Skal vi virkelig mene at demokratiet er avhengig av at man ”tør” såre millioner av andre mennesker?

For oss som lever i det sekulære Norge er de brutale drapene i Paris absurde. Karikaturtegningene er jo bare et symbol. Hvis vi likevel skal prøve å forstå hva som foregikk inne i hodet på gjerningsmennene, dreier det seg om en reaksjon på blasfemi, som de anser som en dødssynd. Blasfemi er i straffelovens § 142 definert som ”…i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse.” Lovdata slår fast at ”Historisk sett har det vært meget strenge straffer for blasfemi innen de forskjellige religioner, i alminnelighet dødsstraff etter forutgående lemlestelse.”

Unødig å såre
Selv vokste jeg opp i et ikke-religiøst hjem, men også der lærte vi barn at blasfemi var galt. Ikke fordi det var straffbart, men fordi en ikke unødig skal såre andre mennesker. Det er hevet over tvil at mange muslimer oppfatter Muhammed-karikaturene som grov blasfemi. Ytterst få vil av den grunn foreta drap, men vi opplevde tidligere store opptøyer i flere muslimske land, og TV viste at også det norske flagg ble brent av demonstranter. Det er grunn til å anta at millioner av muslimer følte seg krenket av tegningene.

LES OGSÅ: Charlie Hebdo slo i alle retninger

Koloniherrenes arvinger tråkker på dem
Ulf Andenæs i Aftenposten skrev under en tidligere karikaturstrid: ”Hva noen her hjemme ser som en strid for den frie tanke, det er i deres øyne Vestens hovmod. Det er imperialistenes og koloniherrenes arvinger som atter en gang tråkker på dem, nå ved å tråkke på det som på deres kanter er hellig.”

Forbød fri demonstrasjon
De fleste vestlige kommentatorer sier at dette er en kamp for ytringsfriheten og dermed for demokratiet. I vår store selvgodhet framstilles ytringsfriheten som et absolutt gode som skal trumfe alle andre hensyn. Slik er det ikke i praksis. Foruten at injurielovgivningen setter grenser, setter landenes myndigheter også andre grenser. For eksempel er det i USA tillatt å si hva som helst i små grupper, men da Occupy Wall Street-bevegelsen vokste, fikk den ikke lov til å være på en plass (Liberty Park) slik opprørsbevegelser i Cairo og andre steder fikk, og over 700 mennesker ble arrestert da bevegelsen marsjerte over Brooklyn Bridge.

LES OGSÅ: Ytringsfriheten på ytringsfrihetesfundementalistenes alter

Demokratiets Bolde Ridder
De som trykker karikaturene, framstilles av mange som modige helter for demokratiets sak. Redaktør Selbekk var den første i Norge som trykket tegningene og er åpenbart meget stolt over å være Demokratiets Bolde Ridder. Ytringsfrihetskommisjonen  foreslo i 1999 å oppheve det norske forbudet mot blasfemi, men dette ble avvist av Stortinget. De kristne kretser, som redaktør Selbekk representerer, er de som er ivrigst på å beholde lovforbudet mot blasfemi. Det må da kalles underlig at han selv er stolt over å ha gjort noe millioner av muslimer oppfatter som blasfemi.

Hvem er feige?
Mange mediefolk sier at nå gjelder det å ikke være ”feige” og flere medier har trykket tegningene. Men skal vi virkelig mene at demokratiet er avhengig av at man ”tør” såre millioner av andre mennesker? Vi kan mene de er dumme, men det er et faktum at det som tidligere var en synd også i vår kultur, fortsatt ikke anses som en dyd i alle kulturer. Da Statens Filmtilsyn i 1980 forbød filmen ”Life of Brian”, ble det henvist til forbudet mot blasfemi. Så det er ikke veldig lenge siden vi nordmenn var like ”dumme” som mange muslimer er i dag.

 LES OGSÅ: — Skremmende at rasistiske meninger gis plass i det offentlige rom

Hans Olav Fekjær er psykiater og var svært aktiv i SF på 60-tallet. Hjemmeside: www.fekjaer.org/hansolav.html

12 svar på “Blasfemi – fra synd til dyd”

  1. Enig, hvorfor må man finne seg i å bli krenket i et samfunn med ytringsfrihet? Om man er uenig, kan man da argumentere uten å krenke. Om man går tom for argumenter, er krenking/håning det nest dummeste man kan ty til. Det dummeste er vold..

    1. Å finne seg i krenkelser er en del av å bo i et samfunn, man skal aldri gå inn for å krenke noen eller fornedrige dem i en debatt, men ingen har rett til å bli beskyttet og værnet fra det.

      1. Greit nok, men man bør ikke forsvare de som krenker og fornedrer.

        1. Man bør forsvare de som krenker hvis dette skjer ved å dele eller understreke fakta, situasjonen blir der i mot noe helt annet hvis dette blir gjort for å provosere eller rett og slett støte noen.

          1. Jeg er lost in translation..Å krenke og å støte er synonymer..Man kan krenke/støte uten å vite det, men det er en sjeldenhet, og da ber anstendige folk om unnskyldning.

    2. Det er ikke Malalas profet Charlie Hebdo karikerer, men terroristenes profet, og den profeten har visselig sabel i hånden. Ingen har den rette Muhammed eller den rette Jesus, og disse finnes i like mange varianter som det finnes muslimer og kristne.

      Herrens Motstandshær (LRA) som dreper for fote og som bruker kidnappede barn som soldater og sex-slaver, har ikke samme Jesus som Frelsesarmeen som hjelper mennesker i nød. Hvis man ikke kan karikere førstnevntes perverse gudsbilde, liksom av hensyn til sistnevnte og andre kristne, så visker man ut skillelinjene mellom grusomme kristne og gode kristne.

      Det samme kan man si om Muhammed og muslimer. Det er i all hovedsak ekstremister og puritanere som protesterer mot karikaturene, og dersom man skal frede alles variant av profeten, så gjør vi skillelinjene uklare og greier alle under en kam. Mange oppfatter protest mot karikaturer, som støtte til ekstremistene, og det er vel det man helst skal unngå, såfremt man ikke tilhører Prediga eller Profetens Ummah. Muslimer burde selv poste karikaturene og forklare folk at dette ikke er deres profet, men terroristenes profet.

  2. Jeg er skeptisk til argumentasjonen. «Hvis vi likevel skal prøve å forstå hva som foregikk inne i hodet på gjerningsmennene, dreier det seg om en reaksjon på blasfemi, som de anser som en dødssynd», skriver Fekjær. Men hvordan kan han egentlig vite hva som foregikk inne i hodet på gjerningsmennene?

    Jeg synes mange er for raske til å trekke et årsak-virkningssammenheng fra tegninger til terror – som om alt dette ville ha vært unngått hvis Charlie Hebdo bare hadde trykket litt mer smakfulle tegninger. Dette er et narrativ som har festet seg i diskusjonen, men det er ikke sikkert det er sannheten. Jeg kan heller ikke vite hva gjerningsmennene tenkte, men jeg mistenker at disse folkene primært var motivert av å drive hellig krig mot en større fiende, ikke av å reagere på én bestemt krenkelse. At de anså Charlie Hebdo som ett av mange legitime mål i en mer omfattende kamp.

    Jeg tviler også på påstanden om at «Det er grunn til å anta at millioner av muslimer følte seg krenket av tegningene», rett og slett fordi millioner av muslimer neppe ville ha visst om dem om det ikke hadde vært for dette angrepet.

  3. Nå er jo ikke hensikten med karikaturene nødvendigvis å provosere, men å framvise maktstrukturer og å underminere maktpersoner som misbruker makt. I så måte kan jo ikke islam være den eneste religionen som skal unntas fra dette.

    Tvert imot så er mange maktstrukturer innen islam overmoden for reformasjon. Og satire hjelper oss å forstå og forandre disse.

  4. Man bør også diskutere hva terroristene egentlig ønsker å oppnå. Ønsket de å skape frykt i Europa slik de fleste sier. Eller ønsket de som Helge Lurås sier, å skape splittelse mellom folkegrupper i europeiske land og i verden? At topp politikere i Norge feks avbilder seg sammen med karikaturtegniger har den effekt at det kan skape splittelse mellom folkegruppene i Norge. Og da vinner vel terroristene? I Paris klarte man langt på vei å fokusere på budskapet om Samhold og ikke bare Ytringsfrihet.

    Nå kommer Charlie magasinet med en ny utgave i 1 million eksemplarer, og etter det jeg forstår vil det være en Muhammed karikatur på forsiden. Hadde det derimot vært en karikaturtegning av jøder på forsiden kan man virkelig lure på om prostestene hadde blitt for store å kunne gi ut noe slikt nå rett etter terrorangrepet. Et av målene med terrorhandligene var bla å drepe politfolk, og bla ble en muslimsk politimann skutt ned med kaldt blod. Av respekt for de døde burde man hatt en annen forside i det minste.

  5. I utgangspunktet er det vel i seg selv blasfemi å hevde at man ikke tror på guder. Men det er kan hende mindre sårende at man mener guder ikke eksisterer enn det er å se en tegning laget av noe/noen som ikke eksisterer i tegnerens verden.

  6. Alt koker vel egentlig ned til at det går an å vende det andre kinnet til. Jeg tror heller ikke disse terroristene skulle straffe magasinet, de har nok en langt større agenda enn som så, på samme måte som våre private menigheter har her til lands. Bare at de er underlagt et lovverk. For en del år siden så jeg en dokumentar om alt misbruket og pedofilien blant pastorene i Jehovas Vitner i Sverige, en utdypende dokumentar og ganske bevisende ettersom de på et punkt hadde skjult kamera med seg inn på møtene i sekten. Jehovas egne medlemmer i Norge protesterte selvsagt vilt og hemningsløst på at dokumentaren skulle bli vist, og de hevdet selvsagt også at dette bare var oppspinn av folk som var ute etter å sverte Jehovas Vitner som organisasjon og trossamfunn.
    Vi hadde jo også en opptøyer i forbindelse med lanseringen av spillefilmen DaVinci koden med Tom Hanks i hovedrollen. Protestene var mange og graverende, og kristenfolket med sine kjempestore skylapper kunne ikke fatte hvordan noen kunne se en så spekulativ og fiktiv film. Men hva var problemet? Jeg spurte noen kristne sjeler jeg kjente, og fikk svada til svar.
    Det er rart hvordan det å vitse med innholdet og karakterer i en bok kan skape så mye debatt og kvalme her i verden.
    Hvem skal håndheve loven, og hvilke lover skal vi leve etter? Det er ingenting som er mer blasfemisk enn religion i seg selv, som kommer trampende inn med sine egne lover og tankesett uavhengig av de eksisterende lover som allerede er etablert i samfunnet fra før av. Det er for eksempel ikke lov å gifte bort et menneske som ikke ønsker å gifte seg, ei heller finne partner til et menneske uten at det mennesket selv ønsker den spesifikke partneren. Om dette kommer direkte fra religion eller om det er gamle normer strides de lærde om. Det er heller ikke lov å forby homofili, men mange grupper gjør dette daglig.
    Det er en form for blasfemi, blasfemi mot VÅRT lovverk, vårt demokrati. Forskjellen mellom disse respektløse menneskene og karikaturtegnerne er at sistnevnte utøver sin blasfemi med et smil om munnen, mens førstnevnte bedriver hets.

  7. Selbekk var ikke den første som publiserte karikaturene. TV2, Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad publiserte først, men Jonas Gahr Støre løy på al-Jazeera og CNN og sa at det kun var Magazinet som hadde krenket profeten. Ekstremister på begge sider, klarte han også å lire av seg. En gal handling, sa Stoltenberg, og ga Selbekk direkte ansvar for ambassadebrenninger og myrderier i Midtøsten. Ukjente Selbekk ble ofret, for de store avisen kunne jo regjeringen ikke slippe unna med å dytte foran seg. Så finansierte Støres UD en delegasjon til Midtøstens mest groteske og voldsforherligende imam, Yusuf al-Qaradawi, for å be om tilgivelse for den norske ytringsfriheten. Det er mildt sagt en skam.

    Når det gjelder Life of Brian for 35 år siden, så forbød ikke Statens Filmtilsyn denne filmen i andre land enn Norge, og protestene var stort sett mot forbudet, som forøvrig ikke varte veldig mange måneder. Det ble opphevet samme år, og saken førte til at det ble slutt på voksensensur av film i Norge.

    Det var forøvrig mange sekulære og moderate muslimer som ble krenket over at norske myndigheter ga etter for press fra skrekkregimene de selv har flyktet fra, der profetens ord er lov, og hvor folk forfølges, fengsles, tortureres, lemlestes og henrettes i profetens navn. For mange av dem var det et slag i trynet at ekstremistenes og puritanernes tolkninger av skulle gjelde her i Norge.

    Alle ytringer kan krenke noen, og det er nettopp derfor vi trenger ytringsfrihet.

Kommentarer er stengt.