side om side, om de samme kundene.

          Toglinjer er noe helt annet. Man kan ikke la de som kjører togene, selv bestemme når og hvor de skal kjøre. Det må koordineres. Og siden en linje bare kan driftes av ett selskap, må man også ha monopoler. Det er et uideelt marked. Hvis du tror kapitalisme er den riktige løsningen i et slikt marked, er du en blind ideolog. Du setter ideologien framfor de praktiske konsekvensene av politikken.

          Det har vist seg gang på gang at i slike markeder, skaper privatisering bare mer krøll, mer ineffiktivitet, og mer rentesøkende, parasittiske monopoler.

          Når jeg ser en spiker, bruker jeg en hammer. Når jeg ser en skrue, bruker jeg en skrutrekker. Hvorfor insisterer du på at en hammer er en riktig løsning når du har en skrue foran deg?

      2. Jernbanen er i dag indirekte underlagt politisk kontroll som statsselskap og denne politiske kontrollen har ikke på noen måte maktet å ta de rette grepene for å få NSB på skinner igjen!!

    2. Det stemmer dårlig med det jeg erfarer. Problemet er ikke at de ansatte på jernbanen ikke vil gjøre ting bedre, problemet er at det med dagens struktur er for mange ledelsesnivåer, og hver enkelt leder sitter med sitt eget budsjett som de har ansvar for å holde i balanse. Når hver leder kun fokuserer på eget budsjett, ser de ikke det store bildet, og dermed er det manglende vilje til å samarbeide.

      En ytterligere oppsplitting av jernbanen vil bare forverre dette.

  2. Gjeesp. Humanitær krise og krig i Donbass, Novorossija, og dere skriver om meningsløst bla-bla.

    Dere er overhodet ikke radikale. Dere er jo bare en del av NATO-media, en slags distraksjon for folk som liker langt hår og Palestinaskjerf istedet for dress og slips.

  3. Det er tre særskilte utfordringer med statlig eierskap:

    • Konflikt mellom eierskap i selskaper og statens øvrige roller.
    • Fare for maktkonsentrasjon som svekker privat sektor.
    • Begrensninger i industriell kompetanse.

    Dobbeltmoralen er godt rotfestet når Arbeiderpartiet ikke vil at utenlandske aktører skal kjøpe seg opp i norske selskaper. Ikke bare er de selv en del av en bred politisk enighet om at en av verdens største kapitalister, staten Norge gjennom oljefondet, kjøper aksjer i andre lands nasjonale selskaper. De har også selv gjennom sin forvaltning av eierskapet til norske statsselskaper som Telenor, Statoil og Norsk Hydro bidratt til at disse kjøper opp selskaper i andre land. Eller mener virkelig Arbeiderpartiet at den norske statlige kapitalen er «snillere» og bedre enn annen statlig og privat kapital?

  4. Å privatisere jernbanen er ikke veien å gå. Da handler det om avkastning istedenfor et skikkelig tilbud, fordi man har ikke mange jernbanespor å velge mellom mellom de ulike steder. Man har bare et spor, slik at man er tvunget til å ta det ene tilbudet. Erfaringene med privatisering av jernbanen i England, har vært dårlige.

    1. Det er IKKE noe skikkelig tilbud i dag, kundene kan ikke stole på at toget kommer, Bedrifter som bruker jernbanen i sin logistikk er avhengig av at toget kommer HVER gang, ellers stopper virksomheten!!

        1. Posten hvor jeg arbeider bruker jernbanen som befrakter, det er ofte at togene er forsinket eller ikke går i det hele tatt. Da stopper også vår virksomhet opp! Mange andre store bedrifter har også de samme problemene, dette har flere ganger vært tatt opp av NHO og LO!, næringslivet er avhengig av en jernbane som virker om de skal bruke den- hvem som eier selskapet spiller ingen rolle bare togene går!!

          1. Politikerne må skiftes ut med noen som får ting til å skje og dermed tåler å ta upopulære beslutninger, for det viktigste er at man får ting til.

  5. Privatisering av vannverk har også vært negative: http://www.fivas.org/sider/tekst.asp?side=49

    Når private får slike tilganger, tjener det folk som vil slå enda mer mynt på global frihandel. Følgelig får det globale enda mer fotfeste sammen med alle de negative konsekvensene globalisme og dens frihandel gir.

  6. Overrasket over at NSB ansatte ikke ser det som en gylden mulighet til å kunne kjøpe aksjer i egen arbeidsplass hvis det blir privatisering.

  7. Legger ved en kronikk fra Aftenposten.
    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Skal-jernbanen-spore-av-i-hoy-hastighet-7947827.html

    Det sies her at planen er å splitte opp NSB i 9 ulike delstrekninger og konkurranseutsette hver enkelt delstrekning. I kronikken hevdes det at jernbanen i Norge dermed vil miste sine stordriftsfordeler og at det vil kunne bli så mye som 30% dyrere å drifte jernbanen i Norge. Mange tror kanskje at denne konkurransepolitikken vil føre til økt effektivisering pga økt konkurranse, men det vil ikke kunne skje når det er snakk om å måtte øke effektiviteten på jernbanen med mer enn 30%. Og dette skjer altså i en kritisk periode for landet når regjeringen snakker om viktigheten av økt produktivitet. (Og for å nevne det når vi først snakker om produktivitet: tror man virkelighet at slikt som søndagsåpne butikker vil føre til økt produktivitet i Norge når det er snakk om å bruke 7 dager på å selge det samme som man i dag bruker 6 dager på å selge?) På hvilken planet lever denne regjering? Det må vel være på profitt-planeten spør du meg.

    Det man oppnår vil være en form for kvasi-konkurranse og tog-monopoler styrt av private aktører. (Hvis toget på Gjøvikbanen ikke går, så kan man ikke kjøre med et annet togselskap på samme strekningen, eller reise med et tog på Vestfoldbanen isteden).

    Hvem er det som kommer til å drive disse togselskapene? Er det utenlandske investorer som feks gir blaffen i sikkerhet og som slurver med vedlikehold. Erfaringene fra England kan skremme når det gjelder kombinasjonen av togulykker og privatisering. Kan det feks være utenlandske pensjonsfond som sliter med å betale ut pensjoner i disse krisetider og som derfor ikke har råd til hverken vedlikehold og til anstendige pensjoner til togansatte. Eller kanskje kinesiske selskaper som vil stille krav om utbyggingen av boliger og byområder langs med jernbanen hvor de også vil delta som utbyggere.

  8. SV som forfatteren er medlem av har i alle fall gjort lite for togene, når de satt i regjering forfalt NSB mer og mer mens partiet brukte mange millioner på utredning av fantasitog som aldri kommer på skinnene. Jeg vil gjerne bruke toget også på lengere tuer, men da må det gå et tog! Det er ikke politisk farge som kan redde jernbanen, det må ryddes opp i virksomheten, tilpass den til dagens virkelighet og kundenes behov, fei førstekonsulentene ut av døra og annsett heller nok lokomtivførere! Rydd opp i strøm og signalrotet i og rundt Oslo, systemene skal fungere!! Hvorfor opprettholde Gjøvikbanen for eksempel??- det er bare et par mil til Hamar og hovedbanen over Mjøsbrua- her kastes det bort mye penger!! Både den miljømessige og samfunnsøkonomiske nytten av NSB ligger i hovedbanene, sørlands, dovre og bergensbanen, og lokaltrafikken rundt Oslo, på disse linjene når en både passajer og godsmessig alle de største regionene i Norge, en satsing på disse linjene kan gi et godt grunnlag for videre togdrift.

    1. Et Ps: NSB har ved flere annledninger hvist seg som en dårlig arbeidsgiver- løsemiddelbruken på Marienborg lok verksted påførte mange ansatte alvorlige skader, og et av diesel skifte lokomotivene fungerte godt teknisk men hadde svært dårlig arbeidsmiljømessige forhold!

Kommentarer er stengt.