I dag er det 29 år siden Olof Palme ble myrdet. Hans sosialdemokrati er det lite igjen av, men Palmehatet finnes fortsatt i ulike varianter.

Jeg satt og lekte på gulvet i stua. Min far lå og sov på sovrommet. TV’n sto på og det ble sagt at Sveriges statsminister Olof Palme hadde blitt skutt. Min far hadde selv vært sosialdemokrat og jeg kjente igjen navnet Palme, trolig fra samtaler min far hadde hatt med andre voksne. Fra slektninger har jeg fått fortalt at han var veldig entusiastisk for Palme. Han snakket knapt om annet enn Palme, kunne de fortelle.

En klassereise
«- Ännu tidigare var din pappa kommunist», sa min mor en gang med spydig tone på gebrokken svensk. Ikke fordi hun mislikte kommunister, men fordi hun mislikte min far etter et skilsmissebrudd.

På dette tidspunktet, når jeg satt på gulvet og lekte fremfor TV’n en tidlig morgen den 28. februar 1986, var ikke min far lengre en sosialdemokrat. Han hadde nokså nylig byttet ut den sosialdemokratiske rosen med symbolet for Moderaterna, en stor blå M. Han hadde tatt den store klassereisen, fra å ha vært murer og sønn av en snekker med sagverk, til å bli allmennpraktiserende lege. Han hadde til og med kjøpt seg golfkøller, men kjørte likevel en rød og rusten Fiat.

Tårer for Palme
Når jeg hørte at Palme, denne mannen som min far hadde snakket så mye om tidligere, var blitt skutt så løpte jeg inn på soverommet og ropte: «-Pappa, pappa, du måste vakna! Olof Palme har blivit skjuten!»

Jeg husker at pappa stormet opp fra sengen, løpte inn i stuen og fikk på seg brillene. Jeg husker at han gråt. Jeg hadde aldri sett han gråte tidligere. Ikke hva jeg kan huske i alle fall.

Noen hadde skutt og drept Olof Palme i krysset mellom Sveavägen og Tunnelgatan i sentrale Stockholm. Denne hendelsen er noe av det tidligste jeg husker fra livet mitt. Dette var et slikt minne som er noe mer enn bare noen vage bruddstykker.

Drapet på Olof Palme satte ikke bare en støkk i meg, men hele landet. Det satte i gang spekulasjoner og konspirasjonsteorier om hvem som hadde myrdet statsministeren. Var det CIA? Var det PKK? Var det nynazistiske terrorceller? Var det en sammensvergelse mellom høyreekstremister i politiet? Apartheidregimets agenter fra Sør-Afrika? Svensk våpenindustri? Eller var det en alkoholisert og småkriminell narkoman?

Sosialisten Palme
Hvem som myrdet Olof Palme kommer vi nok aldri til å få vite. Det er gått alt for lang tid nå og dessuten hadde Palme litt for mange fiender. Med mange fiender så kommer mange motiver. Men det eksisterte også et nokså utbredt «Palmehat». Noen, som for eksempel Lena Andersson i Dagens Nyheter, har forklart «Palmehatet» med Olof Palmes bakgrunn og klassereise. Palme kom fra en velstående familie og var av «høyborgerlig» bakgrunn. Når han valgte den demokratiske sosialismen som vei, ble han omtalt som «klasseforræder». Han var en forræder for å ha valgt å arbeide for solidaritet og likhet for alle. Det er i alle fall slik hun fremstiller det.

På en måte kan jeg forstå den forklaringen. Jeg husker jo selv min far, mureren som ble til lege, og hans golfkøller og hvordan han byttet ut den sosialdemokratiske rosen med det svenske høyrepartiets logo. Samtidig er det neppe tilstrekkelig. Dessuten ville min far aldri blitt lege, med mindre det hadde vært for folk som Palme hadde kjempet for den muligheten. Min far ønsket å trekke stigen opp etter seg selv, mens Palme og andre sosialdemokrater ville sette frem enda fler stiger. I en av sine mest berømte taler, en tale fra 1982, fortalte Palme om hvorfor han var sosialist:

«Jag är en demokratisk socialist med stolthet och glädje. Jag blev det när jag for omkring i Indien och såg den fruktansvärda fattigdomen fast en del var oerhört rika, när jag for runt och såg en ännu mer förnedrande fattigdom, på sätt och vis, i Förenta Staterna, när jag som mycket ung kom öga mot öga med kommunismens ofrihet och förtryck och människoförföljelse i kommuniststaterna. När jag kom till nazisternas koncentrationsläger och fick se dödslistorna på socialdemokrater och fackföreningsmän. Jag blev det när jag fick klart för mig att det var socialdemokratin som bröt marken för demokratin i Sverige, när jag fick klart för mig att det var socialdemokratin som lyft landet ur fattigdom och arbetslöshet med 30-talets krispolitik.»

Palmehatet
Slike politiske taler er sjelden kost i dag. I dag slikker en norsk høyreregjering både Kina og USA opp langs ryggen. Palme sparket i retning av alt som kunne merkes med etiketten «stormakt». Det gjør man ikke uten å skaffe uvenner, og som tidligere nevnt hadde Palme mange. Kort tid etter at Palme hadde blitt myrdet sendte Framstegspartiet, som på mange måter kan betraktes som en av forgjengene til Sverigedemokraterna, ut følgende melding: «Världen har i snabb takt blivit av med tre tyranner. Baby Doc, Marcos och nu Palme». Til tross for at Framstegspartiet, etter sin tids målstokk, kan sies å ha vært et høyreekstremt parti, så er det en overforenkling å isolere Palmehatet til slike marginale grupper. På mange måter er det vanskelig å tale om en høyreekstremisme i det hele tatt på midten av åttitallet. Riktignok eksisterte det nazistiske partier som Nordiska Rikspartiet og kampanjegruppen Bevara Sverige Svenskt (BSS), men tankegodset og spesielt Palmehatet fløt ganske fritt over den politiske høyresiden. For eksempel oppfordret BSS sine medlemmer til å stemme på Moderaterna, for å stoppe Olof Palme.

I boken «Ondskan, Hatet, Mordet» skriver historikeren og offisereren Karl Alvar Nilsson om hatkampanjene mot Palme i høyreekstreme tidsskrifter som Contra, Fria Ord, Operation Sverige og Fritt Militärt Forum. Palme ble både omtalt som en mentalt syk narkoman og en som hadde til hensikt å gjøre Sverige til en kommunistisk stat underlagt Sovjetunionen. Men det var langt fra bare nynazister og høyreekstremister som bidro med Palmehat i disse tidskriftene. Det var ikke uvanlig at svenske liberalere kunne bidra med artikler.

Høyreekstrem aksept hos liberalistene
Påstandene om at Palme var i ferd med å forråde Sverige til Sovjetunionen ble dessuten gjentatt i svenske mainstreamaviser på høyresiden. Når Christopher Jolin, et sentralt medlem og intellektuelt alibi for BSS, ga ut bøker som «Vänstervridningen – hot mot demokratin», «Sverige nästa?» og «Varför kan man inte lita på massmedia?», så fikk de ofte strålende kritikk i mainstream-avisene på høyresiden – til tross for at de innholdt konspirasjonsteorier om et media infiltrert av venstreradikale, som forsøkte å forgifte folk med kommunistiske tankemåter og «vrangforestillinger» som likestilling. I «Vänstervridningen» omtaler Jolin den svenske Statsministeren slik:

«Kocken Palme och hans kökspersonal nöjer sig inte med att servera efterrätten som förrätt, han blandar också ogenerat ingredienserna: jordgubbsglassen i champignonsoppan och chokladsåsen i snapsen. Om gästerna skulle klaga, litar Palme på att hans socialistiska vänner (med goda kontakter i ledande massmedia) ger dem en skopa ovett och skäller ut dem som ‘kverulantiska reaktionärer’ som är otacksamma nog att fnysa åt den radikala kompetten».

Fra Stockholm til Utøya
Dette er dessverre tanker og forestillinger som har blitt vekket til live den siste tiden. Når man dessuten ser på måten Palme ble karikert, med «kroknese» slik man gjenkjenner det fra nazistenes jødekarikaturer – da blir det straks enda mer ubehagelig. Det er uvisst hvorvidt Palme selv så hvor hatet mot han selv hadde sine røtter. Kanskje var han for optimistisk når han holdt følgende tale, tyve år før han ble myrdet?

«Demokratin är fast förankrad här i landet. Vi respekterar de grundläggande fri- och rättigheterna. Grumliga rasteorier har aldrig fått fotfäste. Vi betraktar oss gärna som fördomsfria och toleranta. Men så enkelt är det ändå inte. Fördommen behöver inte förankras i någon vederstygglig teori. Den har ett mycket enklare ursprung. Fördommen har sin rot i vardagslivet. Den gror på arbetsplatsen och i grannkvarteret. Den är ett utlopp för egna misslyckanden och besvikelser. Den är framför allt ett uttryck för okunnighet och rädsla.»

Det går en tråd fra Palmehatet till terrorangrepet på Utøya, en tråd av hatefulle vrangforestillinger hvor det blir tatt i bruk lignende retoriske grep. Den som ikke kan historien vil gjenta den. Det var en variant av det samme hatet som myrdet 69 barn, unge og voksne på Utøya i 2011. Det språket og hatet som lå til grunn har vi enda ikke tatt et oppgjør med. Vi har ikke lært noe og følgelig vil dette gjenta seg igjen. Dessverre.

Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

11 svar på “Olof Palme og hatet mot venstresida”

  1. Den tråden forfatteren nevner finnes bare i hodet til ABB. Både svenske Socialdemokratene og AP er solide partier, de er jo også størst i hvert land. Meningsforskjeller er imildertid noe annet enn hat, for min dele er ikke forskjellene større enn at medlemskap kunne vært aktuelt i flere av partiene. Dersom det ikke var meningsforskjeller ville demokratiet vær i fare, i et demokrati har ALLE retten til å ha og gi uttrykk for sin egen mening på en lovlig måte, da ville i fått Nord Koreansk demokrati- men det samme som Stor Leder eller bli skutt!!

  2. Meningsforskjeller er fint. Og det skal man ha i et demokrati. Demokratiet handler om friksjon. Men rosetog og samhold til side. Det er ikke til å stikke under en stol at vi har et regjeringsparti som underholder tilhengere som fremlegger hat og voldsfantasier mot sosialdemokrater. Jeg synes tida er overmoden for å slå fast at vi har elementer i den norske politiske diskurs som drives av helt klare fascistoide impulser og vi må slutte å late som om så ikke er tilfelle. Her om dagen kunne man lese på facebooksiden «venner av Frp» at Utøya bare var en trening og at øya skulle vært sprengt bort. Det er på tide å stille de som forholder seg til dette ideologiske tankegodset til veggs, og da mener jeg i retorisk forstand for jeg frykter at dersom de får vilja si så kommer begreptet til å måtte forståes mer bokstavlig.

    1. Alt det du skriver her er bare vås, tull og tøys. Det er ingen av stortingspartiene som har noe som helst med facisme, vold eller hat mot noen, heller ikke partiene utenom løvebakken driver med slikt. Fellesnevneren for alle disse er at de ønsker å bruke demokratiet til å fremme sin mening. I motsetning til det meningsløse tøvet du og enkelte andre serverer!!

      1. Vi har fascisme i Norge, og det er ikke noe tull og tøys. I Norge har vi i dag har vi et politisk parti, men flere politiske programmer som er kopiert opp og gjort forskjellige. Det er middelklassen som befolker alt sammen og de har samlet oss i et rom de kaller velferdsstaten. Innenfor denne velferdsstaten sier de til arbeiderklassen (som satt utenfor demokratiet) at vi skal samarbeide. Ser mann på det samarbeidet som foregår, er det et overgrep. Bedriftene får alle kortene i dette samarbeidet, og deler ut plikter til arbeiderne som bringes til taushet.

        1. Den «arbeiderklassen» du mener å tilhøre fikk politisk sparken av norske arbeidere og «middelklassen» i 1947 og 1951, de ville ikke ha ismen, masse snakk om ingenting og meningsløse femårs planer, folket ville ha demokrati, rettsstat og utvikling. Det er ingen facisme i det politiske liv i Norge- det er mange forskjellige meninger men det er demokratiets viktigste byggestein, fri meningsytring. Så lenge man ikke krenker noen eller kommer med trusler etc. må alle få ytre seg samme hvor skrullete meningene er, noen av de mest skrullete meningene finner man for øvrig blant «isme» folket, de vil prøve noe som alle andre har forkastet for lenge siden!!

          1. Du skal få snakke om «ismen» din til du blir både rød og blå. De interesserer meg veldig lite. Derimot er fakta faen den at arbeiderklassen er skjøvet ut, ikke er deltakere i det politiske Norge i dag. Hvordan faen kan det da være demokrati?

          2. De aller fleste i «arbeiderklassen» din som bruker stemmeretten sin stemmer på et stortingsparti- disse har mer enn 95 % av velgerne bak seg eller et av de mindre «andre» partiene. Det er faktisk denne «klassen» som er bestemmende i Norge i dag da de utgjør det store flertall av velgermassen. Med ismen mener jeg den delen av politikken du ser ut til å tilhøre- kommunismen. For 100-150 år siden kunne Marx og Engels tanker være et godt ide grunnlag for ønsket om forandring og forbedring for den tidas arbeidere. Tidene har imildertid forandret seg, tanker som da bare var en drøm er blitt standard i dag, for eksempel arbeidsmiljøloven og fem ukers ferie. Den kommunistiske grunntanken tok også feil av menneskets natur- mennesket er ikke et flokkdyr hvor alle trekker i samme retning, menneskedyret er en individualist og (litt) egoist- det setter eget ego foran fellesskapet. Videre ble filosofenes i utgangspunktet gode ideer misbrukt av land som Sovjet og Kina for å legitimere disse statenes diktatur og vannstyre, gubbeveldet med femårsplaner i Moskva og galemannsverket til Mao i Peking. Fidel Castro var sikkert en bra hærfører men en elendig politiker og statsleder og opposisjon tålte han ikke, makten var HANS, dermed basta!!! Det kinesiske regimet kaller seg fortsatt komunistisk, men FRP blir rene SV i forhold til Kinas komunistparti!!

          3. Hvorfor ser du bort fra det jeg skriver i min første kommentar, og
            heller finner det opportunt å snakke om ord som «isme» og som
            dagens fascisme bruker for å få gjennomslag?

            I min første kommentar skriver jeg om det ettpartisystemet som vi
            har i Norge i dag. Et ettpartisystemet som er befolket av
            middelklassen, og med deres tanker og spørsmålstillinger. Ikke
            en gang vår egne ord får vi beholde. Hvorfor fjernet fascismen
            ordet -tyster-, og erstatte det med -varsler-, tror du? Deretter
            fjernet de hele solidaritet som var vår sikkerhetsnett og
            erstattet det med sosionomer og begynte å stjele barna vår? Så
            ble store deler av arbeiderklassen chip merket og omgjort til
            agurk. Er det dette som er demokratiet ditt?

            Dersom vi går inn i det påståtte samarbeidet mellom arbeid og kapital
            i Norge i dag, så er min påstand at dette er et overgrep? For i
            et samarbeid er det to parter med noen lunde samme antall kort
            å spille med. Samarbeidet til fascismen i Norge i dag, gir
            alle kortene til bedriften de og så bruker bedriften styringsretten til
            å gi plikter til arbeiderklassen. Hva kaller vi dette? Demokrati?

            På 80-tallet så vi hvordan kvinnebevegelsen ble brukt og forsatt
            brukes til å omgjøre arbeidsfolk fra mennesker til
            forbruksgjenstander, og du kaller det demokrati? Ja, gjør det! Jeg
            skal ikke ta fra deg denne gleden. Dette er helt klart demokratiet
            ditt.

          4. Hvis dette tøvet er det beste du kan prestere bør du slutte å delta i den offentlige debatt!

          5. Er det sentralstyret i AP som har bestemt at du skal holde frem bilder
            av ismer, Mao og Castro for venstresida, og kalle virkeligheten for
            tøv?
            Orwell-sitat: – I bedrageriets storhetstid vil formidling av sannhet være en
            revolusjonær handling

          6. Vil vel heller si at mennesket faktisk er et utpreget flokkdyr. Dette kommer i tillegg til at i et samfunn med arbeidsdeling er alle ekstremt avhengige av andre mennesker og deres valg. Den påståtte individualismen er rent materielt og økonomisk sett bare en illusjon. Også i de etniske konfliktene, islamdebatten og lignende ser man jo veldig tydelig at mennesket er et utpreget flokkdyr.

Kommentarer er stengt.