Hvor mange norske skolebarn lærer om hvordan samiske kvinner gang på gang har stått i spissen for samenes rettigheter. Og vunnet.
En feministisk kritikk av historiefaget har vært at det kun skildrer menns historie. Selv om det kan ligge noe sannhet i dette, så har man i de senere årene vært flinkere til å hente frem kvinner som har hatt betydning for utviklingen av det norske samfunnet. Særlig under fjorårets stemmerettsjubileum.
Men den samiske nasjonen har alltid vært en underkommunisert del av historien om den norske nasjonalstaten, og de mange sterke samiske kvinnene som har vært en drivkraft i den samiske nasjonens utvikling er godt gjemt.
Hva passer vel bedre da enn en liten tilegnelse til et knippe av disse kvinnene på samenes nasjonaldag.
Spørsmål omkring likestilling havner ofte i bakgrunnen hos nasjoner som kjemper for retten til å eksistere. Men de samiske kvinnene har fra starten av vært fremtredende i viktige politiske prosesser.
LES OGSÅ: «Du vet jo at han er en liten samegutt»
Elsa Laula Renberg
Elsa Laula Renberg ble født i det svenske området av nasjonen Sapmi i 1877. Hun tok, i motsetning til mange samiske kvinner på denne tiden, utdanning. Hun ble den første samiske kvinnelige forfatteren da hun ga ut kampskriftet«Inför Lif eller Död», som ble utgitt i 1904.
Men det var som organisator hun satte sitt merke i det nordiske samfunnet. Samme år var hun med på å starte den første samiske organisasjonen i Sverige, Lapparnas Centralförbund, som hun også ble valgt som leder av.
Året etter giftet hun seg med en norsk reindriftssame og flyttet til Norge. Her stiftet hun den første samiske foreningen i Norge, Brurskankens Lappforening. Organisering av samiske kvinner var en hjertesak for henne, og to år seinere var også den første samiske kvinneforeningen, Brurskankens Lappekvinde Forening, grunnlagt. Foreningen dannet en egen skole. Dennes mål var å få til et samisk samarbeid på tvers av landegrensene og sørge for at kvinner fikk ta del i styret av lokalsamfunnet og i samiske spørsmål.
Men det er for sin innsats for første samelandsmøtet i 1917 at hun alltid vil bli husket. Dette landsmøtet samlet for første gang samer fra hele nasjonen Sapmi. Over hundre nord- og sørsamer fra forskjellige land kom sammen for første gang, for å diskutere samiske spørsmål. Komiteen som arrangerte konferansen besto av kvinner, og kvinneandelen på møtene var høy. Renberg holdt en flammende åpningstale der hun manet til samhold på tvers av landegrensene. Konferansen og Renberg ble nå oppfattet som politisk farlig av myndighetene. Hun ble hengt ut som sinnslidende i pressen, men fortsatte sin virksomhet og reiste rundt og talte om samiske spørsmål, spesielt for kvinner.
Landsmøtet ble holdt den 6. februar 1917 i metodistkirken i Trondheim. Fra 1993 ble denne dagen den samiske nasjonaldagen for samer i hele Norden.
Da samiske kvinner okkuperte statsminister Brundtlands kontorer
Kampen mot utbyggingen av Alta-/Kautokeino-vassdraget åpnet for alvor øynene til mange nordmenn rundt den samiske nasjonens spørsmål. Den lille samiske bygden Masi ville bli lagt under vann, og beiteområder for rein ville gå tapt. Dette satte i gang en kamp som handlet om retten til landområder samer hadde brukt i generasjoner. Aksjonister lenket seg fast og aksjonerte på stedet for utbyggingen. Andre, deriblant Synnøve Persen og Niilas Somby, sultestreiket utenfor Stortinget, og den norske Grand prix-finalen inneholdt et innslag om samiske rettigheter. Men det var 15 utypiske aksjonister som skulle ta kampen ut i verden:
Om morgenen den 6. februar i 1981, på det som senere ble den samiske nasjonaldagen, møtte 15 samiske kvinner opp på statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor for å fremme det samiske synet på utbyggingen av Alta-vassdraget. Den yngste var 5 år og den eldste 78.
Statsministeren forlot møtet etter den halve timen som var satt av til å høre på kvinnene. Men samekvinnene følte seg slett ikke hørt, nektet å forlate kontoret og ble værende til de ble ført ut av politiet dagen etterpå. Utenfor hadde en stor gruppe demonstranter samlet seg, og slagordet var «samene har rett! Stå på!».
Kvinnene ga ikke opp etter denne hendelsen. De reiste verden rundt for å fremme samenes rett til å beskytte sine egne landområder. De møtte paven i Roma og FN i USA.
Slike aksjoner var fremmed i det samiske samfunnet, og de utypiske aktivistene tok et radikalt valg da de forlot familiene sine for å kjempe for det samiske samfunnets rett til sine egne landområder.
Samene tapte kampen om Alta-/Kautokeino-vassdraget. Men den nye bevisstheten om den samiske nasjonen i det norske samfunnet banet vei for endringer, og i 1989 ble Sametinget åpnet. En folkevalgt forsamling for samer i Norge.
Aili Keskitalo og Nordens mest kvinnesterke parlament
Kampen for landområder, språk og kultur var hovedsakene for Sametinget. Kampen for likestilling og flere kvinnelige politikere og ledere, som herjet i resten av Norden, kom i bakgrunnen. Det ble stadig stilt flere lister til Sametinget der førstekandidaten var en mann, og kvinneandelen der falt. I 2004 var det et absolutt lavmål, og bare 18 prosent av sametingets representanter var kvinner. Forsøk på å utjevne forskjellene ble gjort, blant annet ved å stille en egen kvinneliste, men resultatene uteble, inntil valget i 2005.
Da tok det største samiske partiet på Sametinget grep og stilte så mange kvinner på sikre plasser at Sametinget plutselig var Nordens mest kvinnesterke parlament, med 22 kvinnelige og 21 mannlige representanter. Det pågikk samtidig en effektiv kampanje for å få flere kvinner til å melde seg inn i det samiske «manntallet».
I spissen for det nye parlamentet sto den første kvinnelige sametingslederen, Aili Keskitalo, fra Kautokeino. Hun ble felt etter to år da en av representantene for Norske Samers Riksforbund meldte overgang til den samiske delen av Arbeiderpartiet. Men neste valg var hun tilbake med et mye større flertall i ryggen. Og ved dette valget var omtrent halvparten av toppkandidatene kvinner. Den høye kvinneandelen har fått konsekvenser: På internasjonale konferanser for verdens urbefolkninger har kvinnerepresentasjon blitt et tema. Det har også homofile og lesbiske samers rettigheter.
Hat er ikke noe å samle på, for det lar en ikke komme videre, også i videre betydning.
Tilgi, så skal en selv også bli tilgitt, og responsen fra dem man hatet, viser seg å bli visere.
Dette er et godt eksempel på at kampen for utfolkas rette går hand i hand med kampen mot undertrykking på alle områder, enten det gjelder kjønn, rase, alder eller seksuell legning. Det er også verdt å merke seg at en av de første Arbeiderpartirepresentantene på Stortinget, Isak Saba, stilte for ei fellesliste av samer og sosialister i Finnmark da han blei valt i 1906. Krav om retten til opplæring i samisk språk og retten til land og vatn og utøving av samiske næringer var viktige kampsaker, som i dag blir ført videre av Sametinget. Kanskje ikke så rart at «Fremskrittspartiet» går inn for å avskaffe Sametinget? .