I de siste årene har det vokst fram en ny klasse. Prekariatet består av folk som jobber i korttids- eller deltidsjobber og som ofte er stengt ute fra fellesskapet.

Den engelske professor i økonomi og arbeidsmarkedsforhold, Guy Standing (f. 1948), har de siste årene vært en av de samfunnsforskerne som for alvor har vært med på å sette fokus på en ny tendens i den moderne verdenskapitalismens klassestruktur, nemlig dannelsen av en ny klasse: prekariatet. Ordet prekariat er skapt ved en sammentrekning av to ord prekær («utsatt» eller «sårbar») og proletariat, som blir til prekariat.

Standing var i mange år ansatt i den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) som forsker, de siste som direktør for ILOs program for sosialøkonomisk sikkerhet. I den forbindelse skrev han en lang rekke bøker og rapporter, hvor han sammenfattet sine empiriske analyser av tendenser i arbeidsmarkedsmarkedsforholdene i hele verden og ga dem et teoretisk perspektiv.

Globaliseringen og avregulerings- og privatiseringsbølgen
Siden begynnelse av 1980-tallet, med Margaret Thatchers og Ronald Reagans avreguleringspolitikk og fremveksten av neoliberalismen som hegemonisk ideologi, har vi vært vitne til en dyptgående markedsgjøringsprosess i kapitalismen, en prosess Guy Standing har beskrevet detaljert på arbeidsmarkedsområdet.

Reguleringer er blitt svekket. Globaliseringen og fleksibilisering av arbeidet har blitt vanlig. Andelen av arbeidet som utføres i ordinære, fulltids- og varige ansettelsesforhold, beskyttet av overenskomster, har blitt kraftig redusert. En stadig større del av arbeidet utføres av deltids-, kortids- eller vikaransatte eller er outsourcet til underleverandører. Generelt er ansettelsestryggheten blitt svekket, samtidig med at svaret fra statene på arbeidsløshet og utelukkelse har vært forskjellige former for workfare (aktivering).

Utbredelsen av det prekære arbeid
Mange arbeidsmarkeds- og samfunnsforskere har beskrevet den stigende tendensen til dannelsen av prekært arbeid. Begrepet stammer opprinnelig fra den politiske debatten i Frankrike på 1970-tallet, og den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Det særlige ved Guy Standings analyse er at han ikke nøye seg med å registrere utbredelsen av det prekære arbeidet, slik mange arbeidsmarkedsforskere har gjort, men setter det inn i en bredere klasseanalyse, samtidig med at han argumenterer for at det utvikler en helt ny klasse.

LES OGSÅ: Arbeidslivet brutaliseres og velferdsstaten settes under press

Den nye klassestrukturen
Globaliseringsprosessen har etter Standings oppfatning skapt en helt ny klassestruktur:

Øverst befinner det seg en global elite som eier og springer ut av de 6-800 transnasjonale selskapene som kontrollerer det meste av verdensproduksjonen. Denne eliten utgjør under 1%.

Under denne gruppen står det Standing kaller salariatet (salaried employment (sikre funksjonærjobber). De har sikre jobber og er funksjonærer i de store selskapene og staten og mottar mye av sin inntekt fra de store selskapenes utbyttedelinger og pensjonsordninger.

Ved siden av og under denne gruppen befinner klassen av proficians seg. Det er en klasse av løst ansatte, ofte selvstendige med relativt høy inntekt, som har forskjellige former for status og jobber. Det er unge, som typisk håper på å bli en del av salariatet eller eliten. Denne gruppen utgjør en stigende del av arbeidsstyrken.

Deretter kommer den gamle arbeiderklassen, proletariatet, med nogenlunde fast fulltidsarbeid, organisert i fagforeninger og med en viss form for beskyttelse.

Som en ny klasse under proletariatet har det oppstått det flere kaller prekariatet. Det er en voksende gruppe som arbeider i korttids- og deltidsjobber, som er prekære og ofte mangler beskyttelse.

Nederst på rangstigen er klassen som Marx kalte filleproletariatet, bestående av folk som er stengt ute av fellesskapet.

Prekariatets særtrekk
Når Guy Standing mener at man kan kalle prekariatet en klasse og ikke kun et proto-proletariat (et slags filleproletariat) skyldes det at gruppens forhold til produksjon, fordeling og stat er av en særlig karakter. I forhold til produksjonen er de karakterisert ved at de har usikre jobber uten beskyttelse. I forhold til fordelingen er prekariatet karakterisert ved at deres inntekt består av pengelønn, mens det gamle proletariats inntekt i økende omfang kommer gjennom selskaper (betalte ferier, pensjoner og utbyttedeling) og statlige overføringer. Og i forhold til staten har prekariatet færre rettigheter: økonomisk, sosialt og politisk. De er ”denizens” (sammentrekning af ordene ”denied” og ”citizenship”, direkte oversatt ”nektet medborgerskap”), et gammelt uttrykk for individer med færre rettigheter enn vanlige borgere, en slags ”borgere på nåde”, som Standing kaller dem. I middelalderen var det fremmede og outsidere som ble nektet politiske rettigheter.

Det spesielle ved prekariatet er videre at de ikke har et fag eller en yrkesidentitet, at de ikke har utsikter til sosial mobilitet, at de generelt er overkvalifisert til sine skiftende jobber, samt de ikke identifiserer seg med det gamle proletariatets fagforeningsmessige livsform. De er skeptiske overfor den tradisjonelle forestillingen om full sysselsetting og det å skape jobb gjennom vekst. De søker ikke livet i lønnsarbeidet, men har snarere forestillinger om en frihet fra lønnsarbeidet og en rett til arbeid, som ikke er lønnsarbeid.

LES OGSÅ: De som tapte kampen

Prekariatets undergrupper
Guy Standing understreker dog at prekariatet ikke er en homogen gruppe. En del av dem har falt ut av den gamle arbeiderklassen. Denne gruppen vil typisk vende seg mot fortiden, noe som har ført til at Standing kaller dem atavister. En annen gruppe utgjøres av immigranter og andre minoriteter. Mange av dem er preget av nostalgi i forhold til deres opprinnelse og er ofte passive. Endelig er det en gruppe av velutdannede, som Standing kaller bohemene. De har ingen følelse av en fremtid. De er frustrerte og sinte og krever ofte et oppgjør med det bestående system. De er de progressive.

En farlig klasse under dannelse
Der er et visst enhetspreg i den nye klassen, men Standing understreker at det kun er en klasse under dannelse (”class-in-the-making”) eller, for å bruke Marx’ uttrykk, en klasse for seg selv. I Standings øyne er også prekariatet en potensielt farlig klasse (”a dangerous class”). Deler av prekariatet kan mobiliseres av høyreekstreme krefter, slik man har sett i Ungarn, Frankrike og Hellas. Men deler av klassen kan også mobiliseres av venstrepopulistiske krefter, slik man har sett i USA, Italia, Spania og Brasil (EuroMayDay protester, Occupy Wall Street, Five Star Movement, Los indignados).

Det er interessant at Guy Standing allerede for 15 år siden skisserte denne klassestrukturen. Men første gang han gjorde det, brukte han ikke uttrykket prekariatet. Den gang kalte han den nye klassen ”flexiworkers”. Det er først etter finanskrisen i 2007-08 at han har gått over til å kalle gruppen prekariatet og begynner å tillegge den en subjektiv klassekarakter, som en klasse, som er i gang med å dannes og få en politisk bevissthet.

Den transformative klasse
Ennå befinner den nye klassekampen og -dannelsesprosessen seg kun i en primitiv opprørsfase (”primitive rebels”), et uttrykk Standing har hentet fra den engelske arbeiderklassehistoriker Eric Hobsbawm.

For Standing går dannelsen av prekariatet gjennom en trefaset kamp. Den første er kampen for anerkjennelse. Det gjelder dannelsen av en bevissthet og stolthet over å være en særlig gruppe med sitt eget språk, symboler og fortellinger, herunder en markering av avstand i forhold til andres politiske prosjekter. Den andre fasen er kampen for representasjon. Hittil synes klassen å ha avvist de bestående partiene, og Podemos og Five Star Movement i Spania og Italia kan kanskje ses som det første uttrykk for nye representasjonsformer. Den tredje kampen er kampen for omfordeling. Enhver transformasjon dreier seg nemlig om omfordeling av de viktige ressursene til fordel for den kommende klasse, prekariatet.

LES OGSÅ: Vi skaper vår egen historie

Karl Polanyi: The Great Transformation
Det særlige ved Standings klasseanalyse er at han anlegger et langt og historisk perspektiv. Hans utgangspunkt er den ungarsk-amerikanske økonomiske historikeren Karl Polanyis berømte bok og analyse fra 1944: ”The Great Transformation”.

Polanyi tegner her et bilde av det 19. århundre som en periode hvor det ble skapt et markedssamfunn, hvor mange ting og forhold ble gjort til varer. Den avgjørende endringen skjedde da de tre produksjonsfaktorene, jord, arbeid og kapital, ble gjort til varer. Det betydde en veldig løsrivelse (frigjøring) fra tidligere sosiale bånd og maktforhold.  Jorden ble løsrevet fra naturen, arbeidet ble løsrevet fra tidligere sosiale bindinger, og kapitalen ble løsrevet fra den sosiale arv. Samlet sett betydde det at økonomien ble frigjort (”disembedded”) fra samfunnets øvrige funksjoner.

Varegjøringen
Polanyi kaller det en ”fictitious (fiktiv) commodification (varegjøring)” fordi jord, arbeid og penger adskiller seg fra vanlige varer. Varer er noe vi produserer med henblikk på salg på markedet og i siste instans med henblikk på behovstilfredsstillelse. Men jorden er ikke produsert av mennesker. Og mennesker blir ikke produsert for å bli solgt som arbeidskraft. I tillegg kommer at penger i seg selv ikke kan tilfredsstille behov, men kun er et betalingsmiddel.

Den dobbelte bevegelse – arbeiderbevegelsens klassekamp
Polanyi beskriver imidlertid også hvordan denne markedsfrigjøringsbevegelsen siden ble møtt av en motbevegelse hvor statene forsøkte å forhindre markedssamfunnets ødeleggende effekter på mennesker og samfunn. Polanyi taler om en dobbeltbevegelse. Den startet på 1930-tallet og fortsatte i perioden etter 2. verdenskrig helt frem til slutten av 1970-tallet, da dannelsen av forskjellige velferdsstater tok form.

Det var en periode hvor man forsøkte å innhegne (”embed”) og forbinde økonomien med samfunnets øvrige sosiale og politiske funksjoner. Det skjedde som følge av den fremvoksende og seirende arbeiderklasses økonomiske og politiske klassekamp, og resulterte i en periode preget av politisk styring av markedssamfunnet gjennom en beskyttelse av arbeidskraften, en viss konkurranseregulering og en omfordeling mellom klassene.

LES OGSÅ: Avsporing å skylde på arbeidsinnvandring

En ny motbevegelse på vei – prekariatets klassekamp
Ifølge Guy Standing opplever vi i dag, etter globaliseringsbølgen på 1980-tallet og 1990-tallet og finanskrisen fra 2007-08, igjen begynnelsen på den andre motbevegelsen mot de frie markedssamfunns destruktive og destabiliserende effekter. Hvordan skal de nye forsøk på regulering av markedssamfunnet etter den klassiske velferdsstat se ut?

Et charter for prekariatet
Guy Standing mener at den gamle arbeiderbevegelsens svar på den nye globaliseringen med krav om minimumslønninger, lønnstilskudd, skatterabatter og forskjellige former for workfare (aktivering) er helt utilstrekkelige sett i forhold til prekariatets situasjon.

Derfor tegner han en ny horisont for hva den eksisterende og kommende klassekamp kommer til å dreie seg om. I den industrielle kapitalismens æra dreide kampen seg om produksjonsmidlene og fordelingen av profitten fra den industrielle produksjon og var især konsentrert om beskyttelse av lønnsarbeidet (labour), uten øye for det uformelle arbeidet (work).

I en fremtidig kamp, med prekariatet som den fremvoksende klasse med transformative kvaliteter, kommer kampen til å dreie seg om fem nøkkelressurser:

For det første kommer den til å dreie seg om å sikre en grunnleggende sosial sikkerhet for alle i samfunnet, men spesielt for prekariatet, den gamle arbeiderklasse og filleproletariatet. For det andre vil kampen dreie seg om kontrollen på tiden. Den tredje nøkkelressursen blir adgangen til og kontrollen med samfunnets forskjellige allmenninger (”commons”). Den fjerde ressursen blir utdannelsen i samfunnet hvor varegjøringen av utdannelsene må reverseres. Endelig nevner Standing finanskapitalen, som må fordeles på nye måter slik at overskuddet fra globaliseringen blir mye jevnere fordelt.

Guy Standing har i sin siste bok utformet et charter: ”A Precariat Charter”, hvor han nøyere, i 29 artikler, utdyper disse 5 retningslinjene for et program. Når Guy Standing symbolsk kaller det et charter er det for å henvise til det berømte Magna Carta fra 1215, som fastslo at alle frie mennesker hadde rett til å bli dømt av deres like og at ingen suveren (myndighet) sto over loven.

Spørsmålet om rettferdighet har alltid vært et klassespørsmål. I dag er den store utfordringen at det fremvoksende prekariat har behov for å skape rettferdighet; en rettferdig behandling i arbeidsmarkedet og i det sosiale og politiske system.

En ubetinget basisinntekt (UBI) som omdreiningspunkt
Et sentralt element i Standings charter er forslaget om innføringen av en ubetinget basisinntekt (UBI). Den vil være et godt svar på flere av prekariatets problemer. Den vil kunne sikre en grunnleggende trygghet, som det bestående system ikke kan. Den vil i tillegg bidra til nødvendig omfordeling.

I tillegg vil den, noe som er veldig sentralt for Standing, være med på å anerkjenne alt det arbeidet, som ikke er lønnsarbeid, det vil si den vil utvide arbeidsbegrepet. På engelsk er labour lønnsarbeid, mens work er et videre begrep (på norsk: virke) som omfatter det uformelle arbeidet. På norsk har vi dessverre ikke det klare skille mellom labour og work, som man har på engelsk.

Innføringen av en ubetinget basisinntekt vil bidra til å stanse den omseggripende tendensen til workfare (aktivering) som finner sted i mange land og samtidig bidra til å demme opp for demoniseringen av de mange trygdede og arbeidsledige i befolkningen. En basisinntekt vil også kunne medvirke til økt fleksibilitet på arbeidsmarkedet, en fleksibilitet som i høyere grad vil være på arbeidstagerens betingelser, ikke som nå, hvor den for det meste er diktert av arbeidsgiverens behov for profitt. En ubetinget basisinntekt vil gi alle en reell mulighet for å si fra.

LES OGSÅ: Klimakamp er klassekamp

Guy Standing har i mange år vært en fremtredende fortaler for en ubetinget basisinntekt. Den støtten som forslaget i de senere år har fått fra Occupy Wall Street-bevegelsen, den spanske Indignados-bevegelsen, og i senere tid Podemos- bevegelsen i Spania og Five Star Movement i Italia, viser at denne politikken nå har funnet en klassemessig klangbunn. Det progressive prekariat går inn for UBI. Det er ikke kun idealistisk skrivebordspolitikk.

Et eksempel på kritisk samfunnsvitenskap
Guy Standings kritiske kapitalismeanalyse, som teoretisk er inspirert av Karl Polanyis historiske perspektiv på kapitalismen og Hannah Arendts republikanske syn på arbeid og medborgerskap, er et særsyn i moderne samfunnsvitenskap.

Standing klarer å sette sine beskrivelser og forklaringer inn i et langt historisk perspektiv, og dertil kommer at han samtidig gjør rede for sin grunnleggende verdiorientering. Han beskriver det han kaller det gode samfunn.  I hans vitenskapelige forståelsesramme henger empiri, teorier, verdier og handlinger sammen. Derfor kommer han også med forslag på hvordan prekariatet kan bli en progressiv klasse og unngå å bli fanget opp av høyrepopulismen.

Guy Standings siste bok om prekariatet ble i fjor oversatt til norsk og utgitt på Res Publica.

 

Oversatt av: Sjur C. Papazian

 

Litteratur:

Arendt, Hannah (1958). The Human Condition, Chicago: University of Chicago Press.

Polanyi, Karl (1944, 2001). The Great Transformation: The Political and Economic Origins of Our Time, 2nd ed. Foreword by Joseph E. Stiglitz; Introduction by Fred Block. Boston: Beacon Press.

Standing, Guy (1999). Global Labour Flexibility: Seeking Distributive Justice. New York: St. Martin’s Press.

Standing, Guy (2002). Beyond the New Paternalism: Basic Security as Equality. London, New York: Verso.

Standing, Guy (2009). Work After Globalization: Building Occupational Citizenship. Cheltenham, UK Northampton, Massachusetts: Edward Elgar.

Standing, Guy (2011). The Precariat: The New Dangerous Class, Bloomsbury Academic.

Standing, Guy (2014). A Precariat Charter: From Denizens to Citizens. London, New York: Bloomsbury Academic.

Standing, Guy (2013) Prekariatet : Den nya farliga klassen. Götheborg: Bokförlaget Daidalos

Standing, Guy (2014) Prekariatet. Den nye farlige klassen.  Oslo: Res Publica

 

 

 

Erik Christensen er tidligere lektor i samfunnsfag ved Aalborg Universitet og leder for BIEN Danmark.

4 svar på “Prekariatet og den nye kapitalismen”

  1. Det er mye bra med det Standing skriver. De tendensene han omtaler er reelle tendenser, i en rekke andre land i mye større grad enn i Norge. Riktignok ser han bort fra enkelte motvirkende tendenser som bremser utviklingen, men det er helt klart en virkelighet han beskriver. Nettopp derfor er det så synd at han ender opp med å avskrive arbeiderklassen som politisk handlende subjekt.

    Om man for eksempel leser den unge Friedrich Engels’ beskrivelse av den engelske arbeiderklassen midt på 1800-tallet, eller, for den saks skyld, om man leser Charles Dickens’ bøker fra samme periode, vil man se en klasse som lider under mye av det Standing tilskriver prekariatet – og mer til. Men arbeiderklassen klarte å kjempe seg til en styrket posisjon. Det betyr imidlertid ikke, som Standing nærmest forutsetter, at dette har endret arbeiderklassens karakter.

    Og dermed kommer den store svakheten hos Standing til syne. Hos ham er det bare prekariatet som fremstår som en dynamisk gruppe. Alle andre grupper fremstår som statiske og etablerte enheter. Han ser ikke at det er en sammenheng mellom klassene, at de står i et forhold til hverandre. Arbeiderklassen blir hos ham bare ett av flere samfunnslag, ikke en gruppe som er definert gjennom at den faktisk lever som lønnsarbeidere. Om han hadde lagt en relasjonell forståelse, heller enn bare en deskriptiv forståelse, til grunn, ville han også sett at dette forener flere av de gruppene han beskriver.

    Den store styrken ved Marx’ klasseanalyse, var at han så klassene i en samfunnsmessig kontekst og dermed ble i stand til å peke på hvordan klassekampen var en avgjørende faktor i kampen for å avskaffe klassene. Standing, derimot, går i beste fall tilbake til de utopiske sosialistene, i verste fall lanserer han en oppskrift for å sementere det politiske skismaet som eksisterer mellom ulike segmenter av arbeiderklassen (i marxistisk forstand).

    1. Under Globaliseringskonferansen arrangerte Radikal Portal et møte hvor Jacobin Magazines redaktør, Bhaskar Sunkara, deltok. Hans observasjon av prekariatet er en jeg deler. Han mente at framveksten av prekariatet ikke var annet enn at arbeiderklassen i Europa går tilbake til normalen. En normal vi har vært unntatt fra i eterkrigstida og fram til ganske nylig.

      Det er ingenting historiskt unikt eller nytt ved at store deler av arbeiderklassen må bero på midlertidige stillinger, i lengre perioder går ledige og at dette bidrar til å svekke fagbevegelsen og forskyver maktforholdene i arbeiderklassens disfavør.

Kommentarer er stengt.