Å bestemme sin posisjon som rasjonell fordi den er sekulær, er som å tro at sekulære handlinger ikke kan være onde.
I sin artikkel på Radikal Portal 13. februar skriver Jenny Dahl Bakken om de mange skadevirkninger ved religion. Det jeg leser er en smørbrødliste av dårlige holdninger mot religiøse.
Saken identifiserer en rekke umenneskeligheter gjort med religiøs overbevisning eller hvor religiøse har vært involvert, under begrepet religion, og argumenterer som om dette danner grunnlag for en håndfast kategori som omfatter religion i allmennhet, som vi kan gjøre religionskritikk på bakgrunn av.
Sekulært fremstilles som rasjonelt
Bakken slår her svært bredt med en grov overforenkling av det allerede svært brede begrepet religion, og konstruksjonen får umiddelbart anvendelser. Etter å ha bygget sitt eget religionsbegrep gjennom å liste opp en rekke historiske hendelser, forsøker forfatteren å sette religionens påståtte irrasjonelle karakter opp mot sin egen sekulære, rasjonelle posisjon. Den sekulære rasjonalistiske posisjon skal etter sigende ikke slite med samme perversjon av begrepet sannhet, altså den perversjon som legitimerer umenneskelighet og undertrykkelse. Her glemmer Bakken hvor mange av samtidens kriger og konflikter som er sekulære, som er begrunnet i fred, frihet, demokrati og kvinnefrigjøring. Samtidig gjør skribenten nettopp de samme feil religiøse påstås skyldige i, ved å opphøye sannhetsgehalten ved den sekulære rasjonalismen, simpelthen fordi den skal være rasjonell.
LES OGSÅ: Gir blasfemi oss et bedre samfunn?
Også rasjonelle handlinger kan være onde
Først er det et problem i seg selv at ordet rasjonell i hennes tekst ikke bærer mer mening enn en vag hentydning til optimalisering eller maksimering av en eller annen størrelse, eller ideen om å uttale seg på bakgrunn av noe. Det finnes sjelden en objektiv virkelighet vi har innsikt i og kan utlede sannheten fra. Det hjelper ikke å tenke logisk når kategoriene og inferensen (regler for utledelse av konklusjoner fra antakelser) man arbeider med er grovkornet og mangelfull. Den rasjonelle posisjon er vel så utsatt for irrasjonell og skadelig påståelighet som en hvilken som helst annen.
En handling kan være rasjonell og samtidig ond, for eksempel å skyte meningsmotstandere eller sørge for at minoriteter ikke får stemme. Jeg vil påstå at i god tro å bestemme sin posisjon som rasjonell fordi den er sekulær, er som å tro at en kan slutte å undertrykke simpelthen ved å bestemme seg for det. Vestens kriger er vel ikke nødvendigvis rasjonelle selv om det heter seg de er humanitære.
Fanatikerne – de mest ekte religiøse
Bakken skriver at «Dermed legger selv den moderate religionen grunnlaget for ekstremismens framvekst, en opphevet tro på en skaper, uavhengig av vår materielle virkelighetsforståelse, altså en dyrking av å akseptere det irrasjonelle…». Her undergraves i samme setning den materielle virkelighetsforståelsen hun mener å forfekte, siden hun ser vekk fra de materielle og sosioøkonomiske forhold. Når Bakken skriver at «[d]en eneste forskjellen er at fanatikerne faktisk tror på det de sier», lurer jeg på hvem Bakken er til å bestemme hvem som tror og ikke tror. I sin iver etter å sverte religion, er det lett å glemme alle de som virkelig tror og vier livet sitt til å gjøre godt. Er disse også fanatikere og ekstremister?
Umenneskeligheter utøvd mot religiøse
Med verktøykassa til Bakken er det meget lett å bygge et svært usjarmerende bilde av kommunisme. Det er lett å finne umenneskeligheter utøvd mot religion (det vil si, mot religiøse) i kommunismens navn. Å bygge mystiske, flyktige og fiendtlige kategorier som omfatter og stigmatiserer mennesker vi ikke forstår, blir ikke en tyngre oppgave enn å slå opp i en historiebok og lese undertrykkerens uttalte begrunnelse. Bakken nevner selv stalinismen og at mye av dets tankegods og praksis bar et religiøst preg, og tar i denne vendingen presis den avstand fra bevegelsen som moderate religiøse med god samvittighet kan gjøre fra religiøse ekstremister de ikke er enige med.
Venstresiden kjemper mot symboler
En historiker kunne muligens gått gjennom mange av argumentene som presenteres i innlegget, og vist hvordan og hvorfor religion slett ikke kan sies å være bakgrunnen for hendelsene som trekkes frem, derimot sosioøkonomiske forhold eller maktstrukturer. Forfatteren kan argumentere seg grønn til en forståelse av religion på bakgrunn av historiske og vitenskapelige fakta. Men spørsmålet mitt blir hvorvidt vi skal ta undertrykkerens begrunnelser for god fisk og angripe identitetsmarkører for disse (som at de handler i religionens navn), hvor resultatet blir at man angriper folks religion, eller om vi skal holde oss til å bekjempe urettferdige maktstrukturer.
Når sekularismen blir fanesak for venstresiden ender vi opp med å fremmedgjøre og radikalisere nettopp de vi skulle ha med oss i kampen mot urettferdig økonomisk politikk og maktstrukturer. Et skrekkeksempel på dette var da Sara Azmeh Rasmussen i 2009 brant en hijab i 8. mars-toget. Det førte til en motdemonstrasjon bestående av nettopp de kvinnene hvis materielle og sosioøkonomiske forhold venstresiden ønsker å bedre. Bakken er kanskje ikke sikker i saken om hijab, men denne hendelsen er nettopp produkt av den samme tankegang, som angriper symboler heller enn å gå til kjernen av undertrykkelsen. Dette er bare ett eksempel på hvordan å angripe folks identitetsmarkører, som Bakken her angriper religion i allmennhet, splitter den politiske venstresiden og fremmedgjør folk fra arbeiderbevegelsen.
LES OGSÅ: Rom for alle, også religiøse
Marx eller Jesus
Bakken skriver at «Religion skaper motsetninger mellom folk som i utgangspunktet har de samme interessene.» Problemet er at det er nettopp denne typen motsetninger artikkelen ender opp med å skape. I sum finner jeg artikkelen urovekkende. Den lettkjøpte analysen stigmatiserer enorme folkegrupper allerede i ingressen, hvor sytete religiøse må regne med en smell når de er så fryktelig irrasjonelle. I tillegg glemmer artikkelforfatteren sin egen materialistiske verdensforståelse i sin iver etter å angripe symboler. Selv mener jeg artikkelforfatteren burde holde seg til kampen mot maktstrukturene, og bekymre seg mindre over hvorvidt bøndene som okkuperer land, og mennesker som kjemper for rettferdighet, leser mest Marx eller Jesus.
Å skille mellom det religiøse og utøvelse av religion som en undertrykkende maktstruktur blir mest en akademisk øvelse. I praksis er religion som Dahl Bakken hevder en av de mest undertrykkende maktstrukturene som finnes i dag. Som verden over bidrar til å gi menn makt over kvinner og å usynliggjøre kvinner. Og som ikke har overhodet noe med sosi-økonomiske forhold å gjøre.
Det er jo forsåvidt en interessant nok øvelse det, men ikke en jeg gjør i artikkelen. For å gjenta meg selv: jo, det har det. Beklager et smakløst eksempel, men det Bakken gjør og foreslår er analogt til å skjelle ut en konebanker for å være innvandrer når problemet er at han banker kona, for så i andre rekke si at innvandrere er noen forbanna konebankere. Jeg kan knapt si det tydeligere enn dette.
Så du vil forklare drapet på Benjamin Hermansen med sosio-økonomiske forhold og?
Det er 3500 sikher i norge med minst like mørk hud og enda vanskeligere navn enn muslimer. Men de er i like stor grad i arbeid som nordmenn, er lovlydige og er integrert i samfunnet på en helt annen måte. Det kan ikke ha noe med politisk islam å gjøre vel?
Ja sosioøkonomiske faktorer er vel ofte nok bakgrunn for spredning av nynazisme. Jeg sier ikke at religiøs og ideologisk bakgrunn for hendelser og handling er irrelevant, men at de grovt overvurderes i Bakkens artikkel og at hun ikke treffer med sin forklaring at religion er grunnleggende irrasjonell. Jeg vet ikke nok til å sette sikkert situasjon opp mot muslimer i Norge, men det er et interessant emne.
Leste vi den samme artikkelen? Slik jeg leste den, handla det mer om hvordan ateister bør kunne få lov til å ikke bare forsvare sitt verdenssyn, men også fremheve sitt verdenssyn, akkurat som vi godtar at forskjellige religiøse grupper kan gjøre det.
Religion trenger ikke fungere undertrykkende. Men i altfor stor grad fungerer religion som et middel for undertrykkelse, uansett hvilke religioner det er. Det er i utgangspunktet intet gale med å være katolikk, eller katolismen som religion. Likevel blir det et problem når den katolske kirka som institusjon aktivt går ut mot prevensjon, homofili og andre «synder». Da blir religionen en del av problemet. Akkurat som det er ikke noe problem med de aller fleste muslimer, men når enkelte imamer, som har stor påvirkningskraft på sårbare ungdommer, kommer ut med et menneskesyn en hvilken som helst ateist aldri kunnet kommet med uten pepper, blir religionen et problem. Alle religioner har disse folkene, religiøse autoriteter, som kanskje ikke er representative for hvordan de fleste følgere av religionen er, men som fortsatt setter en standard for hva menneskene i religionen skal strebe etter.
Du nevner at hun må forholde seg til maktstrukturer heller enn religion, men glemmer at religion også er en maktstruktur. I de fleste store religioner venter et liv etter døden, alt man kunne ønske seg i det livet, og tilgivelse for alt et menneske gjør feil i dette livet. Det blir da et veldig godt redskap hvis man skal få med seg svakerestilte folk i en hvilken som helst kamp når man kan love dem all verdens makt og rikdom, uten å trenge å cashe ut på noe som helst tidspunkt. Få vil sprenge seg i lufta hvis de bare har ett liv. Guddommelig tilgivelse gjør det også enklere å begå forbrytelser, da en eller annen gud uansett vil tilgi en.
Koblinga av ondskap og rasjonalitet stemmer ikke. Ondskap er ikke rasjonelt, men nesten mer et religiøst konsept. Grusomhet kan være rasjonelt, men ondskap er en egenskap vi ikke kan rasjonelt tilegne noen som helst, da så godt som ingen mennesker vil definere seg selv som ond. Hitler og Stalin gjorde ikke som de gjorde ut av ondskap, og å kalle handlingene onde forenkler grunnlaget for alt de gjorde, som om ondskap er en sykdom som rammer «svake» sjeler.
For all del, folk må få lov til å tro på akkurat den guden de vil, eller ikke tro på noe. Men ingen har retten til å bruke religion som argument for hvordan andre mennesker skal oppføre seg.
Å ha en religion er egentlig som å ha en penis, det er lov å være glad i penisen sin, det er lov å leke seg med penisen sin, det er lov å være stolt av penisen sin, men ikke press den på unger og folk som ikke ønsker det.
Jeg planla egentlig å skrive et langt motinnlegg mot dette innlegget, her er jeg lest som Fanden leser Bibelen (no religious pun intended), men syns du svarte så godt for meg at jeg like gjerne kan la det være. Takk!
Forøvrig helt enig med dette i at et liv blir mindre «verdt» om det bare er en forberedelse til etterlivet. Argumenter om at livet er hellig innenfor diverse religioner virker delvis merkelig, om det uansett er slik at livet bare er en slags audition. Personlig tenker jeg at det nok også gjør det lettere å ta sitt eget eller andres liv i (f. eks. en krigssituasjon), om man tror dem man tar livet til kommer til himmelen. Livet blir mer verdifullt når man er bevisst at det er det eneste man har. Slik jeg ser det, i alle fall, det er nok mange som er uenige i det.
Påstanden min er at religiøse begrunnelser for å rettferdiggjøre overgrep først og fremst er overbygning, og mindre viktig for å forstå selve overgrepet. For all del, religionskritikk er interessant og viktig, men ikke på den måten, og ihvertfall ikke på slikt vis at moderate religiøse må svare for voldshandlinger av ekstremister. Denne «folk må få lov til å gjøre som de vil så lenge de ikke plager meg»-greia virker på meg som et noe misforstått forsøk på å tolerere noe man ikke forstår. Selvfølgelig skal også religiøse ledere få høre det når de sier noe som er sexistisk, rasistisk, eller på annet vis uholdbart. Dette blir som regel gjort, og om det motsatte skulle henge sammen med at ateister ikke får lov til å komme med sitt tror jeg ingenting på.
Det er enkelt å bruke religion for å utøve makt, så lenge mennesker adopterer andres tolkninger .
All religion er menneskeskapt. Hvis vi som tankeeksperiment fjerner dem, så vil helt sikkert noen finne noe liknende opp på nytt (kreativ tankekraft vil alltid eksistere).
Istedenfor å bekjempe religion, så er det bedre å knytte den til menneskets eksistens. Det ligger til menneskets natur å fundere/reflektere over sin egen eksistens.Slik vil religion fremstå som filosofi på lik linje med andre filosofiske retninger.
Hvordan man kan endre filosofi-/religionsundervisningen rundt omkring i verden er en bra sak for FN å drive på med,
for det er viktig at religionene kommer inn i menneskenes liv på rett nivå (som en filosofisk ide – som, hvis eventuell
virksomhetsutforming inntrer, er underordnet vanlige human-etiske prinsipper.
Alt dette er enkel argumentasjon, men jeg synes det er viktig å påpeke at det finnes en rettmessig plass for religionen.
I like stor grad som du anklager Bakken til å se bort i fra sosioøkonomiske faktorer ser du selv bort ifra religiøse faktorer. At ikke svært religiøse menneskers åpenbart religiøst motiverte handlinger kan settes i kontekst med deres religion er tåpelig, og ikke logisk holdbart.
Ignorerer du ikke de sosioøkonomske faktorene her? Er det greit å si at et menneske som vier livet sitt til noe godt gjør det av religiøse grunner, men når det er noe ondt, så må sosioøkonomiske faktorer alene forklare adferden?
Jeg påstår at at religiøse begrunnelser for umenneskeligheter er nominelle i forhold til sosioøkonomiske faktorer. Meningen ved å trekke frem de som gjør noe godt i på bakgrunn av religion er å poengtere at Bakkens argumenter kan kan trekkes i begge retninger og ikke er særlig holdbare i isolasjon.
I følge hvem? Mener du at du ikke har en bevisbyrde for den påstanden? Når folk sier de gjør noe av religiøse årsaker, så vet ikke jeg om vi egentlig skal spekulere i at vi vet hvorfor de egentlig gjør det.
Nå vet ikke jeg hvilken argumentasjon du sikter til ( hvilket argument i begge retninger? ), men fra konteksten så er det ganske tydelig hva meningen var; å ta offerrollen. «Tenk på alle de snille fredelige religiøse menneskene som kan bli diskriminert, eller enda verre, krenket!»
Hvis vi ikke kan si at religion er en årsaksfaktor for religiøs vold, så kan vi ikke si at religion er en årsaksfaktor for noe som helst, ei heller alt det «gode» som gjøres i religiøs kontekst. Da har du redusert religion til noe helt ubetydelig som ikke påvirker samfunnet på noen som helst måte.
Det er en forholdsvis velkjent samfunnsanalyse (særlig, vil jeg vente, på Radikal Portal). Se evt. Marx.
Jeg ser ikke hva du vil med offerrollen. Argumentasjonen jeg sikter til er den hvor Bakken gjør religiøse begrunnelser til primær for de umenneskelighetene hun trekker frem. Og ja, jeg mener å redusere religion til noe nominelt i svært mange samfunnsspørsmål.
Hvor velkjent analysen er, er mye mindre interessant enn hvor mye støtte som finnes for den i empiri. Tilsynelatende så er det mye viktigere å verne religiøse mennesker fra diskriminering og krenkelse enn å oppnå en solid forståelse av ekstremisme. Ideologi over empiri.
Jeg foreslår rett og slett at du slår opp historisk materialisme og overbygning; det er fordelen med at noe er velkjent, at det er lett å finne frem. Igjen så er påstanden at det Bakken foreslår nettopp ikke vil føre frem til en solid forståelse av ekstremisme, men i hovedsak bare vil stigmatisere religiøse.
Jeg foreslår at du leser deg opp på den vitenskapelige metode, så forstår du hva jeg mener med «bevis». Jeg er ikke interessert i ideologiske teorier, og du har ikke oppfyllt din bevisbyrde.
Som matematiker beviser jeg ting nesten hver dag. Bevis og den vitenskapelige metode har allikevel lite med dette å gjøre, selv om det er en vanlig misforståelse om man ikke helt har klarhet i hvordan filosofi og denslags virker. Samfunnskritikk og teorier bak samfunnskritikk er gjerne forholdsvis rent teoretiske konstruksjoner som får anvendelse gjennom analogier til virkeligheten. Noen av analogiene er ikke fullstendige, andre har aspekter ved seg man empirisk kan teste, andre ikke. Jeg har ikke egentlig noen bevisbyrde men kan godt grave frem en referanse, hvor perspektivet jeg nevner utvikles så du kan ta stilling til det på egenhånd, om du helst vil slippe å gjøre det selv.
Ærlig talt.
Du kom med denne påstanden.
Den påstanden gir deg en bevisbyrde. En ideologisk teori er ikke bevis.
http://en.wikipedia.org/wiki/Philosophic_burden_of_proof
Som nevnt gjør jeg påstanden på bakgrunn av teorien om historisk materialisme, som det er sagt nok om til at det burde være unødvendig å utvikle det her. Det er en mer eller mindre direkte anvendelse.
Og som nevnt er ikke ideologiske teorier bevis. Beviser bibelen at jorda er 6000 år gammel?
Du har ikke anledning til å bruke ideologi for å unngå bevisbyrden din.
Helt riktig! Det er ikke bevis for noesomhelst, som svært lite faktisk er bevis for noesomhelst (det er gjerne bare i matematikk det egentlig gir mening å snakke om bevis). Det dreier seg derimot om en anvendelse av en velutviklet og velargumentert teori som har det med å gi gode prediksjoner om virkeligheten. Om du vil bestride teorien er jo det et interessant prosjekt. Om du vil bestride anvendelsen er jeg også interessert. Om du ønsker å verifisere utsagnet mer empirisk er Samfunnsvitenskapelig Fakultet et godt sted å begynne. Jeg tror ikke vi kommer noe særlig lenger enn dette her.
Bevis gir bare mening i matematikk? Det er selvfølgelig helt ukorrekt og ikke noe jeg noensinne hadde trodd jeg måtte argumentere imot.
Hvor velutviklet og velargumentert den er, er også helt uinteressant. At den gir gode prediksjoner for virkeligheten, er interessant, men den påstanden må – du gjetta det! – bevises!
Jeg tror ikke vi kommer lengre jeg heller, fordi du har så entydig vist din urimelige ideologiske holdning til temaet. Så urimelig er den, at du mener bevis ikke har noen rolle i debatten.
Er ikke noe galt med bevis som du forstår det og empiri, men det faller litt i andre rekke. Det er naturligvis interessant å se forskning på området, men for formålet her er det ikke egentlig nødvendig.
Så ideologi er viktigere enn empiri for å forstå verden.
Jeg vil heller si det kan være fryktelig nyttig på områder det er vanskelig å undersøke empirisk uten først å ha en god abstraksjon. Naturvitenskapen begynte ved å dele materie inn i ild, jord, vann, osv. Nå bruker vi representasjoner av Lie-grupper. Andre teorier finnes for å gjøre spørsmål om samfunnsvitenskap litt mer angripelige, og den nevnte er en av dem.
At ideologi er viktigere enn empiri er den logiske konsekvensen av argumentene dine, og selv om du ikke vil ordlegge deg helt slik, så er det nettop det du sier.
Åja, jamen da så! Det er jo et veldig interessant utsagn jeg i grunn vil bestride, jeg skal ta problemstillingen med meg videre i fremtidige filosofiske betraktninger.
Hva da? At du har en modell av virkeligheten som er så virkelighetsfjern at du må overbevise deg selv om at bevis ikke kan ha noen betydning for hvordan du forholder oss til verden?
Dine holdninger er per definisjon irasjonelle, og jeg har derfor ikke tenkt å kaste bort mer av tiden min på deg.
Den dagen jeg empirisk beviser noesomhelst basert på Hegel skal jeg være ganske fornøyd.
Den dagen du gjør det er den dagen du fortjener å bli tatt alvorlig i en debatt om virkeligheten.
Nei, det er dagen jeg blir verdenskjent akademiker.
Det forteller oss noe om materialet. Hvis det er umulig å bevise innholdet, så er det innholdet blottet for verdi utover det estetiske. Dvs verdiløs i en rasjonell debatt om virkeligheten.
Her er vi ved et tilfelle av at verden ikke er fullt så enkel. Uansett hvilke problemer du stiller antar du noe grunnleggende om virkeligheten. Det gjør også Bakken i sin artikkel. Jeg bestrider den opprinnelige analysen og rammeverket for analysen. Det er svært få ting som lar seg bevise «objektivt og rasjonelt» langs de linjene du antyder, og antakelsen om det motsatte krever et ganske sinnrikt rammeverk som jeg gjerne skulle sett deg bevise empirisk (hva nå enn det skal bety). Du bestrider humaniora i allmenhet, snakk om bevisbyrde.
Hvis du vil bli tåpelig teknisk er det allerede i førsteordens logikk (som mange stopper ved) utsagn som er sanne og som ikke kan vises. Det er også slik at man «beviser» ting på bakgrunn av antakelser som man ser på som primære. Det finnes mange eksempler på at antakelser har vært for tilspisset og begrensende, eller at nye antakelser biddrar til rikere forståelse av et emne.
I vitenskapen så bygger vi ikke på antagelser. Selve formålet med den vitenskapelige metode er å luke bort antagelser. Hvis en antagelse ikke er bevist, så er det ikke gyldig vitenskap. Skulle ikke trodd jeg trengte å forklare dette.
Du virker bestemt på diskutere semantikken rundt ordet «bevis», og stille kvasi-filosofikse spørsmål som «kan man egentlig bevise noe som helst?»
Ja, det kan man. Din påstand er falsifiserbar, og derfor teoretisk beviselig:
Din opprinnelige påstand var altså ikke «at sosioøkonomiske forhold ligger til grunn for radikalisering», som er to helt forskjellige påstander.
Enten så dokumenterer du påstanden din i henhold til din bevisbyrde, trekker den, eller så fortsetter vi denne runddansen.
Hvis humaniora i allmenhet ikke lar seg bevise, så er det verdiløst. Bevisbyrden tilhører den som kom med påstanden, så det er humaniora som har bevisbyrde for tåpelige ideèr som Tabula Rasa og at religion ikke har noen betydning for tilhengeres beslutninger og handlinger.
Det er to idèer som hadde latt seg bevise, dersom de stemte. Man kan gjøre undersøkelser på vitenskapelig vis som hadde fortalt oss noe om idèenes gyldighet. Faktum at du tror dette er sant uten at du engang vet om slike undersøkelser finnes viser din irrasjonelle og fundamentalt urimelige holdning til virekligheten.
I tilfellet Tabula Rasa, så har vi faktisk motbevist det. Grundig. Steve Pinker har skrevet utdypende om temaet. Det forhindrer ikke follk som deg som setter ideologi over empiri til å akspetere det som uforbeholden sannhet. At mange mennesker tror på det sier absolutt ingenting om idèens gyldighet. Det tror jeg du selv kan klare å finne eksempler på.
Du har en uoppfyllt bevisbyrde. Vedkjenner du at du ikke har noe som helst empiri som støtter din påstand?
At religion ikke har noen betydning for tilhengeres beslutninger og handlinger kunne jeg aldri tenke meg å si. Jeg kunne vært nøyere i artikkelen, funnet frem forskning osv., men ideen om at «religiøse tror på noe som ikke er sant, og er derfor irrasjonelle, og irrasjonelle er mer truandes til å drepe noen, og dette skaper fanatikere» er så ufattelig enkel at det strengt talt er unødvendig for en slik modererende kommentar som jeg gir. Historisk materialisme er en teori som Bakken antakelig kjenner til og selv kunne funnet seg bygge argumenter på bakgrunn av, og derfor gjorde jeg ikke noe mer ut av det. Dette burde være slående åpenlyst (og er langt ifra hovedpoenget i min artikkel), men her er første og beste sak som peker på at sosioøkonomiske forhold ligger til grunn for radikalisering http://www.dagbladet.no/2015/02/25/kultur/meninger/kommentar/hovedkommentar/ekstremisme/37908330/
Kamp mot ateisme ender som kamp mot ateister, agnostikere og andre sekulære.
Ø Havn.