Foto: Valentina Calà

Vi har i Norge lite imot å gjøre inngrep i ytringsfriheten når det passer oss slik.

I kjølvannet av attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo feires ytringsfriheten i alle kanaler, ikke minst av vestlige kommentatorer og statsledere. Det snakkes ofte både som om alle var enige om hva ytringsfrihet er for noe, og som om den ikke allerede var underlagt betydelige begrensninger. Før vi stiller oss bak filsofen Lars Fredrik Svendsens opprop om «ikke å vike en tomme» nå når ytringsfriheten og våre liberale verdier er under press, kan det være nyttig å gjøre seg noen grunnleggende refleksjoner over temaet.

Sprø og hetsende innlegg
Hva er ytringsfrihet? Som enhver redaktør straks må medgi, kan det ikke være retten til å få sin mening på trykk i en avis. Det fins mange meninger som enten er for avvikende, for sprø eller for irrelevante til å slippe gjennom redaktørenes utsilingsprosess. Likeledes må vi alle sammen medgi at ytringsfriheten nødvendigvis er omgitt av en stor gråsone. Skal det for eksempel være anledning til å trykke hets av homofile i norske blader? De fleste vil mene at ytringer som baserer seg på hat ikke bør trykkes. Men hva med tilfeller der hatet er forståelig og deles av mange – for eksempel Gaza-palestineres hat til Israel? Bør deres ytringer sensureres? Eller hva hvis man hater sin egen nasjon, sine egne makthavere? Hvor langt skal man gå i å tillate slike ytringer? Mange krever nå at man står hardt på prinsippene, men lar slike spørsmål seg avgjøre på et prinsipielt nivå?

NSA truer ytringsfriheten
Om man går de faktiske forhold etter i sømmene, vil man innse at ytringsfriheten allerede lenge har vært truet i den vestlige verden, men da ikke først og fremst av islamister. Ta det mest opplagte: Den altomfattende avlyttingen som foregår i regi av NSA, ofte med hjelp og støtte fra etterretningsorganisasjoner i land som er allierte med USA. Er ikke dette en massiv trussel mot ytringsfriheten? Hvordan kan man tro at en slik avlytting ikke har gått ut over hvordan dissenterende tenkere kommuniserer med hverandre og hva de publiserer?

Vesten fengsler dissidenter
Og hvordan behandler vestlige myndigheter dem som har opponert mot overvåkningen? Chelsea Manning sitter stadig i fengsel, mens Edward Snowden fremdeles er en jaget mann, uten tilbud om asyl fra noe vestlig land. Både Frankrike og Norge har avslått hans søknad om asyl. I Storbritannia forlangte den konservative regjeringen at avisen The Guardian skulle ødelegge sine datamaskiner som følge av avisens samarbeid med Snowden. Og som Teju Cole påpeker i en nylig artikkel i The New Yorker: Den eneste som er sperret inne etter avsløringene av CIAs torturregime, er varsleren John Kiriakou. Når det gjelder knebling av journalister, har Israel, USAs fremste allierte, et beksvart rulleblad. Under angrepene på Gaza i fjor sommer ble 17 journalister drept, ifølge Midtøsten-forskeren M. B. David.

Selektive forsvarere av ytringsfriheten
Mye tyder altså på at vestlige myndigheters forsvar for ytringsfriheten er temmelig selektivt. Og et selektivt forsvar for ytringsfriheten er null verd. Å forsvare meninger en selv er mer eller mindre enig i, er ikke noe forsvar for ytringsfriheten – selv Josef Goebbels var for å trykke meninger han selv var enig i.

En virkelig forkjemper for ytringsfrihetenbeviser sitt engasjement ved å forsvare ytringer som skiller seg sterkt fra hans eller hennes eget syn. Vil de som nå markerer seg som tilhengere av ytringsfriheten forsvare islamisters eller nynazisters rett til å uttrykke sitt verdensbilde? Kanskje, men jeg kan ikke huske at de som nå står på barrikadene har stått frem og forsvart for eksempel Arfan Bhattis eller Tore Tvedts rett til å fremme sine meninger. Prinsipielle forsvarere av ytringsfriheten fins det, når det kommer til stykket, ikke særlig mange av.

Norge forbyr ytringer
Vi har i Norge ellers lite imot å gjøre inngrep i ytringsfriheten når det passer oss slik. Som eksempel kan nevnes det nylige tiggerforbudet, som etter alt å dømme blir nasjonalt gjeldende i løpet av våren, og som gjør det forbudt å sette seg ned på fortauet med en lapp hvor det står: «Jeg er fattig». Den slags ubehagelige ytringer vil vi altså forby, på tross av et slikt forbud i andre land anses som et brudd på ytringsfriheten slik den er nedfelt i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Hvor er det blitt av prinsippene?

Massehysteri
Norsk lovverk inneholder ellers betydelige begrensninger av ytringsfriheten, inkludert en paragraf mot blasfemi, mot å krenke andres æresfølelse, og dessuten mot rasistiske utsagn. Selv finner jeg disse begrensningene alt for omfattende. For min egen del mener jeg rasistiske ytringer burde være lovlige dersom de ikke inneholder oppfordring til vold. Og jeg mener det skal være lovlig å trykke både Muhammed-karikaturer og islamistiske fordømmelser av de vantro. Men jeg vil på det sterkeste gå i rette med den absurde tanken at man på noen måte skulle være forpliktet til å ytre tvilsomme og støtende ytringer eller tegninger simpelthen fordi man er tilhenger av ytringsfriheten. Det er nemlig en slik tanke som ligger bak når man nå hevder at aviser som ikke trykket Muhammed-karikaturer har vært feige. At slike groteske feilslutninger nå brer om seg, tyder på at vi er inne i et slags massehysteri.

Charlie Hebdo sparker nedover
Når det gjelder magasinet Charlie Hebdo, som få nordmenn hadde hørt om før angrepet, kunne det kanskje være en idé å sette seg litt inn i innholdet før man erklærte seg identisk med det. Jeg skal ikke påstå at bladets redaksjonelle linje har vært rasistisk, men de har trykket tegninger som åpenbart er rasistiske og som er støtende for nær sagt ethvert empatisk menneske. Det verste eksempelet er en forside fra i fjor høst, hvor ofrene for Boko Harams bortføringer av unge jenter ble fremstilt som gravide «welfare queens» som forlanger at ingen rører utbetalingene deres. Hører jeg noen le?

Charlie Hebdo skal uansett ha rett til å publisere støtende karikaturer. Men det betyr selvsagt ikke at Hebdo eller noen andre burde trykke slike tegninger. Det er fullt mulig å kritisere slike tegninger, både når det gjelder budskap og beslutningen om å trykke dem, uten samtidig å mene at ytringsfriheten skal begrenses. Man skulle kanskje tro at dette var opplagt, men debatten tyder dessverre på noe annet.

Førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitet i Bergen.

32 svar på “Prinsipielle forsvarere av ytringsfriheten fins det ikke særlig mange av”

  1. Ytringer som oppfyller psykiatriske diagnoser forsøker psykiatrien å fjerne gjennom tvangsinnesperring og tvangsmedisinering. Tvangspsykiatri bryter ytringsfriheten. Ytringsfriheten skal gjelde for alle mennesker – uten unntak – også i psykiatrien!

  2. Når satire møtes med vold er vi selvfølgelig alle Charlie – om en heter Erna, Siv, Abdulla
    eller Vebjørn. Spørsmålet nå er ikke karikatur, blasfemi, religion eller ytringsfrihet
    – men hvem skal definere verdiene i vestlige liberale samfunn.

    Når så «stormen» har lagt seg er jeg enig i at ingen er «… forpliktet til å ytre tvilsomme og
    støtende ytringer eller tegninger simpelthen fordi man er tilhenger av
    ytringsfriheten» Det var her Vebjørn Selbekk i Magazinet feilet. Han er selv
    ytterliggående religiøs – og var vel mer opptatt av å ta en «konkurende religion»
    med plumpe tegninger enn satire ytringsfrihet.

  3. Hvorfor er Boko Haram-forsiden åpenbart rasistisk? fra http://www.understandingcharliehebdo.com/

    This cartoon was published at the time of two news events:
    Following the kidnapping of school-girls by Boko Haram, it was reported that many of the victims were likely to end up as sex slaves in Nigeria.
    A proposed policy in France to decrease welfare allocation (benefits).

    In France, as in many other countries, some political activists complain that some citizens abuse their state benefits. For example citizens might do this by (fraudulently) claiming to be disabled (a common theme in the UK media). In France, each new child born increases the child-support allocated to their mother/family. Because of this, a common theme in right-wing rhetoric in France is the concept of “welfare queens” (mothers having many children for the sole purpose of claiming more benefits).

    The cartoon combines the two news stories and shows the pregnant kidnapped girls voicing their support for healthcare benefits. One of the ways the cartoon can be understood is as a satirical window into the psyche of an Front National (French far-right nationalistic partyront National) voter, who conflates many issues (Islamist activities abroad, and benefits policies at home).

    One can picture a Front National voter watching a television broadcast about the Boko Haram kidnapping: he is already worrying about the benefits fraud these young women might commit when they are accepted as refugees in France!

  4. Man kan snakke høyt om kun én sides ytringsfrihet uten å være selektiv tilhenger av ytringsfrihet. Kanskje noen velger å kun uttale seg når de merker en mangel på forsvar ellers i offentligheten? Og at denne mangelen kun oppstår når det er snakk om en bestemt gruppe?

    At man ikke snakker like høyt for alle betyr ikke at man støtter noens ytringsfrihet mer enn andres. Det betyr bare at behovet for støtte varier fra gruppe til gruppe.

    Hvis en pingvin plutselig ønsker å publisere et manifest, men nektes, vil kanskje noen si at pingvinen må da få publisere manifestet sitt. Det betyr ikke at personen som tar pingvinen i forsvar KUN støtter ytringsfrihet når det er snakk om pingviner. Det betyr bare at når det kommer til å forsvare andres rett til å ytre seg, er det mange som gjør den jobben fra før av.

  5. Holocaust-fornekteren David Irving ble i 2005 dømt til 3 års fengsel i Østerrike. For sine ytringer. Grunngitte sådan. Det var tyst i alle politiske leire.

    Men når muslimerMuhammed fremstilles som tilnærmet lik karikaturer av jøder i mellomkrigstiden (og før det), med store lepper, svær og krumbøyd nese, utstående kuleøyne pistrete skjegg, med et åpenbart formål å fremstille muslimer som udelikate, går ‘prinsipielle’ forsvarere av ytringsfriheten arm i arm i fakkeltog for å forsvare retten til å krenke og ydmyke og sjikanere.

    Ved neste korsvei arrangerer de samme hyklerne kampanjer mot mobbing..

    1. Jeg er en prinsipiell forsvarer av ytringsfriheten.
      Jeg ser absolutt dobbeltmoralen der ute. Det har vært mange angrep på ytringsfriheten den siste tiden, og feminismen er en værsting her.

      Forbudet mot holocaust-nektelse må bort. Vi kan ikke kreve at muslimer skal underkaste seg en vestlig regel når vi har gitt jødene fritak for den, av åpenbare historiske grunner. Nå er det en grov forenkling, men det er slik det blir sett på av veldig mange mennesker, og man kommer ikke bort ifra at det er hyklersk.

      Dette er et godt eksempel på hvor fort ballen kan begynne å rulle når man modererer denne friheten selv i liten grad.

      1. Jeg er prinsipiell forsvarer av anstendighet..

        Når ytringsfriheten misbrukes til å krenke og sjikanere og ydmyke, bør muligens ytringsfriheten ikke innskrenkes, men å ta parti for de uanstendige krenkerne ved å kalle seg Charlie, er helt på trynet.

        1. «Bør muligens ytringsfriheten ikke innskrenkes. »
          Folk som vil argumentere for retten til å aldri bli støtt klarer aldri å gi et konkret svar på hva de mener om ytringsfriheten. «Bør muligens ikke».. Du vet altså ikke helt hva du synes.

          Jeg tror du vet hva du synes, men ikke tør å stå fram som en motstander av ytringsfriheten. Enten støtter du folkets rett til å publisere nedverdrigende bilder av Muhammed, eller så er du imot ytringsfriheten.

          Det er – per definisjon – så enkelt.

          1. Jeg har ingen bastante meninger om dette, jeg ser ikke verden i svart-hvitt.

            Jeg ser problemene med å innskrenke ytringsfriheten, og jeg ser problemer med den uhemmede ytringsfriheten. Gjør ikke du?

          2. Du har ingen bastante meninger, nei. Da kan jeg fortelle deg at du er en motstander av ytringsfriheten. Vi kan gjøre en prossess som heter logisk resonering, og ut ifra hva du har sagt tidligere, og ytringsfrihetens definisjon, så kan jeg med sikkerhet fortelle deg det.

            Vil du innrømme dette nå, eller må jeg fortsette å forklare for deg hvorfor du ikke kan sitte på gjerdet?

          3. For all del, fortsett med forklaringene dine, du. Imens sitter jeg her på gjerdet og leser en god bok.

          4. For feig til å forsvare meningene dine altså. Eller mangel på meninger i ditt tilfelle.

          5. Jeg kan gjerne repetere hva jeg skrev:

            «Jeg har ingen bastante meninger om dette, jeg ser ikke verden i svart-hvitt.
            Jeg ser problemene med å innskrenke ytringsfriheten, og jeg ser problemer med den uhemmede ytringsfriheten. Gjør ikke du?»

            Så må DU gjerne gjøre dette til en slags religiøs greie der man enten er for eller mot, det gode mot det onde, ingen mellomting, ingen sjatteringer. Jeg følger deg ikke der.

            Og disse ad hominem-greiene som er så populære i kommentarspalter, anser jeg som en umoden argumentasjonsform. Det er ikke feigt å være tvisynt. Å ikke ha bastante meninger betyr ikke mangel på meninger.

          6. Ja for all del.

            Jeg har forklart for deg hvorfor ytringsfrihet er et ja/nei spørsmål, og det argumentet har du ikke svart på. Du har ingen bastante meninger, men det er som å hevde at 2+2 ikke er 4, fordi du ser ikke verden i svart-hvitt, selv i de tilfellene når verden ER svart-hvitt.

            Å ikke møte mine argumenter og forsøke å trekke deg fra debatten er feigt. Å kritisere retorikken din er ikke å kritisere din person, så det var ikke et ad hominem argument.

          7. Verden er ikke svart/hvit. Det kan ta tid å forstå dette.

            Og jeg trekker meg ikke fra noen debatt. Du forsøker deg med fjollete hersketeknikker som at jeg må innrømme at jeg tar feil, men at du kan fortsette å forklare meg noe som er tindrende opplagt i ditt forenklede verdensbilde uten nyanser.

          8. Det er ingen nyanser her. Hvis man tror at man kan moderere ytringsfriheten og samtidig beholde den så har man ikke tenkt det igjennom nøye nok. Hvordan skulle det fungert?

            Rent logisk, så er ikke moderering forenelig med ytringsfriheten. Det er faktisk svart-hvitt. Noen ganger er verden svart-hvitt. Ikke alltid, men dette er et av de tilfellene.

          9. Vi kommer ingen vei. Jeg har nyss skrevet et nytt innlegg på denne tråden.

          10. Vi kommer ingen vei fordi du heller vil stikke hodet i sanden enn svare på argumentene mine.

          11. Jeg forstår at du er fanatiker, og jeg føler jeg har fått min (over)dose av slikt de siste 60 årene, både religiøst, politisk og annen ideologisk barrikade-storming.

      2. En total ytringsfrihet finnes vel bare i en utopisk verden der alle lever sammen i fred og harmoni. Hvis jeg drapstruet deg og du ikke tør å ytre deg så har jeg jo ytret meg, men da har jeg samtidig innskrenket din ytringsfrihet. Hvis man er prinsipielt for at ingen ytringer skal kunne forbys så sier man vel samtidig at det er greit å innskrenke andre sin ytringsfrihet? Eller skal det være greit å forby trusler om vold eller andre måter å innskrenke folks ytringsfrihet på?

        1. Ytringsfriheten er ikke retten til å si enhver ting til enhver tid. Det er ikke en rett til å true, rope bombe på et fly, bryte taushetsplikt osv.

  6. Istedenfor en Muhammed karikatur på forsiden kunne Charlie-magasinet isteden hatt feks en karikatur av piskingen av den blasfemidømte Raif Badawi i Saudi Arabia, hvor feks kongen av Saudi Arabia pisker Raif Badawi 1000 ganger mens vestlige politikere står passivt og ser på eller ser en annen vei. Men dette hadde vel ikke blitt akseptert i dagens situasjon?

  7. Jeg er enig i at debatten rundt ytringsfrihetens grenser, som er høyst reelle, har mange nyanser som gjør en «alt eller ingenting» holdning naiv. Problemet er at mange venstreradikale som argumenterer for mer omfattende begrensninger av ytringsfriheten (enn Pedersen) ikke evner å komme opp med grenser som er akseptable utenfor egne rekker. Ofte ender de opp med en opportunistisk holdning styrt av politiske sympatier og antipatier.

    1. Det som er naivt er å tro at man kan moderere ytringsfriheten og samtidig beholde den. Du er jo selv inne på et av de fundamentale feilene ved slik tankegang.

      1. William Harris: Det spørs helt hva man anser som DEFINISJONEN på ytringsfrihet. Den definisjonen flest mennesker er enige om, er at man skal kunne si hva man ønsker uten å bli rettsforfulgt for det. Problemet her er at om man for eksempel forfølger noen, trakasserer dem med ord, bilder osv., eller om man direkte truer noen (slik Krekar gjorde med Erna), skal man da ikke straffeforfølges for sine ytringer? Ytringsfriheten har aldri, i noe samfunn, vært svart/hvitt og godtatt for eksempel trusler og trakassering. Det er det også ytterst få mennesker som noensinne har tatt til orde for. Når man da i tillegg kommer over i en ikke-juridisk sone, som ikke handler om noen rettsforfølgelse men om sosiale sanksjoner fra andre mennesker, blir det hele ennå mer komplisert. Skal folk ikke ha lov til å reagere på andres ytringer, og for eksempel ikke ønske å unngås mennesker som er stygge i munnen eller trakasserer dem eller andre? Dette er jo en sosial sansksjon som tydelig graderer noen ytringer over andre og som er ment som et forsøk på å få noen til å moderere sin oppførsel og sine ytringer. Er ikke det egentlig da et svik mot ytringsfriheten? Men å tvinge noen til å omgås folk de ikke ønsket å være med, i ytringsfrihetens navn, ville også være feil. Poenget mitt her, og jeg kunne fortsatt med eksempler i det uendelige, er at fullstendig ytringsfrihet faktisk er umulig i et sivilisert samfunn, spesielt dersom man anser det som retten til å mene det man vil uten NOEN form for sanksjoner (ikke bare juridiske, men også uten at andre reagerer/demonstrerer/protesterer/viser avsky for ens handlinger – noe som også er en ytring).

        1. Det spørs helt hva man anser som DEFINISJONEN på ytringsfrihet. Den definisjonen flest mennesker er enige om, er at man skal kunne si hva man ønsker uten å bli rettsforfulgt for det.

          Du har ikke anledning til å velge definisjonen som passer deg best.

          Spørsmålet er ikke hva man anser definisjonen å være, men hva den objektivt er

          the right of people to express their opinions publicly without governmental interference, subject to the laws against libel, incitement to violence or rebellion, etc.

          http://dictionary.reference.com/browse/freedom+of+speech

          Din definisjon stemmer altså ikke, og heller ikke din påstand om at absolutt ytringsfrihet ikke er mulig eller praktisk. Resten av innlegget ditt bærer preg av denne misforståelsen,

  8. «Kanskje, men jeg kan ikke huske at de som nå står på barrikadene har stått frem og forsvart for eksempel Arfan Bhattis eller Tore Tvedts rett til å fremme sine meninger. Prinsipielle forsvarere av ytringsfriheten fins det, når det kommer til stykket, ikke særlig mange av.»

    At man har ytringsfrihet betyr jo ikke at medier må publisere enhver bisarr mening. Arfan Bhatti og Tore Tvedt kan til enhver tid skrive et leserinnlegg, men kan ikke forvente at de skal publiseres bare fordi de er bisarre.

    «Men jeg vil på det sterkeste gå i rette med den absurde tanken at man på noen måte skulle være forpliktet til å ytre tvilsomme og støtende ytringer eller tegninger simpelthen fordi man er tilhenger av ytringsfriheten. Det er nemlig en slik tanke som ligger bak når man nå hevder at aviser som ikke trykket Muhammed-karikaturer har vært feige. At slike groteske feilslutninger nå brer om seg, tyder på at vi er inne i et slags massehysteri.»

    Muhammedkarikaturene hadde meningsinnhold utover det å være provoserende og, ble ikke laget kun for å krenke, men for å si noe om islam og misbruk av islam i en totalitær tankegang. At vi er et annet sted idag hvor selv mange muslimer godtar satire viser hvor viktige disse tegningene tross alt var.

    1. «At man har ytringsfrihet betyr jo ikke at medier må publisere enhver bisarr mening. Arfan Bhatti og Tore Tvedt kan til enhver tid skrive et leserinnlegg, men kan ikke forvente at de skal publiseres bare fordi de er bisarre.»

      Sannheten er bisarr. Eksempel: Det er en bisarr sannhet at jødene diktet opp løgnen om de 6 millionene som aldri ble gasset, og at det er forbudt å utfordre denne løgnen i det offentlige rom. Hva har man å skjule? Hvorfor fengsles fredelige mennesker i den vestlige verden for å forske på HoloCa$h og dele med seg av sin forskning til andre?

      Liker dere karikaturtegninger og ytringsfrihet? Sjekk Alice i Lampeskjermland: http://vitnet.no/alice-i-lampeskjermland-eventyret-det-er-forbudt-a-benekte/

  9. Jeg reagerer på to ting i denne debatten.
    1- Ytringsfrihet ser ut til å være begrenset til en rett om ikke plikt til å fornærme Muslimer.

    2- Folkeskikk ser ikke ut til å komme i betraktning.

    Ser også med «undring» at Hr Netanyau gikk fremst i toget og forsvarte ytringsfrihet, men se reaksjonen i Israel da den radikale engelske avisen the Times trykket en karikatur av han:
    http://www.timesofisrael.com/israel-to-demand-apology-for-anti-semitic-netanyahu-cartoon/?fb_action_ids=10152553235322414&fb_action_types=og.comments

    Hvor ble ytringsfriheten av?

  10. http://www.tv2.no/2014/11/13/nyheter/mobbing/6228439

    I vedlagte link uttaler mobbeofferet Villemo (14 år) at hun følte at hun bare var veien.

    I 2013 tok kong Harald opp mobbing i nyttårstalen. Nyttårsaften 2014 tok Erna Solberg opp problemet.

    Å mobbe er å såre, ydmyke, krenke, sjikanere, støte ut. Slikt ble det arrangert kampanjer mot. Men det er altså sååå 2014..

    I 2015 går høyt og lavt arm i arm i fakkeltog for RETTEN til å krenke, ydmyke, sjikanere, støte ut.

    Og ikke nok med det, mange i saueflokken tar parti FOR mobberne ved å klistre på seg ‘Je suis Charlie’.

    ‘Dere er bare i veien, muslimjævler!’, skriker Pegida-bermen. Og Charlie fisker i rørt vann.

  11. Det eksempelet med Boko Haram/Welfare Queens var ille valgt av Pedersen. Når han utelater å nevne konteksten og hvem stripa i klartekst var rettet mot, synes jeg argumentet og eksempelet fremstår som uredelig. «Jeg skal ikke påstå…., men…» etterfulgt av slikt, er da i det minste en klar insinuasjon.

    En eventuell diskusjon om hvorvidt CH er rasistisk, forsøples når man utelater vesentlige momenter som petrapan viser til nedenfor. Dette er informasjon som er tilgjengelig og særdeles enkelt å finne frem til. Om Pedersen ikke var klar over dette, vel, kanskje bruke mer tid på research neste gang. Om Pedersen var klar over dette, men velger å utelate likevel, confirmation bias i bøtter og spann på en konklusjon han allerede har bestemt seg for på forhånd.

    CH står i bresjen for økte bevilgninger til stødnadsordninger for invandrere. De kjemper også for at illegale invandrere skal ha de samme stønadsrettighetene. Flere av medlemmene i CHs redaksjon er aktive i organisasjoner mot rasisme. Dette er i såfall et knippe merkelige og noe forvirrede rasister vi snakker om.

Kommentarer er stengt.