De mange Oscar-nominasjonene The Imitation Game ble tildelt skyldtes ikke minst at filmen er tilpasset rådende ideologi.

Den biografiske filmen vinner priser og selger kinobilletter. Men hva den faktisk får sagt om livene til historiske figurer – om den inspirerer til storhet eller avslører personen bak det offisielle bildet – er avhengig av innpakningen.

De er forut for sin tid, de trosser samtiden og inspirerer nåtiden. De er kunstnere, matematikere og aktivister, med gjenkjennelige trekk og menneskelige feil, omdannet til fiktive figurerer for å kunne avsløre og hylle den virkelige personen. Filmsjangeren som lager fiksjon av livet til kjente mennesker beskrives på engelsk med ordet «biopic», et ord som aldri har greid å riste av seg en rekke negative assosiasjoner. Kritikere av den biografiske filmen hevder at den forfalsker sannheten og bruker et gammeldags filmspråk. I tillegg bekrefter den konservative verdier gjennom å forankre livet til det som ofte er en hvit mann enda dypere i den kollektive bevisstheten.

LES OGSÅ: Ti filmer om makt og medias mørkemenn

Oscar-komiteen liker forutsigbar film
I år har fire filmer i sjangeren gjort seg bemerket: The Imitation Game med regi av Morten Tyldum, basert på livet til matematikeren Alan Turing, The Theory of Everything av James March om forholdet mellom Stephen Hawking og konen, Selma med regi av Ava DuVernay, som konsentrerer seg om Martin Luther King Jr. og hans marsj fra Selma til Montgomery, og Mr Turner av Mike Leigh, som tar for seg maleren J. M. W. Turner. Der de to førstnevnte fikk åtte og fem Oscar-nominasjoner, mottok Selma og Mr.Turner to og en. Slike filmer gjør det som regel stort på prisutdelinger, som følge av at de representerer en trygg, forutsigbar type film med dyktige skuespillerprestasjoner.

Men det er stor variasjon mellom hvordan de velger å behandle emnet sitt, og fordelingen av Oscar-nominasjoner viser at det er filmene som gjør det best på markedet og problematiserer innhold og form minst mulig som belønnes. For hva er egentlig sjangerens funksjon? Er det kun å skildre «den ekte personen» bak den offentlige figuren, eller kan filmene si oss noe om hva som utgjør et levd liv? Med å ta utgangspunkt i The Imitation Game og Mr. Turner kan en få et innblikk i hvordan den biografiske filmen kan være så inngrodd i etablerte sjangermønstre at hvert liv den tar for seg oppleves som like, samtidig som sjangeren er i stand til å rive ned forventingene og ideene om individ og geni som både sjangeren og samfunnet ikke får nok av.

Den biografiske filmens oppbygning
Den biografiske filmen på sitt mest gjenkjennelige plasserer seg godt mellom fakta og historiske hendelser uten å måtte holde seg ansvarlig for at disse underlegges fiksjonen. Historiens gang blir rammen rundt, en måte å stabilisere et miljø og en tid for tilskueren gjennom å insistere på at det som er «basert på en sann historie» er sannheten pluss det personlige i underholdningsformat. Hvor filmen starter i kronologien til subjektet betyr alt for hvordan filmen vil vi skal lese og forstå livet vi er i ferd med å bevitne. I The Imitation Game er året 1951, verken nåtiden eller året filmens handling kommer til å konsentrere seg om. 1951 er året før Alan Turing (Benedict Cumberbatch) blir dømt for brudd på Storbritannias homofili-lovgiving, og fortellingen oppnår slik å tydeliggjøre hvordan Turing som privatperson og hans bidrag til en bedre verden sto i enorm konflikt med et intolerant, uoppfinnsomt samfunn. Under forhør av en politimann begynner Turing å fortelle, og tilbakeblikk til barndommen serveres parallelt med tiden rett før Turing knekker enigmakoden. Barndommen blir nøkkelen til å forstå Turing, en versjon av matematikeren som her er overdrevet og karakterisert for å spille opp mot Turing som utenforstående, som en som overvinner motstanden han møter som konsekvens av å tenke og være annerledes. Disse grepene forener Turing med seerens egen nåtid og understreker viktigheten av historien som blir fortalt.

LES OGSÅ: Emmy til norsk film om æresdrap

Historien tilpasses filmskjemaet
Å skulle få deler av et levd liv til å passe inn i et fastlagt, narrativt skjema betyr at virkeligheten formes og slipes til en står igjen med spenningskurver, et høydepunkt, og en godt brukt metafor eller to. Som noen få kritikere har påpekt, fører jakten på dramatisk stoff i The Imitation Game til at det går på bekostning av integriteten til den historiske personen. Da Turing avslører en spion, truer spionen å avdekke Turing som homofil. På et fiktivt plan skaper dette momentet spenning, på et historisk plan antydes det at Turing var en forræder. For et filmpublikum betyr denne framstillingen lite, spesielt siden filmen tydelig er på lag med Turing. Hans kamp for å skjule sin seksuelle legning gir ham en indre konflikt og en dyp menneskelighet kun fiksjonen kan formidle. Objektiviteten den biografiske filmen forsøker seg på gjennom å følge opp filmens handling med linjer om hva som skjedde videre er snarere en forsiktig måte å feire grensesprengende individer på. Systemmennesker, barn av sin tid, får sjelden denne behandlingen. Men The Imitation Game er allikevel vellagd, på grensen til det upersonlige. Alle elementer som utgjør en biografisk, Oscar-vinnende film er med, som gjør at seeren kommer nærmere Benedict Cumberbatch som skuespiller enn Alan Turing som historisk figur. Selv om filmen introduserer en viktig og sentral person, som i lys av sin personlige historie bidrar til representasjonen av homofile karakterer på film, kommer en ikke noe nærmere sannheten om Turing. Filmen er medrivende og rørende, men den er for glatt og polert i uttrykket til å si noe utover handlingen. Løsningen på å komme en historisk figur nær trenger ikke å være mer realisme, heller et mer selvbevisst formspråk, som lar personens vesen og virke påvirke fortellerstilen.

Mr. Turner skiller seg fra andre biografiske filmer
Mike Leighs Mr. Turner følger maleren Turner (Timothy Spall) gjennom en lengre periode fram til hans død. Resultatet er et portrett av kunstneren som middelaldrende mann, uten mystikk, heltedyrkelse eller de store hendelsene. Filmatiseringer av kunstneres liv innbyr ofte til langt flere eksperimenter med stil enn andre yrkesgruppers levde erfaringer, da filmskaperen kan alliere seg med kunstnerens visjoner. Her sammenfaller lagene med maling i Turners bilder med lagene av scener fra Turners hverdag. Dette er en biografisk film en blir mett av, etter hvert som seeren fôres med alle fasetter av personligheten til en historisk person og tiden han eksisterte i. Mr. Turner skiller seg ut fra andre biografiske filmer.

Seeren får ingen holdepunkter i form av datoer, steder eller andre historiske karakterer. Turners overgang til en ekspresjonistisk malerstil skildres gradvis, som en nødvendig utvikling av hovedkarakterens visjon og kunstneriske interesse, snarere enn et tilfelle av geni som slår til over natten. Turner er definitivt et produkt av samtiden sin, hans grensesprengende malerstil er det eneste som skiller ham fra en birolle i en annens film. Betydningen av suksess, berømmelse og anerkjennelse og hvordan disse endres over tid blir sentrale spørsmål filmen stiller seg. Her er det veldig lite å ta lærdom fra, men mye å reflektere over.

LES OGSÅ: Legg ned 50 Shades, og tupp Christian Grey up av sexfantasiene dine

Hollywood-filmer besitter definisjonsmakt
The Imitation Game og Mr. Turner representerer to ulike tilnærminger til biografi i filmformat. Der den ene følger et tradisjonelt oppsett, gir den andre rom til karakteren gjennom å bryte ned det som kjennetegner den biografiske filmen. Slik kommer Mr. Turner nærmere en «historisk sannhet» enn The Imitation Game. Sistnevnte oppnår allikevel å skape interesse for emnet sitt, og viser definisjonsmakten store Hollywood-filmer besitter. Hvem som huskes og hedres kan fort endres med en stjernespekket storfilm. Når det er de lett fordøyelige filmene The Imitation Game og The Theory of Everything som stikker av med pengene og nominasjonene fremfor Mr. Turner og Selma, er det fordi disse filmene går i ett med ideologien om individer som lykkes tross personlige begrensninger som finnes i alle hjørner av samtidskulturen. Mr. Turner og Selma, derimot, demystifiserer prosessen av å ha en usedvanlig skjebne, og viser filmspråket som avgjørende for hvordan virkelighet konstrueres over tid.

Elise Dybvig Søreide er snart ferdig med en bachelorgrad i litteratur og teater ved King's College London.

Et svar på “Oscar-komiteen premierer ukontroversielle historier”

Kommentarer er stengt.