Et annet sted ville jeg måtte synge på et gatehjørne, jaget av dem som mislikte det og belønnet av dem som likte det. Jeg ville blitt en paria, kalt svindler eller tigger.
Jeg sitter i en gammel bygård i Danmark og ser en klovn gjøre sommerforestilling for barn. Han er i 70-åra, og bruker sin grå bart og litt lutende kroppsholdning for alt det er verd. Vi, de voksne som ser på, fanger opp de poetiske nyansene i den melankolske, aldrende klovnen, og tørker en tåre.
Barna, derimot, fryder seg over komikken. Han har de klassiske grepene med: små tryllekunster (ballen inn i det ene øret, ut av det andre), spille på masse ulike instrumenter, sjonglere, tøyse med publikum, gjøre små fysiske gags. Alt uten språk. Det er essensielt i denne forsamlingen, der noen av barna er så små at de neppe kan følge en fortelling. Han har tyvlånt Chaplins landstryker, eller i alle fall hermet uttrykket: det slitte antrekket, de for store buksene, det litt skvetne og samtidig flørtende blikket ut til publikum.
Han er ikke fattig
Som en av sine siste gags går han rundt med den fillete og skeivklemte flosshatten sin. De voksne forstår at både hatten og den tjafsete chaplinfrakken kun er postulert patina. Han er ikke fattig, og han ber ikke om penger. Det er bare rollen. Men bak meg hører jeg et barn rope til pappa «Har vi ikke noe å legge i den?»
Estetikken. Jeg gjenkjenner den. Billige chiffonskjerf, bulkete instrumenter (horn, fløyte og verdens minste concertina), loslitte klær, kvasifløyel i purpur, en stol overmalt med gullstjerner. Alt del av sirkusets og gjøglertruppens faste innhold. Drøm og virkelighet. Vi trenger ikke språk.
Vi trenger å la oss rive med
Så melder det seg en annen, og mer ubehagelig tanke. Dette er jo siste utløper av en mangehundreårig tradisjon i Europa: møt opp på torget, se klovnene og gjøglerne, hør musikerne, kjøp et vidundermiddel mot håravfall! Det er marked! Sirkuset er i byen! Skyt på et tårn av blikkbokser, vinn en premie! Vi reiser igjen i morgen. Hør oss spille, se oss gå på stylter, det er kun i dag. Bjørnen danser for deg, og den skjeggete damen viser seg fram. Hør på lirekassemannen, trekkspilleren, fløytenisten. Svindlere med en kule under en kopp (gjett hvilken?), sjonglører, akrobater, alle som kan underholde oss et øyeblikk. Vi trenger ikke kunne språket, vi trenger bare la oss rive med, og gi en skjerv i en loslitt hatt til slutt. Så slipper de taket og drar videre.
Den omreisende virkelighet
Og kanskje er alle sirkuskunster språkløse fordi de er internasjonale? Kanskje er alle gjøglere bare forførere, for vi får egentlig ingenting, de bare viser seg fram, får pengene våre og blir borte? Kanskje dette, og tusen andre småting, har man levd av om man var så uheldig å bli født inn i «feil kaste»? Den omreisende virkelighet, og mange andre virkeligheter, må den ligne vår? Så kommer vi, de etablerte, de norske, med våre sosionomstemmer og sier «slike mennesker må få utdannelse så de kan forsørge seg selv.» Men har det noe poeng? Skal utdannelsen gjøre dem til sivilingeniører, førskolelærere eller arkitekter i en «nasjon» som verken bygger hus, bruer eller barnehager?
Du og jeg og annerledesheten
Vårt verste problem med å ha rom-folk, samer, tatere eller andre i mellom oss er ikke hvorvidt de tigger, stjeler, roter eller gjør noe annet vi ikke liker. Det verste for OSS er våre ubehagelige fornemmelser ved andres annerledeshet.
Til sammenligning: For bare 40-50 år siden var det ikke måte på alt hva samer var skyld i. De var som en paria her i nord. Ikke bare måtte du regne med at de gikk med kniv og var klare til å stikke deg ned. Men de hadde jo også en inngrodd hang til å juge, og enhver handel med dem var jevngodt med å bli snytt. For ikke å snakke om alkoholforbruket, da.
Også samer er som oss
Lyder det kjent? Etter hvert har vi funnet oss til rette med at samer kanskje er helt alminnelige mennesker, med et ønske om å arbeide og leve slik de er vant til, eller kanskje med et ønske om å bli popstjerner, hva vet jeg, men skilnaden på «oss» og «dem» er ikke så stor. De er slekta vår. Så dermed flytter vi skjellsordene over på noen andre. Nå skjeller vi ut noen andre som går med kniv (eller pistol), som drikker seg fulle (eller doper seg), som snyter oss (tigger og stjeler fra oss) – men deres verste synd er at de IKKE vil bli som oss.
Sjokkerende
For de nekter å gå med på hjelpetiltakene: Ja, vi gir noen kroner, men kjøper de bleier til barna for det? Nei, det er ikke sikkert, i stedet ser vi dem kjøre omkring i store biler. Tar de vaksiner om de får tilgang til helsetjenester? Nei, det er heller ikke sikkert, i stedet fortsetter de å røyke og gjøre helseskadelige ting. De tilbys hus, men bor de der? Nei, kanskje bruker de husene som lager for smuglervarer, eller noe helt annet. Noe så sjokkerende – i alle fall for oss, som følte oss sjenerøse! For det å motta omfattes også av forpliktelse…
Det ville ikke være tigging
Og jeg sirkler rundt samme spørsmål: var det DE som trakk opp landegrenser, var det DE som skrev lovene? Det var ikke det, vet du. Dersom de fikk velge, så var det ikke smugling å kjøpe noe ett sted for å selge det et annet sted. Handel ville det hete da. Å danse for penger, eller spille trekkspill, det ville heller ikke hete tigging. Underholdning, ville de kalle det. Å vise kortkunster og gjemme en ball under en kopp ville ikke være svindel, det ville kalles veddemål.
Jeg hadde flaks
Og hvorvidt det ene eller det andre er en legal måte å tjene til livets opphold på: tja. Har det ikke alltid vært sånn? Jeg sjøl, som tok musikkutdannelse, var så heldig at jeg lever i et land der det kalles et fag. Et annet sted ville jeg måtte synge på et gatehjørne, jages av dem som mislikte det og belønnes av dem som likte det. Neste morgen et nytt sted. Jeg ville blitt en paria som driver hit og dit, som de kaller svindler eller tigger. Hva gjør at vi syns vi sjøl kan være så kjepphøye – når det bare er flaks vi har hatt?