Metaforene i vitenskapelige teorier – som relativitet, uskarphet og kaos – løsrives ofte fra sin vitenskapelige kontekst og får eget liv i samfunnets politiske og filosofiske debatter.
Det finnes en lite kjent historie om hvordan vitenskapelig utvikling blir formidlet til samfunnet. Noen av disse formidlingsforsøkene preges av ord som tilsynelatende bidrar til forenkling og forståelse, men som ofte faktisk utløser misforståelser og voldsom strid i samfunnet. Slik har popularisering av nye teorier fått delvis store politiske virkninger.
LES OGSÅ: Vi skaper vår egen historie
Relativitet – et kampbegrep
Første del av relativitetsteorien ble publisert 1905 av Albert Einstein, etterfulgt av den allmenne relativitetsteorien 1915. Den spesielle relativitetsteorien er blant annet interessert i den fysikalske relasjonen mellom to observatører som beveger seg relativt til hverandre. Hans populære formel E= mc2 beskriver den intrinsiske energien i partikler. Men mye av det han beskriver spiller kun en rolle i systemer hvor dets elementer beveger seg nær lyshastigheten. Formelen hans var også kun et spesielt tilfelle og han brukte “E=mc2” først i populærvitenskapelig sammenheng.
En av formlene som faktisk brukes i fysikken er derimot:
, fordi partikkelens energi er satt sammen av dens intrinsisk energi og dens bevegelse.
Etter annen verdenskrig, i en situasjon hvor gamle ordninger oppløste seg, blant annet i Tyskland, ble “relativitet” veldig fort et kulturelt og politisk kampbegrep langs venstre-høyre aksen. Det er nesten ikke mulig å forestille seg hvor populær relativitetsteorien ble. Fagforeningstidsskrifter diskuterte konsekvenser for astronomien, kirkelige blader drøftet utfordringer ved kvantisering av mikrofysikalske målinger. Tilhengere av en liberal kulturidé, seksuell eller politisk frigjøring, argumenterte med Einstein at “alt er relativt”, mens konservative og høyreradikale krefter demoniserte dette som et jødisk forsøk på å utløse kaos og å ødelegge samfunnet.
Etter 1933 publiserte nobelprisvinneren Philipp Lennard læreboka “Tysk fysikk” som han satt opp mot “jødisk fysikk”. Oswald Spenglers bok “Vesterlandets undergang” hadde aldri blitt skrevet uten Einsteins teori og ble meget populær blant lesende nazister. Carsten Könneker presenterte dette i en glimrende doktorgrad hvor han antyder at diskusjonen rundt relativitetsteorien i offentligheten muligens var en viktig utløser for nazistenes fremgang i 20 og 30-tallet.
Uskarphetsrelasjonen
Uskarphetsrelasjon kommer fra kvantemekanikken og ble først formulert av Heisenberg i 1927. Den hevder at posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel ikke kan presist bestemmes ved samtidig måling. Dermed vil en nøyaktigere måling av en partikkels posisjon føre til en mer uskarp måling av bevegelsesmengde, og vice versa. Tilsvarende gjelder også andre kvantemekaniske størrelser, slik som tid og energi.
LES OGSÅ: Akademisk demokrati: Åtte ideer for Civita
Dette har blitt mye misforstått. Assosiert med denne tilnærmingen er også prinsippet om at enhver form for måling samtidig forandrer systemet som man måler. Det vil si at det ikke finnes en uavhengig observatør som måler objektivt, men at i det øyeblikket noe måles så forandres også resultatet. Etter noen år dukket prinsippet opp både i tidsskriftsartikler og i humaniora. Da blir det hevdet at pga. nye prinsipper, oppdaget av den moderne fysikken, er det bevist at det ikke finnes uavhengige objektive målinger.
Når vi ser nærmere på Heisenbergs uskarphetsrelasjon, så ser den matematisk slik ut:
Δ X er uskarphet i posisjon, Δp er uskarphet i bevegelsmengden og h er Plancks konstant. Plancks konstant tilsvarer 6.6260693 x 10-34. Konstanten er et så lite tall at de aller fleste mennesker ikke har noen forstilling hvor lite det er (radius til en atom er for eksempel 10-10 meter, et tall som er 1 000 000 000 000 000 000 000 000 ganger større enn Plancks konstant). Med andre ord er det fremdeles mulig å måle posisjon og hastighet til fly, maur, og til og med atomer. Først når man nærmer seg elementærpartikkelens verden blir dette vanskelig. Det er fult mulig at observatører har innflytelser på målinger, men det skyldes ikke fysikalske prinsipper, men langt vanligere årsaker som er godt beskrevet (psykologiske mekanismer, forventninger av forskere som gjenspeiler seg i forskningsmetodikken, etc.).
Siden Einstein og Heisenberg har det vært vanlig å bruke dårlig forståtte fysikalske prinsipper i humaniora. Mest vanlig var det en stund i postmodernismen som brukte rikelig med fysikalske ideer i sine tidsskrifter. Det ble et kraftig rabalder når den venstreorienterte Alan Sokal fikk publisert en fabrikkert artikkel i “Social Text”, et kjent vitenskapelig tidsskrift der mange postmodernistiske forskningsarbeider ble presentert. Sokal ville undersøke om tidsskriftet ville trykke en hvilken som helst artikkel, så lenge den virket vitenskapelig og inneholdt de riktige ideologiske svermeriene. Hans artikkel “Transgressing the Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity”, bestående av ren svada, passerte både redaksjon og fagfellevurdering uten problemer, og er blitt et klassisk eksempel på hvordan man kan misforstå (og misbruke) ny fysikalsk forskning.
Den populære kaos-teorien
Kaos-teori er et annet eksempel på en matematisk teori raskt ble et populært uttrykk. I virkelighet dreier kaos-teorien seg om alt mulig, men ikke om det som vi betegner hverdagslig som “kaos”, altså tilfeldighet eller uorden. Kaos-teorien omhandler matematiske systemer som er eksakt definert, mens dens resultater likevel ikke kan beregnes med klassiske metoder.
Et vanlig fysikalsk system består for eksempel av et massepunkt (en bil eller lignende) som beveger seg med konstant hastighet. Med hjelp av formelen v= s/t (hvor s er tilbakelagt strekning, t tid og v hastighet) kan det beregnes hvor kjøretøyet er etter et minutt, en time eller et år. Kaosteorien undersøker systemer hvor tilstanden er avhengig av systemets tilstand en tidsenhet før. Et klassisk eksempel er en populasjon av bakterier som deler seg, der antall bakterier er avhengig av antall bakterier for en time siden.
Dette kan beskrives som A(t+1) = b * A(t) hvor a står for antall, t for tid (og t+1 for et tidspunkt senere) og b er vekstfaktoren. Siden bakterier ikke kan vokse til det uendelige, det er verken nok plass eller nok mat, blir begrensningen formulert som (1 – A(t)). Til sammen er dette A(t+1) = b * A(t) * (1 – A(t)), innført av Robert May 1976. Dette er et fullstendig deterministisk system, men det er ikke mulig å beregne systemets tilstand på en enkel måte. Man er nødt til å putte resultatet fra tidspunkt t inn i formelen for å beregne tidspunkt t+1 og dette må gjentas fram til man er på det tidspunktet man er interessert i.
LES OGSÅ: Dilemmaer i utvikligspolitikken
Begrepet “Kaos-teori” ble veldig populært i venstreradikale og spesielt anarkistiske bevegelser på 80-tallet. De trodde at siden teorien bak kaoset støttet ideer og teorier om frihetlig sosialisme, at kaoset er forenelig med samfunnsorganisasjon. Det finnes mange henvisninger til dette i anarkistiske tekster. Prinsippet er nå en selvfølgelig del av mange vitenskaper, men begrepet utløser fortsatt kommentarer av ymse former når det dukker opp.
Einstein skal ha angret veldig på at han valgte ordet “relativitetsteori”. Populariserende forenklinger av nye vitenskapelige resultater blir brukt (og misbrukt) i samfunnsdiskusjoner. Kanskje det viktigste er at man skal tenke seg nøye om før man bruker naturvitenskapelige ideer som politisk begrunnelse. Fallhøyden kan være stor.
Referanser:
Ernst G: Chaos-Theorie. Komplexität für die Linke. Schmetterling-Verlag, Stuttgart 2009
Könneker C: „Auflösung der Natur, Auflösung der Geschichte“ – Moderner Roman und NS-„Weltanschauung“ im Zeichen der theoretischen Physik, Stuttgart 2001