Det fins folk der ute som mener at noen mennesker er mindre verdt fordi de ikke er norske.
Etter terroren i Paris, og nå i København har det offentlige ordskiftet naturlig nok handlet om terrorister og islamister. Men bør vi også snakke om hvordan vi snakker om muslimer?
I januar ble Max Hermansen kjent som lederen for den norske grenen av Pegida, en islamfiendtlig organisasjon som vil stoppe all innvandring fra muslimske land. I stort sett alle medier ble Hermansen presentert som ”islamkritiker”. Han fikk muligheten til å fremme sine synspunkter, men viste ganske tydelig at han hadde lite å stille opp med. Islamkritikken han kunne komme med var uten substans. Man kan jo bare ta en titt på hva Hermansen legger ut på Facebook og vurdere selv.
Dette er bare toppen av isfjellet, og det minner mer om hat enn religionskritikk. Men Hermansen er selvfølgelig ikke alene. Hvis man begynner å grave seg ned i underskogen av kommentarfelt i nettaviser og på facebook, vil man finne både konspirasjonsteorier og regelrett hat.
Dette er også bare toppen av isfjellet. Det er folk der ute, i virkeligheten, ikke bare på nettet, som mener at noen mennesker er mindre verdt fordi de er muslimer. Det finnes folk der ute som mener at noen mennesker er mindre verdt fordi de ikke er norske (les: etnisk norske, hvite) eller europeiske. Det finnes folk der ute som mener at disse menneskene (muslimene) bør tas av dage, lynsjes, kastreres og en rekke andre ting. Og så kaller de seg islamkritikere. Og når en eller annen delvis talefør talsperson dukker opp i media, kaller mediene vedkommende for islamkritiker.
LES OGSÅ: Kampen mot religion ender som kamp mot religiøse
I et pluralistisk samfunn må en ha plass til både toleranse og kritikk. Men kritikken må komme i siviliserte former. Eksempler på ”kritikk” som vi har sett her hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn. De såkalte islamkritikerne kaller muslimer for barbarer, men viser med egne ytringer gode eksempler på hva et barbari kan være.
Å kritisere betyr ikke at man bare sier at noe er dårlig. En påstand må kunne begrunnes med saklige og logisk sammenhengende bevis til støtte for påstanden. I tillegg er det viktig å huske at man skal kritisere sak og ikke person. De mange islamkritikere i våre dager har det til felles med muslimske ekstremister at de forholder seg til kun en tolkning av religiøse tekster. Alle religiøse tekster, enten det er bibelen (gamle og nye testamentet), koranen eller toraen må tolkes. All tekst må for så vidt det fordi det å lese er å tolke, men jeg skal ikke komplisere det altfor meget nå. Det jeg vil fram til er at hvis man skal kalle seg islamkritiker så kritiserer man tolkningen av islamske tekster. Noe mange av disse kritikerne ikke ser ut til å ha skjønt. Når man kritiserer en tekst må man forholde seg til teksten. Heller ikke dette virker det som islamkritikerne har skjønt for jeg finner så å si ingen som referer til tekst i sin kritikk.
LES OGSÅ: Gir blasfemi oss et bedre samfunn?
Religionskritikk er ikke ukjent blant muslimske lærde. Det er mange ulike skoler i lesning av koranen og hadith, det er mange ulike tolkningsretninger. Jeg ønsker religionskritikk velkommen, men det er forskjell på kritikk og hatefulle ytringer som vi har sett eksempler på her.
Det er bare å bytte muslim og islam med jøde og jødedommen, og se om vi fortsatt ville ha kalt det religionskritikk.
LES OGSÅ: Når islamofobi dreper, møter media det med en øredøvende stillhet
Kommentarer er stengt.