Politiet benytter bortvisningsrett overfor aktivister og andre de mener truer den offentlige ro og orden, til tross for til dels hard kritikk fra domstolene.
Av Christian Boger
Radikal Portal har den siste tiden sett flere dommer hvor politi og påtalemyndighet får kritikk fra domstolene for å ilegge unødvendig harde bortvisningsvedtak til personer de mener har brutt Politilovens bestemmelser om oppførsel på offentlig sted og etterkommelse av pålegg ilagt av ordensmakten.
I en nylig avsagt dom fra Oslo tingrett, slår dommen fast at politiet ikke har mulighet til å bortvise tilskuere til en aksjon uten at disse utgjør et spesifikt ordensproblem. Tingretten slår i dommen også fast at politiets bortvisningsvedtak var både for omfattende og uklart. I en annen dom fra Gulating lagmannsrett, fra desember 2012, slår retten fast at ordensproblemet kunne vært løst med mildere inngrep fra politiets side. I en dom fra Agder lagmannsrett i desember 2011 slår retten fast at politiets pålegg for bortvisningen ikke er klart nok. I tillegg til dette kommer en høyesterettsdom fra februar 1988, hvor flertallet i landets høyeste domstol slår fast at en tilskuer til en demonstrasjon har blitt bortvist uten å utgjøre noen fare for den offentlige ro og orden.
Felles for dommene er det faktum at domstolene ikke er enige med politiet om nødvendigheten av å bruke bortvisning som virkemiddel for å opprettholde den alminnelige ro og orden.
Bortvist fra eget hjem
I den nevnte dommen fra Oslo tingrett ble en person mer eller mindre bortvist fra sitt eget hjem i 72 timer under Oslo-politiets rydding av «Brakkebygrenda» i sommer. Mannen nektet å godta et forelegg han ble ilagt, og ble frikjent i tingretten.
I dommen slås det fast at: «Retten viser til pålegget ble gitt tiltalte til tross for at han hele tiden hadde opptrådt lovlig og oppholdt seg utenfor sperringene, og at det således var i grenseområdet for hva politiet hadde adgang til etter politiloven paragraf sju. Retten viser til at pålegget var gitt for et tidsrom «som, da anholdelsen fant sted, hadde vist seg å være meget mer omfattende enn nødvendig, og som allerede da det bli gitt måtte fortone seg som unødig lenge i forhold til personer som ikke hadde motsatt seg de beskjeder de hadde fått av politiet. Også av den grunn var pålegget helt i grenseområdet for hva som er tillatt etter politiloven paragraf sju.»
Politiet hadde ikke rettslig grunnlag
Gulating lagmannsrett kommer i desember 2012 til en lignende konklusjon:
— Slik flertallet ser det kunne og burde dette ordensproblem vært løst med et mildere inngrep fra politiets side.
Foranledningen var at en 38 år gammel kvinne hadde blitt bortvist fra en konsert på Bergenshus Festning da ordensvakter og politi på stedet mente hun hadde oppvist en uønsket og plagsom adferd overfor andre konsertgjengere.
I tillegg til å stille seg undrende til politiets bruk av bortvisning som middel for å løse ordensproblemet de mente kvinnen utgjorde, stiller også lagmannsretten spørsmål om politiet i det hele tatt hadde noen lovlig hjemmel til å bortvise kvinnen.
— Flertallet kan etter sin vurdering ikke se at det var noe rettslig grunnlag for pålegget som ble gitt, understrekes det i dommen.
Høyesterettsdom kritiserer politiet
En dom fra Høyesterett i 1988 gir klare signaler om politiets misbruk av bortvisningsmyndigheten.
— Flertallet legger til grunn at politiet ikke hadde rimelig og fornuftig grunn til å pålegge tiltalte å fjerne seg, og en kan heller ikke se at pålegget er gitt ut i fra hensynet om å kunne opprettholde alminnelig ro og orden på stedet, heter det i dommen fra 1988.
Dommen kom etter en demonstrasjon ved politihuset i Oslo høsten 1988 og i sin avgjørelse legger Høyesterett også stor vekt på at den tiltalte selv ikke var deltager i den aktuelle demonstrasjonen, men bare en tilskuer som politiet oppfattet som forstyrrende da han ønsket informasjon om tjenestemennenes navn og tjenestenummer.
Uklare politipålegg
I tillegg til å være kritisk til bortvisningsvedtakene, er domstolene svært kritiske til måten vedtakene er utformet på og den informasjonen hver enkelt person får om hvilket område personen faktisk er bortvist fra. I Agder lagmannsrett i desember 2011, ble en person frifunnet for å nekte å godta et forelegg etter å ha brutt politiets bortvisningsvedtak. Det sås det tvil om politiets vedtak ble kommunisert godt nok.
Bakgrunnen for saken var at en da 22 år gammel mann ikke etterkom pålegget fra ordensmakten om å fjerne seg fra Grimstad sentrum. 22-åringen hadde selv ikke mulighet til å komme seg hjem på annen måte enn med taxi og ble pågrepet da han ønsket å etterkomme politiets pålegg ved å ta seg til taxiholdeplassen, noe politiet mente var et brudd på bortvisningsvedtaket.
— Politiets pålegg var dessuten noe uklart og åpnet for tvil om rekkevidden av pålegget. Således er det uklart om tiltalte ble pålagt å forlate byens sentrum, nærområdene rundt utestedene, eller om han ble pålagt å komme seg hjem, understreket dommerne i lagmannsretten.
Denne kritikken finnes også i dommen fra Oslo tingrett etter politiaksjonen mot «Brakkebygrenda».
— Retten finner det ikke bevist at tiltalte forstod hvor omfattende bortvisningspålegget var,og at han derfor ikke var klar over at han brøt dette forbudet når han foretok en gjennomkjøring etter at alminnelig ferdsel var åpnet, konkluderer tingrettsdommer Strøm.
Politiet kjenner seg ikke igjen
Politidirektoratet fungerer som klageinstans i saker som gjelder bortvisningsvedtak. Her kjenner man seg ikke igjen i forhold til kritikken som kommer fra domsstoler og advokater.
— Det er ytterst sjelden vi får noen klager i saker som gjelder bortvisningsvedtak. Vi har derfor store problemer med å kjenne oss igjen i beskrivelsen av at politiets bruk, og eventuelt missbruk, av dette som et maktmiddel skal være et stort problem, seksjonssjef i juridisk forvaltningsseksjon, Steinar Talgø, til Radikal Portal.
Han understreker også at direktoratet, så vidt han kjenner til, ikke har kommet med føringer overfor politidistriktene i forhold til hvordan bruken av bortvisningsvedtak skal implementeres i politiets daglige arbeid.
— Slik vi har sett det har det ikke vært noen saker av en slik alvorlighetsgrad at vi har funnet det nødvendig å gå inn og instruere politidistriktene i forhold til bruken av slike vedtak.
Radikal Portal har også forsøkt å få kommentarer til saken fra Oslo politidistrikt men her har man valgt ikke å svare på våre henvendelser.
Her kan du lese dommen fra Oslo Tingrett etter bortvisningen fra Brakkebygrenda.
Kan dere ikke legge ut hvilke rettsaker dette gjelder om noen evt. Skulle havne i en sånn situasjon?
Om du ønsker mer info kan du sende meg PM på face Christer
Bortvisning etter politiloven benyttes i dag i alt for stor grad. Dette er en lettvint løsning på et PÅGÅENDE, eller gryende ordensproblem eller en annen form for mildere straffbar handling. Bortvisningen er muntlig og registreres kun i P.O (politiets loggsystem) Dersom vedkommende følger politiets pålegg, blir det ingen vidre oppfølgning
Alternativet er innbringelse og bøtelegging, som etter min mening, bør nyttes i langt høyere grad enn som nå.
Dette medfører selvsagt anmerkning i vedkommendes strafferegister og er mye mer effektivt.
Bortvisning, som sådan, bør kun nyttes for å FORHINDRE at ordensmessige eller andre straffbare forhold finner sted. (slik som at overstadig berusede kranglefanter bortvises fra sentrum FØR de får gjort noe ugagn o.l)
Det er interessant å se at fu mener folk bør innbringes og bøtelegges. Dette er stikk i strid med hva domstolene mener er holdbart i forhold til norsk lov.
Selv Høyesterett har slått fast at politiets innbringelser overfor tilskuere til demonstrasjoner og annet er langt utenfor politiets myndighet. Det som er temaet i denne saken er at politiet gang på gang setter norsk lov og rett til side under sine aksjoner.
Det blir et problem når politiet tar seg til rette og ikke følger det lovverket de er satt til å håndheve. Så kan en jo spekulere i hva det er som gjør at politiet gang på gang tydligvis går ut over sine fullmakter og får påpakning fraa domstolene.
Er det uvitenhet eller maktmisbruk……….
Domstolene tolker lover og regler ved avsigelse av dom (som stadfestes) eller ved prejudikat.
Alle, også politiet plikter å rette seg etter dette.
Uvitenhet fritar ingen.
Maktmisbruk finner man i alle lag hvor noen er foresatt andre. Også i Politiet.
Og det er uakseptabelt.
Dette er vi nok enige om.
Denne nevnte saken berører temaet om vedkommende regnes som demonstrant eller tilskuer. hvor går skillet?
Reportasjen belyser ikke dette i særlig grad.