Talspersoner for ofre for politivold har uten forbehold fordømt de nylige drapene på 2 politibetjenter i New York. Myndighetens talspersoner på den andre siden har aldri fordømt drapene på Michael Brown, Eric Garner, eller noen andre av de ubevæpnede svarte gutter og menn som politiet har drept.
Her finnes det helt klart en dobbeltmoral. De som protesterer mot handlingene til drapspolitiet får på det beste blandede reaksjoner fra myndighetspersoner. Etter at Michael Brown ble henrettet mens han holdt hendene over hodet, ble ikke det sørgende svarte-samfunnet møtt med offisielle kondolanser, men med militære politienheter. Og etter at Eric Garner ble kvalt under en stabel av politifolk, så har tiltalene som kom i etterkant, riktig nok gitt for en annen forseelse, vært rettet mot video-fotografen som fanget Garners desperate rop om luft på film.
Vold fra politiet er mer akseptert
Som en kontrast har politiet I alle offentlige uttalelser automatisk uttrykt solidaritet med hverandre, ingen spørsmål stilt. Denne praksisen er igjen opprettholdt i rettssystemet som snur sine vanlige tiltale-prosedyrer opp ned om den tiltalte er politimann. Disse regelmessige institusjonelle responsene sier noe om at vold fra politiet er mer akseptert enn vold mot politiet.
Borgermester De Blasio I New York erklærte, etter sterkt press fra politiorganisasjoner at et angrep på en politimann er et angrep på alle borgere. Hvorfor var det utenkelig at han kunne komme med en lignende uttalelse når Eric Garner fikk livet klemt ut av seg foran øynene på oss? Eller når en stor-jury, et par måneder senere, nektet å tiltale NYPD-offiser Pantaleo og hans medhjelpere for deres handlinger?
LES OGSÅ: Rasisme og brutalitet – en del av den amerikanske politistrukturen
Hvorfor skal alle være forventet å identifisere seg mer med en avdød politimann enn med politiets ofre? Dette viser viktigheten av å konfrontere de strukturelle fundamentene som finnes i politivold.
Politikulturen styrer handlingene
Mens politiets ofre er vanlige mennesker (selv om de ikke er behandlet som sådanne), så er politiet bevæpnede håndhevere av et system for privilegerte. Selv om deres uttalte rolle er å beskytte oss alle, så er deres reelle rolle å skyve denne funksjonen i en retning som sikrer at frykt blir trommet inn i alle deler av befolkningen som kan fungere som en sosial trussel.
Kulturen som danner fundamentet for denne rollen har gitt politiet frihet fra straffeforfølgelse for handlinger som går langt utenfor det som er nødvendig for å møte de formelle kravene for deres yrke. Derfor, en ting var å arrestere Eric Garner, noe helt annet var det å utøve press mot luftrøret hans når han ikke lenger fikk puste. Dette får oss til å minnes kulen som ble skutt i ryggen til Oscar Grant (også fanget på video) etter at han allerede hadde blitt ufarliggjort av flere betjenter på en Oakland transit-stasjon i 2009, og at disse episodene, slik Steve Martinot viste i en artikkel fra april 2013 passer inn i en lang historie fylt med rasistisk terror.
De uunngåelige nyhetshistoriene som viser lidelseshistorien til etterlatte, som gis prioritet når politiet er ofrene, er sanne uansett hvem som har blitt drept. Hvorfor skal lidelsen skapt av en rasistisk politistyrke bli mindre delt og følt i befolkningen enn lidelsen skapt av et forstyrret individ som går ut på en personlig vendetta som ender i at han gjør tilfeldige politibetjenter til offer?
LES OGSÅ: Michael Brown-saken blottlegger en ny type politi i USA
Samfunnets maktstrukturer må endres
Poenget er at alle liv er betydningsfulle. Bakgrunnen for slagordet «Black Lives Matter» er at dette generelle prinsippet er langt fra å bli hedret av alle. Dette vet vi også som et resultat av alle støtteerklæringene som ble mottatt av Darren Wilson etter at han drepte Michael Brown.
Når De Blasio sa at protestene burde utsettes ut av respekt for de drepte politibetjentene, så kunne man ha spurt hvorfor, når politiet tidligere har drept forsvarsløse svarte menn, så har talsmenn for offentligheten (på alle nivå) unnlatt å be om at den samme respekten skulle vises til de samfunn som sørget over disse. Isteden har de valgt å møte disse samfunnene med tung bevæpning.
Heldigvis så bli flere og flere oppmerksomme på den groteske makt-balansen som er reflektert i disse moralsk inkonsistense reaksjonene. Likevel, om disse handlingsmønstrene skal opphøre er det nødvendig å gå mye dypere til verks enn å gi kroppskameraer til politibetjenter eller å gjenbruke de samme politiske lederne som utnevner «uavhengige» påtalemyndigheter. Man trenger en radikal endring i samfunnets maktstrukturer. Deler av prosessen med å oppnå dette er gjennom å anerkjenne det kriminelle aspektet i nåværende praksiser og forstå historien disse er bygget på.
LES OGSÅ: Den politiske venstresiden i USA – en kort intro
Se også min spalte fra august 2014, «Behind US Police Terror» og spesialutgaven fra november 2014 av Socialism and Democracy, «The Roots of Mass Incarceration in the US: Locking Up Black Dissidents and Punishing the Poor,» co-edited med Mumia Abu-Jamal og Johanna Fernández