Vi har et valg. Mellom tyske banker og greske mennesker, mellom et kreditortyranni og noe som ligner mer på et demokrati.
På ny fylles overskriftene i landets aviser opp av et land som angivelig er i ferd med å gå konkurs. Igjen er Hellas den konkurstruede. Landet har slitt tungt økonomisk de siste årene og står overfor en situasjon hvor det vil være vanskelig å overholde avtalene de har gjort med sine kreditorer om nedbetaling av gjeld.
I motsetning til tidligere har landet nå en regjering som sier de setter egne innbyggeres velferd og sikkerhet over internasjonale gjeldsspekulanters og kreditorers avkastning. Men Hellas er ikke konkurstruet, har aldri vært det og kommer sannsynligvis aldri til å bli det. En rar uttalelse med tanke på hvor mange ganger de siste årene vi har lest det stikk motsatte, tenker du kanskje. Slett ikke.
Hva er en konkurs?
La oss først se på hva ordet konkurs innebærer: «Rettslig framgangsmåte der boet til en betalingsudyktig blir beslaglagt og realisert, og utbyttet fordelt mellom fordringshaverne», lyder Bokmålsordbokas definisjon. Det er dette som skjer når en bedrift, en forening eller en privatperson misligholder sine betalingsforpliktelser over tid. Sagt på en litt enklere måte tar et konkursbo over de resterende verdiene til bedriften som har gått konkurs og fordeler disse til dem bedriften skyldte penger.
LES OGSÅ: Syrizas valgseier – et politisk jordskjelv i Europa
Når et land blir betalingsudyktig kunne man regne med at det samme ville skje med det som ordboka forteller under oppslagsordet «konkurs». Realiteten er imidlertid at absolutt ingenting av det over beskrevne skjer med landet.
Riktignok blir kreditorene misfornøyde og vil søke å få pengene de har lånt bort tilbake, men det er faktisk pent lite de kan gjøre. Landet vil slite med å få lån igjen og vilmøte høyere renter i markedet, men det finnes ingen autoritet som kan opprette et konkursbo eller ta kontroll over statens eiendeler.
Når land ikke kan betale
Standard prosedyre når man skjønner at et land og dets kreditorer har kommet i denne uheldige situasjonen er at landets regjering gir beskjed om at utlånerne må belage seg på ikke å få så mye penger som først avtalt. Deretter holdes det møter hvor det kriserammede landet samtaler med banker, andre land de har lånt penger fra, internasjonale utlånsinstitusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og andre interessenter for å finne en løsning. Avhengig av situasjonen og partenes oppfatning av den, finner man en løsning, for eksempel at kreditorene bare får igjen en viss andel av det opprinnelige avtalte. Andre alternativer kan være en pause fra nedbetaling, lengre løpetid eller endrede rentevilkår. Formen kan være forskjellig, men innholdet er det samme; utlåner må gi slipp på deler av summen den i utgangspunktet hadde krav på, nedskriving eller restrukturering av lån på økonomispråk. Misligholdet blir akseptert av partene og gjort offisielt.
Et annet alternativ er at kreditorene ikke aksepterer misligholdet. Resultatet av dette er vanligvis at de ikke får penger – i alle fall på kort sikt – men fortsetter en (lang) kamp i internasjonalt rettsvesen, kanskje kombinert med at eget lands myndigheter legger press på debitor ved forskjellige sanksjoner i håp om at sistnevnte til slutt vil gi etter.
Når et land ikke kan betjene gjelda si er dette det eneste det har til felles med en bedrift som går konkurs. Landet kommer i en vanskelig situasjon, men fratas på ingen måte sitt selvstyre, med mindre dets makthavere selv bestemmer seg for å gi det fra seg, slik en har sett, ikke bare i Hellas, men også i flere av de andre eurolandene i krise. Konkursbetegnelsen er derfor svært misvisende. Det er et mislighold av en låneavtale og bør behandles og omtales som det.
At brorparten av medias og deler av akademias framstilling av virkeligheten er feilaktig, er alvorlig nok i seg selv. Det har dog en mer alvorlig konsekvens enn den umiddelbart fordummende effekten. Debatten om løsninger for land som befinner seg i en økonomisk krisesituasjon hvor mislighold av gjeld ser ut til være forestående blir naturligvis påvirket av at det er en generell oppfatning at land kan gå konkurs. Det er også en grunn til at en av de mest åpenbare løsningene på en slik situasjon, som Hellas, Spania, Irland, Kypros, Malta og nå også Ukraina står i, sjelden tas opp.
LES OGSÅ: Europa i krise: Store deler av Sør-Europa må bygges opp igjen fra bunnen
Mottakerne har måttet betale
I ethvert låneforhold er det minst to ansvarlige parter. Kreditor, vanligvis en bank, låner ut penger. Dens viktigste og mest grunnleggende jobb er å sørge for at det kun lånes ut penger til motparter som er i stand til å betjene lånet. Debitor vil prøve å finne en utlåner som gir så gode lånebetingelser som mulig og må naturligvis også sørge for at pengene som lånes vil være mulige å betale tilbake. Når et lån ikke kan betjenes, er det altså begge parters feil og det er bare rett og rimelig at konsekvensene av et mislighold faller på både debitor og kreditor. Til nå har løsninga på gjeldskriser i EU vært at debitorlandet, dets skattebetalere og spesielt de som er mottakere av velferdstjenester har måttet betale prisen for lån som har vist seg vanskelige eller umulige å betale tilbake.
Den europeiske sentralbanken danner sammen med EU-kommisjonen og IMF den beryktede troikaen som har stått i sentrum av hjelpepakkene som har blitt gitt til eurolandene hardest rammet av krisa. Nesten alle pengene har gått til nedbetaling av gjeld. Noen har blitt hjulpet, men det er den råtne finansnæringa som har fått mesteparten av pengene. Samtidig har Hellas’ statsgjeld økt fra 105,4 prosent av BNP i 2008 til 175 prosent av BNP i 2014, høyere enn noensinne. EU definerer selv et bærekraftig gjeldsnivå til 60 prosent av BNP.
Riktignok har Hellas fått omstrukturert en del av gjelda si, og de som har lånt landet penger har dermed betalt en pris. Dette er imidlertid ikke annet enn en dyd av nødvendighet, en anerkjennelse av at gjeldsbyrden er for tung for den kriserammede økonomien og en aksept av det uunngåelige tapet utlånerne uansett måtte tatt på et eller annet tidspunkt.
Utpressing og mafiametoder
Likevel har utpressingsmetodene overfor Hellas fortsatt. Skrustikka har blitt strammet ytterligere om det greske hodet. Produksjonen i landet har dalt sammen med sysselsettingstallene, lønningene og levestandarden. Arbeidsledigheten, selvmordsraten og fraflyttingen har eksplodert. Lik en mafiaorganisasjon som knuser kneskålene på sine skyldnere, har kuttpolitikken troikaen har påtvunget Hellas invalidisert den greske økonomien. Som stakkaren med knuste kneskåler er også den greske staten mindre i stand til å samle inn pengene de skylder etter at landets statsapparat og velferdsstat er rasert. Men å få pengene tilbake er ikke det viktigste i noen av tilfellene.
Mafiabossen må statuere et eksempel. Om noen ikke betaler, må det vises at det har sin pris. Det skal svi å ikke holde forpliktelsene sine til undergrunnens mektigste. Hva er vel bedre enn en fysisk avstraffelse som får andre til å skjønne alvoret i situasjonen? Det er med samme logikk troikaen og Tyskland tvinger Hellas i kne for å presse gjennom sin foretrukne nyliberalistiske økonomiske politikk. Finansiell waterboarding har den greske finansministeren kalt politikken.
Men det er ikke politikerne som har lånt penger, bankene som har lånt ut penger eller EU og IMF sammen med internasjonal finansnæring, som har fasilitert det hele, som skal betale. Det er det greske folket.
En lang historie med gjeldsslette
Både i media og blant vestlige politikere behandles i dag gjeld som noe uforanderlig. Man betrakter det utelukkende som skyldnerens ansvar. Det er ikke vanskelig å forstå at hvis jeg låner 100.000 kroner til en uteligger, så har jeg en stor del av skylda når jeg aldri får se de pengene igjen.
I Det gamle testamentet kan man lese om jubileum, når all gjeld (og alle synder) slettes hvert femtiende år. David Greaber viser i Debt: The First 5.000 Years at denne tradisjonen på ingen måte er unik for gamle jødiske samfunn, men har vært en tradisjon i de fleste kulturer opp i gjennom tidene. Gjeldsslette har også funnet sted mange ganger i moderne tid. Tyskland fikk halve sin gjeld eliminert etter andre verdenskrig, Russland fikk store summer slettet på slutten av 1990-tallet, Mexico tidlig på 1980-tallet, Argentina i 2003, en rekke av de fattigste afrikanske landene har fått hele eller deler av sin gjeld slettet de siste 10 årene, og Kroatia dro nylig en strek over gjeldsbyrden til sine fattigste innbyggere.
LES OGSÅ: Hellas – på vei mot en politistat
Hvorfor er dette viktig?
Når en bedrift går konkurs er veien videre staket ut for dem. Når finanspressen erklærer et land for konkurs er det ikke det. Retorikken om stater som går konkurs gir leseren og lytteren et inntrykk av at skjebnen til den konkursrammede er bestemt, når det slett ikke er tilfellet. Alt ansvaret legges på låntakeren på tross av at det åpenbart er delt. Argumentasjonen er som et ekko fra Margaret Thatchers nyliberalistiske mantra «There is no alternative».
Men vi har et valg. Mellom tyske banker og greske mennesker, mellom et kreditortyranni og en mer fornuftig ordning, mellom at EUs teknokrater skal detaljstyre innenrikspolitikk i kriserammede land og noe som ligner mer på et demokrati.
Mislighold av gjeld bør ikke fremmes som en enkel utvei fra en hvilken som helst situasjon hvor gjeldsbyrden tynger et samfunn. Den er ikke enkel, men heller ikke umulig. Det har flere ganger vist seg å være den beste veien ut av en uønsket situasjon.
Maktmisbrukets pris
Den engelske økonomen John Maynard Keynes skisserte opp dette valget da han i 1919 analyserte fredsavtalen i Versailles etter første verdenskrig i teksten The Economic Consequences of the Peace. Den gang tynget seierherrene Tyskland ned i gjeld og da som nå ville kreditorer underlegge seg de svakere debitorene. Keynes forutså at dette maktmisbruket ikke kom uten en pris.
«Hvis vi med overlegg sikter på å gjøre Sentral-Europa fattig vil jeg tørre å spå at hevnen ikke vil halte. Ingen ting kan da utsette den endelige krigen veldig lenge. som vil få grusomhetene av den siste tyske krigen til å blekne…»
«Politikken som består i å redusere Tyskland til trelldom, ydmyke og degradere livene til millioner av mennesker, og frata hele nasjonen dens lykke burde være avskyelig og frastøtende…»
I Hellas har man nå fått den første europeiske regjeringen som tør gå imot EUs årelating av økonomien ved deres nådeløse kuttpolitikk. Om de gjennomfører politikken de har antydet og hva straffereaksjonene på det eventuelt vil bli, gjenstår å se, men sjansen for at Keynes grusomme profeti igjen vil slå til er i alle fall redusert. Uansett hva som skjer vet vi at Hellas ikke vil gå konkurs.
Det blir spennende å se hvem som nå får mest i krisehjelp fra EU, om det blir Ukraina eller Hellas.
Dette blir nok litt for enkelt. I tillegg til statsobligasjoner (som er usikrede) har greske banker også benyttet andre verdipapirer som pant for likviditet fra ESB. Dette gjelder bl.a. boliglån. Dersom den greske staten misligholder sine lån, vil dette rive med seg det greske banksystemet som ikke lenger får tilgang på likviditet, og ESB kan dermed realisere sine pant.
Men hva har dette med teksten å gjøre?
Det er selvsagt svært relevant, og betyr at kreditorene (les: ESB) sitter med sterke kort på hånden ved mislighold av gresk statsgjeld. Statsgjelden er heller ikke i særlig grad eiet av tyske banker slik du påstår, men av troikaen (+80%) og dernest greske banker. «Vi har et valg mellom det greske folk og tyske banker» er en påstand som viser at du ikke har satt deg spesielt godt inn i den greske gjeldssituasjonen. Taperne ved et mislighold vil i første rekke være det greske folk.
Selvfølgelig sitter kreditorene med sterke kort. Det er som å si at sola er varm.
Du vet at du ikke argumenterer for at taperne vil være det greske folk ved et mislighold, bare påstår det?
Du leser for åvrig ting inn i teksten min som slettes ikke står der.
Hehe. Her hadde du ikke gjort hjemmeleksen din før du uttalte deg.
Hei igjen og beklager at denne tråden gikk i glemmeboka.
Uten at du helt sier det virker det som om du er svært tilfreds for at du tror du har oppdaget at det var noe med gjelldssammensettingen til Hellas jeg ikke hadde fått med meg. At nesten all gjelda er borte fra privatbankers hender er ikke noe nytt, men det vil ikke si at de ikke har fortsatt å tjene penger på gresk statsgjeld. Det kan du lære mer om i denne dokumentaren (som ellers inneholder mye matnyttig): http://tv.nrk.no/program/KOID20008415/europas-syke-oekonomi Du kan se på den som en slags hjemmelekse.
Akkurat her er det vel rimelig klart at det var du som ikke hadde gjort matteleksen din.
Gratulerer med strålende argumentasjon.
Argumentene finner du altså lenger opp i tråden. Din påstand om at dette dreier seg om tyske banker vs. grekere er falsk.
Det har jeg altså vist at ikke bare har stemt, men fremdeles stemmer. Det velger du ikke å kommentere, men heller komme med noe viss-vass om mattelekser. Selvfølgelig gjelder ikke dette bare tyske banker.
Det er hyggelig at du ellers synes å gå god for resten av teksten med tanke på at hovedpoengene er oppgjør med liberalistisk doktrine som har dannet grunnlaget for ødeleggelsen av det greske samfunn og har kastet millioner av uskyldige mennesker ut i fattigdom.
Hells har, selv etter 25% fall i BNP siden 2008, en BNP/innbygger på 2-4x sine naboland som historisk i langt større grad har omfavnet dine politiske og økonomiske idealer. Du må nok revurdere den hypotesen der.
Mine idealer er ikke og har aldri vært oppfylt av Hellas’ naboland. Jeg skjønner du er desperat når du må begynne med randistversjonen av hitling.
At de politiske teoriene dine ikke har lykkes i praksis er ikke det samme som om de ikke har vært forsøkt. Du er vel sosialist, er du ikke?
Ro ro til fiskeskjær. Det forståelig at du ikke vil snakke om nyliberalisme nå som det ødelegger livene til millioner av mennesker, om enn ganske feigt.
Ditt problem er at dine forskrudde politiske ideer aldri har ført til annet enn misære idet de har blitt testet ut i praksis. Kapitalisme og det liberale demokrati leder nok idèkampen ganske klart, og omfavnes heldigvis av stadig flere.
Du har ikke noe annet argument enn å forsøke å klistre meg opp til ideologier jeg ikke har noe med å gjøre for så å insistere på at jeg har det når jeg avviser det. Patetisk! Ikke rart du foretrekker å gjemme deg bak en pepsiflaske i stedet for å stå for det du mener.
Antar kun at du er sosialist. Er det feil?
Det finnes faktisk land som velger å avvise kreditorene. Russland gjorde det i 1998. Og nylig slo det gjeldsplagede Island inn på samme kurs. Men det kanskje mest oppsiktsvekkende eksemplet er Argentina i 2002.
Argentina nektet å betale gjelden sin. Konsekvensen ble at landet i noen år ikke kunne låne penger på de internasjonale finansmarkedene (som du forsåvidt nevner). Samtidig gjorde de forsmådde kreditorene alt de kunne for å få tilbake pengene sine. Mange av dem gikk til sak mot den argentinske staten og krevde å overta eiendommer i utlandet.
Det endte imidlertid med at Argentinas regjering gikk i forhandlinger med kreditorene. Til slutt slapp landet med å betale 45 prosent av den samlede gjelden.
Mindre fredelig var det før i tiden. Da ble gjeldsplagede land invadert av andre land. Den dominikanske republikk ble invadert av USA i 1916 fordi landet ikke kunne betale gjelden
– Og Newfoundland måtte noen år senere bli en britisk koloni. Først senere ble det innlemmet i Canada.
Det er ikke etablert noen internasjonale prosedyrer for hva et land skal gjøre når det ikke kan oppfylle gjeldsforpliktelsene sine. Land har typisk gjeld til banker og bedrifter i andre land. Og når det ikke lenger finnes penger til å betale kreditorene, må landet velge mellom to muligheter.
Enten kan det gå til Det internasjonale pengefondet (IMF) og be om et lån, slik at de kan arbeide seg ut av gjelden.
Eller så kan landet nekte å betale gjelden. Det finnes to konkursscenarier for Hellas. Det første redder Hellas fra full konkurs, og da kan landet forbli medlem av eurosonen.
Ved en styrt konkurs skrives gjelden ned med kanskje 80 prosent. Men spørsmålet er om det likevel ikke forutsetter politiske vedtak om en skatteunion for å bli funksjonelt og gjenvinne markedets tillit. Ellers kan panikken spre seg til Italia. Her hjelper det ikkke bare med tiltak mot skatteunndragelse og korrupsjon.
Det andre scenariet forutsetter total sanering av gjelden og at Hellas forlater eurosonen. Det kan være i Hellas’ interesse på litt lengre sikt. Da overlater man problemene til de gjenværende medlemmene av eurosonen.
Spørsmålet er hvor mye Hellas får lov å bestemme selv. Her overstyres landets interesser av de store innen EU.Helt siden finanskollapsen i 2008 har økonomien i Hellas vært i dyp krise og det samme har politikken. Tilliten til samfunnssystemet er minimal selv til et Middelhavs-land å være. Lønninger og pensjoner er for vanlige folk redusert med rundt en tredjedel. Arbeidsløsheten er på en dryg fjerdedel, men med enda flere ledige blant de unge. Helsevesenet halter. Kriminaliteten er betydelig. Folk har en nagende og trolig berettiget følelse av at statens maktorganer – politiet og andre – ikke sørger for borgernes sikkerhet. Sistnevnte poeng henger sammen med det store innslaget av illegale immigranter som finnes i Hellas – hvor mange vet ingen, men rundt 10 % av landets totalbefolkning på 12 millioner er et typisk anslag – og som bidrar vesentlig til utryggheten i hverdagen og til den svarte økonomien. Dette underkommuniseres massivt i internasjonale mediers rapportering der «hatkriminalitet mot utlendinger» er det dominerende fokus i den grad man nevner slike spørsmål overhodet, men grekerne selv merker problemet på kroppen. De sliter, og slitet er ikke mindre nå enn for få år siden da den europeiske oppmerksomheten rundt krisen var større og snakket gikk hett i mange land om en eventuell «grexit,» altså en gresk uttreden av EUs monetære og andre økonomiske strukturer og kanskje til og med av EU selv.
Den konkrete foranledningen til det greske nyvalget nå var at storkoalisjonen mellom Nytt Demokrati (ND; grekernes Høyre oversatt til norske forhold) og PASOK (Hellas’ Arbeiderpartiet) ikke fikk tilstrekkelig støtte i den lovgivende forsamlingen for valg av NDs Stavros Dimas som president selv om han var den eneste kandidaten. Prosedyrene er kompliserte, men enkelt sagt ble parlamentet oppløst for å sette fart i prosessen; konstitusjonen krever at det skal finnes en president som formelt statsoverhode.
Det helt dominerende spørsmålet i gresk politikk under de siste årene er og forblir imidlertid et annet: Skal man akseptere innstramningspolitikken som foreskrives grekerne av den internasjonale Troikaen – altså representantene for EU, Verdensbanken og Den europeiske sentralbanken – eller skal man på et eller annet vis nekte, kanskje rive Hellas løs fra eurosamarbeidet og iallfall søke nye gjeldsforhandlinger med utenverdenen, en mulighet mange grekere insisterer på fortsatt må finnes trass i klare nei fra kreditorene. Skal man rett og slett slutte å betale det man skylder og reetablere gresk økonomi med drakmer som ny-gammel og separat valuta; er noe slikt gjennomførbart i en økonomisk tett sammenfiltret verden? Både på venstre- og høyresiden forholder man seg på ulikt vis til disse spørsmålene som også kan formuleres på følgende måte: Skal man fortsette med nedskjæringer styrt fra utlandet eller skal man satse på en annen og mer nasjonal vei ut av uføret? Kampen om Hellas reflekteres i svarene som gis.
På venstresiden er Syriza det dominerende partialternativet for dem som ikke vil kutte mer. Denne «Koalisjonen av radikale venstre» er satt sammen av et drygt dusin ulike organisasjoner som neppe har mye mer til felles enn et allment venstre-lenende politisk perspektiv (men varierende fra trotskister til euroskeptiske sosialdemokrater) og den før nevnte nok er nok-holdningen til de økonomiske nedskjæringene. Uansett så har Syriza vokst mye under den politisk-økonomiske krisen, først og fremst ved tilsig av velgere som har forlatt PASOK, og de ligger nå an til å få minst en tredjedel av stemmene ved valget og bli det klart største partiet. De vil sikkert bli store, større enn ND som i dag innehar lederposisjonen, men det fortoner seg usannsynlig at de skal kunne få en egen majoritet, selv med de 50 ekstrasetene i parlamentet som gis i styringstillegg til største parti.
På høyresiden er det to partier som sier klart nei til den nåværende samarbeidslinjen med Troikaen, nemlig Gyllent Daggry og ANEL. La oss se litt på begge.
Gyllent Daggry, det mest høyreradikale av de store greske partiene, er blitt bekjempet på nær sagt alle måter som tenkes kan under også foregående år. De fleste parlamentsmedlemmene så vel som øvrige innen partiledelsen er arrestert anklaget for å bidra til vold og for å stå bak en ulovlig organisasjon, men om – og i så fall når – sakene kommer opp for retten, forblir usikkert.
Utvilsomt er det derimot at vanlige grekere, som jevnt over har like lite sympati for nynazistiske tanker og organisasjoner som det nordmenn har, reagerer negativt på den udemokratiske forskjellsbehandlingen og forfølgelsen som blir Gyllent Daggry til del. Vold har vært en del av gresk politikk lenge, og den går slett ikke bare ut over folk på venstresiden. Man spør dessuten seg selv og andre: Alle politikerne som i årevis har hatt sugerørene sine langt nede i den greske statskassen, og som har beriket seg i utallige halvlovlige, kvartlovlige og det som verre er transaksjoner både før og etter at Hellas sluttet seg til eurosamarbeidet, hvorfor blir ikke de straffeforfulgt? Hva med selveste «capo di tutti capi,» Georgios Papandreou, den foreløpig siste i den suverene lederklanen innen PASOK, men som nå har startet en ny sosialdemokratisk partivariant for å distansere seg fra krisen: Er han uten skyld? Ikke i folkets øyne, og enda en gang knyttes nevene i bukselommene på gatene i Athen og andre byer. At fraværet av likebehandling – ja, alminnelig fairness – bidrar til radikalisering på den greske høyresiden.
ND var det statsbærende borgerlige partiet som, sammen med sosialdemokratene, i grekernes øyne bar det innenlandske hovedansvaret for den økonomiske nedturen fra 2008 av. Partiet ble rett nok ikke oppslutningsmessig desimert som PASOK ble det, men støtten sank sterkt og også en organisatorisk avskalling fant sted, blant annet ved at det nye partiet ANEL ble etablert. Sistnevnte partinavn betyr noe sånt som «Uavhengige grekere» og politikken deres er sentrert rundt gresk-nasjonale, patriotiske verdier, men med hovedkonklusjonen overfor utenlandske kreditorer at nok nå er nok. Man vil ikke lenger la vanlige, hederlige grekere bære byrdene for berikelsen den politiske overklassen, «kleftes» (tyvene), har nytt godt av, og nekter å betale det de ser som andres gjeld. Man vil ha tilbake det som på godt norsk heter sjølråderetten over eget land, hvilket også innebærer at man ikke aksepterer at det samme landet flømmes over av uønskede utlendinger.
ANEL er et høyrenasjonalt parti som samtidig legger avstand til nasjonalsosialistisk ideologi og historie på en helt annen måte enn Gyllent Daggry gjør det, og ingen bestrider da heller ANELs rett til å fungere trygt innenfor det lovliges grenser slik disse defineres i Hellas. Partiet vil ha et selvstendig og uavhengig Hellas utenfor Troikaens rekkevidde, enten nå en slik stat blir fattigere eller rikere enn tilfellet er i dag. Fattig er én ting, det har grekere vært før, men ufrihet vil man ha seg frabedt. For å si det mildt, så preges ikke holdningen til de økonomisk sterke statene innen Troika-samarbeidet og EU – i særdeleshet til Tyskland – av medgjørlighet eller kompromissvilje.
ANEL er lite med bare 12 representanter i parlamentet før dette nå ble oppløst. Partiet representerer imidlertid i dag det mest naturlige alternativet for dem som hverken vil ha sosialistisk eller kapitalistisk globalisme, men som samtidig vil markere avstand til alt som smaker av nyfascistisk ideologi i gresk tapning.
Trolig vil det bli et flertall i parlamentet for partier som har forpliktet seg på ikke å akseptere den fra utlandet styrte innstramningpolitikken, men som hva alt annet angår vil være en blanding av hummer og kanari. Et kraftig Nei til ytterligere forverring av folks levestandard er det viktigste felles ståsted. Mot dem, støttet av EUs og verdensøkonomiens tyngste skyts, står tilhengerne av fortsatt innstramningspolitikk i henhold til Troikaens krav.
En annen måte å se det greske skismaet på er som en kamp mellom patrioter og globalister. Legger man dette perspektivet på saken, kan Hellas’ politiske krise og valg ha fremtidig informasjonsverdi også for andre europeiske land.
Uten en politisk løsning kan Hellas bli det første landet som dropper euroen. Det er et alternativ mange ennå ikke har erkjent fult ut.